(NB: Jeg vil legge til nye eksempler på ytringsfrihet etter hvert som de dukker opp.)
Begrepet “ytringsfrihet” har på nytt kommet på medienes forsider i forbindelse med hendelsene i Paris i januar 2015. Vi blir fortalt om og om igjen hvor viktig det er med ytringsfrihet. Politikerne nevner snart dette ordet like ofte som de nevner ordet “demokrati”. Det vil si, det er jo egentlig ikke ytringsfrihet på alle områder, men vi i Vesten har tydeligvis full ytringsfrihet når det gjelder å fornærme og krenke muslimer gjennom å latterliggjøre deres tro. Husk bare at ytringsfriheten gjennom karikatur og satire kun gjelder overfor de som verdens ledere ønsker vi skal se på som våre fiender, og spesielt muslimer i land som grenser til Israel. Bortsett fra når de er våre nye landsmenn, da, for da kalles det islamofobi, for alle kulturer og religioner skal jo samles til en grå suppe. Her er det sannelig lett å snuble i egne bein! Hvordan i all verden skal vi klare å finne ut av grensene mellom hvem vi kan fornærme, og hvem vi ikke kan fornærme – og når? Da må man nok søke nærmere i hva som til enhver tid er politisk korrekt, og det er heller ikke særlig enkelt, siden det er forskjell på hva våre norske politikere mener når fornærmelsene skjer i andre land og når de skjer i Norge – eller vet de i det hele tatt hva de selv egentlig mener?