Kapittel 20 – Planen

Dette bevis forelå da Adam Weishaupts hemmelige selskap, «Illuminati» (eller «illuminatene») ble pågrepet av den bayerske regjering i 1786 og avslørt offentlig i 1787. Det var på dette tidspunkt at den originale planen for verdensrevolusjon og eksistensen av en maktfull organisasjons medlemmer på høye poster ble avslørt. Fra da av var det ikke lenger noen tvil om at det i alle land og i alle klasser var menn som hadde sluttet seg sammen for å ødelegge alle lovlig regjeringer og all religion. Sammensvergelsen gikk under jorden igjen etter avsløringen, men overlevde og forfulgte sitt mål for senere å bryte igjennom i full offentlighet i 1917. Siden da har den åpenlyst forfulgt de målene som ble avslørt av den bayerske regjering i 1786, og med de samme metoder, som også ble avslørt den gang. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 20 →

Share on Facebook

Kapittel 19 – Verdensrevolusjonen

For god ordens skyld er denne historie blitt fortalt til og med Napoleons Sanhedrin. Svarene som her ble gitt avsluttet den tredje og åpnet den fjerde periode i Sions historie, som begynte med den offentlige avkreftelse av separat nasjonalitet, og endte nitti år senere med den offentlige bekreftelse av separat nasjonalitet i dens mest ekstreme form.

Før vi går videre til fjerde fase, må vi hoppe tjue år tilbake til begynnelsen av verdensrevolusjonen og se på hvilken rolle, om noen, «jødene» spilte i den.

Det nittende århundre atskilte seg i Vesten fra de foregående atten århundrer av den kristne æra, gjennom at det oppsto to bevegelser med et felles mål, som ved århundrets slutt dominerte alle dets anliggender. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 19 →

Share on Facebook

Kapittel 18 – Napoleons forhør

Da Napoleon hadde nådd til sin makts svimlende høydepunkt, håpet han sannsynligvis å gjøre store ting for Frankrike og franskmennene, så vel som for seg selv (og sin familie).

Ganske snart etter at han var blitt keiser (eller muligens tidligere), fant han ut at et av de aller vanskeligste spørsmålene han ville bli konfrontert med, slett ikke var en fransk affære, men en fremmed: «det jødiske spørsmål»! Det hadde plaget folkenes liv gjennom århundrer. Ikke før var paven blitt overbevist og den keiserlige krone kommet på Napoleons hode, før spørsmålet snek seg inn på Napoleons trone for å plage ham.

I sin karakteristiske stil tok han tak i roten på problemet, og forsøkte å tvinge fram et svar på det evige spørsmålet: Ønsket jødene virkelig å bli en del av nasjonen og leve under dens lover, eller adlød de i hemmelighet en annen lov, som påbød dem å ødelegge og dominere folk de oppholdt seg blant?

Dette berømte forhør var imidlertid Napoleons andre forsøk på å løse den jødiske gåten, og historien om det tidligere lille forsøket bør fortelles kort. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 18 →

Share on Facebook

Kapittel 17 – Den destruktive misjon

Studiet av hundrevis av bind gjennom mange år fikk meg etter hvert til den erkjennelsen at den essensielle sannhet i historien om Sion har blitt helt og fullt oppsummert av Maurice Samuels tjueto ord: «Vi jøder, ødeleggerne, vil for alltid forbli ødeleggere … ikke noe av det som ikke-jødene vil gjøre, kan tilfredsstille våre behov og krav.»

Når man hører disse ordene, høres de i første omgang oppblåste og nevrotiske ut, men økt kjennskap til emnet avslører at de er ærlig ment og omhyggelig valgt. De betyr at en mann som fødes som og fortsetter som jøde, mottar en destruktiv misjon, som han ikke kan unnslippe. Dersom han avviker fra denne «lov» er han ikke en god jøde i De «eldste»s øyne. Dersom han ønsker eller blir presset til å være en god jøde, må han rette seg etter den.

Det er grunnen til at den rollen som ble spilt av dem som ledet «jødene» ned gjennom historien, nødvendigvis må bli destruktiv. Og i vår egen generasjon i det tjuende århundre, har den destruktive misjonen nådd sitt høydepunkt, med resultater som enda ikke fullt ut kan forutses. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 17 →

Share on Facebook

Kapittel 16 – Den messianske lengsel

Det talmudiske regime i ghettoenes snevre lukker var av natur helt enkelt ledelse gjennom terror, og det anvendte terrorens velkjente metoder: gjensidig spionasje, forræderi, angiveri, forbannelse, utstøting og dødsstraff. Det hemmelige politi og konsentrasjonsleir-regimet i kommunistæraen tok tydelig nok lære fra denne modell, som var velkjent for de talmudiske organisatorer.

I de mange århundrers talmudisk regjering og med de dogmer som terroren inneholdt, hadde den to vesentlige resultater. Det ene var tilbakevendende messianske utbrudd, som uttrykte de fangnes lengsel etter å unnslippe terroren. Det andre var gjentatte protester mot dogmene fra jødene selv.

Dette var en nyere tids symptomer på de samme følelser som kom til uttrykk på den dagen for lenge siden, da «folket gråt» ved opplesningen av Loven. Talmud forbød jøden nesten alt, unntatt å hope opp penger («de ga kun folket lov til nøyaktig akkurat nok til å gjøre deres økonomiske aktiviteter mulige,» jfr. dr. Kastein) og til å studere Talmud («når ‘loven’ ikke kunne anvendes utvetydig på livets forhold, bestrebet de seg på å finne ut dens fortolkning»). Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 16 →

Share on Facebook

Kapittel 15 – Talmud og ghettoene

Uansett hva man ellers kan diskutere, er én ting ubestridelig: Det må være stor makt i en lov som i nitten århundrer kan tvinge mennesker, som er spredt ut over jorden, til lydighet, når de kunne unnslippe dens trelldom ved en viljesakt. Talmud var (og er) en slik lov, og den eneste av sin art.

«Talmud ble ansett for den høyeste autoritet av flertallet av jøder … Selv bibelen var forvist til andreplassen» (Jewish Encyclopedia). Talmuds absolutte overlegenhet over Moses’ bibel må anerkjennes av alle» (De israelske Arkiver, sitat av Mgr. Landrieux). «De ‘eldste’s ord er viktigere enn profetene» (Talmud avhandling Berachoth, i.4.).

Samlingen av Talmud startet i Yavne, hvor den rollen som Esekiel og Esra hadde spilt i Babylon i denne nye revisjonen av Loven, ble spilt av Judah den Hellige eller Prinsen.

Det var i virkeligheten en massiv tilføyelse til «lovene og reglene» i Femte Mosebok og Tredje og Fjerde Mosebok. Alle de lover som «senteret» iverksatte ble heftet på Toraen som «den muntlige Tora», og den var likeså vel av guddommelig opprinnelse. Så ble de skrevet ned i Mishna’en. Enda senere (under det ofte anvendte påskudd at arbeidet skulle «ferdiggjøres») ble enorme mengder rabbiner-diskusjoner og regler tilføyd i Gemara, men da de i Gemara var et produkt som stammet fra to helt forskjellige jødiske samfunn, det i Jerusalem i det femte og i Babylon i det sjuende århundre, er det to Talmud’er som er kjent som den palestinske og den babylonske. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 15 →

Share on Facebook

Kapittel 14 – Den mobile regjering

Fariseernes «eldste», som flyttet til Yavne fra Jerusalem før denne ble ødelagt i år 70 e.Kr., hadde liksom levittene tidligere i Babylon, til hensikt å skape et sentrum for makt og fjernkontroll, hvorfra de kunne holde en stammeorganisasjon som på det tidspunkt var spredt ut over jorden, underkastet. De tok den samlede erfaring fra Jerusalem og Babylon og forgangne tiders oppsparte hemmeligheter med seg til Yavne, og det lykkes dem å etablere en flyttbar regjering, som har fortsatt å utøve autoritet over jødene fram til i dag.

Før de siste kampene mot Roma (sier dr. Kastein) «trakk en gruppe lærere, vitenskapsmenn og skolefolk seg tilbake til Yavne, idet de tok deres folks skjebne på deres skuldre, slik at de kunne være ansvarlige for det gjennom århundrene … I Yavne ble det jødiske folks sentraladministrasjon etablert … Når en nasjon er blitt så fullstendig slått ned som jødene var blitt det ved denne anledning, går de helt til grunne. Men jødene gikk ikke til grunne … De hadde allerede lært hvordan de kunne endre holdninger under det babylonske fangenskap … og de fulgte en liknende vei nå». Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 14 →

Share on Facebook

Kapittel 13 – Vernet om loven

Sions historie fra begynnelsen faller i fem atskilte faser: levittenes, fariseernes, talmudistenes, mellomspillet «emansipasjonen» og sionismens. Denne fortelling har nå nådd sin tredje fase.

Den levittiske fasen var det isolerte Juda Rike, «fangenskapet» i Babylon og «tilbakevendingen», «Moseloven» ble skapt og gjennomtvunget. Den fariseiske fase som fulgte, og som falt noenlunde sammen med det romerske overherredømme i provinsen Judea, endte med den andre ødeleggelsen av Jerusalem, spredningen av de siste judeere, fariseernes overherredømme og «regjeringens» tilbaketrekning til dens nye «senter» i Yavne.

Den tredje talmudiske fasen var den lengste, for den varte sytten hundre år fra 70 e.Kr., til omkring 1800 e.Kr. I dette tidsrommet kom jødene til Vesten, og fra en rekke sentre arbeidet «regjeringen» utrettelig for å holde den spredte nasjon under kontroll, underkastet Loven og atskilt fra andre folkeslag.

Da tiden for den vestlige sivilisasjons og kristendommens oppstandelse var sammenfallende, var det uunngåelig at kristendommen spesifikt (og ikke bare «hedninger» i alminnelighet eller «fremmede» eller «andre guder») ble hovedmålet for lovens ødeleggelses-bud. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 13 →

Share on Facebook

Kapittel 12 – Lyset og skyggen

Før Jerusalem falt i året 70 e.Kr., passerte to selskap med reisende gjennom byens porter. Disiplene brakte menneskeheten et nytt budskap, før kristendommen var blitt til. Fariseerne, som forutså den skjebnen de hadde brakt over Jerusalem, flyttet til et nytt hovedkvarter, hvorfra den herskende sekt kunne utøve sitt herredømme over «jødene» (som det tidligere hadde skjedd fra Babylon).

Disse to små grupper med reisende var foregangsmennene for grupperinger av lys og mørke, som en mann og hans skygge alltid har gått gjennom århundrene og alltid vestpå.

«Vestens» krise i dag springer ut av disse to gruppenes avreise fra det dødsdømte Jerusalem for nitten århundrer siden, for de to gruppene bar ideer inn i Vesten, ideer som aldri kunne forenes. Den ene måtte seire over den andre før eller senere, og vår generasjon er vitne til den store kampen for den destruktive idés seier. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 12 →

Share on Facebook

Kapittel 11 – Den fariseiske Føniks

Så kommer det velkjente, gjentatte paradoks. Judeas katastrofe, som fulgte i løpet av få tiår etter Jesu død, ble fariseernes triumf, for det gjorde dem til eneherskere innenfor jødedommen. Ved Jesu korsfestelse ble de kvitt en «profet og drømmer» som ville ha forstyrret deres lov. I de få år Judea hadde tilbake, kvittet de seg med alle andre partier som konkurrerte med dem om makten under denne lov.

Ifølge Jewish Encyclopedia fant fariseerne etter Jesu død «en støtte og venn» i den siste heroiske kongen av Judea, Agrippa I. Agrippa hjalp dem med å bli kvitt saddukeerne, som forsvant ut av det jødiske bildet og etterlot tøylene i hendene på fariseerne [hvis beklagelser over den edomittiske linje synes heller ubegrunnede; Oversetter]. De fikk derfor hele makten i Jerusalem akkurat som levittene etter splittelsen mellom Juda og Israel, og akkurat som det skjedde ved den tidligere anledningen, fulgte katastrofen straks etter. Idet de reiste seg som en fugl føniks  fra asken, gjentok fariseerne levittenes historie. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 11 →

Share on Facebook