Etterord av Douglas Reed
Hvis denne boka har noe dystert over seg, skyldes det den grunnleggende karakter av selve historien den forteller. Den er ikke et speilbilde av min egen sinnstilstand. Jeg har skrevet med følelse, og det er følelsene hos en nålevende, en deltaker, et øyevitne, journalisten, som er blitt forhindret i sin profesjon, som etter min oppfatning skulle bestå i å tjene sannheten uten frykt eller fordommer, og ikke i å betjene særinteresser. Jeg har sett mer enn de fleste av vårt århundres begivenheter, og av de skjulte perverteringer som overgår nasjonale målsetninger. Jeg har via disse erfaringer oppdaget at langt fra alt inntraff gjennom tilfeldigheter, men etter en plan. Jeg har derfor skrevet en protest. Det er imidlertid en protest mot enhver undertrykkelse av sannheten – ikke en protest mot livet.
Det er en nålevende persons fortelling om historien som er i ferd med å bli skapt. Etter min tid vil det komme historikere som ut fra de bruddstykker de kan grave fram, vil fortelle historien i alle dens detaljer. Det kan sammenliknes med å skulle beskrive et menneskes vesen ut fra funnet av dets skjelett. De vil finne ut av ting som fortsatt er skjult for meg, og de vil generelt konkludere med at det hele var nødvendige forutsetninger for å nå fram til den nåværende tingenes tilstand (som, når det dreier seg om historikere, vanligvis anses for heller komfortabel). Mellom de to slags beskrivelser ligger sannheten – et eller annet sted. Min andel i den er i form av en levende protest fra en samtidig deltaker. Fortsett å lese Kontroversen – Etterord