Alle innlegg av ingrid

Gratulerer til det amerikanske folk!

Jeg ønsker å gratulere det amerikanske folk med deres valg!

Ikke så mye at jeg er glad for at akkurat Trump ble valgt, men at folket endelig var i stand til å vise en protest, en protest jeg også håper det norske folk vil vise neste år. Det amerikanske “demokrati”-partiet har tydelig vist at de ikke bryr seg om det vi kaller “vanlige folk”, altså de som ikke er rike eller styrtrike, som kun har makt gjennom en enslig stemmeseddel. Personlig velger jeg altså å se på valget som en protest mot det så altfor veletablerte systemet som er hensynsløst mot oss vanlige mennesker.

Jeg er også glad og takknemlig for at Clinton ikke vant, for da ville sannsynligvis alt fortsatt i det samme sporet og hurtig ledet vår verden ut mot stupet. Fortsett å lese Gratulerer til det amerikanske folk!

Presidentvalg i USA 2016

Nå har jeg gått lei av hele valgkampanjen. Jeg finner det vanskelig å velge mellom kolera og pest.


Bildets opprinnelse: Archive.org
(Artikkelen var slettet fra Daily News.)

Aldri noen gang har jeg sett så mye propaganda, altså falskhet, som det som florerer på Internett og i mediene nå i innspurten, et par dager før valget, propaganda fra alle kanter. Også her i Norge er MSM fulle av propaganda – for én side, og det er vel ikke så rart når man tenker på hvor mange hundre millioner kroner våre «ledere» har støttet Clinton Foundation med.

Hvem ville jeg ha ønsket som kommende president i USA? INGEN av årets kandidater! Fortsett å lese Presidentvalg i USA 2016

Landsforrædere?

I min svært subjektive oppfatning er stortingspolitikere som ønsker å selge makten over vårt land til ikke-norske institusjoner rett og slett landsforrædere. De som ønsker å forråde vårt land vant avstemningen i Stortinget på mandag. Derfor har jeg lagd en liste som viser hvem som er folkets venner – og hvem som er folkets motstandere. Som sagt: dette er min personlige mening, men jeg lager denne lista slik at jeg lett kan komme tilbake og se hvem de var, de som sviktet oss enda en gang. Arbeiderpartiet ser ut for enda en gang å være en sikker vinner. På høy tid at de bytter ut ordet “Arbeider” med noe som er mer sant. Og at et parti som FrP i det hele tatt har kommet til makt, må kun skyldes folks misnøye med de øvrige partiene. Burde ikke egentlig Venstre ha vært pensjonert for mange år siden? Fortsett å lese Landsforrædere?

La Norge leve!

Folk begynner så smått å bli klar over et par nye 4-bokstavers forkortelser: TTIP og TISA. Og det er ikke takket være våre største medier. Det er takket være at noen følger med i timen og gjør sitt beste for å advare folk om farene som truer oss fra våre forførte politikere. Vil folk lytte? Vel, mitt håp er dessverre synkende, selv om jeg fortsatt har en bitte liten spire av håp om at et under kan skje, men spiren skjelver i den voldsomme stormen, spesielt nå når vi skal få Likud inn i Europarlamentet.

Nå har vi fått enda en ny lekkasje, denne gangen fra Greenpeace i Nederland, og det handler om TTIP. De har lagt ut det hele for de som er interesserte i å laste ned og lære mer om galskapen: Fortsett å lese La Norge leve!

«Kontroversen» – Avslutning

Nå er alle Douglas Reeds kapitler fra Kontroversen om Sion lagt ut på min blogg. I tillegg har jeg slått dem sammen i en pdf-fil, som i tillegg har innholdsfortegnelse, bibliografi og navneliste. I tillegg inneholder pdf-boka også Jürgen Grafs Appendiks, som pga. størrelsen har blitt lagt til slutten i boka. Kontroversen om Sion kan lastes ned HER.

Dersom noen oppdager feil som bør rettes, setter jeg stor pris om jeg får beskjed om det. Fortsett å lese «Kontroversen» – Avslutning

Kontroversen – Etterord

Etterord av Douglas Reed

Hvis denne boka har noe dystert over seg, skyldes det den grunnleggende karakter av selve historien den forteller. Den er ikke et speilbilde av min egen sinnstilstand. Jeg har skrevet med følelse, og det er følelsene hos en nålevende, en deltaker, et øyevitne, journalisten, som er blitt forhindret i sin profesjon, som etter min oppfatning skulle bestå i å tjene sannheten uten frykt eller fordommer, og ikke i å betjene særinteresser. Jeg har sett mer enn de fleste av vårt århundres begivenheter, og av de skjulte perverteringer som overgår nasjonale målsetninger. Jeg har via disse erfaringer oppdaget at langt fra alt inntraff gjennom tilfeldigheter, men etter en plan. Jeg har derfor skrevet en protest. Det er imidlertid en protest mot enhver undertrykkelse av sannheten – ikke en protest mot livet.

Det er en nålevende persons fortelling om historien som er i ferd med å bli skapt. Etter min tid vil det komme historikere som ut fra de bruddstykker de kan grave fram, vil fortelle historien i alle dens detaljer. Det kan sammenliknes med å skulle beskrive et menneskes vesen ut fra funnet av dets skjelett. De vil finne ut av ting som fortsatt er skjult for meg, og de vil generelt konkludere med at det hele var nødvendige forutsetninger for å nå fram til den nåværende tingenes tilstand (som, når det dreier seg om historikere, vanligvis anses for heller komfortabel). Mellom de to slags beskrivelser ligger sannheten – et eller annet sted. Min andel i den er i form av en levende protest fra en samtidig deltaker. Fortsett å lese Kontroversen – Etterord

Kontroversen – Kapittel 46.3

Kapittel 46.3 – Kulminasjonen

Kulminasjonens år

Årene 1952-56 brakte Vestens folk stadig nærmere til å betale regningen for den støtten som deres ledere gjennom to generasjoner og to verdenskriger hadde gitt til revolusjonen og til sionismen. De var ved å bli trukket inn i to kriger som forutsigelig ville smelte sammen til én krig, som ville tjene et enkelt dominerende mål. På den ene siden var de av sine politikere og partier blitt forpliktet til å bevare den sionistiske stat, hvis erklærte formål var å øke sin befolkning med «tre eller fire millioner mennesker» på «ti til femten år»; det betydde krig. På den andre siden ble de daglig tilvent tanken at det var deres skjebne og plikt å ødelegge kommunismen, som hadde oversvømt halvparten av Europa da Vesten åpnet slusene; det betydde også krig. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 46.3

Kontroversen – kapittel 46.2

Kapittel 46.2 – Kulminasjonen – Den sionistiske stat

Den sionistiske stat

I disse årene viste den lille staten seg, som misvisende kalles «Israel», å være uten sidestykke i historien. Den ble, som det var planlagt, regjert, etablert og hovedsakelig befolket av ikke-semittiske jøder fra Russland; folk som nedstammet fra khazarer. Grunnlagt som den var på en judeisk stammetradisjon fra oldtiden, som disse menneskene ikke på noen måte kunne være blodsbeslektet med, utviklet den brutale sjåvinismen som ble basert på en bokstavelig fortolkning av levittenes lov fra oldtidens Juda. Da det ble snakk om en ganske liten og nydannet stat, hadde den ikke selv utviklet et naturlig grunnlag for liv, men eksisterte helt fra begynnelsen av på den rikdom og de våpen som dens mektige støtter kunne presse ut av de store vestlige land. I disse årene overgikk den lille staten historiens mest stridbare feltherrer i krigerske utfall og handlinger. Regjert som den ble av menn av samme avstamning som dem som utøvde terror i Polen og Ungarn, truet den daglig de sju semittiske nabofolk med den ødeleggelse og underkuelse som det levittiske presteskap hadde foreskrevet dem i Femte Mosebok.

«Israel» gjorde dette i demonstrativ tillit til at dets makt i de vestlige hovedsteder var tilstrekkelig til å avholde regjeringene der fra noen gang å nekte dem noe, og til muligheten for å kunne kreve deres støtte under alle tenkelige omstendigheter. Det oppførte seg som om Amerika i særdeleshet var dets koloni, og dette lands handlinger var helt i overensstemmelse med denne forestilling. Innenfor dets grenser var lovene imot frafall og raseblanding de samme som den svært siterte Hitlers. Utenfor dets grenser var det horder av subsistensløse arabere som det hadde drevet ut i villniset, og hvis antall ved naturlig tilvekst steg til nesten en million i løpet av disse åtte år. Disse folk ble gjennom deres påtvungne verters gjentatte røvertokter og massakrer minnet om at Deir Yassin-skjebnen var en nærværende mulighet: «å ødelegge fullstendig mann, kvinne og barn … spar intet levende som trekker pusten». De vestlige land, Israels skapere, mumlet bebreidelser, mens de sendte landet penger og midler til krig, som de ellers hevdet å avsky. Således hadde de, liksom Frankenstein, skapt en destruktiv kraft som de ikke kunne kontrollere. Fortsett å lese Kontroversen – kapittel 46.2

Kontroversen – Kapittel 46.1

Kapittel 46.1 – Kulminasjonen – Revolusjonen

Innledning

Denne bok ble første gang skrevet mellom 1949 og 1952, og ble så omskrevet i 1953-56, og det avsluttende kapittel ble skrevet i oktober og november 1956. Det var et passende tidspunkt til å oppsummere talmudisk sionismes innflytelse på menneskelivet; for nettopp femti år, eller halvparten av «det jødiske århundre», hadde gått fra den dagen da den først brøt fram på den politiske overflate, etter å ha vansmektet i omkring 1800 år.[1] Det britiske tilbudet om Uganda i 1903, var den første offentlige tilkjennegivelse av at vestlige politikere i hemmelighet forhandlet med «den jødiske makt» som en selvstendig enhet. Balfours mottakelse av Weizmann i et hotellrom i 1906, etter at sionistene hadde avvist tilbudet om Uganda, kan nå ses som det neste skritt, og det første skritt på den skjebnesvangre veien til fullstendig involvering i Palestina-sionismen.

I 1956 var Revolusjonen (som jeg velbegrunnet anser for å være talmudisme i vår tid) også omkring femti år gammel – regnet fra de revolusjonære utbrudd som fulgte Japans seier over Russland i 1905) og en permanent faktor i vår daglige tilværelse (dens røtter går selvfølgelig tilbake til 1848 og til den franske revolusjon, og videre til Weishaupt og til revolusjonen i England, og til Cromwell).

Endelig var 1956 året for enda et presidentvalg i Amerika, og dette ble, mer åpenlyst enn de foregående, avholdt under sionismens lammende press. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 46.1

Kontroversen – Kapittel 45

Kapittel 45 – Den jødiske sjel

De første femti år av «det jødiske århundre» har hatt sin naturlige virkning på den jødiske sjel, som nok en gang er i vilt opprør. Årene har skapt sjåvinister ut av en folkemasse av jøder, som for 150 år siden virket som om de var oppsatte på å ta del i den øvrige menneskehetens vilkår. De er nå igjen brakt i fangenskap (jødenes tilbakevendende «fangenskap» var alltid et fangenskap under deres egne «eldste» og disses trosbekjennelse, og ikke under fremmede herskere). Under det sionistiske fangenskap og under press fra deres «eldste» har de blitt omdannet til den mest eksplosive kraft i verdens skrevne historie. Dette århundrets historie med dets kriger og revolusjoner og med den endelige slutning på dramaet som fortsatt venter oss, er historien om talmudisk sjåvinisme, som igjen har sin rot i Femte Mosebok.

Selve ordet, sjåvinisme, betyr en overdrevet følelse. Nicolas Chauvin var den soldaten hos Napoleon som gjennom bombastisk og utøylet entusiasme for keiseren brakte patriotisme i miskreditt, selv på en tid da patriotisk begeistring var alminnelig. Allikevel er ordet utilstrekkelig for å beskrive virkningen av talmudisk sionisme på den jødiske sjel. Intet annet ord enn «talmudisme» finnes for denne enestående og grenseløse fanatisme.

I 1933 skrev Bernard J. Brown: «Det å være bevisst jødisk er den usleste form for sjåvinisme, for det er sjåvinisme som er basert på falske forutsetninger.» Forutsetningene er de som finnes i Talmud-Tora; nemlig at Gud lovte en bestemt stamme imperial overhøyhet over verdens øvrige folkeslag, som skulle være slaver, samt en eksklusiv arverett til den neste verden som betaling for nøye overholdelse av en lov som er basert på blodoffer og utslettelse eller slaveri av de mindreverdige arter, som står utenfor denne lov. Hvorvidt «talmudisk sjåvinisme» eller «sionistisk sjåvinisme», og jeg tror at begge disse uttrykk er mer korrekte en Browns «jødisk sjåvinisme», er, eller ikke er, «den usleste form» for sjåvinisme, har disse femti år i hvert fall vist at det er den mest voldsomme typen som menneskeheten har kjent til. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 45