Kapittel 28 – Balfours villfarelse
Etter hvert som det første tiår i det tjuende århundre svant hen, ble tegnene på det kommende uvær flere og flere. I 1903 hadde den britiske regjering tilbudt sionismen Uganda, og Max Nordau hadde offentlig forutsagt «den framtidige verdenskrig», og at England ville skaffe sionismen Palestina etter krigen. I 1905 avslørte Protokollene profetisk kommunismens destruktive orgie. I 1906 møtte Arthur James Balfour, som var statsminister i England, dr. Weizmann i et hotellværelse og ble grepet av ideen om å gi Palestina, som imidlertid ikke var hans eiendom, til «jødene».
Dermed var den form som den «framtidige verdenskrig» ville ta, avgjort. Balfour sto vakt ved det nye århundret – eller en annen kunne meget vel ha gjort det samme, for allerede i 1906 var den skjulte mekanisme til å utøve «uimotståelig press på nåtidens internasjonale anliggender» (Leon Pinsker, 1882) tydelig nok brakt til fullkommenhet. Rabbiner Elmer Berger sier om denne periode, at «gruppen av jøder som sluttet seg til sionismen» gikk inn i peripatetisk diplomati, som førte den inn i mange regjeringer og parlamenter, der den utforsket internasjonal politikks labyrintiske og snodde veier i en del av verden der politisk intrige og hemmelige avtaler var verdsatt. Jøder begynte å delta i «praktisk politikk». De medgjørlige «administratorer» og lydige «første-diktatorers» epoke ved å begynne. Derfor ville enhver annen politiker, om han hadde vært i Balfours sted, sannsynligvis ha handlet på samme måte. Men hans navn har blitt knyttet til denne innledende udåd. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 28