Kapittel 35 – Det nasjonale hjem
I ti år etter at «Mandatet» hadde blitt prakket på det britiske folk, lot man fortsatt som om «det jødiske nasjonale hjem» i Palestina under dets beskyttelse alene ville være et «kulturelt senter» for jødedommen, helt uskadelig for araberne; et jødisk Mekka med universitet, bibliotek og landbruksbebyggelse. Araberne lot seg ikke på noe tidspunkt narre. De innså at de var ofre for et forsøk på, i det 20. århundre, å trumfe gjennom den voldelige lov om fordrivelse, som hadde blitt oppstilt av levittene i det 5. århundre f.Kr. De svarte igjen med tumultaktige protester og krigslignende opprør, som deretter aldri har opphørt, slik at «krigen, som skulle avslutte alle kriger» ble innledningen til krig uten ende.
Det ble straks klart at sionismen hadde blitt anbrakt som en sprengladning under folkeslagenes liv, og at en tidsinnstilt bombe som skulle starte en framtidig verdenskonflikt var blitt anbrakt i et lite land (som nylig hadde blitt «befridd» fra tyrkerne), et land «på størrelse med Wales eller Vermont». På tross av det reiste en britisk koloniminister, Leopold Amery, til Palestina i 1925, og (som han sa) «fortalte araberne rett ut at ‘det ikke var noen mulighet for endring’ i den britiske politikk» (Jewish Telegraph Agency). Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 35