Reed: Kontroversen

Kontroversen – Kapittel 44

Legg igjen en kommentar

Kapittel 44 – Verdensinstrumentet

Andre Verdenskrig frambrakte et tredje resultat i tillegg til dens fremme av revolusjonen i Europa og til etableringen av den sionistiske stat med makt, nemlig det andre forsøket på å bygge strukturen til en «verdensregjering», på hvilket alter Vestens nasjoner skulle ofres. Dette er det endelige sluttprodukt som kommunismens og sionismens parallelle prosesser tydeligvis sikter mot å nå. Ideen dukket opp for første gang i Weishaupts papirer, tok livskraftig form i løpet av det 19. århundre og ble framlagt i alle detaljer i Protokollene fra 1905. Under Første Verdenskrig var dette den sentrale idé bak alle de andre ideer som House og dennes medsammensvorne «lot sive inn i sinnet» på president Wilson, og som de forsøkte å få ham til å føle at var «hans egne». Den tok deretter form, først som «Ligaen til å framtvinge fred» og ved krigens slutt som «Folkeforbundet».

Den opplevde således sin første og delvise gjennomføring, slik det var tilfelle med alle dens støtte-ideer, under en stor krigs forvirrings-fase, og det vil si den siste del av kampfasen og den tidligste del av etterkrigsfasen. Den var aldri før krigen blitt framlagt for de folkeslag som ble innviklet i krigen, og disse folkeslag fikk heller aldri forelagt noen velbegrunnet forklaring på ideens natur og formål. Under krigens «nødrett» tok «første-diktatorene» folkenes tilslutning for gitt. Det eneste uttrykk for en offentlig mening som noen sinne framkom, var De Forente Staters Kongress’ øyeblikkelige avvisning av å ha noe som helst å gjøre med den, etter at tåka fra Første Verdenskrig hadde lettet. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 44 →

Reed: Kontroversen

Kontroversen – Kapittel 43

Legg igjen en kommentar

Kapittel 43 – Den sionistiske stat

Etter at Revolusjonen hadde spredt seg til den halvparten av Europa som hadde blitt holdt åpen for den av de vestlige allierte, gjorde den enda en ting: Som en slange som biter, støtte den ut en tunge som nådde til Europas sørkyst, videre over Middelhavet og inn i et lite land ved navn Palestina. Pengemidlene, utstyret, annet som fulgte med og beskyttelse ble levert av Vesten, men Revolusjonen leverte de to avgjørende bestanddeler til den sionistiske stat: menneskene til å erobre den – og våpnene som ville garantere erobringen.

Vesten lukket øynene for det, men den sionistiske stat var til syvende og sist Revolusjonens verk, og Revolusjonen oppfylte på denne måten den levittiske doktrine om «tilbakevending». Disse hendelsene i Europa og i Arabia ble de eneste «landevinninger» som framkom som resultat av Andre Verdenskrig. I de tidlige stadier av denne hadde «første-diktatorene» igjen, som i Første Verdenskrig, bedyret offentlig at det ikke fantes den minste hensikt om å erobre land. Resultatet av disse to utviklingene ble at man i det todelte Europa og i det todelte Palestina etterlot to permanente sprengsatser til en ny krig. De kunne på et hvilket som helst tidspunkt detoneres av enhver som kunne tenkes å se sin fordel i å starte en Tredje Verdenskrig. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 43 →

Reed: Kontroversen

Kontroversen – Kapittel 42

Legg igjen en kommentar

Kapittel 42 – Den talmudiske hevn

Tross protester fra de ansvarlige amerikanske ministre, Hull og Stimson, og fra embetsmennene i det engelske utenriksdepartementet, endte Andre Verdenskrig med en «hevnens fred»; eller (ettersom hevn er motsetningen til, og aldri kan frambringe fred) nærmere en hevn som la grunnen til en ny krig.

De to «første-diktatorer» i Vesten, Roosevelt og Churchill, tok ansvaret for hevnen, for selv om de begge seinere la fra seg ansvaret for den, underskrev de begge stiftelsesdokumentet for den: nemlig Jalta-konferansens Protokoll. Ifølge dette dokument forente Vesten seg med det barbariske Østen for å nedkalle en barbarisk hevn over Europa. Hensikten med dette kapittel er å finne fram til hvor det opprinnelige ansvaret for dette skal plasseres (for innrømmelser av at de handlet etter oppmuntring fra – eller under press fra – en skyggeaktig tredjemann, eller i uvitenhet om hva de underskrev, finnes blant begge mennenes uttalelser. Her vises den egentlige maktesløshet hos disse tilsynelatende allmektige krigstids-herskere). Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 42 →

Reed: Kontroversen

Kontroversen – Kapittel 41

Legg igjen en kommentar

Kapittel 41 – Revolusjonen utvider seg

Andre Verdenskrig fulgte mye tydeligere enn den første den utvikling som hadde blitt forutsagt i Protokollene fra 1905. De fortumlede folkemassene utøste ødeleggelse og hevn over hverandre, ikke for å frelse seg selv, men for å fremme en plan om altomfattende slavebinding under en despotisk «verdensregjering». De krigsmål som ble erklært ved starten («befrielse», «frihet», tilintetgjørelse av «militarisme», «nazisme», «fascisme», «totalitært diktatur og liknende) ble ikke nådd. Tvert imot ble det areal der slike tilstander hersket, sterkt utvidet.

Lenin skrev i sine Samlede Verker: «Verdenskrigen (1914-1918) vil oppleve etableringen av kommunisme i Russland. En kommende verdenskrig vil utvide dens kontroll over Europa. Og en tredje verdenskrig vil være nødvendig for å utvide kontrollen til hele verden.» Den midterste setning i denne forutsigelse ble så godt som bokstavelig oppfylt gjennom Andre Verdenskrigs resultat. Revolusjonen utvidet sine grenser til midten av Europa og ble ved det i stand til å utvide sin militære kontroll over hele Europa, i det minste i forhold til utbrudd av en eventuell ny krig. I 1956 fortalte den amerikanske general Gruenther, som da bar tittelen «Supreme Allied Commander» – en tittel som åpenbart hadde blitt gjort permanent av en «første-diktator» under krigen – til en vesttysk avis at «hvis det skulle komme til en landkrig, er vi selvfølgelig ikke sterke nok til å holde den nåværende front i Europa». Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 41 →

Reed: Kontroversen

Kontroversen – Kapittel 40

Legg igjen en kommentar

Kapittel 40 – Invasjonen av Amerika

Mens militære invasjoner og kontra-invasjoner tok til i løpet av de seks årene Andre Verdenskrig varte, og slukte all tankevirksomhet og energi hos folkemengdene som var låst sammen i kamp, foregikk det samtidig en stille invasjon som skulle komme til å skape langt mer betydningsfulle virkninger enn de væpnede. Dette var den politiske invasjonen av den amerikanske republikk, og den graden av suksess som ble oppnådd gjennom dette kom til syne i den amerikanske utenrikspolitiske utformingen ved slutten av krigen. Denne ble nemlig innrettet for å sikre at de eneste militære invasjoner som skulle tillates en kommende påvirkning, var de som hadde brakt revolusjonen inn i Europa og sionistene inn i Arabia. Historisk betraktet kan det, slik president Roosevelt rakk å utrette det, forstås som tre hovedresultater som alle var faretruende for hans lands framtid: Han hjalp til med å bevæpne sionistene, han bevæpnet deres revolusjon i dens Moskva-festning, og han åpnet dørene til sin egen amerikanske festning for revolusjonens agenter. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 40 →

Reed: Kontroversen

Kontroversen – Kapittel 39

Legg igjen en kommentar

Kapittel 39 – Bevæpningen av Sion

Gjennom seks år hadde kjempende masser bølget fram og tilbake over tre kontinenter, og ved slutten var de som hadde trodd at de var vinnerne, enda lengre fra Den Hellige Gral enn ved starten. Ved vinner-politikernes toppmøter galte hanen for andre gang. Tre årtier tilbake hadde president Wilson forsøkt å rope opp om at «årsakene og målene er uklare … målsetningene for statsmennene på begge sider er stort sett de samme», og sluttresultatet ga ham rett. De tyske ledere hadde da besluttet å «anstifte» og House å «støtte» verdensrevolusjonen. Sionistene beholdt deres hovedkvarter i Berlin like lenge som de trodde at et seierrikt Tyskland kunne tenkes å skape «det jødiske hjemland» i Palestina og flyttet dem først da de mente at seieren ville tilfalle Vesten.

Andre Verdenskrig beviste igjen riktigheten i Wilsons kvalte rop. Den kunne overhodet ikke ha blitt startet uten at verdensrevolusjonen hadde vært innforstått med den nye «galning i Berlin», og de folkene som deretter ble løpt overende, kunne ikke merke forskjell på den kommunistiske og den nazistiske undertrykkelse. Da de så vendte seg mot hverandre, begynte Hopkins (i Houses rolle) å «støtte» verdensrevolusjonen igjen, slik at seieren ikke kunne medføre noen «befrielse». Hitler ønsket å utskille jødene igjen. Brandeis forordnet på samme måte og på keiserlig vis at «ingen jøde måtte bo i Tyskland». Churchill ønsket at «tre eller fire millioner jøder» skulle overføres til Palestina. Den kommunistiske stat, som var erklært antisionistisk, leverte den første sending av dem. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 39 →

Reed: Kontroversen

Kontroversen – Kapittel 38

Legg igjen en kommentar

Kapittel 38 – Det lille landet langt borte

I det glemte Palestina i tiåret 1930-1940 gikk tingene fra ille til verre, alt imens «The Chief» og «Der Führer» hersket i Washington og Berlin, og til sist var en britisk regjering like ved å forlate den håpløse oppgaven som var blitt prakket på den av Balfour (som døde i 1930 etter et besøk av Weizmann ved dødsleiet), da en Churchill ved inngangen til en ny krig atter viet sitt land til den. Slik gikk det britiske folk, som regnet med at de kunne ha noe utestående med Hitler, enda en gang i krig under forseglede ordrer, blant andre den, som uten at de ante det, hadde brakt dem nær nederlaget i 1918.

Flere britiske regjeringer etter hverandre befant seg i denne affæren i den selvsamme rolle som klovnen, som ikke kan slippe fri fra fluepapiret. Hver gang de trodde de var sluppet unna problemet, brakte Weizmann det fram på nytt. I Palestina kunne administratorene og soldatene, som «Mandatet» hadde blitt lesset på, ikke utføre deres plikt. Araberne gjorde hardnakket opprør. Sionistene i London plaget regjeringen der om å anvende makt overfor araberne. Hvis mennene på stedet forsøkte å handle upartisk mellom partene, kom det ordrer hjemmefra som motarbeidet dem. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 38 →

Reed: Kontroversen

Kontroversen – Kapittel 37

Legg igjen en kommentar

Kapittel 37 – Ledere, messiaser og masser

Under jublende scenerier i Washington og Berlin begynte de to tolvårs regjeringsperioder etter hverandre på følgende dager (den 4. og 5. mars 1933), og de skulle komme til å slutte nesten samtidig i 1945. I dag ville en upartisk historiker neppe kunne beregne hvilket av regimene som produserte den største summen av menneskelig lidelse. I begynnelsen ble to menn, som trådte fram på den sentrale politiske scene, begge hyllet som Messiaser. I Amerika beskrev en rabbiner Rosenblum president Roosevelt som «en gudeliknende budbringer, skjebnens utvalgte, Messias for Amerikas morgendag»; her snakket man politisk smiger med ord som var beregnet til «å overtale massene». I 1937 i et Prag som var truet av Hitler, fortalte en jødisk bekjent meg at hans rabbiner i synagogen predikerte at Hitler var «den jødiske Messias» en from «eldste», som søkte å fortolke begivenheter i levittiske profetiers begrepsramme). Gjennom alle disse årene fikk massene i begge land (og i Russland med, for den saks skyld) deres særlige «første-diktator» beskrevet for seg i slike ord som «Big Brother», «Far», «Onkel», «Elskede leder», eller den elskelige «Venn» ved peisen. De tilsynelatende motstandere, Roosevelt og Hitler, fremmet begge på hver sin måte «det destruktive prinsipp» i dets tre gjenkjennelige former: revolusjonær kommunisme, revolusjonær sionisme og «verdensregjeringen til å påtvinge fred». Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 37 →

Reed: Kontroversen

Kontroversen – Kapittel 36

Legg igjen en kommentar

Kapittel 36 – Pressens merkelige rolle

Årene som fulgte, 1933-1939, var den perioden da Andre Verdenskrig var i anmarsj. «Prøyssisk militarisme» som man trodde man hadde gjort seg av med i 1918, reiste seg mer drabelig enn noensinne, og dette skuet la i så høy grad beslag på menneskenes oppmerksomhet at de mistet interessen for affæren i Palestina, som ikke syntes å ha noen forbindelse med de store begivenheter i Europa. Rent faktisk skulle den komme til å dominere blant de «årsaker og formål» for Andre Verdenskrig som president Wilson hadde kalt «uklare» i Den Første. Det tomrommet som i 1917 hadde blitt skapt ved sammenbruddet av myten om «forfølgelse av jøder i Russland», ble utfylt av «forfølgelsen av jødene i Tyskland», og akkurat som sionismen var «hjelpeløs og håpløs», ble sionistene i stand til med et nytt klagerop å jage redsel inn i jødene og beleire de vestlige politikere. Konsekvensene skulle vise seg i utfallet av den påfølgende krig, hvor revolusjonær sionisme og revolusjonær kommunisme ville bli de eneste vinnere.

Mine egne opplevelser gjennom disse årene skulle til slutt skape denne bok. Da årene startet i 1933, hadde jeg vokst ut av min kontorjobb i The Times til å bli korrespondent for avisen i Berlin, og jeg var godt tilfreds i den stillingen. Da årene sluttet i 1939, hadde jeg blitt fullstendig desillusjonert i stillingen, og hadde følt meg tvunget til å gi opp mitt levebrød. Fortellingen om de mellomliggende år vil vise hvorfor. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 36 →

Reed: Kontroversen

Kontroversen – Kapittel 35

Legg igjen en kommentar

Kapittel 35 – Det nasjonale hjem

I ti år etter at «Mandatet» hadde blitt prakket på det britiske folk, lot man fortsatt som om «det jødiske nasjonale hjem» i Palestina under dets beskyttelse alene ville være et «kulturelt senter» for jødedommen, helt uskadelig for araberne; et jødisk Mekka med universitet, bibliotek og landbruksbebyggelse. Araberne lot seg ikke på noe tidspunkt narre. De innså at de var ofre for et forsøk på, i det 20. århundre, å trumfe gjennom den voldelige lov om fordrivelse, som hadde blitt oppstilt av levittene i det 5. århundre f.Kr. De svarte igjen med tumultaktige protester og krigslignende opprør, som deretter aldri har opphørt, slik at «krigen, som skulle avslutte alle kriger» ble innledningen til krig uten ende.

Det ble straks klart at sionismen hadde blitt anbrakt som en sprengladning under folkeslagenes liv, og at en tidsinnstilt bombe som skulle starte en framtidig verdenskonflikt var blitt anbrakt i et lite land (som nylig hadde blitt «befridd» fra tyrkerne), et land «på størrelse med Wales eller Vermont». På tross av det reiste en britisk koloniminister, Leopold Amery, til Palestina i 1925, og (som han sa) «fortalte araberne rett ut at ‘det ikke var noen mulighet for endring’ i den britiske politikk» (Jewish Telegraph Agency). Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 35 →

Tanker, ideer og synsing