Kapittel 24 – Sionismens komme

I siste halvdel av forrige århundre, da kommunismen og sionismen begynte deres samtidige angrep på Vesten, besto Europa av sterke og selvsikre stater, som utmerket kunne motstå virkningene av indre stridigheter og kriger utad. Det revolusjonære utbrudd i 1848 hadde blitt overvunnet uten store anstrengelser. Østerrike-Ungarn var ikke blitt svekket særlig mye av dets nederlag i Preussen i 1866 og 1871; statene gjenopptok deres nasjonale eksistens, som overvunne land hadde gjort det i århundrer, side om side med gårsdagens seierherre, og snart var alt rolig igjen. Balkans folkeslag, som var kommet ut av fem århundrer under tyrkisk overherredømme, beveget seg også i retning av velstand i et mildere klima av nasjonal frihet. Øst for Europa syntes Russland under kristent flagg å slutte seg til denne prosess av nasjonal og individuell framgang.

Dette var kun tilsynelatende, for de to ormene var allerede i eplet og situasjonen i dag viser resultatet. De atten kristne århundrer, som på tross av opp- og nedturer i det store og hele oppviser flere forbedringer av menneskelivet enn noen tidligere kjent epoke, kom til enten en avslutning eller en mellomperiode. Hvilken av disse vet vi stadig ikke, skjønt troende aldri har tvilt på at den gode utvikling ville bli gjenopptatt på et eller annet tidspunkt. [Denne bok ble ferdiggjort i 1956, midt i sovjettiden.] Det var imidlertid en framtredende mann i denne perioden, som man kunne forvente ville ha hatt tillit til utfallet. Han forutså hva vårt århundre ville bringe, og han mente at det ville bli avslutningen, og ikke kun en forbigående mørk tidsalder. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 24 →

Share on Facebook

Kapittel 23 – «Profeten»

Det nittende århundre beveget seg ubønnhørlig imot avvisning av Sanhedrinets innrømmelser til Napoleon, og imot enda en gang å isolere jødene, og imot en gjenetablering av den teokratiske stat i staten, den faren som Tiberius hadde utmalt før den kristne æra begynte. Kampen sto ikke mellom «jødene» og «ikke-jødene». Liksom den dagen for så lenge siden da perserkongens soldater hadde satt Esra og Nehemias i stand til å påtvinge judeerne «den nye lov», sto den atter mellom på den ene siden noen jøder og ikke-jøder, og på den andre siden noen jøder og andre ikke-jøder. Det merkelige har alltid vært at ikke-jødiske herskere ved slike vendepunkt allierte seg med jødedommens herskende sekt imot de jødiske masser, og slik imot deres eget folk, blant hvilke de fostret opp den ødeleggende kraft. Dette paradoks gjentok seg i det nittende århundre, og ble årsaken til den kulminasjon i våre dager som alle nasjoner er sterkt involverte i.

Vestens politikere, som en sveitsergarde, meldte seg inn i sionismens tjeneste, og medvirket til at de emansiperte jøder ble «nullstilt» ved å bli oppslukt i mengden av ikke-jøder. La oss stanse opp og se på «de liberale» i det nittende århundre, som ved å tilslutte seg sionismen satte den i stand til å bryte ned nasjonene. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 23 →

Share on Facebook

Kapittel 22 – Direktørene

Da det ble mulig å få øye på den jødiske ledelsen av verdensrevolusjonen ved midten av siste århundre, var den anført av ashkenazi-jødene, de slaviske jøder. Langt de fleste sefardiske (vestlige eller iberiske) jøder var sterkt imot dette. Den var rettet imot dem like mye som imot kristendommen, for emansipasjonen i Europa hadde ført til en betraktelig grad av assimilasjon i deres tilfeller. De var ved å slippe ut av klørne på judaismens (jødedommens) «eldste», som var ved å miste deres makt på grunn av jødisk integrasjon i menneskeheten. Atskillelse var viktig for den talmudiske jødedom, og integrasjon dødbringende for den.

Da kastet de «østjødene» seg inn i kappestriden. Østjødenes tilsynekomst faller sammen med begynnelsen av verdensrevolusjonen. Før den tid kjente Vesten kun til «jøder», og det var sefardiske jøder. Kastein sier, idet han henviser til den tidsperiode hvor Disraeli begynte å snakke om et jødisk lederskap av revolusjonen: «Fra da av er det mulig å tale om østlige og vestlige jøder.» Faktisk hadde de to forskjellige raser eksistert i omkring tusen år. Kastein sier her at de østlige jøder på dette tidspunkt trådte fram som en distinkt gruppe, som var mobilisert av den rabbinske regjering imot de emansiperte sefardiske jøder i Vesten og imot selve Vesten. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 22 →

Share on Facebook

Kapittel 21 – Disraelis advarsler

Benjamin Disraeli, senere lord Beaconsfield, advarte om og om igjen kristendommen mot verdensrevolusjonen. Liksom de Luchet, Alexander Hamilton og Edmund Burke femti år tidligere, så han «planen» bak den. I motsetning til lord Acton, som femti år senere kun talte om anonyme «ledere», identifiserte Disraeli disse organisasjonene som jøder. Det århundre som har gått etter at han kom med sine tydelige advarsler, har rettferdiggjort ham; hvordan dens opprinnelse enn så ut, var den organiserte verdensrevolusjon helt under jødisk ledelse ved midten av det nittende århundre, og fortsatte med å være det – i det minste inntil i 1920-årene (etter nærværende forfatters mening fortsatte den med å være det, og er det stadig). Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 21 →

Share on Facebook

Kapittel 20 – Planen

Dette bevis forelå da Adam Weishaupts hemmelige selskap, «Illuminati» (eller «illuminatene») ble pågrepet av den bayerske regjering i 1786 og avslørt offentlig i 1787. Det var på dette tidspunkt at den originale planen for verdensrevolusjon og eksistensen av en maktfull organisasjons medlemmer på høye poster ble avslørt. Fra da av var det ikke lenger noen tvil om at det i alle land og i alle klasser var menn som hadde sluttet seg sammen for å ødelegge alle lovlig regjeringer og all religion. Sammensvergelsen gikk under jorden igjen etter avsløringen, men overlevde og forfulgte sitt mål for senere å bryte igjennom i full offentlighet i 1917. Siden da har den åpenlyst forfulgt de målene som ble avslørt av den bayerske regjering i 1786, og med de samme metoder, som også ble avslørt den gang. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 20 →

Share on Facebook

Kapittel 19 – Verdensrevolusjonen

For god ordens skyld er denne historie blitt fortalt til og med Napoleons Sanhedrin. Svarene som her ble gitt avsluttet den tredje og åpnet den fjerde periode i Sions historie, som begynte med den offentlige avkreftelse av separat nasjonalitet, og endte nitti år senere med den offentlige bekreftelse av separat nasjonalitet i dens mest ekstreme form.

Før vi går videre til fjerde fase, må vi hoppe tjue år tilbake til begynnelsen av verdensrevolusjonen og se på hvilken rolle, om noen, «jødene» spilte i den.

Det nittende århundre atskilte seg i Vesten fra de foregående atten århundrer av den kristne æra, gjennom at det oppsto to bevegelser med et felles mål, som ved århundrets slutt dominerte alle dets anliggender. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 19 →

Share on Facebook

Kapittel 18 – Napoleons forhør

Da Napoleon hadde nådd til sin makts svimlende høydepunkt, håpet han sannsynligvis å gjøre store ting for Frankrike og franskmennene, så vel som for seg selv (og sin familie).

Ganske snart etter at han var blitt keiser (eller muligens tidligere), fant han ut at et av de aller vanskeligste spørsmålene han ville bli konfrontert med, slett ikke var en fransk affære, men en fremmed: «det jødiske spørsmål»! Det hadde plaget folkenes liv gjennom århundrer. Ikke før var paven blitt overbevist og den keiserlige krone kommet på Napoleons hode, før spørsmålet snek seg inn på Napoleons trone for å plage ham.

I sin karakteristiske stil tok han tak i roten på problemet, og forsøkte å tvinge fram et svar på det evige spørsmålet: Ønsket jødene virkelig å bli en del av nasjonen og leve under dens lover, eller adlød de i hemmelighet en annen lov, som påbød dem å ødelegge og dominere folk de oppholdt seg blant?

Dette berømte forhør var imidlertid Napoleons andre forsøk på å løse den jødiske gåten, og historien om det tidligere lille forsøket bør fortelles kort. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 18 →

Share on Facebook

Kapittel 17 – Den destruktive misjon

Studiet av hundrevis av bind gjennom mange år fikk meg etter hvert til den erkjennelsen at den essensielle sannhet i historien om Sion har blitt helt og fullt oppsummert av Maurice Samuels tjueto ord: «Vi jøder, ødeleggerne, vil for alltid forbli ødeleggere … ikke noe av det som ikke-jødene vil gjøre, kan tilfredsstille våre behov og krav.»

Når man hører disse ordene, høres de i første omgang oppblåste og nevrotiske ut, men økt kjennskap til emnet avslører at de er ærlig ment og omhyggelig valgt. De betyr at en mann som fødes som og fortsetter som jøde, mottar en destruktiv misjon, som han ikke kan unnslippe. Dersom han avviker fra denne «lov» er han ikke en god jøde i De «eldste»s øyne. Dersom han ønsker eller blir presset til å være en god jøde, må han rette seg etter den.

Det er grunnen til at den rollen som ble spilt av dem som ledet «jødene» ned gjennom historien, nødvendigvis må bli destruktiv. Og i vår egen generasjon i det tjuende århundre, har den destruktive misjonen nådd sitt høydepunkt, med resultater som enda ikke fullt ut kan forutses. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 17 →

Share on Facebook

Kapittel 16 – Den messianske lengsel

Det talmudiske regime i ghettoenes snevre lukker var av natur helt enkelt ledelse gjennom terror, og det anvendte terrorens velkjente metoder: gjensidig spionasje, forræderi, angiveri, forbannelse, utstøting og dødsstraff. Det hemmelige politi og konsentrasjonsleir-regimet i kommunistæraen tok tydelig nok lære fra denne modell, som var velkjent for de talmudiske organisatorer.

I de mange århundrers talmudisk regjering og med de dogmer som terroren inneholdt, hadde den to vesentlige resultater. Det ene var tilbakevendende messianske utbrudd, som uttrykte de fangnes lengsel etter å unnslippe terroren. Det andre var gjentatte protester mot dogmene fra jødene selv.

Dette var en nyere tids symptomer på de samme følelser som kom til uttrykk på den dagen for lenge siden, da «folket gråt» ved opplesningen av Loven. Talmud forbød jøden nesten alt, unntatt å hope opp penger («de ga kun folket lov til nøyaktig akkurat nok til å gjøre deres økonomiske aktiviteter mulige,» jfr. dr. Kastein) og til å studere Talmud («når ‘loven’ ikke kunne anvendes utvetydig på livets forhold, bestrebet de seg på å finne ut dens fortolkning»). Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 16 →

Share on Facebook

Kapittel 15 – Talmud og ghettoene

Uansett hva man ellers kan diskutere, er én ting ubestridelig: Det må være stor makt i en lov som i nitten århundrer kan tvinge mennesker, som er spredt ut over jorden, til lydighet, når de kunne unnslippe dens trelldom ved en viljesakt. Talmud var (og er) en slik lov, og den eneste av sin art.

«Talmud ble ansett for den høyeste autoritet av flertallet av jøder … Selv bibelen var forvist til andreplassen» (Jewish Encyclopedia). Talmuds absolutte overlegenhet over Moses’ bibel må anerkjennes av alle» (De israelske Arkiver, sitat av Mgr. Landrieux). «De ‘eldste’s ord er viktigere enn profetene» (Talmud avhandling Berachoth, i.4.).

Samlingen av Talmud startet i Yavne, hvor den rollen som Esekiel og Esra hadde spilt i Babylon i denne nye revisjonen av Loven, ble spilt av Judah den Hellige eller Prinsen.

Det var i virkeligheten en massiv tilføyelse til «lovene og reglene» i Femte Mosebok og Tredje og Fjerde Mosebok. Alle de lover som «senteret» iverksatte ble heftet på Toraen som «den muntlige Tora», og den var likeså vel av guddommelig opprinnelse. Så ble de skrevet ned i Mishna’en. Enda senere (under det ofte anvendte påskudd at arbeidet skulle «ferdiggjøres») ble enorme mengder rabbiner-diskusjoner og regler tilføyd i Gemara, men da de i Gemara var et produkt som stammet fra to helt forskjellige jødiske samfunn, det i Jerusalem i det femte og i Babylon i det sjuende århundre, er det to Talmud’er som er kjent som den palestinske og den babylonske. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 15 →

Share on Facebook