Kapittel 10 – Mannen fra Galilea

Da Jesus ble født hersket det blant jødene en sitrende forventning om at et vidunderlig menneske snart ville dukke opp. De lenget etter et bevis på at Jehova hadde til hensikt å oppfylle pakten med sitt utvalgte folk, og de skriftlærde hadde, som reaksjon på denne folkelige forventning, gradvis innført ideen om den salvede, Messias, som skulle komme og oppfylle avtalen i skriftene.

Targam, rabbinernes kommentar til Loven, sa: «Hvor er han vakker, Messias, kongen, som skal oppstå av Judas hus. Han vil spenne sverdet om lendet og dra i kamp mot sine fiender og mange konger vil bli slått i hjel.»

Denne teksten viser hva jødene var blitt stilt i utsikt. De forventet en militant, hevnende Messias (i stil med «alle Egypts førstefødte» og ødeleggelsen av Babylon), som ville knuse jødenes fiender «med en jernstang» og «slå dem i stykker som en leirkrukke». Som ville bringe dem herredømme over denne verden og den bokstavelige oppfyllelsen av stammens lover. For det var det generasjoner av fariseere og levitter hadde forutsagt. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 10 →

Share on Facebook

Kapittel 9 – Fariseernes oppstigning

Disse fariseerne, som dannet det største politiske partiet i den lille romerske provins, Judea, besto av den dominerende indre krets, tidligere representanter for det levittiske presteskap. De hadde gjort seg til bærere av den levittiske idé i dens mest fanatiske form, slik den hadde funnet uttrykk hos Esekiel, Esra og Nehemias; de hadde sverget «streng lydighet mot levittisk renhet», sier «Jewish Encyclopedia.

Slik som det var lyktes levittene i å seire over de protesterende israelitter og avskjære Juda fra dets naboer, slik var deres etterfølgere, fariseerne, parate til å knuse et hvert forsøk på å gjeninnsette judeerne i menneskeheten. De var den destruktive idés voktere, og det neste kapittel i Sions historie skulle bli historien om deres seier. Akkurat som i levittenes tilfelle, skulle bakgrunnen her være Jerusalems ødeleggelse.

Blant prestene selv var det gjennom generasjonenes løp oppstått noe av et opprør mot de konstante endringer av Loven, som var begynt med Esekiels og Esras skole. Disse prester hevdet at Loven nå var uforanderlig og ikke kunne «omtolkes» mer. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 9 →

Share on Facebook

Kapittel 8 – Loven og edomittene

Mens de jødiske skrifter på en samlet måte var på vei, oversatt fra de aleksandrinske jøder til grekerne og deretter til de andre hedninger, fulgte persiske, greske og romerske herskere etter hverandre i lille Judea.

Disse kaotiske århundrene brakte periodens andre viktige begivenhet med seg: edomittenes tvangsomvendelse til jehovaismen («jødedommen» er et ord som øyensynlig først ble anvendt av den jødiske historiker Josefus til å betegne Judeas kultur og livsstil, likesom «hellenisme» beskriver grekernes, og opprinnelig hadde det ingen religiøs sidebetydning. I mangel av et bedre ord vil det nå bli brukt i denne boka til å identifisere den rase-religion som var blitt etablert av levittene ved deres perversjon av den «Mosaiske Lov»).

Man har kun historiske opptegnelser om én ytterligere masse-omvendelse til jødedommen, og den fant sted åtte-ni århundrer senere og var av avgjørende betydning for vår generasjon, som vi skal se. Individuell omvendelse var derimot alminnelig i denne perioden, og det ble tilsynelatende tilskyndet, selv av rabbinerne, for ifølge Sankt Matteus sa Jesus bebreidende til de skriftlærde og fariseerne at de «reiser over sjø og land for å få én tilhenger». Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 8 →

Share on Facebook

Kapittel 7 – Oversettelse av Loven

Den viktigste hendelsen i de neste fire hundre år var (som det skulle vise seg) den første oversettelsen av de judeiske skrifter (senere kjent som Det Gamle Testamente) til et fremmed språk, gresk. Dette satte (og setter stadig) «hedningene» i stand til å bli delvis kjent med loven, som bestemte deres egen slavebinding og ødeleggelse, og samtidig jødenes overherredømme. Hadde det ikke vært for denne oversettelsen, ville jødedommens natur ha forblitt et spørsmål om gjetninger, mens oversettelsen gjorde det til et spørsmål om vitnesagn og beviser.

Av denne grunn er det ved første øyekast overraskende at oversettelsen noensinne ble lagd (ifølge tradisjonen av syttito jødiske lærde i Alexandria mellom 275 og 150 f.Kr.). Dr. Kastein forklarer at det ble gjort «med det spesifikke mål å gjøre den forståelig for grekerne. Dette førte til forvrengning og ordkløveri, endring av betydninger og mange tilfeller av å sette generelle uttrykk og ideer i stedet for uttrykk som var av rent lokal og nasjonal karakter». Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 7 →

Share on Facebook

Kapittel 6 – Folket gråt

De første som kom til å merke virkningen av den mosaiske lov som levittene var ved å utvikle i Babylon, var samaritanene, som i 538 f.Kr. ønsket de judeerne (jødene) som kom tilbake til Jerusalem, hjertelig velkommen, og som bevis på deres vennskap tilbød å hjelpe til med å gjenoppbygge tempelet som ble ødelagt i 596 f.Kr. Etter levittenes ordre ble samaritanene skarpt avvist, og på grunn av denne uforskammede fiendtlighet ble gjenoppbyggingen av tempelet forsinket inntil 520 f.Kr. (Striden med samaritanene fortsatte i århundrer, inntil våre dager, da de er blitt redusert til noen få dusin sjeler.)

Den vennlige fremferden viser at judeernes nye «Lov» var ukjent for deres naboer, som ble forbløffet over denne avvisning. Loven synes å ha vært likeså ukjent og likeså lite forstått av judeerne selv i dette tidsrom. Lovens bøker var stadig ved å bli samlet i Babylon, og på tross av hva prestene måtte ha fortalt dem, var de på dette tidspunkt sikkert ikke klar over at de skulle atskilles rasemessig så vel som religiøst fra deres medmennesker.

Avvisningen av samaritanene ga det første glimt av hva som skulle følge deretter. Samaritanene var israelitter, sannsynligvis av blandet blod. De dyrket Jehova, men anerkjente ikke Jerusalems overhøyhet, og ville alene av den grunn ha pådratt seg levittenes hat, da levittene i dem så en fare for en israelittisk vekkelse, og mulighet for at Juda kunne bli oppslukt av dem. Så samaritanene ble bannlyst. Selv ved å ta imot så mye som et stykke brød fra en samaritan, brøt judeerne alle levittenes forskrifter og besmittet seg på det frykteligste. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 6 →

Share on Facebook

Kapittel 5 – Babylons fall

Før «Moseloven» rakk å få innvirkning på andre folkeslag, oppsto en begivenhet i 536 f.Kr., som ville komme til å danne mønsteret for det tjuende århundre e.Kr.: – Babylons fall.

Likheten mellom begivenhetene i nåtiden (dvs. det mønster som tegner seg ved utgangen av de to verdenskrigene) og Babylons fall, er for stor til at den kan være tilfeldig, og den kan nå påvises å være skapt med fullt overlegg. Vestens mennesker i vårt århundre er ikke klar over det, men de har blitt regjert under «judeisk lov», ikke under deres egne lover, av de krefter som har kontrollert regjeringene.

De som opptrer og sluttresultatene ligner hverandre i alle tre tilfeller. På den ene siden av scenen finner vi den fremmede hersker, som har undertrykt og krenket judeerne (eller i dag jødene). I Babylon var det «Kong Belsassar». I første Verdenskrig var det den russiske tsar. I den andre var det Hitler. Overfor denne «forfølger» står den fremmede suverene makt, befrieren. I Babylon var det kong Kyros av Persia. I det andre tilfellet var det herr Balfour. I det tredje var det president Truman. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 5 →

Share on Facebook

Kapittel 4 – Lenkene smis

Den babylonske episoden var avgjørende i sine konsekvenser, både for den lille judeiske stammen den gang, og for den vestlige verden i dag.

I denne perioden oppnådde levittene ting som skulle få vedvarende betydning i folkeslagenes liv. De føyde fire bøker til Femte Mosebok og skapte således en rasebasert, religiøs, intolerant lov som, hvis den kunne tvinges igjennom, ville avskjære judeerne (jødene) fra resten av menneskeheten for tid og evighet. Ved eksperimentet i Babylon fant de på måter til å tvinge den gjennom, dvs. å holde deres tilhengere atskilt fra dem de bodde iblant. De vant seg autoritet blant dem som hadde tatt dem til fange, og til slutt «rev de deres hus ned» og «ødela det fullstendig». Eller, hvis det ikke skjedde i virkeligheten, så ga de denne versjonen av historien videre til en ettertid som aksepterte den, og som etter hvert begynte å se disse folk som en uimotståelig kraft. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 4 →

Share on Facebook

Kapittel 3 – Levittene og Loven

I løpet av de hundre år som fulgte etter assyrernes erobring av Israel, begynte levittene i Juda å samle den skrevne lov. I 621 f.Kr. frambrakte de Femte Mosebok og leste den høyt for folket i tempelet i Jerusalem.

Dette var begynnelsen til «den mosaiske lov», som Moses, hvis han noensinne har levd, aldri hadde kjent noe til. Det kalles den mosaiske lov, fordi den tilskrives ham, men autoriteter er enige om at den var skrevet av levittene, som så senere igjen og igjen lot Moses (og Jehova for den saks skyld) si det som passet dem. Dens rette navn skulle være «den levittiske lov» eller «den jødiske lov».

Femte Mosebok er for formell jødedom og sionisme, hva det kommunistiske manifest var for den ødeleggende revolusjon i vårt århundre. Den er grunnlaget for hva toraen (Loven) inneholdt i Det Gamle Testamente, som på sin side utgjør råmaterialet for Talmud, som igjen ble opprinnelsen til de «kommentarer» og kommentarer-til-kommentarer, som til sammen utgjør jødenes «lov». Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 3 →

Share on Facebook