Kapittel 46.3 – Kulminasjonen

Kulminasjonens år

Årene 1952-56 brakte Vestens folk stadig nærmere til å betale regningen for den støtten som deres ledere gjennom to generasjoner og to verdenskriger hadde gitt til revolusjonen og til sionismen. De var ved å bli trukket inn i to kriger som forutsigelig ville smelte sammen til én krig, som ville tjene et enkelt dominerende mål. På den ene siden var de av sine politikere og partier blitt forpliktet til å bevare den sionistiske stat, hvis erklærte formål var å øke sin befolkning med «tre eller fire millioner mennesker» på «ti til femten år»; det betydde krig. På den andre siden ble de daglig tilvent tanken at det var deres skjebne og plikt å ødelegge kommunismen, som hadde oversvømt halvparten av Europa da Vesten åpnet slusene; det betydde også krig.

Disse to kriger ville uunngåelig blitt til én krig. Utregningen er enkel. Territoriet til utvidelse av den sionistiske stat kunne bare tas fra de arabiske nabofolk; befolkningen til utvidelsen av den sionistiske stat kunne bare tas fra området under revolusjonær besettelse (Sovjet), for «tre eller fire millioner» jøder kunne ikke finnes andre steder, for ikke å si fra De Forente Stater.[1]

Til dette formål må Vesten i den fase som begynte i 1952, overbevises om at «antisemittisme» er utbredt i de sovjetiske områder, akkurat som det i de fire etterfølgende år ble overbevist om at de sionistiske angrep på arabiske land var arabiske angrep på Israel. Gen-Gurion informerte offisielt (den 8. desember 1951) den sovjetiske regjering om at «jødenes tilbakevending til deres historiske hjemland er staten Israels sentrale misjon … den israelske regjering appellerer til Sovjetunionen om å la de jøder i Sovjet som ønsker å emigrere, gjøre det». To år seinere rapporterte New York Times angående den svinnende emigrasjon til Israel, at Ben-Gurions mål «synes å være fjernt» og tilføyde at «det nåværende utreisemønster» vil bare endre seg markant hvis det skjedde «en oppblussing av antisemittisme» et eller annet sted (i denne perioden, omkring 26. juni 1953, var fordømmelsen av «antisemittisme bak jernteppet» begynt). New York Herald Tribune sa i samme periode (12. april 1953) at «antisemittisme» hadde blitt ondartet i Sovjetunionen og «det mest avgjørende redningsarbeid» for Israel i dets sjette år var de «2.500.000 jøder som var sperret inne i Russland og randstatene».

Derfor sto det, sett fra lyset av de to verdenskriger og hvert av deres resultater, klart at enhver krig som «Vesten» påtok seg imot «kommunismen», i virkeligheten ville ha blitt utkjempet med det hovedmål å forsyne sioniststaten med nye innbyggere fra Russland; at enhver krig i Midtøsten, som Vesten ble trukket inn i, ville bli utkjempet hovedsakelig med det formål å utvide sioniststatens territorium for å skaffe plass til denne større befolkning; og at de to krigene i realiteten ville bli til én, under hvis forløp det overordnede formål ville forbli skjult for de forvirrede masser, inntil formålet var oppnådd og bekreftet av et nytt «verdensinstrument» ved avslutningen av krigshandlingene.

Slik var «Vestens» situasjon femti år etter at Balfour og Woodrow Wilson først ble viklet inn i sionismen. Jeg har en grunn til å sette Vesten i anførselstegn, nemlig at ordet ikke lengre betyr det som Vesten tidligere betydde. Tidligere betegnet ordet det kristne område, som strakte seg fra Europas østlige grenser, over Atlanterhavet, til Amerikas vestkyst og inkluderte de omkringliggende, engelsktalende land i Nord-Amerika, Afrika, Australia og New Zealand. Etter Andre Verdenskrig, da det østlige Europa ble overlatt til den talmudiske revolusjon, fikk de to ord en mer begrenset betydning. I alminnelige menneskers bevissthet betydde «Vesten» nå England og Amerika, som sto sammen imot det nye barbari som en dag ville bli utryddet i Europa og sendt tilbake til dets asiatiske røtter. Først og fremst Amerika og England representerte stadig «den frie verden», som en dag ville bli gjenreist i alle dens tidligere områder, og dermed, slik tilstanden hadde vært i tidligere tider, gjenreise håpet for menneskene utenfor som ønsket å bli frie; slik forsto alminnelige mennesker det.

Militært sett var dette en korrekt antakelse; «Vestens» fysiske styrke, som ble understøttet av de fangne folkeslags lengsel, var mer enn nok til å klare oppgaven. I virkeligheten var de store land, som de fangne folkeslag satte sin lit til, imidlertid selv fanget av den makt som hadde forårsaket dette fangenskap; og to ganger hadde de vist at hvis deres våpen skulle bli brukt, ville det ikke være for å befri og gjenopprette, men for å forlenge det 20. århundres lidelser.

De moralske og åndelige verdier, som tidligere lå i ordet «Vesten», var sterkest i de land som var overlatt til kommunismen og dem som var direkte truet av sionismen, der hvor lidelser og farer vekket verdiene i menneskers sjeler på ny. I Vestens tidligere så storlatne citadeller, London og Washington, var verdiene undertrykte eller bysset i søvn.

Derfor var Amerika i virkeligheten ikke kvalifisert til å overta den ledende rolle i verden fra England i andre halvdel av det 20. århundre, eller til å gjennomføre den befriende oppgave som disse masser ble forledet til å forvente. Materielt sett var republikken, som ble grunnlagt to hundre år tidligere, rik. All verdens rikdommer hadde strømmet dit under de to verdenskrigene; dens befolkning økte hurtig til to hundre millioner; dens flåte og luftvern av de beste i verden, og liksom dens hær var bygd opp under den tvang som dens befolkning lenge hadde ansett som Europas forbannelse. Med hensyn til industri og teknisk kunnskap, var den så formidabel at den var et mareritt for seg selv. Dens produksjon var så enorm at den ikke kunne absorberes, og det grusomme minnet om 1929-krisen fikk dens ledere til å finne på mange måter å distribuere varer over hele verden på i form av gaver og gjennom å betale produsenten for dem med statsinntekter, slik at produsenter og arbeidere kunne betales for en produksjon som intet marked kunne bruke i fredstid. Dens militærbaser, som ble plassert på tidligere uavhengige folks territorier, var spredt ut over kloden slik at den når som helst kunne slå til med overveldende kraft … mot hva og for hva?

Mot «kommunismen» fikk folk vite, og for å befri de slavebundne, å formilde verdens trelldom og gjøre uretten fra 1945 god igjen. Hvis det var sant, var det i det minste til å se en ende på århundrets lidelser en vakker dag, for mennesker hadde hjertet med i denne sak. Men hver eneste vesentlig handling som regjeringen i Washington foretok seg i årene 1952-56 motsa disse påstandene. Republikken syntes å være mer underlagt «den jødiske makt» enn selv de britiske regjeringer i de foregående femti år. Den syntes ute av stand til å håndtere de viktigste spørsmål vedrørende amerikansk utenrikspolitikk eller indre anliggender ut fra annet enn den innflytelse det hadde på «jødenes» skjebne, som denne ble framstilt av de herskesyke sionister. Ingen liten vasallregjering virket mer underdanig i sine handlinger enn den som folk i alminnelighet anså for den mektigste regjering i verden: De Forente Stater under ledelse av president Eisenhower i årene 1953 til 1956.

Sionismens skygge falt som en kanslers skygge ved en kongelig fødsel over utvelgelsen, nomineringen og valget av general Eisenhower. Hans kométaktige forfremmelse i perioden 1939-1945 fra rang av oberst uten erfaring på slagmarka, til øverstbefalende for de alliertes hærer som invaderte Europa, lar formode at han var utvalgt til forfremmelse lenge i forveien, og undersøkelser bekrefter dette. I 1920-årene gikk den unge løytnant Eisenhower på National War College i Washington, hvor en Bernard Baruch (som hadde spilt en viktig rolle i utvelgelsen, nominasjonen og valget av president Woodrow Wilson i 1911-1912) underviste. Baruch besluttet på dette tidlige tidspunkt at løytnant Eisenhower var en stjerneelev, og general Eisenhower fortalte, da han ble valgt til president tretti år seinere, til amerikanske veteraner at han i et kvart århundre hadde «hatt det privilegium å sitte ved Bernards føtter og lytte til hans ord». Tidlig i sin presidentperiode gikk Eisenhower inn for å løse en liten konflikt i National War College i Baruchs favør, for det var noen som hadde motsatt seg oppstillingen av en byste av Baruch, utført av noen av hans beundrere (det var aldri tidligere blitt stilt opp noen byste av en samtidig, sivil person).

Støtten fra «rådgiveren for seks presidenter» må nok ha hjulpet til med løytnant Eisenhowers raske avansement til øverstkommanderende for den største hær i historien. Det finnes dokumentasjon for den støtten som Baruch ga da general Eisenhower (som ikke hadde noen tilknytning til noe parti og heller ingen bakgrunn i et slikt) i 1952 tilbød seg som presidentkandidat for Det Republikanske Parti. Inntil da hadde Baruch vært «et solid medlem av Det Demokratiske Parti, ikke bare en alminnelig demokrat, men en lidenskapelig tilhenger av partilinjen, og en nesten fanatisk motstander av den republikanske linje» (hans godkjente biografi). I 1852 ble Baruch plutselig en lidenskapelig tilhenger av den republikanske linje, forutsatt at Eisenhower representerte den. Det må helt klart ha vært tungtveiende grunner til denne plutselige forandring i en livslang lojalitet, og de er verdt å søke etter.

I 1952 hadde Det Republikanske Parti vært uten regjeringsmakt i tjue år. Etter pendelteorien alene var det derfor på tide å komme tilbake og skubbe Det Demokratiske Parti ut, det som Baruch i femti år hadde vært «lidenskapelig tilhenger av».

Foruten det normale tidenes skifte, som var å forvente av det parti som hadde hatt regjeringsmakten for lenge, hadde den amerikanske velger i 1952 spesielle grunner til å stemme imot Demokratene. Den vesentligste grunnen var avsløringen av kommunistisk infiltrasjon i regjeringen under Roosevelts og Trumans regjeringer og velgernes ønske om en grundig reingjøring i stallene.

Under disse omstendigheter sto det svært klart i 1952 at Det Republikanske Parti og dets kandidater ville vinne valget og presidentjobben. Den naturlige kandidat var partiets leder, senator Robert E. Taft, som hadde viet hele sitt liv til dette. Nettopp da, og etter i et langt liv å ha vært «lidenskapelig» tilhenger av Det Demokratiske Parti, produserte Baruch denne «fanatiske motstander» av republikanerne, en annen kandidat til den republikanske nominasjon. Det vil si, den offiser han så lenge hadde beundret, dukket nå opp i ringen, og Baruchs varme anbefalinger av ham antydet hvor hans sterkeste støtte kom fra (Baruchs pengebidrag til demokratene var svært store, og Forrestals dagbok forteller om den rollen disse bidragene generelt spilte med hensyn til utfallet av amerikanske valg og den amerikanske stats politikk).

Dermed åpnet følgende perspektiv seg: Hvis Eisenhower i stedet for senator Taft kunne oppnå partiets nominasjon, ville Det Republikanske Parti være forpliktet til å følge demokratenes «internasjonale» politikk, som presidentene Woodrow Wilson, Roosevelt og Truman hadde påbegynt. Ble partilederen, senator Taft, dyttet ut, ville den amerikanske velger ha blitt berøvet et egentlig valg, for den eneste som representerte et alternativ til den gamle politikk, var senator Taft.

Dette hadde blitt gjort klart for de innvidde mer enn et år før valget av den republikanske leder som var nummer to på lista etter senator Taft, guvernør Thomas E. Dewey, fra staten New York. Dewey (som hadde forbløffet seg selv og landet ved å tape presidentvalget i 1948 til Truman, et klassisk eksempel på at «det kan jeg også»-parolen har sine begrensninger, uttalte: «Jeg er internasjonalist; det er derfor jeg er for Eisenhower. Eisenhower er republikaner i hjertet, men hva som er viktigere, han er internasjonalist» (Look 11. september 1951). Blant de innvidde er «internasjonalist» (liksom ordet «aktivist» i sionismen) en betegnelse som rommer flere underliggende betydninger. Hittil i vårt århundre har ingen, som på en ledende post har erklært seg som «internasjonalist», virkelig motsatt seg kommunismens eller sionismens framgang og prosjektet for verdensregjering, mot hvilken begge disse kreftene styrer i forening. Senator Taft ble på den andre siden voldsomt angrepet på dette tidspunkt, som «isolasjonist» (enda et nøkkelord som bare betyr at den angrepne person tror på nasjonal suverenitet og nasjonale interesser; men holdningen skal lyde som noe slemt i massenes ører).

Dermed stilte Eisenhower seg til rådighet på Det Republikanske Partis konvent i Chicago i 1952, i opposisjon til senator Taft. Jeg var gjennom fjernsynet øyevitne, og skjønt jeg ikke var helt grønn i å bevitne det politiske spill, var jeg forbløffet over hvor lett det var å oppnå senator Tafts nederlag. Denne begivenheten viste lenge før det egentlige valget, at mekanismen for nominasjon er så godt under kontroll at ingen av partiene selvstendig kunne nominere en kandidat som ikke hadde blitt godkjent av de maktfulle personer som regjerer bak kulissene. Resultatet av selve presidentvalget er under disse omstendigheter av relativ liten viktighet i Amerika i dag. Ei heller kan den som betrakter situasjonen utenfra, forestille seg hvordan republikken kan unnslippe denne usynlige kontroll. Det er ikke mulig for noen av partiene å nominere sine partiledere eller noen andre, med mindre han på forhånd har blitt akseptert av «internasjonalistene».

Fortrengningen av veteran-partilederen, nettopp når hans parti kom tilbake i regjering, ble oppnådd gjennom kontroll av velgerrepresentantene i «nøkkelstatene». Befolkningstetthet bestemmer hvor mange stemmer som avgis av de delegerte fra statene, og i det minste to av disse mest framtredende stater (New York og California) er helt klart de som gjennom de seineste sytti år har blitt foretrukket ved jødisk innvandring, nettopp med dette formål for øye.[2] I 1852 da jeg fulgte med, var stemmene temmelig likt fordelt mellom de to mennene, da Dewey smilende avleverte New Yorks store antall stemmer – vendt imot hans egen partileder og for Eisenhower. Andre «nøkkel-stater» fulgte flokken, og Eisenhower mottok nomineringen, som under tilfellets omstendigheter også betydde presidentjobben.

Det var også effektivt slutten på et virkelig to-partisystem i Amerika for nå. Systemet med å velge representanter (det er kjent under betegnelsen «demokrati») synker ned på nivå med autoritære systemer hvis de to partier ikke tilbyr en reell mulighet for å velge politikk. Slik ble situasjonen framstilt for jødiske lesere av Jerusalem Post på selve valgkvelden (5. november 1952), idet avisen fortalte dem at det var «ikke mye å velge mellom med de to» (Eisenhower, republikaner; Stevenson, demokrat) «fra den jødiske velgers synspunkt», og jødiske interesser skulle konsentreres om «skjebnen» for de kongressmedlemmer og senatorer som ble regnet for å være «fiendtlige mot den jødiske sak».

Straks etter at den nye presidenten var sverget inn (januar 1953) hastet den britiske statsminister, Winston Churchill, til Amerika for å konferere med ham, men ikke til Washington der presidentene bor. Eisenhower foreslo at de skulle møtes «hos Bernie» (Baruch) i hans herskapshus der han residerte på Fifth Avenue (Associated Press 7. feb. 1953). Baruch hadde på dette tidspunkt inntrengende anbefalt å følge hans «atombombeplan», som det eneste effektive vern mot «sovjetisk aggresjon» (hans bemerkninger til senatets komité ble sitert i et tidligere kapittel). Tilsynelatende var han ikke så mistenksom overfor Sovjetunionen som tidligere, for noen år seinere avslørte han at ideen om et felles amerikansk-sovjetisk atomært verdensdiktatur også hadde tiltalt ham: «For noen år siden møtte jeg Vyshinsky i et selskap, og sa til ham … «Dere har bomben, og vi har bomben … La oss få kontroll over dette her mens vi kan, for mens vi snakker, får alle land før eller seinere bomben» (Daily Telegraph 9. juni 1956).

Nominasjonen av general Eisenhower til republikansk kandidat fratok den amerikanske befolkning muligenheten for å avvise Wilson-Roosevelt-Trumans «internasjonalisme-politikk» gjennom et valg mellom reelle alternativer. Senator Taft var den eneste ledende politiker som i folkets bevissthet tydelig sto for et rent brudd med denne politikk, og det var helt klart av den grunn, at de krefter som effektivt hadde regjert Amerika i de seineste førti år (1956), tilla det stor betydning å forhindre hans nominasjon. Noen utdrag fra hans bok fra 1952 har varig historisk verdi, om enn bare som et bilde av hva som kunne ha skjedd dersom den republikanske velger hadde fått lov til å stemme på den republikanske partileder:

«Resultatet av» (Roosevelt-Truman) «regjeringens politikk har vært en oppbygging av Sovjetrusslands styrke, så det faktisk har blitt en trussel for De Forente Staters sikkerhet … Russland er nå en langt større trussel mot oss enn Hitlers Tyskland noen gang har vært … Det er ingen tvil om at vi har den største flåten i verden, og så lenge britene er våre allierte, har vi helt klart fullstendig kontroll over verdenshavene … Vi bør være villige til å hjelpe enhver øy-nasjon som ønsker det, med våre egne marine- og luftstyrker. Blant dem er Japan, Formosa, Filippinene, Indonesia, Australia og New Zealand; på atlanterhavssiden selvfølgelig Storbritannia … Jeg tror at en allianse med England og et forsvar av De Britiske Øyer er langt viktigere enn å alliere seg med noen av de kontinentale nasjoner … Sammen med britene kan det neppe herske noen tvil om vår fullstendige kontroll over havene og luften i hele verden … Hvis vi virkelig mener vår anti-kommunistiske politikk … bør vi avgjort utelukke alle fra regjeringen som er direkte eller indirekte forbundet med den kommunistiske organisasjon … Grunnleggende tror jeg at vår utenrikspolitikks ultimate formål må være å beskytte det amerikanske folks frihet … Jeg føler at de seineste to presidenter har latt all mulig politikk og politiske betraktninger går foran deres interesse for frihet og fred … Jeg mener at det å sende tropper uten autorisasjon fra Kongressen til et land under angrep, som det ble gjort i Korea, er klart forbudt» (etter den amerikanske forfatning) … «Det europeiske militærprosjekt går imidlertid lenger … Det omfatter også å sende tropper til en internasjonal hær i likhet med det som det var tenkt på i De Forente Nasjoners Pakt … Jeg har aldri vært tilfreds med De Forente Nasjoners Pakt … den er ikke basert på en underliggende lov og en administrasjon av rettferdighet under denne loven … Jeg kan ikke se at vi har annet valg enn å utvikle vår egen politikk for allianser uten nevneverdig hensyn til De Forente Nasjoners ikke-eksisterende makt til å forhindre aggresjon … Den andre formen for internasjonal organisasjon, som sterkt påtvinges De Forente Staters folk, nemlig en verdensstat med en internasjonal lovgivende makt til å lage lovene og en internasjonal utøvende makt til å lede organisasjonens militære … synes meg, i hvert fall i dette århundre, å være for fantastisk, farlig og upraktisk. En slik stat ville, etter min mening, falle fra hverandre på ti år … Vanskelighetene ved å holde et slikt Babels tårn under én direkte regjering ville være uovervinnelige … Men framfor alt foreslår enhver som framlegger en slik plan, en avslutning på den frihet som i dette landet har skapt den største lykke … verden noensinne har sett. Det vil legge det amerikanske folk under en flertallsregjering, som ikke forstår hva amerikanske prinsipper er, og som har liten sympati for dem. Enhver internasjonal organisasjon som er verdt papiret den er grunnlagt på, må være basert på å opprettholde alle staters suverenitet. Det må søkes fred, ikke ved å ødelegge og legge sammen nasjoner, men ved å utvikle lov og rett i forholdet mellom nasjoner …»

Disse utdrag viser at senator Taft fullt ut gjennomskuet vår tids «villedning av nasjoner». De forklarer også hvorfor hans navn var bannlyst av de makter som kontrollerer «nøkkelstatenes stemmer», og hvorfor han ikke en gang fikk lov til å stille opp til presidentvalget.[3] Hele den perioden, der Eisenhower samlet stemmer, var preget av «det jødiske spørsmål». Han kunne passende ha blitt valgt til president utelukkende for sionistene, så konstant som hans ord og gjerninger var rettet mot å fremme deres ambisjon.

Straks etter sin nominasjon sa han til Maxwell Abbell, presidenten for Amerikas Forente Synagoger: «Det jødiske folk kan ikke få en bedre venn enn meg,» og tilføyde at han og hans brødre hadde blitt oppdratt av deres mor «i Det Gamle Testamentes lære» (fru Eisenhower var brennende tilhenger av sekten Jehovas Vitner), «og jeg vokste opp i troen på at jødene var det utvalgte folk, og at de ga oss de høye etiske og moralske prinsipper i vår sivilisasjon» (mange jødiske aviser i september 1952).

Dette ble fulgt av inderlige forsikringer om sympati for «jødene» og for «Israel» fra begge kandidater i anledning det jødiske nyttår (september 1952). Under denne festlighet lyktes det også, ved hjelp av amerikansk press på de «frie» tyskere i Vest-Tyskland, å presse fra dem en underskrift på en avtale om å betale «erstatning» til Israel. I oktober kom Prag-rettssaken med anklage om «sionistisk sammensvergelse» og Eisenhower begynt å komme med sine truende uttalelser om «antisemittisme i Sovjetunionen og satellittstatene».

En anklage for «antisemittisme» ble ansett for en avgjørende negativ faktor for motparten i selve avstemningen, og ble brukt av den avgående president, Truman, imot Eisenhower. Eisenhower fortalte en tilhørerskare at han hadde blitt overveldet av denne insinuasjon: «Jeg er målløs over denne anklagen, og overlater det til deres bedømmelse.» Rabbiner Hillel Silver fra Cleveland (som truet Sovjetunionen med krig på grunn av «antisemittisme») ble kalt til rådslagning med Eisenhower, og da han kom ut fra den, renset han kandidaten for alle antisemittisme-flekker (rabbiner Silver hadde bedt en bønn ved det republikanske konvent som nominerte Eisenhower, da den nye president ble sverget inn; og på Eisenhowers oppfordring ba han en bønn om «nåde og veiledning»). Blant de rivaliserende kandidater overgikk den utadvendte visepresident, Alben Barkley, alle andre. Om en typisk uttalelse fra Barkley («jeg forutser en strålende framtid for Israel, en visjon, som det meste av Midtøsten vil følge») skrev Time Magazine: «Stjernetaleren er visepresident Alben Barkley, som i årevis har fått opptil $1000 for hver opptreden. Barkley er en godt betalt favoritt til salgsframstøt for salg av Israel-aksjer. Mange arabere mener … at dette har hatt innflytelse på De Forente Staters politikk i Midtøsten; men ikke mange arabere stemmer ved de amerikanske valg.»

Få uker etter at den nye president hadde tiltrådt, ble den vesttyske avtale om hyllest [for Israel] ratifisert, og en tysk minister meddelte at regjeringen i Bonn hadde gitt etter for press fra Amerika, som ikke ønsket å stå åpent fram som den som finansierte den sionistiske stat. I den samme måned (april 1953) rapporterte jødiske aviser under overskriften «Israel viser sin makt», at «Hele det diplomatiske korps og de utenlandske militærattacheer som så den israelske hærs største parade i Haifa, med flåten samlet langs kysten og enheter av luftvåpenet som fløy over, var svært imponerte; og paradens mål, som var å demonstrere at Israel var klar til å sikre en avgjørelse på slagmarken, ble oppnådd».

Under disse omstendigheter, der forskjellige nye «pantsettelser» og garantier ble utstedt og skrevet ned for framtida, med Stalins død og Israel klare til «en avgjørelse på slagmarken», samt den «frie» halvpart av Tyskland som slavet for å betale tributt, begynte nå en ny presidentperiode i 1953. En besynderlig hendelse markerte den store dag da presidenten skulle sverges inn med opptog i Washington. I den siste delen av prosesjonen kom en mann til hest og i cowboyklær. Han holdt hesten an da han kom til det stedet der presidenten sto, og spurte om han fikk lov til å prøve sin lasso. Lydig reiste presidenten seg opp og bøyde hodet; løkken falt ned over ham og ble trukket til. Det bevende bildet viste en mann med blottet hodet for enden av et tau.

Den nye presidenten trodde kanskje at han uttrykte generelle meninger da han sa: «Staten Israel er demokratiets forpost i Midtøsten, og enhver amerikaner, som elsker frihet, må delta i anstrengelsene for å sikre i all framtid, dette nyeste medlem av nasjonenes familie.» Dette var faktisk et bindende løfte, eller ble ansett slik av dem som det var henvendt til, liksom liknende ord fra Roosevelt og Woodrow Wilson tidligere. Åtte år etter Hitlers død var den nye stat, der Hitlers lover gjaldt, og hvor den innfødte befolkning hadde blitt fordrevet med massakrer og terror, blitt til «demokratiets forpost», og alle som «elsket frihet» måtte (bydende) være med på å bevare den.

Hvis den nye presidenten hadde trodd at han var fristilt til å utforme statens politikk etter å ha uttalt slike ord, så ble han klokere i løpet av bare ni måneder etter sin tiltredelse. I oktober 1953 ble det gjort myndig oppmerksomt på forpliktelsen. Et forsøk på å handle selvstendig og i Amerikas nasjonale interesse i en sak som vedrørte «det nyeste medlem av nasjonenes familie» ble knust, og den amerikanske president ble tvunget til offentlig å gjøre bot på omtrent samme måte som «Rockland» (Woodrow Wilson) ble tvunget i kne i Houses roman fra 1912.

Denne ydmykelsen av den øverste leder for det som menneskeheten anså for verdens mektigste regjering, er den vesentligste hendelse i denne fortelling, som har fortalt om så mange episoder av liknende art, om enn mindre tilgjengelige for offentligheten. Rekken av sionistiske angrep på arabiske naboland (slik det er regnet opp i det foregående) begynte den 14. oktober 1953, da hver eneste levende sjel i den arabiske landsbyen Qibya i Jordan ble massakrert. Det var en gjentakelse av Deir Yassin-massakren i 1948 med den forskjellen at det ble gjort utenfor Palestina og derfor med velberegnet mening ga til kjenne for alle de arabiske folkeslag at de alle med tiden ville komme til å lide «fullstendig ødeleggelse»; igjen med Vestens kjennskap.

Disse kjensgjerninger ble rapportert til FN av den danske general Vagn Bennike, som var sjef for FNs organisasjon for observatører av våpenstillstandsavtaler (og som mottok trusler på livet), og hans direkte underordnede, kommandør E. D. Hutchinson, fra den amerikanske flåten, som beskrev angrepet som «overlagt mord» (han ble seinere fjernet). Under den etterfølgende diskusjon i FNs Sikkerhetsråd sa den franske delegaten at «massakren» hadde forårsaket «forferdelse og fordømmelse» i Frankrike, og han bebreidet Israel, staten som var grunnlagt på bakgrunn av «forfølgelse», at «man hevnet seg på uskyldige». Den greske delegaten snakket om «den fryktelige massakren» og den britiske og amerikanske delegaten deltok i koret av «fordømmelser» (9. november 1953). I England fordømte erkebiskopen av York denne «fryktelige handling» og et konservativt parlamentsmedlem, major H. Legge-Bourke, kalte det «kulminasjonen av opprørende grusomheter i en lang rekke tilfeller av inntrengning på ikke-israelsk territorium, foretatt som ledd i en planlagt hevn».

Da disse uttrykkene for forferdelse var avgitt, hadde Israel faktisk fått en bonus på $60.000.000 for bedriften, og den amerikanske president hadde offentlig gitt etter for sionistisk «press» i New York. Dette er begivenhetene i kronologisk rekkefølge:

Fire dager etter massakren (18. oktober 1953) «besluttet den amerikanske regjering seg for en streng irettesettelse av sin protesje» (The Times 19. oktober). Den meldte at «de sjokkerende meldinger om tap av menneskeliv og eiendom som var involvert i denne hendelsen, som har nådd utenriksdepartementet, har overbevist oss om at de ansvarlige skal stilles til regnskap og effektive forholdsregler tas til forebyggelse av slike hendelser i framtida» (det er verdt å sammenholde disse ordene med hva som skjedde noen få dager seinere). The Times tilføyde at «bak denne erklæring er det en voksende motvilje mot den egenmektige måten som den israelske regjering har tilbøyelighet til å behandle De Forente Stater på – antakelig fordi den tror at den alltid kan regne med hjemlig politisk press i dette land». Det antydet til og med (tilføyde The Times med tilbakeholdt åndedrett) «at en bevilling på atskillige millioner dollars til den israelske regjering kan bli tilbakeholdt inntil det stilles en eller annen garanti for at det ikke vil oppstå flere grensestridigheter».

To dager seinere (20. oktober) meldte utenriksdepartementet at bevillingen til Israel ville bli tilbakeholdt. Hvis president Eisenhower hadde tenkt seg at hans regjering, når han hadde lagt valget et år bak seg med de neste tre år foran seg, ville være fritt stilt til å formulere amerikansk politikk, tok han feil. Amerikas svakhet og hovednøkkelmetodens styrke, er at det alltid er et valg like forut, om ikke et presidentvalg, så et valg til Kongressen, borgermesterstillinger, kommunale jobber eller annet. På dette tidspunkt var det tre kandidater (to jøder og en ikke-jøde) som konkurrerte om borgermesterstillingen for New York, og valgkampen til Kongressvalget i 1954 var ved å begynne, der alle 435 medlemmer av Representantenes Hus og en tredjedel av senatorene skulle på valg. På denne bakgrunn var det en klemme på Det Hvite Hus.

De tre rivalene i New York begynte å konkurrere om «de jødiske stemmer» Fem hundre sionister, som var samlet i New York (25. oktober), erklærte at de var «sjokkerte» over at «hjelpen til Israel» var inndratt og forlangte at regjeringen skulle «overveie på nytt og endre sin forhastede og urettferdige handling». Den republikanske kandidat telegraferte til Washington for straks å få et intervju med utenriksministeren. Da han kom tilbake derfra, forsikret han de bekymrede velgere om at «full amerikansk støtte vil bli gitt til Israel» (New York Times 26. oktober) og sa at dette ville beløpe seg til i alt $63.000.000 (han ble allikevel ikke valgt).

I mellomtiden larmet de republikanske partiledere utenfor presidentens dør med advarsler om hva som ville skje ved valget i 1954 hvis han ikke ga seg. Den 28. oktober kapitulerte han med en offisiell erklæring om at Israel ville motta det beløp som før hadde vært øremerket og $26.000.000 av det i de seks første måneder av finansåret (ut av en total sum på omkring $60.00.000).

Den republikanske kandidaten til stillingen som borgermester i New York bød dette velkommen som en «anerkjennelse av den kjensgjerning at Israel virker som en fast bastion for den frie verdens sikkerhet i Det Nære Østen», og som en «verdensstatsmanns» handling, typisk for president Eisenhower. Det sanne bilde av hva som hadde framkalt denne handlingen, ble gitt av John O’Donnell i New York Daily News den 28. oktober: «De profesjonelle politikere trengte sterkt inn på ham. Ike brød seg slett ikke om det … men presset var så voldsomt at han måtte gi etter for husfredens skyld. Denne kuvending, både politisk og personlig, var noe av det smarteste som var sett i verdens politiske hovedstad i mange måneder … i en uke har presset fra kandidater som streber etter de mange jødiske stemmer i New York City vært enormt … President Eisenhowers politiske utdanning har gått lynraskt i de siste ti dager.» (Ikke desto mindre mistet Det Republikanske Parti kontrollen med Kongressen ved 1954-valget, noe som var det vanlige og ufravikelige resultat av disse kapitulasjoner; og etter enda større ettergivenhet led det et enda større nederlag i 1956, da dets nominerte, igjen Eisenhower, ble gjenvalgt til president.)

Etter dette våget den amerikanske regjering aldri mer å «irettesette sin protesje» under den følgende lange rekken av «fryktelige gjerninger» som den begikk. På årsdagen for Israels skapelse (den 7. mai 1954) framviste Israels hær stolt de våpen den hadde fått av De Forente Stater og Storbritannia; en massiv oppvisning av amerikanske og britiske tanks, jetfly, bombefly og jagerfly ble vist fram. (De Forente Stater hadde meddelt at Israel var «kvalifisert til å motta våpenhjelp» den 12. august 1952, og Storbritannia autoriserte våpeneksport til Israel fra private våpenhandlere den 17. januar 1952.)

Så fulgte to år med relativ fred, men det var kun stille før stormen; den neste rekken av begivenheter var tydelig nok under forberedelse til bruk i det følgende år med presidentvalg, 1956. I mai 1955 (den måned der Sir Anthony Eden etterfulgte Winston Churchill som Englands statsminister) besøkte den amerikanske utenriksminister, John Foster Dulles, som Balfour hadde gjort tretti år tidligere, endelig det land som ødela amerikansk utenrikspolitikk slik som det hadde ødelagt Englands. Etter hans opplevelse med «irettesettelsen», som så raskt ble slukket, må han ha innsett at han hadde å gjøre med den sterkeste makt i verden, som overlegent hersket i hans eget land, og for hvem «Israel» kun var et middel som ble brukt til å dele og herske over andre.

Liksom Balfour ble han mottatt med araberopptøyer når han våget seg utenfor Palestina. I Israel ble han kun sett av noen få israelere, da han i hast i lukket bil og mellom rekker av politifolk ble ekspedert til flyplassen i Tel Aviv. Politiaksjonen til hans eskorte og beskyttelse ble kalt «Operasjon Kitavo», idet Kitavo er hebraisk for «når du kommer». Det hentyder til Femte Mosebok, 26:1,3: [noe annerledes tekst i norsk bibel i dag] «Og det vil skje, når du har kommet inn i landet som Herren din Gud har gitt deg i arv … og Herren har utvalgt deg på denne dag til hans særlige folk, som han har lovet deg, og du skal holde alle hans befalinger og han vil sette deg høyt over alle andre nasjoner, som han har skapt … at du skal være et hellig folk for Herren din Gud.» Så en amerikansk utenriksminister ble i Israel kun sett på som en underordnet medspiller i det store drama om å «oppfylle» den Levittiske Lov.

Da han kom hjem, sa Dulles at han hadde funnet ut at araberne fryktet sionismen mer enn kommunismen, en oppdagelse av de mer innlysende: araberne hadde lest Toraen og sett den bokstavelig anvendt på dem selv i Deir Yassin og Qibya. Han sa i en fjernsynssending (ifølge Associated Press 1. juni 1953): «De Forente Stater står fast bak erklæringen av 1950, som ble gitt sammen med England og Frankrike. Den lover at de tre nasjoner vil gå til handling i tilfelle av at de nåværende israelske grenser blir overskredet ved en militær aksjon» (den berømte «trepartserklæring»). Jeg har ikke kunnet finne ut av om Dulles sa dette og ble feilsitert (erklæringen formodes å være upartisk og garanterte «mellomøstlige grenser og våpenhvileavtaler, ikke «israelske grenser», men det var den slags nyheter som alltid nådde araberne, og faktisk var forsnakkelsen eller feilsitatet svært mye nærmere den innlysende sannhet om tingenes tilstand).

Enda en gang skiftet generasjonene, men sionismens skygge falt stadig lengre og tyngre over hver av dem. Winston Churchill, hvis krefter endelig var ved å være uttømte, overlot sin post til den mannen han allerede hadde lovet den til, som en potentat som velger sin arving: «Jeg tar ikke noe skritt i det offentlige liv uten å rådføre meg med Eden; han vil være konservatismens fakkel videre, når andre og eldre hender lar den falle.» I så fall måtte man gå ut fra at Sir Anthony overtok Sir Winstons ukvalifiserte støtte til «oppfyllelsen av sionismens bestrebelser», og man kunne ha ønsket fakkelen i andre hender, for det kunne bare ødelegge, ikke opplyse, «konservatismen» og England. Fra det øyeblikk hvor han oppnådde embetet som hele hans liv hadde forberedt ham til, var hans administrasjon forhekset av «problemet Midtøsten», så hans politiske endelikt syntes å ha blitt likeså ulykkelig som Roosevelts og Woodrow Wilsons.

Og – kunne skribenten tilføye – som president Eisenhowers. I september 1955 fikk han et slagtilfelle, og skjønt han kom seg, begynte bildene av ham å vise de samme trekk som var sett hos Roosevelt og Woodrow Wilson mot slutten av deres perioder. Det «press» som disse tilsynelatende mektige menn må utholde i dette «jødiske århundre» synes å ha en virkning som viser seg ved et herjet utseende. De er omringet av medløpere, men hvis de prøver å følge deres samvittighet og pliktfølelse, blir de ubarmhjertig satt på plass. Etter hans første periode forventes det generelt ikke at han ville bli i en periode til.

Han var ikke Republikaner, og sin første periode følte han seg utilpass som «republikansk president». Snart etter at han hadde tiltrådt som president, ble hans «irritasjon over partiets maktfulle høyrefløy» (med andre ord de tradisjonelle republikanere, som hadde ønsket senator Taft) «så voldsom at han i lang tid overveide ideen om et nytt politisk parti i Amerika, et parti der personer med hans egen filosofi kunne samle seg uten hensyn til deres tidligere tilknytninger … Han begynte å spørre sine nærmeste medarbeidere om han ikke burde tenke på et nytt parti. Som han så det, ville et slikt parti i det vesentlige ha vært hans parti. Det ville ha representert de doktriner, så vel internasjonale som hjemlige, som han trodde var best for De Forente Stater og faktisk for verden».[4] Han ga opp denne ideen da senator Tafts død etterlot Det Republikanske Parti uten en naturlig leder, og da Senatet, etter presidentens personlige oppmuntring, hadde sensurert senator Joseph McCarthy fra Wisconsin for hans hissige angrep på «innebygget regjeringskommunisme». Offentlighetens sinne over avsløringen av kommunistisk infiltrasjon i administrasjonen under presidentene Roosevelt og Truman var en av hovedgrunnene til at stemmene gikk til Det Republikanske Parti (og dets nominerte, Eisenhower) i 1952.

Så ved utgangen av 1955 fulgte igjen et år med et umiddelbart forestående presidentvalg under omstendigheter som den dominerende makt i Amerika alltid hadde funnet ideell: en skrantende president, partipolitikere som var grådige etter «de jødiske stemmer», en krigssituasjon i Midtøsten og én i Europa. I en slik suppedas kunne det «hjemlige politiske press» i hovedstaden for verdens rikeste og best bevæpnede land resultere i hva som helst. De republikanske partiledere, som var desperate etter i det minste formelt å beholde en republikaner i Det Hvite Hus hvis de ikke kunne få flertall i Kongressen, slo ring om en syk mann og oppmuntret ham til å stille opp.[5]

Den virkelige del av valgkampen begynte som alltid et helt år før selve valget. I september 1955 inngikk den egyptiske regjering, som var ledet av president Gamel Abdel Nasser, en kontrakt med Sovjetunionen om kjøp av noen våpen. Den amerikanske, britiske og franske «Trepartserklæring» av 1950 innebar at Israel og de arabiske land kunne kjøpe våpen fra Vesten. President Nasser uttalte (16. november 1955) for å rettferdiggjøre sin handling, at han ikke hadde kunne få «ett eneste våpen fra De Forente Stater, selv om han hadde prøvd i tre år» og beskyldte den amerikanske regjering for «et bevisst forsøk på å holde araberne permanent forsvarsløse overfor Israel og dets trusler».

Det egyptiske kjøp av våpen fra Sovjet forårsaket øyeblikkelig oppstandelse i Washington og London av en liknende art som den som oppsto i 1952-53 om «de jødiske leger». President Eisenhower appellerte til Sovjetunionen om å tilbakeholde forsendelser av våpen til Egypt. (De fleste av disse kom fra Skodas våpenfabrikker i Tsjekkoslovakia, som kom i sovjetisk besittelse som følge av Jalta-avtalen av 1945 og som hadde levert de våpnene som satte «Israel» i stand til å etablere seg i 1947-48 og «tiljuble sovjeterne som befriere».) I London beskyldte Sir Anthony Eden på samme dag (9. november 1955) Sovjetunionen for å skape krigsspenninger i Midtøsten. Den britiske utenriksminister, Harold Macmillan, beklaget seg over at det var oppstått «en ny og foruroligende faktor i denne følsomme situasjon». For araberne betydde alle disse ord fra Vesten det samme som de alltid hadde betydd: at Israel ville få – og araberne ville bli nektet våpen.

Deretter svulmet propagandakampanjen opp dag for dag på samme måte som i 1952-53, inntil offentligheten i løpet av få uker hadde glemt de tre år med israelsk angrep på de arabiske land og FNs fordømmelse av disse. I stedet fikk den alminnelige leser det generelle inntrykk at det ubevæpnede Israel på grunn av Vesten var overlatt til Egypts nåde og barmhjertighet, mens Egypt var bevæpnet til tennene med «røde» våpen. På dette tidlige tidspunkt av utviklingen ble sannheten én enkelt gang offentliggjort: Den førende amerikanske militære autoritet, Hanson W. Baldwin, sa, idet han snakket om de amerikanske våpenleveranser til Israel: «Vi prøver å opprettholde en meget ubehagelig balanse mellom israelerne og araberne. Det er ikke nå, og blir i virkeligheten neppe foreløpig, en balanse i den forstand at de to sider har lik militær styrke. I dag er Israel Egypt klart overlegent, faktisk har Israel hva som svarer til den samlede styrke av Egypt, Jordan, Saudi-Arabia, Libanon, Syria og Irak» (New York Times 11. nov. 1955).

Denne sannhet fikk ikke lov til å nå ut til de avislesende masser i de følgende elleve måneder, i hvert fall ikke så vidt jeg kunne observere.[6] De ble lullet inn i den voksende støyen om «røde våpen til araberne», som satte dagsordenen for begge valgkamper (den til Kongressen og den til presidentstillingen), som da var ved å begynne.[7] Aspirantene til presidentstillingen på Demokratisk side (Estes Kefauver, guvernør Harriman fra Staten New York, Stuart Symington og Adlai Stevenson) kom med provoserende uttalelser om dette.[8] På et tidspunkt overveide en amerikansk sionistisk komité en «marsj mot Denver», men ga det opp (presidenten lå på hospitalet der etter sitt slagtilfelle), og i stedet henvendte de seg til alle kandidater fra begge partier med et krav om at de skulle underskrive en «politisk erklæring» imot å levere våpen til arabiske land. 120 aspiranter til Kongressen underskrev straks, og antallet ble økt seinere til 153, 102 demokrater og 51 republikanere (New York Times 5. april 1956). Dette overtall av demokratiske underskrifter forklarer den uttalelsen som kom på den sionistiske verdenskongress i Jerusalem den 26. april fra Yishak Gruenbaum, en ledende israelsk politiker og tidligere minister: «Israel har kontrollen.» Dette var et offentlig krav fra Israel om at Amerikas jøder skulle stemme demokratisk, og de amerikanske partilederes tro på makten i «de jødiske stemmer» ble styrket ved denne anledning av demokratenes suksess ved valget til Kongressen, som det var Gruenbaums ønske i Jerusalem.

På denne bakgrunn av «press» fra partilederne mot en skrantende president og enda en kampanje om «forfølgelse av jøder» (denne gangen symbolisert av Israel) begynte året for presidentvalget. Fra begynnelsen oppfattet erfarne iakttakere at det (liksom tidligere år for presidentvalg) hadde blitt valg som et år med iscenesatt og tiltakende krise, som kunne bryte ut i generell krig. Grunnlaget for alle beregninger var «det hjemlige politiske press» som kunne utøves på den amerikanske regjering og dens handlinger.

I den virkelige verden begynte året helt typisk med enda en enstemmig «fordømmelse» (19. januar 1956) av Israel for et «overlagt» og «grovt» angrep (på Syria den 11. desember 1956). Dette var den fjerde større fordømmelse på to år, og den kom på et tidspunkt hvor propagandakampanjen om Israels «forsvarsløshet» og arabisk «aggresjon» allerede var i full sving i Vesten. I samme periode ble det erklært «unntakstilstand» i Israel.

Det sionistiske angrepet siktet mot kjernen av ansvarlige embetsmenn i det amerikanske utenriksdepartement, som (liksom de i det britiske kolonidepartement og utenriksdepartement en generasjon tidligere) forsøkte å unnvike de farlige «forpliktelser» overfor Israel. I november 1955 hadde verdens største sionistorganisasjon i Amerika, Mizrachi i Atlantic City, erklært at en «klikk» av «anti-israelske elementer i De Forente Staters utenriksdepartement … blokkerte for effektiv hjelp fra De Forente Stater til Israel» (dette er ord for ord den beklagelse som dr. Chaim Weizmann kom med overfor de ansvarlige britiske embetsmenn over en periode på tre tiår, fra 1914 til 1948).

I året for presidentvalget 1956 var John Foster Dulles, som var utenriksminister, den mannen som hadde overtatt den tilsvarende byrde i Amerika. Like etter at FNs Sikkerhetsråd hadde «fordømt» Israel i januar, erklærte Dulles at han prøvde å oppnå enighet om at ledende demokratiske politikere skulle holde spørsmålet om israelere versus arabere «ute av debatten i presidentvalgkampen» (24. januar 1956). New York Times kommenterte: «Det er en kjent sak at Dulles har beklaget at den israelske ambassades ansatte her har søkt å overtale kandidater til Kongressen til å ta stilling til fordel for Israels sak … Ministeren ønsker at ingen av partene skal komplisere forhandlingene om den midtøstlige kolonisering ved å diskutere spørsmålet om Israel for å oppnå personlige fordeler eller partifordeler i valgkampen … Især er han bekymret for at det skal bli sagt noe i presidentvalgkampen, som vil oppmuntre israelerne til å tro at De Forente Stater ville bifalle eller samarbeide ved en israelsk invasjon av arabisk territorium.»

Slik klaget Dulles over det «politiske press» som hadde blitt nevnt av president Truman i dennes erindringer,[9] og han forsøkte i 1956 hva Forrestal hadde forsøkt i 1947, med avskjedigelse, sammenbrudd og selvmord som den pris han måtte betale. Han kom straks under angrep fra pressen (både i Amerika og England) på samme måte som Ernest Bevin og Forrestal i årene 1947-48. Han mottok et bebreidende brev fra «en gruppe republikanske medlemmer av Kongressen», og han besvarte dem (7. februar 1955) forsonlig med at «De Forente Staters utenrikspolitikk omfatter bevarelsen av Staten Israel … Vi utelukker ikke muligheten av å selge våpen til Israel.» På dette tidspunkt hadde han syndet enda mer, for Jerusalem Post, som i 1956 var en slags Court Gazette for Vestens hovedsteder, meddelte at han hadde begått en mindre, men uvennlig handling … han mottok i 45 minutter en delegasjon fra Det Amerikanske Råd for jødedommen.[10] American Zionist Council «protesterte» øyeblikkelig imot Dulles’ forslag om at det palestinske spørsmål «skulle holdes utenfor debatten under presidentvalget». Dets formann, en rabbiner Irving Miller, kalte dette: «Det villedede synspunkt at noen spesiell del av utenrikspolitikken skulle holdes ute fra den frie og uhindrede offentlige diskusjons arena.» Med hensyn til denne påberopelsen av uhindret adgang, så dukket de følgende, sjeldne antydninger til tingenes tilstand på dette tidspunkt opp i den amerikanske presse. «Israels krangler med dets naboer har blitt overført til alle amerikanske talerstoler, hvor bare det å forklare hvorfor araberne føler som de gjør, er ensbetydende med å be om profesjonell utslettelse» (Dorothy Thompson). «En pro-egyptisk politikk skaffer ingen stemmer for republikanerne i New Jersey, Connecticut eller Massachusetts, og når man taler til profesjonelle politikere, hører man mye om emnet» (George Sokolsky). «De politiske, overlegne intelligenser hevder at for å få de jødiske stemmer i så viktige stater som New York, Massachusetts, Illinois, New Jersey og Pennsylvania må De Forente Stater gå imot araberne» (John O’Donnell).

Det neste som inntraff var en melding i New York Times (21. februar 1956) om at Dulles skulle utsettes for «en undersøkelse av utenrikspolitikken», iverksatt av Senatets komité for utenriksanliggender «for å undersøke regjeringens armvridningspolitikk i Midtøsten». Dulles kom lydig til stedet for komiteen (24. februar 1956), og dette førte til en betydningsfull hendelse. På vanlig måte var de brede masser i Amerika, slik som i England, forhindret i å uttrykke enhver motvilje mot eventyret Palestina, som er så dyrebart for dem. Kandidater til valgene kan ikke forvente nominasjon med mindre de binder seg til den sionistiske synsvinkel, og pressen vil generelt ikke trykke noe annet. Ved denne anledning ga den ansvarlige regjeringsembetsmann en audiens til så mange amerikanere som kunne trenge seg sammen på de plassene som var reservert til tilskuere, og de klappet da han kom inn, mens han talte, og da han gikk ut.

Grunnen til disse klappsalvene var ganske tydelig, og hendelsene viste hvordan Vestens masser i alminnelighet ville reagere hvis deres potensielle ledere noensinne appellerte åpent til dem i dette spørsmål. Dulles sa blant annet: «En av de største vanskeligheter som De Forente Stater har med rollen som mellommann mellom arabere og israelere, er den arabiske verdens oppfatning av at Washingtons framgangsmåte skulle være ledet av hjemlig politisk press.» Det var fare for at israelerne skulle «framskynde det som kalles en forebyggende krig». Hvis det skjedde, ville De Forente Stater ikke være innblandet på israelsk side, fordi det hadde forpliktelser overfor sine allierte til å gå imot enhver nasjon som begynte «aggresjon» i Midtøsten. Han «antydet flere ganger at hjemlig politisk press ble anvendt for å tvinge regjeringen til å slå inn på en urimelig og uklok Israel-vennlig kurs i Midtøsten».

Det man bifalt ved å klappe var derfor helt klart, og dette var den første offisielle og offentlige antydning innenfor en større forsamlings hørevidde til den neven som holder Vesten i et jerngrep. Den demonstrerte offentlige støtte forminsket allikevel ikke de «press» som Dulles beklagde seg over. Få uker seinere (12. april 1956) ble han slept for Kongressens ledere for å rapportere om Midtøsten, og han sa til dem: «Jeg frykter at tiden har løpt fra en fredelig løsning.» Han påpekte at de to «nøkkel-faktorer» i De Forente Staters politikk var «i konflikt», nemlig «bevarelse av enorme oljeforekomster i regionen til militær og økonomisk bruk i Vest-Europa (disse forekomster finnes på nåværende tidspunkt i de arabiske land) og «bevarelse av Israel som nasjon». Den demokratiske leder, John McCormack spurte så bydende: «Hvilken politikk kommer først, å redde Israel eller å beholde oljen?» Ved sitt svar: «Vi prøver å gjøre begge deler,» viste Dulles at hele Vesten mer enn noen sinne var fanget i det uløselige dilemma som var skapt av Englands opprinnelige involvering i sionismen.

I et forgjeves forsøk på å «gjøre begge deler», gjorde Dulles snart ondt verre. Tilsynelatende hadde han aldri hatt noe håp om at hans opprinnelige forslag ville lykkes; han «utstøtte et brøl av sardonisk latter» da han på en pressekonferanse på den tiden ble spurt om han virkelig trodde at han kunne holde det arabisk-israelske spørsmål ute av valgkampen. Allerede mens han talte til Senatets komité (ville de ha klappet, hvis de hadde visst det?) var taktikken ved å bli forberedt, slik at Amerika offisielt kunne melde at man ikke ville levere «våpen til Midtøsten» overhodet, og samtidig ville sikre seg at Israel mottok slike våpen, og slik gjorde det mulig for Israel å iverksette den «forebyggende krig», som utenriksministeren hadde «fryktet». Håndteringen liknet den som førte til Vest-Tysklands «erstatninger», som ble tilskyndet under amerikansk press og sikret strømmer av penger og varer til Israel uten at det kunne ses i noe amerikansk budsjett.

Straks etter Dulles’ rapport til Senatets komité og tilsynelatende som svar på den, foretok israelske tropper et «på forhånd arrangert og planlagt» angrep på egypterne i Gaza-området og drepte 38 personer (27. februar 1956) – og ble fordømt for «brutal aggresjon» av UNMAC. I løpet av få uker begynte journalister å antyde den nye måten å levere våpen til Israel på: «Hvis De Forente Stater solgte våpen til Israel, ville det gjenåpne den kommunistiske strøm av våpen til de arabiske land … tilsynelatende mener man at det ikke gjelder hvis England, Frankrike og Canada imøtekommer israelske anmodninger om våpen … Man går her ut fra at hvis de allierte selger Israel våpen, kan De Forente Stater opprettholde deres egen upartiske posisjon.»

Dette var «å gjøre begge deler» i praksis. Rabbiner Hillel Silver (sionistlederen som hadde framsagt en bønn om «nåde og veiledning» ved presidentens innsettelse) erklærte så i Israel at «Eisenhower-regjeringen har enda ikke sagt det siste ord om våpen til Israel» (New York Times 4. april 1956). Tilbake i Washington hadde han «en svært åpen og vennlig diskusjon» med presidenten. Så ble det avslørt at De Forente Stater «diskret tilskyndet den franske og kanadiske regjering til å selge våpen til Israel» (New York Times april 1956). Deretter viste det seg faktisk å være amerikanske våpen, for den franske regjering erklærte offisielt (12. mai 1956) at den amerikanske regjering «hadde gått inn for å utsette leveransene for å gi Frankrike mulighet for hurtig å levere tolv Mystère IV-fly til Israel». Dette var noen av de franske fly som ble brukt til angrepet på Egypt fem måneder seinere; at det franske luftvåpen også selv ønsket å delta, ble ikke avslørt i mai.[11]

Forklaring: Den amerikanske regjering finansierte i den perioden kjøp av våpen for sine allierte i North Atlantic Treaty Organization (NATO) ved å gi ordrer til utenlandske fabrikanter. Disse amerikansk-finansierte leveranser ble omdirigert til Israel etter amerikansk «oppmuntring». Slik ble NATO-avtalen, som fra begynnelsen av var ment som en vestlig allianse mot «sovjetisk aggresjon» og «kommunisme» også vendt til fordel for sionismen. Da den ble underskrevet i 1949 var det angivelige, opprinnelige formål at medlemmene (Amerika og Canada, England, Frankrike, samt ti andre europeiske land og Tyrkia) ville betrakte ethvert angrep på ett av dem som et angrep på dem alle og hjelpe det landet som hadde blitt angrepet.

Derfor var den amerikanske regjering i gang med å skaffe våpen til Israel (alt mens den anklagde Sovjetunionen for å utstyre Egypt med våpen og samtidig erklærte at den ikke selv ville fremme «våpenkappløpet» i Midtøsten ved å levere til Israel). Dermed kunne Israel opprettholde sin militære overlegenhet over alle de sju arabiske landene, og Dulles opererte med et dramaturgisk håndlag av machiavellisk format. Det var som å helle olje på ild. Den faktiske leveringsmåten ble ikke engang holdt hemmelig. Som ovenstående sitat viser, fikk den offentlig omtale og ble brukt som skryt for å skaffe stemmer i valgkampen, til tross for at Dulles hadde appellert om at det israelsk-arabiske spørsmål skulle holdes utenfor.

En merkelig bivirkning av disse intrigene i Vesten var at uttalelser som ble framsatt om dette spesielle spørsmålet av de fullstendig skruppelløse herskere i Moskva, fikk et skjær av sand respektabilitet. For eksempel sendte den sovjetiske regjering, da den vestlige ballade om «våpen til Egypt» begynte, denne beskjed til den amerikanske, britiske, egyptiske og tsjekkoslovakiske regjering: «Den sovjetiske regjering er av den oppfatning at hver stat har en lovlig rett til å sørge for sitt forsvar og til å kjøpe våpen til å forsvare seg med fra andre stater på sedvanlige betingelser, og ingen utenlandsk stat har rett til å blande seg inn i det.» Det var en uangripelig uttalelse om den juridiske og også moralske virkelighet, og den ble gjentatt av Israel, for mens den vestlige ballade sto på, uttalte den israelske utenriksminister, Moshe Sharett, i New York (10. november 1955): «Hvis vi blir trengt opp i et hjørne, og det gjelder vår eksistens, vil vi søke og motta våpen fra hvor som helst i verden» (som svar på et spørsmål om hvorvidt Sovjet hadde tilbudt Israel våpen). Noen vestlige protester gikk på at sovjetiske våpen ikke burde gå til de arabiske land, men det standpunktet fantes det ikke noen som helst moralske eller lovlige argumenter for.

På denne bakgrunn avholdt «det forsvarsløse Israel» (som tidligere uttalt av Ben-Gurion) den 16. april 1956 sin årlige parade med en stor oppvisning av amerikanske, britiske og franske luftvåpen og tanks (New York Times 17. april). De sovjetiske våpen ble sannsynligvis holdt utenfor paraden ved denne anledning av hensyn til den propagandaen Vesten førte på det tidspunkt. Den 24. april proklamerte Ben-Gurion enda en gang det nasjonalistiske og ekspansive mål: «Den fortsatte sammenføyning av landflyktige er Israels høyeste mål og av avgjørende forutsetning for å virkeliggjøre den messianske misjon, som har gjort oss til et evig folk.»

Det knepet De Forente Stater brukte for å skaffe våpen til Israel, mens de offisielt benektet disse forsyninger, ga ikke den amerikanske president noe pusterom «Det er ingen som er særlig glade for vår beslutning om ikke å selge våpen til Israel, når vi samtidig oppmuntrer våre allierte til å gjøre det ved at de gir avkall på øremerket utstyr», New York Times (19. mai 1956). Åpen underkastelse er det ufravikelige krav, og sionistenes vrede begynte å bli rettet mot ham. På det tidspunkt da hans helse for annen gang brøt sammen (først på sommeren måtte han igjennom en operasjon for hepatitis), begynte man å håne ham for å være «deltids-president». En ledende kvinnelig sionist, Agnes Meyer, satte i gang med å fortelle en jødisk forsamling i New York at mens «demokratiets bastion» (Israel) var i fare, «er presidenten ikke på sin post i Washington; han spiller golf i Augusta», og hun utfordret ham til å spørre seg selv «om denne nasjon har råd til en deltids-president». Hans andre sykdom, som fulgte nesten med det samme, stoppet imidlertid dette angrepet, men president Eisenhower fikk, som andre før ham, ikke lov til å glemme at alle sionismens propagandaressurser kunne bli vendt mot ham hvilket øyeblikk som helst, hvis han vek fra sine forgjengeres linje.

Mens han vred seg i dette spinnet, var en annen statsminister på den andre siden av Atlanterhavet også like ved å bli knekket under sionistenes press. Sir Anthony Eden ville i et hvert annet århundre ha blitt en stor statsmann; i dette århundret ble den «forpliktelse» han arvet, en møllestein om hans hals fra starten av hans lederskap.

Ingen politikere i verden var hans like i kvalifikasjoner og erfaring da han tiltrådte i 1955. Han var av den første krigsgenerasjon, så minnet om slagmarkene i Flandern dannet bakgrunnen for hans voksenliv, som deretter ble brukt utelukkende på politikk. Han var av en gammel familie med en nedarvet tradisjon for offentlig tjeneste, og han var begavet og presentabel. Han steg til minister-rang i en tidlig alder, og konkurrerte om den ene høye post etter den andre med korte mellomrom i over tjue år, og i løpet av denne tiden kom han til å kjenne hver eneste diktator og parlamentarisk politiker i Europa og Nord-Amerika. Han fikk derfor en helt enestående erfaring gjennom årene på veien fram mot oppgaven; kun Sir Winston Churchill hadde blant alle politikere i hele verden en tilsvarende grad av forbindelser, forhandlingstrening og generell trening i det som man tidligere anså for statsmannskunst.

Han var stadig ung i forhold til det høyeste embete da Sir Winston Churchill bøyde seg for alderen og ga «fakkelen» videre til den mannen han beskrev som legemliggjørelsen av «den britiske nasjons livshåp» (1938). Eden ble sin generasjons håp da han i 1938 trakk seg tilbake fra den britiske regjering i protest mot forsonligheten overfor Hitler, som, etter hans (korrekte) vurdering, var en sikker vei til krig. Hendelsen i oktober 1956 ble tyngre for hans samtidige å bære fordi den bar hans navn.

Jeg kjente Eden som en utenrikskorrespondent kan kjenne en politiker i årene som førte opp til Andre Verdenskrig. Og fordi vi delte følelsen av mørke tider, kunne jeg seinere skrive til ham på tidspunkter hvor han syntes å være ved å miste kontakten med sin egen generasjon, og få et vennlig svar, som både anerkjente vårt tidligere bekjentskap og mine bøker, som han leste. Jeg så ham i 1935 med en bekymret mine komme ut fra et møte med Hitler, som i et truende tonefall hadde fortalt ham at det tyske luftvåpen (som på det tidspunkt offisielt ikke eksisterte) var større enn det engelske. Jeg ledsaget ham til Moskva og var i stand til å få bekreftet noe jeg hadde hørt om hans første møte med Stalin: at banditten fra Georgia hadde pekt på den lille flekken på verdenskartet som representerte England, og sagt at det var merkelig at et så lite land skulle ha nøkkelen til verdensfreden (et sant utsagn på tidspunktet). Siden jeg hadde disse personlige minnene var jeg sannsynligvis mer forferdet enn de fleste da jeg hørte om den handlingen han hadde blitt villedet til i oktober 1956.

Fra begynnelsen av mai 1955 så den trente observatør at Eden i virkeligheten ikke så mye var statsminister som minister for det jødiske spørsmål, som i hans generasjon hadde blitt presentert av den sionistiske stat og dens ambisjoner. Det betydde at hele hans embetstid ville komme til å ligge i skyggen av dette og at hans politiske skjebne ville bli avgjort av hans handlinger i forhold til sionismen, ikke av hans suksess eller fiasko i saker av hjemlig interesse. Dette viste seg da han var ved å slutte som statsminister, mens han fortsatt var utenriksminister i noen få uker til. Den britiske regjering hadde avsluttet en ordning med Iran og Tyrkia for å sikre forsvaret av britiske interesser i Midtøsten, hvis oljeressurser var livsviktige for England og dets besittelser på den andre siden av kloden (Australia, New Zealand). Debatten i Underhuset ignorerte dette aspekt og raste omkring ordningens innflytelse «på Israel», så ekstremt at to enslige medlemmer (av 625) protesterte. Thomas Reid: «Denne debatt dreier seg ikke om Palestina, og utenriksministeren skal ta vare på verdens og Englands interesser, selv om de forårsaker irritasjon og forlegenhet for andre stater.» F. W. Bennett: «Å dømme etter nesten hver eneste tale fra de ærede medlemmer fra begge sider av huset, må det være en tilgitt hvis man får oppfatningen av at debatten primært dreier seg om avtalens konsekvenser for Israel, og ikke om hvorvidt den kan forbedre vårt verdensomspennende forsvarssystem imot trusselen fra russisk imperialisme.»

Til det svarte et jødisk, sosialistisk medlem: «Hvorfor ikke?» Faktisk var det på dette tidspunkt nesten umulig å diskutere noen viktige spørsmål uten å dra inn dets virkning for Israel, og dette formet tydelig nok på forhånd forløpet av Sir Anthonys tid som statsminister.

De siste månedene av 1955 fortsatte han som statsminister med å kjempe med «spørsmålet om Midtøsten», og han foreslo på et tidspunkt at en internasjonal styrke skulle plasseres mellom Israel og de arabiske land (De Forente Stater gjorde innsigelse); og på et annet tidspunkt at Israel kanskje ville gå inn på mindre grensejusteringer, da det i 1948 hadde tatt mer land enn FN hadde «belønnet det med» (dette forårsaket sinte anklager fra sionister i New Yorks aviser om at «England har nå sluttet seg til Israels fiender»).

Så begynte året for presidentvalget, og Sir Anthonys krise. Sionistmaskinen kjørte i høygir og spilte Washington ut mot London, og London mot Washington, med en ferdighet som kom av førti års erfaring. I mars skjedde det noe viktig: ukjent for verden for øvrig fikk denne hendelsen, for den våkne iakttaker, et tidlig angrep på Egypt til å synes helt sikkert.

Like før den jødiske påske sendte den mystiske Voice of America (Amerikas stemme) ut en minnesending ladet med eksplosive, aktuelle hentydninger til «jødenes flukt fra det egyptiske fangenskap». Sett i dens opplagte relasjon til det propagandabombardement av Egypt som da var i gang i Washington og London, betydde dette helt klart voldsomme begivenheter før neste påske. Til normalt vet ikke det amerikanske folk hva «Amerikas stemme» sier eller hvem den henvender seg til. Selv min egen etterforskning har ikke kunnet avdekke hvilken offentlig institusjon som har tilsynet med denne «stemme», som av folk som lytter langt borte fra, antas å uttrykke den amerikanske regjerings hensikter. Jeg har funnet ut av at dens midler, budsjett og annet er enormt, og at den overveiende er bemannet med østjøder. Den synes å arbeide i uansvarlighet og hemmelighet.[12]

Fra da av ble den fulle tyngde av vestlig propaganda rettet mot Egypt. De følgende begivenheter kan ses i lyset av forsvarsminister Henry Stimsons bemerkning i sin dagbok i tiden før Pearl Harbor. Den gikk ut på at president Roosevelts regjering hadde til hensikt å manøvrere Japan til å «løsne det første skudd». De etterfølgende begivenheter syntes på enhver måte å ha vært beregnet til å få Egypt til å løsne det første skudd. Det gjorde Egypt ikke. Så fant verden ut av at det ikke lenger var nødvendig å være den som avfyrte det første skudd for å erklære seg krenket; den defensive part kunne utnevnes til angriper, mens den ble invadert og til og med før dette; så mye hadde masse-propagandaens virkemidler utviklet seg i det 20. århundre. Alle «fordømmelsene» av Israel for aggresjon hadde ikke betydd noe som helst.

Denne kriseperioden begynte den 7. mars 1956 (like før «Amerikas Stemme» brakte utsendelsen om det egyptiske fangenskap), da Sir Anthony Eden var konfrontert med Underhuset angående det evige spørsmål. På det tidspunkt forlangte hans sosialistiske motstandere rasende (på tross av de mange «fordømmelser» av Israel»), at våpen ble levert til Israel; og dertil «en ny traktat med garantier for Israel». Som det gjaldt for politikerne i New York, ble dette å gi nye innrømmelser til Sion oppfattet som veien til embeter. Statsministeren «var gjenstand for en storm av sinne, langt verre enn noe man tidligere hadde opplevd i Underhuset siden slutten av Neville Chamberlains tid som statsminister» (New York Times). «Det var et opptrinn som for en stund syntes å sjokkere til og med dem som hadde forårsaket det. Underhusets formann (the Speaker) måtte selv trå til for å be om at Huset lyttet til statsministeren» (Daily Telegraph). Sir Anthony protesterte forgjeves med at han inntil da hadde blitt lyttet høflig til av Huset «i mer enn tretti år». På det tidspunkt håpet han kanskje på amerikansk støtte, for samme dag sa president Eisenhower at det var «nytteløst å prøve å opprettholde fred i Midtøsten ved å bevæpne Israel med dets 1.700.000 mennesker imot 40.000.000 arabere» (de amerikanske våpenleveranser var da på vei).

I England oppdaget Sir Anthony Eden at alle var imot ham. Daily Telegraph (angivelig tilhenger av hans parti) virket kanskje i deres reportasjer sjokkert over behandlingen han hadde vært utsatt for i Huset, men i lederen het det at saken om våpen til Israel var «udiskutabel», en uttrykksmåte som alltid sparer brukeren bryet med å underbygge argumenter. Hans motstandere, sosialistene, kastet av seg alle bånd i deres iver etter å velte ham med Israel som årsak. Det ledende venstreorienterte tidsskrift, New Statesman, sa i to påfølgende numre at England verken hadde rett eller midler til å føre krig under noen tenkelige omstendigheter og burde nedlegge alle våpen («Effektivt forsvar er nå utenfor vår rekkevidde, og avvæpning er det eneste alternativ til utslettelse», 10. mars); dernest at England skulle bevæpne Israel og forplikte seg til å gå i krig for Israel («krig er mindre sannsynlig hvis Israel blir utstyrt med tidssvarende våpen, og Labour har rett i å presse på at Israel skal ha dem nå … Problemet er ikke så mye at det ikke er ønskelig å garantere en grense, som enda ikke er formelt etablert … men snarere det militære problem: å samle og levere den nødvendige styrke … Er den nødvendige flåtestyrke til stede i det østlige Middelhavet? Er Gaitskell (den sosialistiske leder) i det hele tatt sikker på at den britiske offentlighet ville støtte ham i å gå i krig, sannsynligvis uten mandat fra FN, for å forsvare Israel?», 17. mars).

Den endeløse effekten av den opprinnelige, tilsynelatende begrensede forpliktelse overfor Sion kan studeres i slike sitater. Ved denne anledningen syntes Sir Anthony Eden å prøve på, sammen med De Forente Staters regjering, å demme opp for en stormflod av vanvidd, men han ga «Egypt en advarsel», som ikke var berettiget og som var illevarslende, noe seinere begivenheter skulle vise. På dette tidspunkt strevde både den britiske og den amerikanske regjering (offisielt) etter et vennskapsforhold med Egypt i håp om å kunne temme Midtøsten. Med dette felles formål var England «under amerikansk press» ved å trekke sine tropper vekk fra Suezkanalen.[13]

Hvorfor Sir Anthony Eden, uten å få noen form for sikkerhet, ga etter for «presset» for å slippe kontrollen med noe som straks etter ble proklamert som «en vital interesse» for det britiske statsforbund, er et av de spørsmål som politikere ikke svarer på. «Press» fra Washington i saker med relasjon til Midtøsten har i de siste fire tiår alltid i siste instans vært sionistisk press. Omkring det tidspunktet var det en egyptisk journalist, Ibrahim Izzat, som ble hjertelig mottatt av Israels statsminister, utenriksminister og arbeidsminister, som sa til ham: «Israel og Egypt har et sammenfallende mål i å motvirke britisk innflytelse i Midtøsten» (Ros el Youssef mai 1956; New York Times 20. mai 1956).

Konsekvensen av denne ettergivenhet overfor press ble synlig veldig snart. Det ville bli krig, og den ville bli en fiasko for England og en stor ydmykelse. Den britiske tilbaketrekning utgjorde halvparten av et større angloamerikansk arrangement for å «vinne arabernes vennskap», og den amerikanske halvdel var enda ikke gjennomført. Dette gikk ut på i fellesskap med den britiske regjering og Verdensbanken å skaffe $900.000.000 til byggingen av en demning over Nilen ved Aswan (tilbudet hadde blitt gitt til Egypt i desember 1955).

Hendelsenes rekkefølge blir igjen viktig. De britiske tropper trakk seg tilbake fra Suezkanalen i juni 1956 som avtalt. Den 6. juni 1956 uttalte talsmannen for utenriksdepartementet til pressen at tilbudet om en demning ved Aswan «stadig sto ved makt». Få dager seinere meldte den egyptiske ambassadør i Washington at Egypt «hadde besluttet at man helt sikkert ønsket vestlig hjelp til demningen». Den 19. juli ringte den egyptiske ambassadør til Dulles for å akseptere tilbudet. Han fikk vite at De Forente Staters regjering hadde ombestemt seg. I London hadde talsmannen dagen før meldt at den britiske del av tilbudet «stadig sto ved makt». Den 19. juli informerte talsmannen pressen (ikke den egyptiske ambassadør) om at det britiske tilbud også var trukket tilbake. Talsmannen avviste å opplyse noen grunn, men innrømmet at det hadde vært «løpende konsultasjoner mellom Whitehall og Washington».

«Presset» som skulle bringe egypterne i opprør over denne uforskammethet, kom fra samme kant som «presset» som myknet litt før tilbaketrekningen fra Suezkanalen. Den britiske regjering hadde blitt etterlatt på dypt vann. Hvis den britiske regjerings første underkastelse skjedde i tillit til president Eisenhowers melding i februar (at han ønsket å «stanse forverringen av relasjonene mellom de arabiske land og De Forente Stater» og «gjenopprette arabernes tillit» til Amerika), så skulle kuvendingen i tilbudet om en Aswan-demning ha vist skrift på veggen, og regjeringen kunne ha vært spart for mye dersom den hadde stått imot «presset» i det andre tilfellet.

Jeg kan ikke komme på en mer kalkulert eller uforskammet provokasjon imot en regjering, som «Vesten» angivelig søkte vennskap med, enn dette avslaget. En slik atferd hos Washington- og London-regjeringene har først blitt mulig etter at de har falt under sionismens åk. Amerikansk tilbaketrekning av tilbudet, og måten det skjedde på (Londons etterligning er hinsides kommentarer), var helt klart den virkelige starten på krisen i 1956; men den egentlig kilde, «presset», var ikke amerikansk. «Noen kongressmedlemmer fryktet sionistisk misnøye,» bemerket New York Times om årsaken til tilbaketrekningen av tilbudet til Egypt. Og det var valgår.

I løpet av to uker nasjonaliserte president Nasser i Egypt Suezkanalen, og straks fyltes lufta av krigstrusler, liksom i 1952-53 under episoden med «de jødiske leger». Fra da av ble president Nasser gjenstand for «den onde mann»-behandling. Det er et sikkert tegn på at krig er like om hjørnet. Jeg har sett mange «onde menn» bli bygd opp i mitt liv og har observert at den type propaganda kan tennes og slukkes som med en lysbryter, og den kan innprentes med samme effekt som gift i den offentlige bevissthet:

Forbannet hebenon i en liten flaske
Og inn i mitt øre ble helt
De spedalske dråper …
[Hamlet, 1, v.]

Min tidlige barndom var overskygget av ondskapen i en gal mullah (en muslimsk leder, som nå er glemt av alle) og ondskapen i en respektabel gammel boer ved navn Paul Krüger. Av alle de skikkelser som ble bygd opp rundt meg i dette redselskabinettet av onde vesener, ser jeg nå at ingen av dem var verre eller bedre enn dem som kalte dem onde.

Allerede før krigsretorikken nådde fram til «den onde mann», og lenge før den uhørte provokasjonen den 19. juni (som stadig ikke framkalte noen krigshandling fra egyptisk side), var president Nasser blitt utnevnt som aggressoren i en krig som enda ikke hadde begynt. I mars uttalte Ben-Gurion i Tel Aviv at kun snarlige leveranser av våpen til Israel ville kunne forebygge «et angrep fra de arabiske land i de neste måneder» og tilføyde at angriperen «ville være den egyptiske diktator Nasser». Den 13. april dukket Sir Winston Churchill fram fra et år i tilbaketrukkethet for å fortelle en konservativ forening (Primrose League) at «klokskap og ære» gjorde det nødvendig med britisk hjelp til Israel, hvis det ble angrepet av Egypt. Sir Winston uttrykte underforstått, med klart bifall av et israelsk angrep på Egypt, slik «aktivistene» i Israel forlangte: «Hvis Israel blir frarådet å utfolde folkets naturlige selvoppholdelsesdrift til å holde egypterne fra livet, og avventer at egypterne har lært å bruke russiske våpen som de har mottatt, og egypterne så angriper – vil det ikke bare bli et spørsmål om klokskap, men en æressak å sikre seg at de ikke blir tapere ved denne ventingen.» I mai ble dette fulgt opp av et israelsk angrep på egyptiske tropper i Gaza-området, i hvilket omkring 150 menn, kvinner og barn ble drept eller såret. Ikke desto mindre ble skriket om «den onde mann» og «egyptisk aggresjon» høyere og høyere i Vesten.

Den tilstand av trelldom som England var styrtet inn i, viste seg i to begivenheter med symbolsk betydning. I juni 1956 holdt det «engelsk-jødiske samfunn» en bankett i Guildhall for å minnes «trehundreåret for jøders reetablering på de britiske øyer», og den unge kronprins, hertugen av Edinburgh, skulle bære en jødisk kalott. I september avholdt «Cromwell Samfunnet» en høytidelighet ved statuen av kongemorderen og slakteren fra Drogheda for å feire den samme fiksjon (at han hadde «brakt jødene tilbake» til England tre hundre år tidligere). I sin tale anbefalte presidenten for dette samfunnet, en Isaac Foot, at den unge prins Charles, når han besteg tronen, skulle ta navnet «Oliver II», for «Vi vil ikke ha en Charles III».[14]

Etter at president Nasser hadde beslaglagt Suezkanalen, ble krigsropene fra Vesten enda høyere. «Nasjonalisering» var ikke i seg selv sjokkerende eller overraskende nok i 1956 til å forklare dette. Amerika hadde akseptert beslagleggelsen av oljefelter som var utenlandsk-eide. Mexico var (liksom president Nasser) villig til å betale den gjeldende markedspris for de beslaglagte verdier. I det hjemlige var Amerika allerede gjennom Tennessee Valley Authority godt på vei til å gå den samme veien. I England hadde den sosialistiske regjering nasjonalisert jernbanelinjene og kullminene. En gyldig juridisk eller moralsk grunn til voldsom fordømmelse var ikke lett å finne, selv om det unektelig var mindre forskjeller mellom president Nassers handling og de mange tidligere tilfeller. Hans handling var tydeligvis en protest mot å bli provosert og ikke uttrykk for en rasjonell politikk.

Uansett, hvis hans handling var utålelig, så var det det eneste effektive svar på å besette Kanalen omgående, og det ble ikke gjort. I stedet begynte alle orakler, som om de leste høyt fra et gammelt velkjent manuskript, å kalle ham «Hitler». Statsminister Ben-Gurion begynte med «diktator», som snart ble til «fascistisk diktator», og den franske statsminister (M. Guy Mollet på det tidspunkt) gjorde dette om til «Hitler». Deretter ble retningslinjene fra kampanjen mot Stalin i 1952-53 fulgt. Diktator-fascist, Diktator-Hitler. Slutningen var tydelig: President Nasser skulle framstilles som en fiende av jødene, og hvis han ble straffet, skulle han straffes som en slik.

Da Sir Anthony Eden igjen reiste seg opp i Underhuset (9. august 1956) for å ta brytetak med sitt mareritt, «spørsmålet om Midtøsten», sa den sosialistiske leder, Hugh Gaitskell: «Det er alt sammen så fryktelig velkjent … Det er nøyaktig det samme som vi opplevde med Mussolini og Hitler før krigen.» En annen sosialistisk taler, Paget, QC[15] (Queens Counsel, Dronningens Råd; historien hadde endret det fra KC, Kings Counsel) tirret ham således: «Denne weekend-teknikk er nettopp det som vi fikk av Hitler. Er De oppmerksom på konsekvensene av ikke å møte makt med makt før det er for sent?»

Sosialistene prøvde med vilje å få Sir Anthony til å bruke makt (de ropte «morder» etter ham da han brukte den) ved disse hånlige hentydninger til hans politiske fortid. Han var den mannen som i 1938 trådte tilbake i protest mot forsonligheten overfor Hitler, og hans avskjedsansøkning ble øyeblikkelig rettferdiggjort av Hitlers invasjon av Østerrike. Dette var makt som hadde vært forutsett langt i forveien, og Eden hadde rett i 1938. I 1956 var saken en annen og ingen sammenlikning var mulig. Egypt hadde ikke en stor militærmakt, kun en svak. Egypt hadde ikke blitt «strøket med hårene» etter at britene hadde trukket seg tilbake, men utsatt for provokasjoner i form av offentlig ydmykelse. Egypt var ikke en overlagt angriper, det hadde tvert imot vært utsatt for angrep, og Israel hadde åpent erklært at det ville føre krig imot Egypt.

Derfor var sammenlikningen med «Hitler» absurd, med mindre det kun var meningen å indikere at sionistene anså Egypt for deres fiende. Ikke desto mindre ga Eden etter for denne fiksjonen (kanskje hadde minnet om 1938 for stor makt over ham), for han henviste til president Nasser som «en fascistisk røver, hvis appetitt vokser mens han spiser», presis slikt språk som han og Churchill med rette hadde brukt om Hitler atten år tidligere. Jeg må tilføye at jeg ikke kan finne nettopp disse ord i teksten til hans tale, men det er i denne form de nådde «pøbelen» gjennom New York Times og det er det som teller, noe statsministre godt vet. Resten av sitt angrep på president Nasser baserte Sir Anthony på at Suezkanalen «er livsviktig for andre land i alle verdensdeler … et spørsmål om liv eller død for oss alle … kanalen må bestyres effektivt og holdes åpen, som den alltid tidligere har blitt det, som en fri og sikker internasjonal vannvei for skip fra alle land …»

Men president Nasser hadde ikke lukket kanalen, kun nasjonalisert den. Den var «åpen» for skip fra alle land, med én unntakelse. I denne unntakelsen lå hemmeligheten. Det eneste land som var nektet fullstendig fri passasje var Israel, som Egypt stadig teknisk sett var i krig med. Egypt hadde stanset skip med kurs mot Israel og undersøkt dem for våpen. Det var det eneste tilfelle av innblanding; ergo representerte Sir Anthony kun det israelske tilfelle, og ikke det britiske. Men han konkluderte: «Mine venner, vi har ikke til hensikt å søke en løsning med makt.»

I de følgende uker, mens en «løsning» ble ettersøkt på forskjellige konferanser i London og Washington, informerte pressen massene om at «egypterne» ikke ville være i stand til å bestyre kanalen, der trafikken snart ville bryte sammen. Faktisk viste de seg i stand til å bestyre den, og skipene fortsatte med å passere uten hindringer med én unntakelse. Det innebar derfor klart at tilfellet Israel var det eneste som Sir Anthonys regjering henviste til i sin stadig mer sinte protest.

Dette ble snart gjort klart. Den 22. august 1956 uttalte fru Rose Halprin, som formann for Jødisk Agentur for Palestina, til New York Times at «det eneste juridiske anliggende (som Vestmaktene har imot Egypt med hensyn til overtredelse av konvensjonen av 1888) er at Egypt nekter israelske skip adgang til kanalen og gjør utfall mot skip som er på vei til Israel.»

Fru Halprins beskrivelse av det juridiske spørsmål er korrekt. Dersom hele diskusjonen hvilte kun på den juridiske side av spørsmålet, så ville det eneste tilfelle man kunne påberope seg, være Israels, og det ville åpne hele spørsmålet om lovligheten i å skape selve Israel og om den uavgjorte tilstand av krig mellom Israel og Egypt. Derfor handlet enhver regjering som deltok i larmen mot president Nasser faktisk på vegne av Israel, og Israel alene, og vurderte på forhånd alle juridiske spørsmål i israelsk favør.

I oktober var Eden gått enda lenger i retning av å gå ut fra at det ville komme angrep fra Egypt. Jeg har ikke teksten til denne talen, men den utgaven som ble distribuert av Associated Press og derfor trykt i tusenvis av aviser over hele verden, sier: «Statsminister Eden forutsa i kveld at president Nasser som det neste ville angripe Israel, hvis han slapp lett fra beslagleggelsen av Suezkanalen. Sir Anthony antydet at Storbritannia ville komme Israel til hjelp med våpen om nødvendig» (13. september 1956).

Således var den britiske statsminister kommet ut på glattisen. I løpet av seks uker var temaene «en livline» og «et spørsmål om liv eller død» glidd i bakgrunnen, og verden var truet av krig basert på noe som Egypt ble antatt å ville gjøre, om det skjedde det eller det. Fra da av ble «pøbelen» fôret med nyheter om et overhengende egyptisk angrep på Israel («innblandingen i internasjonal seilas»-temaet ble droppet, da det ikke kunne opprettholdes) og med tiden antok det en så definitiv klang at jeg går ut fra at mange som kun leste nyhetene overflatisk må ha trodd at Egypt allerede hadde angrepet Israel. Jeg gir ett blant mange eksempler (fra London Weekly Review, september 1956, få uker før Israels angrep på Egypt: «Vi kan være helt sikre på at araberne, oppmuntret av Russland, vil angripe Israel. Dette er nå hevet over enhver til og bør danne grunnlaget for våre beregninger.»

Under utarbeidelsen av denne boka har jeg primært, oppmuntret av håpet om å kunne gi en seinere tids leser i en forhåpentlig mer rasjonell tidsalder, en idé om de forbløffende tilstander i de trykte medier i 1950-årene. Han vil helt sikkert ikke kunne forstå de ting som skjedde, med mindre han blir klar over dette regime av vedvarende desinformasjon og dets grenseløse omfang. Den sist siterte uttalelsen kom etter år med gjentatte israelske angrep på forskjellige arabiske naboer og likeså ofte gjentatte fordømmelser av disse handlinger fra FN.

Slik, som oppsummert ovenfor, ble grunnen i de første ni måneder av året lagt for presidentvalget inntil begivenhetene kulminerte i oktober. Våpen fortsatte å strømme inn i Israel fra Vesten. Etter egypternes beslagleggelse av Suezkanalen meldte Sir Anthony Eden at «alle våpenleveranser til Egypt har blitt stanset». I den samme måned (juli) ble det levert to britiske destroyere til Israel. Hele foråret og sommeren leverte Frankrike under amerikansk «press» jetfly og andre våpen til Israel. I september fikk Canada under samme oppfordring inn for å sende jetfly til Israel, idet regjeringen i Ottawa meldte at man hadde «rådført seg med De Forente Stater før man traff beslutningen» (New York Times 22. september 1956).

I hele denne tiden fortsatte kampanjen til presidentvalget. Demokratene, som var ivrige etter igjen å komme i Det Hvite Hus, overgikk alle deres tidligere prestasjoner for å få «de jødiske stemmer» (New Yorks borgermester forlangte at Israel skulle motta våpen «som gave»). Republikanerne, som var ved makten, var mer reserverte. Ikke desto mindre var det, da de rivaliserende nominasjonsstevner ble avholdt (det republikanske i San Francisco, det demokratiske i Chicago, begge i august) ikke mye å velge mellom, idet begge partier underkastet seg (så Jerusalem Post kunne ha gjentatt – og kanskje gjentok – sin erklæring fra 1952 om at for den jødiske velger var det «ikke mye å velge mellom» blant presidentkandidatene).

Den eneste tekst av vital betydning i programmet for «utenrikspolitikk», som de to partiene sluttet opp om, vedrørte i begge tilfeller Israel. De andre erklæringer om utenrikspolitikk var banaliteter. Forpliktelsen overfor Israel var i begge tilfeller spesifikk.

Det republikanske partiprogram som president Eisenhower ble enstemmig valgt på som kandidat, lød: «Vi anser bevarelsen av Israel for å være et viktig prinsipp i amerikansk utenrikspolitikk. Vi er bestemte på at en uavhengig jødisk stats integritet skal opprettholdes. Vi vil støtte Israels uavhengighet mot væpnet aggresjon.»

Og det demokratiske program: «Det Demokratiske Parti vil aktivt medvirke til å oppveie den farlige våpenubalansen som har oppstått i området ved forsendelse av kommunistiske våpen til Egypt, ved også å selge og levere forsvarsvåpen til Israel; og vi vil ta skritt til det som måtte være nødvendig, inklusive å yte sikkerhetsgarantier, for å avskrekke aggresjon og krig i området.» (Uttrykket «farlige våpenubalanse» reflekterte den propagandafiksjon at Israel var «forsvarsløs», og de arabiske land sterke, mens sannhet var, som tidligere fastslått av Hanson Baldwin, at Israel hadde flere våpen enn alle sju arabiske land til sammen.)

Disse to politiske erklæringer etterlot bildet av en verden i sionismens lenker og komplementerte de uttalelser som den britiske regjering samtidig kom med. De hadde ikke noe å gjøre med noen reell amerikansk interesse, men avspeilte simpelthen sionistisk kontroll med valgmaskinen, eller partiledernes urokkelige tro på at de besatte denne kontroll. (I denne anledning syntes begivenhetene å rettferdiggjøre den overbevisningen. Det Demokratiske Parti, den høystbydende, vant Kongressen, selv om det var den nominerte «Republikaner» som ble gjenvalgt til president.)

Den eneste andre hendelse av viktighet under de to partikonventene, var en som kan synes å ha liten betydning for denne boks emne, men som i fortsettelsen kanskje vil vise seg å være av direkte betydning, nemlig gjennominasjonen av Richard Nixon som president Eisenhowers kandidat til visepresidentstillingen (og faktisk til visepresident). Eisenhowers helbredstilstand gjorde visepresidentembetet viktigere enn ellers, og den mulighet at Nixon ville bli president mellom 1956 og 1960, ble tydelig nok betraktet som en alvorlig fare av de makter som regjerer Amerika i dag, så det ble gjort store anstrengelser for å forebygge hans nominering. Det var ikke i seg selv særlig bemerkelsesverdig i dette århundre. Bemerkelsesverdig er det imidlertid at forsøket mislyktes. Før eller siden ville det innfinne seg mennesker som vil fjerne det åket som tynger det amerikanske og politiske liv. Dette nederlag var et varsel om den kommende befrielse, og Richard Nixons person vinner en symbolsk betydning i vår tid, selv om han, dersom han en dag ble president, kanskje ikke vil se seg i stand til å bryte båndene.

Fiendtligheten overfor Nixon skyldes at han ikke er «internasjonalist»; så langt ifra. Han spilte en avgjørende rolle i avsløringen og domfellelsen av Alger Hiss, den sovjetiske agent i Roosevelts administrasjon. Det er den virkelige årsak til at han etterpå har fått dårlig «presse», ikke bare i Amerika, men også mange andre steder i den vestlige verden. Siden han er svartelistet blir han ansett for en mann som i det ovale rom kanskje kan finne på å gjøre seg fri fra de innsnevrende bånd som amerikanske presidenter og britiske statsministre, nesten uten unntakelse, har vært snørt inn i de siste femti år, og som visepresidenter automatisk pådrar seg.[16]

Slik ble en svært intens og kreativ kampanje påbegynt for å forhindre hans nominering. Et medlem av presidentens egen politiske stab (og nominelle parti) ble fritatt for sine forpliktelser i noen uker for å gjennomføre et landsdekkende «Stopp Nixon»-framstøt med komiteer, plakater og møter. Dette hadde ingen virkning på offentligheten, da Nixon syntes å være populær. Så tok man nye midler i bruk for å diskreditere ham. Man innførte en ny taktikk ved det rivaliserende demokratiske partis kongress. I stedet for at den nominerte (Adlai Stevenson) valgte sin egen visepresident som ved tidligere anledninger, ble valget av «medspiller» lagt ut til åpen avstemning, og blant forskjellige konkurrenter mottok senator Estes Kefauver (en i særklasse nidkjær sionist) nomineringen til visepresidentkandidat.

Formålet med denne manøveren var å tvinge Det Republikanske Partis kongress til å følge denne «demokratiske prosedyre» og å legge valget av en visepresidentkandidat ut til avstemning. Det skjedde, og Nixon ble, i likhet med Eisenhower, enstemmig valgt. Denne begivenheten, og hans atferd under president Eisenhowers sykdom, gjorde Nixons muligheter for selv å bli president en dag langt større enn de noensinne hadde vært. Hans historie inntil nå gjør ham til en skikkelse av håp (som Eden syntes å være i 1938) og i sjefsstolen kan han komme til å få en velgjørende virkning på amerikansk politikk og forholdet til utlandet. [Nixons seinere skjebne blir svært interessant, sett i dette lys.]

Etter utnevnelsen lente Amerika seg beroliget tilbake, for Eisenhowers gjenvalg hadde vært ansett for sikkert, og han hadde fått en oppildnende, overdrevent rosende forhåndsreklame i pressen som «mannen, som holdt oss utenfor krig». Uttrykket minner om liknende fraser som hadde blitt anvendt om Woodrow Wilson i 1916 og Roosevelt i 1940, men i 1956 ble et pusterom på tre år betraktet som en velgjerning, og han ble uten videre gitt kreditt for denne «fredsperioden».

Jeg ble vitne til dette valget, liksom jeg var i 1952, og ble klar over at krig var på trappene, lokalt eller generelt. Jeg følte at det i det minste kunne oppnås et pusterom hvis valgdagen (6. november) kom og gikk uten krigsutbrudd i Midtøsten, som tydelig nok hadde forberedt seg i måneder (når valget er overstått, forminskes den sionistiske adgang til å utøve press for en kort tid). Jeg husker at jeg den 20. oktober bemerket til en amerikansk venn, at hvis man kunne komme igjennom de neste 17 dager uten krig, ville nok verden bli spart i tre eller fire år.[17]

Den 29. oktober, åtte dager før valget, kom krigen; tydelig nok på det tidspunktet som ble ansett som mest velegnet til å utløse bestyrtelse i Washington og London. Fra da av inntraff begivenhetene slag i slag, som kombinasjonen av frigitte naturkrefter. Det vil gå lang tid før menneskeheten vil forstå hva som gikk til grunne og hva som overlevde. For England og dets oversjøiske familierelasjoner betydde det nærmest komplett ødeleggelse; det forutsigelige resultat av engasjementet i sionismen.

Den 29. oktober meldte den israelske regjering at man hadde begynt en omfattende invasjon av Egypt, og at dens tropper hadde «rykket 75 miles inn på Egypts Sinaihalvøya».[18]

Nyheten, som kom etter lang tids medieangrep på araberne og gjentatt «fordømmelse» av Israel fra FN, sendte en bølge av avsky gjennom verden. Nettopp samtidig kjempet og vant ungarerne deres folkelige opprør mot den kommunistiske revolusjon. De to ødeleggende krefter, kommunismen og sionismen, som var sluppet løs i Russland i oktober 1917, dømte seg selv gjennom de samme brutale handlinger. De var ved å ødelegge seg selv; så det ikke ville bli nødvendig å bekjempe dem. På dette tidspunkt ble det utløst en bølge av universell fordømmelse av et omfang så stort at selv ikke «det sionistiske press» i New York ville kunne få angrepet til å se ut som «egyptisk aggresjon» eller ville kunne forlede offentligheten til å akseptere den.

Det ensidige angrepet var en gave fra himmelen som befridde Vesten for begge dilemmaer. For en gangs skyld behøve man kun å ta et skritt tilbake og la «verdensopinionen» gjøre arbeidet; for ved denne anledning var det en verdensopinion, vokst fram ved de misgjerninger som ikke kunne skjules, forkles eller feiltolkes av «pressen».

I løpet av tjuefire timer var denne gylne mulighet forspilt. Den britiske og franske regjering meldte at de ville invadere Suez-området «med mindre israelske og egyptiske tropper innstiller kamphandlingene og gjensidig trekker seg 10 miles tilbake fra kanalen innenfor de neste tolv timer». Da dette ville etterlate israelske tropper nesten 100 miles inne på egyptisk territorium, var kravet tydeligvis ikke utformet for å skulle aksepteres av Egypt. Så iverksatte britisk og fransk luftvåpen intense bombinger av egyptiske flyplasser og andre mål, og ved å ødelegge Egypts luftvåpen leverte de en lettkjøpt seier til den invaderende part.

Den framtidige leser vil neppe være i stand til å forestille seg de følelser en englender som jeg hadde da jeg hørte nyheten i Amerika. Skam er et for svakt ord, men da ordet er det eneste jeg har til rådighet, bruker jeg det til å uttrykke noe som jeg føler enda dypere enn under min tid i München, da jeg sa opp fra The Times, den eneste form for protest jeg kunne finne på den gangen. En dumhet synes jeg i dag. Jeg vil alltid huske amerikanernes sans for rettferdighet i den aktuelle situasjon. Jeg var vantro, sjokkert og forvirret, men ingen jeg møtte ga uttrykk for triumferende glede over britisk forlegenhet, noe det ellers er noe instinktivt om enn irrasjonelt over hos mange amerikanere. Noen forsto at amerikansk politikk som vred og vendte seg under «presset», var hovedårsaken til denne katastrofale utgang på saken, og delte min skamfølelse. De forsto at det var hele «Vestens» skamfulle underkastelse, ikke bare Englands og Amerikas.

Men skylden, som atskiller seg fra skammen, var på det tidspunkt Englands. Konsekvensene av denne handlingen rekker så langt inn i framtida at de ikke kan vurderes nå, men ett vil alltid stå klart: at den storslåtte mulighet som bød seg ved de samtidige hendelser på Sinai og i Ungarn ble forspilt, tilsynelatende på grunn av en rekke feilvurderinger som, vil jeg tro, er uten liknende tilfeller i historien.

Mitt ærend med dette er å vise hvor formidabelt et politisk hasardspill det var tale om. Det hadde ikke noe å gjøre med kyndig statlig navigasjon. Det var som mannen på travbanen som mot alle odds satser hele sin formue på en hest med lam bog. Det var ikke noen tenkelig mulighet for at det på noen måte kunne ha gavnet England (eller Frankrike).

Av de tre involverte parter hadde Israel ikke noe å tape, men alt å vinne: Verdens omgående fordømmelse ble ledet bort fra Israel da England og Frankrike sprang til for å overta angriperens rolle og vinne krigen. Denne angriper befant seg nå langt inne på egyptisk territorium og jublet over sin «erobring». Frankrike hadde dessverre ikke annet å tape enn skjøgen i soldatenes refreng, hvor hun «atter mister sitt gode navn og rykte». Frankrike hadde siden den hjemlige revolusjon vært landet med gjentatte fiaskoer, uten evne til å reise seg fra den åndelige fortvilelse det var sunket ned i. I 160 år hadde det forsøkt alle tenkelige former for regjering og hadde ikke funnet nye krefter eller ny selvtillit i noen av dem. Dets statsministre ble skiftet så ofte at de brede masser sjelden kjente deres navn. De var skyggeaktige, syntes like, også av utseende, og den franske politiker fikk tradisjon for bestikkbarhet. En amerikansk komiker sa at han dro til London for å se vaktskiftet og til Paris for å se regjeringsskiftet. Et land som på grunn av en rekke korrupte regjeringer hadde blitt ute av stand til å motstå den tyske invasjon i 1940, invaderte i 1956 egyptisk jord i israelsk tjeneste. Men det var bare en ny episode i Frankrikes sørgelige historie siden 1789, og kunne ikke i særlig grad påvirke dets framtid.

Med England var det en annen sak. Landet var et eksempel for andre, en stor nasjon, et navn og en tradisjon for ærefull atferd i trange som i gode tider. England hadde en sjel å miste i slikt selskap, og ikke noe i verden å vinne. Nasjonen hadde tidligere vist at den kunne ta lærdom av historien. Den hadde ikke forsøkt å sementere et imperium eller å avverge tidenes skifter med bajonetter. Den hadde akseptert uunngåelige forandringer og klart seg gjennom skiftende politiske strømninger. Den hadde transformert sitt imperium av kolonier, først til et statsforbund av uavhengige oversjøiske nasjoner og kolonier, og deretter, etter hvert som flere fikk selvstyre, til en storfamilie av folkeslag som holdt sammen uten tvang, men ved usynlige bånd. Som kroningen av den unge dronning Elizabeth viste i 1953, var disse bånd sterkere enn noensinne, ikke svakere. Man hadde unngått en stram organisasjon basert på makt, og hadde holdt døren åpen for nye former for forbindelser mellom de relaterte folkeslag, og det hadde formet den familien av nasjoner som hadde sprunget ut av «England» og «Det britiske Imperium» til et unikt og uendelig lovende eksperiment i menneskehetens historie (inntil 1956), om kursen ellers hadde blitt holdt.[19] Det fremragende resultat framkom av fleksibiliteten i prosessen og strukturen, grunnlaget for den styrke som ble bygget opp under belastning. Organisasjonen ga etter uten å bryte sammen for press, som ellers ville ha fått en stiv konstruksjon, basert på dogmatikk, til å kollapse. Når belastningen forsvant, rettet konstruksjonen seg opp igjen.

England hadde således mulighet for å prisgi eller kanskje rett og slett miste den britiske histories viktigste landevinninger ved å begå en handling i 1956 som ikke bare tilsynelatende snudde opp ned på den politikk og praksis som inntil da hadde medført så stor anseelse, og på bunnlinjen i gode materielle resultater. Det er i dette perspektiv den britiske regjerings handling pr. 30. oktober 1956 skal ses.

Hvis Suezkanalen var «vital» for England, hvorfor hadde man så overhodet trukket seg tilbake? Hvis et vennligsinnet Egypt var vitalt etter tilbaketrekningen, hvorfor så den kalkulerte uforskammethet i juli? Hvis britiske skip fritt kunne benytte kanalen, hvorfor så late som om den ikke var «åpen», at internasjonal skipsfarts frihet og sikkerhet var i fare? Hvis noen vital britisk interesse sto på spill, hvorfor ventet man så inntil Israel angrep Egypt før man selv angrep?

Spørsmålet kan vendes og dreies, men fører til samme svar. Handlingen kan ikke ha vært utført i Englands eller Frankrikes interesser; det valgte tidspunkt var avslørende. Episoden ville slett ikke ha forekommet hvis Israel ikke hadde eksistert. Ergo; den ydmykelsen som England (og Frankrike, om man vil) led, var for et sionistisk formål. Det engasjement som var påbegynt av Balfour femti år tidligere, førte til sin logiske konsekvens, og ved dette angrepet ble dets fortsettelse sikret nettopp på et tidspunkt da det var en mulighet for å frigjøre seg endelig fra det.

Hvis noen rasjonell kalkyle over nasjonale interesser har oppmuntret til dette dumdristige «Jameson-raid», må de en dag komme til syne i de involvertes biografiske erindringer. Personlig tviler jeg på at angrepet på noen måte vil kunne rettferdiggjøres. I øyeblikket kan det kun undersøkes i lys av fire uker hendelser som allerede synes å ville føre til total fiasko.

Foretaket var tydeligvis forberedt mellom i det minste to av partene, Israel og Frankrike, det viste seg snart.[20]

I England har regjeringen (inntil avslutningen av denne bok) nektet å etterkomme kravet om en undersøkelse av anklagen for hemmelige avtaler. Det kan ikke avgjøres i tilfellet England (i motsetning til det franske). Det synes som om det kan være en mulighet for at den britiske handling var en plutselig innskytelse i et øyeblikks opportunisme. I så fall var det en kjempemessig feiltakelse, for da det britiske og franske «ultimatum» ble framsatt, hadde De Forente Stater allerede sammenkalt et møte i FNs Sikkerhetsråd og lagt fram en resolusjon som fordømte Israels angrep, og forlangte Israels tilbaketrekking fra egyptisk territorium (29. oktober).

Så det eneste resultat av det britiske og franske angrep var at nå fikk man andel i verdens fordømmelse av Israel. Den 7. november (etter enda en resolusjon som foreskrev israelsk tilbaketrekking) hadde et avgjørende flertall i generalforsamlingen flyttet det meste av fordømmelsen over på «England og Frankrike», og Israel kom på tredjeplassen av parter som fikk beskjed om å trekke seg tilbake.[21]

På dette tidspunktet var den militære fiasko likeså åpenbar som den politiske; engelske lyttere hadde i nesten fem dager måttet høre på rapportene om britiske bombinger av egyptere, Suezkanalen var blokkert av senkede skip, president Nasser var mer populær i den arabiske verden enn noen gang tidligere, og den britiske regjering bakket gradvis ut: fra «ingen tilbaketrekning» via «betinget tilbaketrekning» til «betingelsesløs tilbaketrekning».

President Eisenhower og hans administrasjon fikk det beste ut av disse hendelsene. Det som hadde vært under gjæring visste man helt klar beskjed om i Washington i forveien (liksom man hadde visst beskjed om angrepet på Pearl Harbor i forveien). Amerikanske beboere hadde blitt oppfordret til å reise bort fra det truede området noen dager før angrepet, og innenfor de siste to dagene før, ble Ben-Gurion formant av president Eisenhower – én gang «inntrengende», og så «svært alvorlig». Det eneste svar han fikk, var en radiomelding, sendt til ham under en flytur fra Florida til Virginia, der Ben-Gurion meldte at han hadde iverksatt angrepet.

Den britiske regjering informerte imidlertid ikke offisielt presidenten (ikke engang dominion-regjeringene) om egne planer, og Eisenhower kunne med et uttrykk av smertefull langmodighet vise seg fram på TV-skjermen for sitt folk med ordene: «Vi tror at dette (angrepet) er en feil, for vi aksepterer ikke bruken av makt som et klokt eller passende middel til å avgjøre internasjonale stridigheter.» Dette var en uangripelig uttalelse på en bakgrunn av skyld (amerikansk tilskyndelse til leveransene av franske, engelske og kanadiske våpen til Israel hele sommeren). Hvis den engelske regjering regnet med «sionistisk press» i Washington tok den feil på det tidspunktet. Det er alltid en feilmargin i slike saker, og Eisenhower var trygg på valg. Under alle omstendigheter reddet muligheten for å rette sinnet mot England ham fra å kaste bort mer av tiden på Israel (som for øvrig hadde fått alt det ville ha). For øvrig hadde sinte ord om England vært populære i Amerika siden Boston Tea Party. Er det mulig at en engelsk regjering ikke var klar over det?

Den britiske aksjon gir bare mening sett i lyset av hele den sionistiske illusjon. Hvis man overhodet skulle foreta seg noe, var det eneste håp en hurtig og overbevisende vellykket operasjon som ville ha sikret kontrollen med en intakt kanal og konfrontert verden med et fait accompli. Det britiske foretaket var langsomt fra begynnelsen, og avslørte raskt alle tegn på ubesluttsomhet. Etter fiaskoen rapporterte The Times (16. november) fra den britiske base på Kypros at «den britiske regjerings beslutning om å gripe inn i Egypt ble truffet uten å konsultere majoriteten av dens overordnede diplomatiske representanter i området. Den ble fortsatt i strid med advarsler fra de fleste av dem angående de sannsynlige virkninger for de framtidige britiske relasjoner med de arabiske land … Da detaljene om det britiske ultimatum til Kairo, og beslutningen om å gripe militært inn mot Egypt, ble kjent i britiske ambassader og legasjoner i de arabiske land, syntes reaksjonene nesten alle steder å ha variert fra direkte vantro til snakk om en politisk katastrofe … Mange kunne ikke tro det, eller var forferdet, da formen av dette direkte inngrep syntes å forbinde britisk politikk med den israelske og franske» (denne teksten minnet meg levende om de følelser jeg fant i «britiske ambassader og legasjoner» over alt i Europa i München-perioden).

Så langt den politiske beslutning; deretter den militære utførelsen av den. The Times (17. november) rapporterte at de militære ledere på Kypros «følte nesten alle at hvis det skulle gjøres, måtte det heller bli gjort raskt. Det at de ikke fikk lov til å fullføre oppgaven forårsaket en følelse av frustrasjon og forvirring blant mange overordnede offiserer her, så vel som blant mange av deres underordnede». Den fremragende amerikanske militære skribent, Hanson Baldwin, sa, da han seinere diskuterte «en forvirret invasjon», som tegnet til å bli et berømt skoleeksempel på verdens militærakademier, «at på grunn av den forvirrende ledelse fra London var de mange politiske, psykologiske og militære mål blitt uløselig blandet sammen, med det resultat at det ikke var noe klart formål eller i det minste kun et mål, som militær makt kunne oppnå på grunn av de begrensninger som hadde blitt lagt på dem».

Den ble snart klart at noen faktisk hadde forsinket og forsøkt å holde så vel den britiske som den franske regjering fra å gjennomføre planene. For franskmennene var det av liten betydning av de forannevnte årsaker; for englenderne sto rykte, ære, håpet om velstand og den store britiske familie av nasjoners felles kraft, alt, på spill. Den kanadiske statsminister hadde allerede i disse anspente dager advart om at slike handlinger kunne føre til oppløsningen av statsforbundet. I FN var England satt i gapestokken sammen med Israel og Frankrike. Det var virkelig et sørgelig syn. Imot et stort antall kritiske stemmer forble bare Australia og New Zealand ved dets side, og det nok snarere av inkarnert trofasthet enn av overbevisning.

Hva hadde forårsaket at dette farlige foretak som hadde blitt så skrytende utbasunert ble trukket i langdrag, inntil det løp ut i sanden? De «energiske og inntrengende protester» fra president Eisenhower og FNs resolusjon var sannsynligvis årsaken til de første betenkeligheter i London. Dertil kom den kvalfulle sammenblanding av begivenheter. Så snart britene og franskmennene begynt å bombe egypterne, vendte moskovittene tilbake til Ungarn og ga seg til å massakrere ungarerne. Så begynte talsmennene for Øst og Vest i FN å rope «Det kan du selv være!» til hverandre. Mens britiske og franske fly bombet Port Said, anklaget britiske og franske delegerte Sovjet for umenneskelig barbari. Og mens sovjetiske tanks myrdet løs på ungarerne, anklagde sovjetiske delegerte britene og franskmennene for grov aggresjon. Disse utvekslinger fikk etter hvert karakter av den profesjonsbestemte utroverdighet som kan oppleves hos pendlende selgere i en Midtøstens basar.

Bildet begynte å anta marerittaktige proporsjoner. Sir Anthony Eden, som den unge mann som akkurat var på vei opp da han trådte tilbake i 1938, mottok (sammen med øvrige kolleger) en avskjedsbegjæring fra Anthony Nutting, den unge mannen som i 1956 var på vei opp, og som utenriksminister «hadde advart sterkt imot britiske inngrep mot Egypt … Jeg tviler ikke på at vi snart kan nå en rettferdig og seierrik avslutning. Vi akter å gjenopprette fred og orden i Midtøsten, og jeg er sikker på at vi vil nå vårt mål. Verdensfreden, Midtøsten og våre nasjonale interesser vil med sikkerhet være best tjent i det lange løp med regjeringens resolutte inngrep.»

Denne Sir Winston Churchills erklæring, sannsynligvis en av hans siste, må framtida vurdere. Det britiske inngrepet har sterke churchillske trekk, og hans etterfølger var så tett knyttet til ham at det under alle omstendigheter er usannsynlig at det har blitt gjort uten hans samtykke. Samtidig utga denne veteran annet bind av sin De Engelsktalende Folkeslags Historie, og New York Times sa om den: «Forfatteren er stolt av den kjensgjerning at hans lille øy, ‘det lille kongerike i Nordsjøen’, selv om det kun har tre millioner innbyggere da historien begynner, har sivilisert tre kontinenter og utdannet halve verden.» Kun tiden vil vise om det britiske angrep på Egypt var i overensstemmelse med denne siviliserte og utdannede tradisjon, eller om det vil forbli en skamplett på England.

Så kom det første av de sjokkene som fulgte av den britiske regjerings inngrep. Den sovjetiske statsminister Bulganin truet i skrivelser til Sir Anthony Eden og den franske statsminister åpenlyst med raketter og atomangrep hvis de ikke «sluttet med aggresjonen og blodsutgytelsen» (imens fortsatte blodsutgytelsen i Budapest, og strømmen av ungarske flyktninger over den gjestfrie østerrikske grensen svulmet opp til omtrent hundre tusen sjeler. I Budapest ble en ny Bela Kun-mann fra 1919, Ferenc Münnich, innsatt som Moskvas «nøkkelperson» og etterfølger for Rakosi og Geroe, og han innledet et nytt redselsherredømme). Ikke nok med det; Bulganin foreslo i et brev til president Eisenhower et felles amerikansk-sovjetisk angrep på England og Frankrike «innenfor de neste få timer», et forslag som Det Hvite Hus i en pressemelding simpelthen kalte «utenkelig».

Er det noe som er «utenkelig» i vår tid? Hitler-Stalin-alliansen av 1939 (en innlysende utvikling som nærværende forfatter og andre forutsa) ble framstilt for massene som noe «utenkelig», inntil den var en realitet og Andre Verdenskrig begynte. New York Times siterte i denne perioden «en høytstående diplomat i De Forente Stater med stor erfaring i den arabiske verden», som om han implisitt tolererte forslaget: «Vår avvisning av det russiske tilbud som «utenkelig» uten å tilby å ta det i betraktning innenfor rammene av FN blir her (han var i Jordan) fortolket slik at likegyldig hva vi sier, vil vi alltid ta parti for Vesten og Israel når det kommer til stykket.»

Det felles amerikansk-sovjetiske angrep på England slik det var foreslått, var uten tvil utenkelig på det tidspunkt, men faktisk holdt de to landene sammen mot England på andre måter og utøvde et enormt press fra to sider. Sir Anthony Eden hadde begitt seg ut i en stri malstrøm i en spinkel kano. I Amerika finnes det alltid en latent hang til «mordermord» rettet mot Europa i alminnelighet og England i særdeleshet; den aktiveres lett og kan utløse beskyldninger om «kolonialisme». Den kjensgjerning at Amerika er den største kolonimakt i verden (for jeg ser ingen gyldig forskjell på ekspansjonen over hav og over land)[22] endrer ikke på dette.  Det er en irrasjonell impuls som alltid må tas med i betraktning når man beregner resultatene av noen som helst planlagt handling som omfatter «amerikansk opinion».

Imidlertid er «opinion» i dag et fabrikkert produkt som kan framstilles i en hvilken som helst ønskelig utgave. Hva som hadde langt større betydning, og ikke skulle ha vært oversett, var at president Eisenhower helt klart var utvalgt, nominert og faktisk valgt av den «internasjonalist»-gruppa som dominerte presidentene Wilson, Roosevelt og Truman, og at amerikansk politikk under denne ledelse alltid hadde støttet revolusjon og antatt en anti-britisk karakter i de mest kritiske øyeblikk. Internasjonalistenes ultimate ambisjon er verdensregjering, som skal oppnås gjennom de konvergerende, ødeleggende krefter av revolusjonær kommunisme og revolusjonær sionisme, og det er vesentlig for denne ambisjon at de to store engelsktalende land på hver sin side av Atlanterhavet må holdes atskilt, for kun på den måten kan imperiet oppnås. Denne ambisjon dominerte Andre Verdenskrig.

President Eisenhower dukket først opp som den tredje skikkelsen i Roosevelt-Marshall-Eisenhower-gruppa. General Marshalls anti-britiske forslag i krigens år er tidligere blitt omtalt. Han var faktisk Churchills store motstander, og den som var ansvarlig for (som den offisielle britiske beretning om krigen også viste i 1956), at det til tross for Churchills verdensberømmelse og tilsynelatende formidable autoritet viste det seg umulig for ham å utforme en eneste vesentlig strategisk beslutning under denne krigen, og på dette grunnlag må Roosevelt-Marshall-Eisenhower-politikken bedømmes. I den avsluttende palaver på Jalta var Roosevelts dominerende ønske å tilføye England skade, slik Jalta-dokumentene viser.[23]

Som leder av Europa ga general Eisenhower den militære ordren som effektivt resulterte i avståelsen av halvparten av Europa til Revolusjonen.

På den bakgrunn kan den britiske regjering ikke ha regnet med president Eisenhowers støtte; forhistorien veide for tungt. Han var den som utfoldet Roosevelt-Marshall-politikken under krigen, og sju år etter dens avslutning ble han utilslørt utvalgt av maktfulle støtter som en mann som ville følge «internasjonalist-politikken» – i motsetning til senator Taft. De anstrengelser som president Eisenhower foldet ut i den aktuelle situasjon for å ydmyke England var uventede og kan ikke unnskyldes. Det skjedde ved å gjennomtvinge «betingelsesløs» tilbaketrekning under de ynkeligste betingelser, ved praktisk talt å fryse ut den britiske ambassadør i Washington og ved generelt å vise et nag som tåler sammenlikning med president Roosevelts på Jalta.

Denne åpenbare motviljen (det bebreidende ansiktsuttrykk som ble sett av hele landet på fjernsynsskjermen), var uten moralsk grunnlag. «Presset» på England for å trekke seg tilbake fra Suez og det etterfølgende «press» på England for å slutte seg til Amerika i den provoserende fornærmelsen av Egypt, noe som var den egentlige begynnelsen til krisen i 1956, kom fra Det Hvite Hus.

Videre skjedde det, mens massakren av Ungarn sto på; og ut over å si at hans hjerte var hos ofrene, forble den amerikanske president og hans regjering passiv overfor denne langt alvorligere sak. Også i det var han i overensstemmelse med sine tidligere handlinger: å droppe løftet om «avvisningen av Jalta-avtalen» etter å ha blitt valgt i 1952 og å gi ordre til å stanse de allierte hærer øst for Berlin i 1945. Virkningen av alt dette var en fortsatt «støtte til Revolusjonen», som var den dominerende tendens i amerikansk politikk under de to krigene.

En viktig lekse ble lært av begivenhetene i oktober og november 1956. De demonstrerte begge at «verdensopinionen», dersom den er tilstrekkelig sjokkert, kan komme til orde gjennom det debattforum som er kjent som «De Forente Nasjoner» i New York. Demonstrasjonen av avsky var i begge tilfeller overveldende, både etter angrepet på Egypt og etter den sovjetiske massakre i Ungarn. Men tilfellet viste samtidig at som middel til å gi en slik moralsk forargelse noen praktisk konsekvens, er FN fullstendig impotent. I det mer alvorlige tilfelle, det i Ungarn, kunne det ikke gjøres noe, for Sovjet hadde overtatt, og FN var passive. I det andre tilfellet, i Egypt, framkom kun et umiddelbart resultat, fordi begge disse landene sluttet seg sammen om å tryne England. Det ene med forholdsregler som «grenser til krig» (fjernelse av oljeleveranser) og det andre med direkte trussel om krig.

Den britiske tilbaketrekning fra Suez ble effektuert ved amerikansk-sovjetisk samarbeid, og så lenge «internasjonalisme» er i stand til å kontrollere den amerikanske utvelgelses- og valg-maskin, vil det utgjøre en alvorlig fare for verden. En Eisenhower-Bulganin-pakt er ifølge sakens natur ikke mer «utenkelig» under disse omstendigheter i nærværende århundre enn Hitler-Stalin-pakt var det i 1939; under alle omstendigheter følges den slags pakter alltid av en erklært hensikt om å «knuse et eller annet».

Selv om den britiske regjering i forveien hadde kalkulert med «sionistisk press» i Washington (at den faktisk hadde forårsaket den britiske tilbaketrekning fra Palestina og etableringen av Israel i 1947-48), så sviktet beregningene i den aktuelle situasjon. De tok ikke høyde for sjokk-virkningen av det israelske angrep og den enda større sjokk-effekten av det britiske og franske angrep, som alt overveiende rettet verdens oppmerksomhet mot England og styrket president Eisenhower betydelig i hans moraliserende holdning.

Slik fant den britiske regjering seg midt mellom trusler om sovjetisk angrep på den ene siden, og på den andre en fiendtlighet fra Det Hvite Hus, som tilsynelatende overrasket den. «Livlinen» var blokkert, og dermed landets oljeforsyninger. Tilsynelatende hadde England tillit til at den amerikanske regjering ville levere, og ble så klar over at den ikke kunne forvente noen amerikansk olje før man «var ute». På dette tidspunkt falt skylden for hele affæren på England. Britiske representanter i Washington ble mottatt kjølig, og oppdaget at man ikke ville diskutere noe som helst av viktighet med dem. Man lot dem forstå at de kunne henvende seg igjen for å få olje, hvis de ønsket det, når England var ute av Egypt. Den amerikanske president gikk mye lenger enn nødvendig for å ydmyke den britiske regjeringen offentlig, og årsaken til det må søkes i den anti-britiske følelsen som allerede president Roosevelt hadde uttrykt i ord og gjerninger. Hele forhistorien av amerikanske regjeringsintriger under Eisenhowers tid i presidentembetet tok fra ham ethvert grunnlag for denne oppvisning av ærlig indignasjon.

Ulykkeligvis var ydmykelsene av britene fortjent. Angrepet på Egypt var en ulykke på enhver måte. Det åpenlyse samarbeide med Israel sammenfalt med det sovjetiske nederlag i Ungarn, samt nasjonens ubesluttsomhet og sviktende effektivitet mens det hele sto på. Sir Anthony Eden dro, nedbrutt av nervepresset og politisk ødelagt, til Jamaica for å komme seg. «Betingelsesløs tilbaketrekning» (for briter og franskmenn, ikke for den opprinnelige angriper, Israel) begynte. En «internasjonal styrke» som i all hast ble samlet sammen av FN, dukket opp ved Suezkanalen og hang rundt mens de spekulerte på hva de skulle gjøre. President Nassers berømmelse vokste i den arabiske verden. Kanalen forble under egyptisk kontroll. Egypt erklærte at man ikke ville gi fra seg en eneste tomme av egyptisk territorium. Og Israel begynte å beklage seg over «antisemittisme» i Egypt.

Tre uker etter angrepet hånte en beruset Krustsjov, den sovjetiske leder, de britiske og franske ambassadører ved en polsk ambassademottakelse i Moskva: «Deres sier at vi ønsker krig, men har brakt dere selv i en posisjon jeg ville kalle idiotisk … Dere har gitt oss en god leksjon i Egypt.» Hvem kunne motsi ham?

En uke seinere oppsummerte New York Times: «England og Frankrike har tapt spillet i katastrofal grad … Israel har inntil videre klart seg gjennom krisen i en noe bedre tilstand» (25. november).[24]

Det samme nummer av avisen rapporterte på en framtredende plass noen bemerkninger fra et medlem av det israelske parlament, Michael Hazani: «… Englands og Frankrikes fiasko med hensyn til Suezkanalen var heldig for Israel … Israelerne føler seg mindre isolerte i dag enn før deres 29. oktober-tokt inn på Sinai, som frastøtte venner og fikk fiender til å reagere over hele verden … Israelere nøt deres nye vennskap med Frankrike, som hadde gitt dem de redskapene som satte deres styrker i stand til å slå egypterne … For få uker siden ble israelerne skremt opp da de fryktet for at de kanskje hadde brakt verden på randen av en atom-krig. Den umiddelbare forskrekkelse er overstått, truslene blir betraktet som taktikk i en nervekrig … Noen medlemmer av Knesset sa at Israel også kunne spille det spillet … så de spør hvorfor Israel ikke skulle utnytte sitt nåværende irritasjons-potensiale til å få de store makter til å presse Egypt og de andre arabiske land til fredsforhandlinger».

Disse setninger kan kanskje vise leseren hvor lite håp om lindring verden har, inntil det sionistiske eventyr er likvidert. Fiasko er den uunngåelige skjebne for enhver som forbinder seg med det, fordi dets egen uunngåelige avslutning er fiasko, men inntil da vil hovedvekten av hver eneste ulykke falle på disse forbundsfeller framfor på anstifterne av denne vanvittige ambisjon. I dag går dette problemet på tvers av alle rasjonelle forhold mellom nasjonene, og skaper fiendskap mellom dem som ikke har noen grunn til uenighet. Det villeder noen til handlinger som ikke på noen mulig måte kan bringe dem noe godt, og får andre til å true med verdenskrig.

For England, som ved denne handling på nytt hadde blitt viklet inn i det takraset som Ernest Bevin hadde trukket landet ut av i 1947-48, var konsekvensene så alvorlige at hvis hele prosessen med å involvere seg med sionismen skulle sammenliknes med tretten trinn opp til galgen, så kunne dette sies å være det tolvte trinn; det eneste som kunne drive England lengre ut, ville innebære den katastrofale avslutning. Ved denne anledning lød allerede advarsler om oppløsning av Commonwealth fra høyeste hold utenfor de britiske øyer selv, og ved ingen tidligere anledning hadde dette vært så mye som en fjern trussel. England ble satt på anklagebenken sammen med Israel (og Frankrike) for hele verdens øyne og irettesatt som en forbryter. Landet så seg plutselig omgitt av alarmerende trusler fra alle sider. Ingen av de annonserte mål ble oppnådd. Kampstyrkene fikk ikke en gang fullføre deres utakknemlige oppgave; det ble ikke annet enn vanry tilbake. Enden på det hele ble at landet ble utsatt for høyere skatter, forsakelser og motgang. I sannhet enda en tributt til Sion.

Midt i alt dette står én ting klart: Ikke noe av dette ville kunne ha skjedd hvis det ikke hadde vært for den sionistiske stat som ble etablert i 1948. Hvis krig var brutt ut i større omfang, ville den ha skyldtes Israel; hvis den fortsatt skal komme (og den mulighet står stadig åpen nå når denne bok slutter) ville den ha blitt påbegynt i Israel.

Hadde jeg kunne overbevise meg selv om at Englands angrep på Egypt kun var motivert av hensynet til britiske interesser, kunne jeg kanskje ha akseptert denne handling i troen på at den britiske regjering måtte ha hatt kjennskap til ting, som var ukjente for meg, men som på en eller annen måte rettferdiggjorde det som for alle ytre observatører syntes uforsvarlig og på forhånd dømt til å mislykkes. Men jeg kan ikke overbevise meg selv om at dette ikke bare er det siste feiltrinn i den tragiske rekken av feiltakelser, som begynte med de opprinnelige britiske bindende tilsagn til sionismen i 1903. Jeg har regnet opp alle i denne boka.

Jeg mener at dette framgår klart av det som ble uttalt av et regjeringsmedlem i Underhuset ved slutten av fiaskoen. Da Sir Anthony Eden var på Jamaica, falt det i hans kollegers lodd å holde forsvarstalen, og en av disse, Sir Anthony Head, forsvarsministeren, baserte fiaskoens rettferdiggjørelse – ikke på britiske interesser i det hele tatt, men på den påstand at intervensjonen hadde avverget «et istykkerrevet Israel, et bombet Tel Aviv og en forent arabisk verden» (igjen er jeg ikke i besittelse av teksten og må sitere fra New York Times; ut fra det synspunkt at politikerne må stå ved det som verden må oppfatte at de har sagt).

Den naturlige følge av det man påsto å ha oppnådd, var en splittet arabisk verden, et bombet Port Said og et sønderrevet Egypt (bombingen ble nådd, ikke de to andre målene). Hvilke britiske interesser er tjent med å splitte den arabiske verden og forkrøple Egypt? Hvilken englender ville ha støttet saken hvis disse konsekvensene hadde blitt presentert for ham innen gjerningen ble utført? Når ble spørsmålet om å «oppfylle sionistiske forhåpninger» overhodet presentert for den britiske velger i det foreliggende perspektiv?

Ved visse sykdommer kan moderne medisin identifisere infeksjonens årsak, den primære angriper. Den primære årsak til alle disse vanskeligheter, slik de kulminerte i handlingene den 29. og 30. oktober 1956, er beviselig sionismen. De kunne ikke ha funnet sted som beskrevet uten den. Det har vært en logisk konsekvens av dens handlinger siden den tok form som en politisk kraft i de russiske ghettoer for noen-og-åtti år siden [1870], at den fører verden mot en avgrunn av universell krig; og i den fase har ingen ennå visst hvilke av deres venner av i går som vil være deres fiender i morgen. Dette har vært «villedning av nasjonene» i full skala.

Kan tiden lege alle sår? Det kan den, og det vil den utvilsomt. Det er bare for de samtidige at denne rumlingen er umåtelig irriterende. De første tegn på den lenge utsatte vending til noe bedre har begynt å vise seg. De nasjonene som bærer den revolusjonære kommunismens lenker har begynt å kaste dem av seg; de østeuropeiske folkeslag kan kanskje enda redde seg ved en kraftanstrengelse; og resten av det fangetatte Vesten gjennom deres eksempel. Jeg tror at verdens jøder også har begynt å innse feilene ved den revolusjonære sionisme, den kommunistiske revolusjons ødeleggende tvilling, og etter hvert som dette århundre går mot slutten, vil jødene omsider begynne å søke samhørighet med den øvrige menneskehet.[25]

Begivenhetene i oktober og november 1956 leverte i seg selv et passende avsluttende kapittel for denne boka.[26] Jeg mener også at disse begivenheter leverte det endelige argument for bokas påstand.

Fotnoter:
[1] Å trekke jøder ut av USA hører innlysende klart til et seinere stadium av prosessen, selv om det er essensielt for «innsamlingen av de landflyktige», og det ville avhenge av det heldige utfall av den neste fase, «innsamlingen» av jøder fra de sovjetiske områder, og fra de afrikanske og arabiske land. Deretter skulle det, skjønt ideen vil synes merkelig for amerikanere og de engelske i dag, være «jødeforfølgelser» i Amerika og disse ville bli produsert ved den propagandametoden som var anvendt tidligere, og som hadde blitt brukt uten variasjon på det ene land etter det andre, inklusive Russland, Polen, Tyskland, Frankrike, Spania og England. Dr. Nahum Goldman, som var leder av Den Sionistiske Verdensorganisasjon, sa i oktober 1952 til en israelsk tilskuermasse, at det var ett problem som sionismen måtte løse hvis den skulle ha suksess: «Hvordan man får jødene i de land hvor de ikke er forfulgt, til å emigrere til Israel». Han sa at dette problemet var «spesielt vanskelig i De Forente Stater, fordi De Forente Stater i mindre enn i noe annet land, er et land med jødeforfølgelser eller mulighet for jødeforfølgelser» (Johannesburg Zionist Record 24. okt. 1952). Leseren vil legge merke til at det ikke finnes noen land uten «jødeforfølgelser»; det er kun grader av «jødeforfølgelser» i forskjellige land.

[2] Dette er avgjørende for valgstrategien som var lagt opp, skjønt denne sannsynligvis ikke var opprinnelig uttenkt av oberst House. Problemet med den sabotasjen som den byr på, er gjenstand for mange hentydninger, som de som er nevnt ovenfor, f.eks.: «… Hvis vi ikke retter oss etter sionistene, mister vi kanskje statene New York, Pennsylvania og California; jeg synes det er på tide at noen bekymrer seg om at vi kanskje mister De Forente Stater» (James J. Forrestal); «Niles hadde fortalte presidenten at Dewey var ved å sende ut en erklæring til fordel for sionistenes holdning, og med mindre presidenten kom denne i forkjøpet, ville demokratene miste Staten New York» (utenriksminister James J. Byrnes); «Det demokratiske parti vil ikke være villig til å gi fra seg fordelene ved de jødiske stemmer» (Guvernør Thomas E. Dewey).

[3] Hvorvidt senator Taft, om han hadde blitt president, hadde sett seg i stand til å gjennomføre den klare, alternative politikk som her er beskrevet, er et spørsmål som aldri vil kunne besvares. I det spesielle tilfellet, sionismen, som er en vesentlig del av hele den planen som han her anklager, var han likeså ettergivende som alle andre førende politikere og kunne øyensynlig ikke se sammenhengen mellom denne og den «verdensstatsambisjon» som han kritiserte så ubarmhjertig. En førende sionist i Philadelphia, Jack Martin, ble bedt om å bli senator Tafts «sjefssekretær» i 1945, og noterer at hans første spørsmål var: «Senator, hva kan jeg fortelle Dem om sionismens bestrebelser?» Taft siteres for å ha svart på balfoursk og wilsonisk vis: «Hva er det å forklare? Jødene blir forfulgt. De har bruk for et land og deres egen regjering. Vi må hjelpe dem med å få Palestina. Det vil også bidra til verdensfred …» Kontrasten mellom denne, det typiske snakk fra en stemmesøkende politiker, og den opplyste framstilling som er gitt ovenfor, er innlysende. Martin, som er beskrevet i den her siterte artikkel (Jewish Sentinel 10. juni 1954) som senator Tafts «alter ego» og «arving», ble etter Tafts død invitert av president Eisenhower til å bli hans assistent, rådgiver og forbindelse til kongressen». Martins kommentar: «President Eisenhower er klar til å lytte fritt til din mening og det er lett å råde ham.»

[4] Denne vesentlige avsløring kommer fra en bok, Eisenhower, The Inside Story, utgitt i 1956 av en korrespondent fra Det Hvite Hus, Robert J. Donovan, tydelig nok etter Eisenhowers ønske, for den er basert på notater fra regjeringsmøter og andre dokumenter som relaterer til høyst fortrolige prosesser på høyeste plan. Noe slikt var aldri tidligere blitt offentliggjort i Amerika, og forfatteren forklarer ikke grunnen til denne nyskapelsen. Ting er nedfelt som presidentens regjeringsmedlemmer neppe ville ha sagt hvis de hadde visst at det ville bli offentliggjort; for eksempel et spøkefullt forslag om at en senator Bricker og hans tilhengere (som presset på for å få en endring av forfatningen som begrenset presidentens makt til å inngå avtaler og således underlegge ham sterk kontroll fra Kongressen) burde få en atombombe i hodet.

[5] De vesentligste hendelser på hjemmefronten i president Eisenhowers første periode (i betraktning av at valget av ham hovedsakelig var uttrykk for amerikanske velgeres ønske i 1952 om å gjøre noe med den beviste kommunistiske infiltrasjon i regjeringen og imøtegå trusselen om kommunistisk aggresjon) var sensuren av den mest energiske undersøker, senator McCarthy, et angrep som mottok presidentens personlige oppmuntring og bifall; og De Forente Staters Høyesteretts avgjørelse i 1955, som nektet de 48 individuelle stater retten til å ta forholdsregler imot opprør og reserverte dette for forbundsregjeringen. Denne avgjørelsen vil, hvis den trer i kraft, sterkt redusere republikkens makt til å «bekjempe opprør og undergravende virksomhet» («Protokollene»). Den tredje store hjemlige begivenhet var høyesteretts avgjørelse mot atskillelse av hvite og fargede elever i folkeskolene, som i virkeligheten var rettet mot Sør, og hvis det blir gjennomført, kan føre til eksplosive resultater. Disse begivenheter henleder oppmerksomheten på den besynderlige stilling høyesterett har i De Forente Stater i betraktning av at bestikkelser til den er politiske, ikke belønning for et langt livs tjeneste i en uavhengig rettsinstans. Under disse omstendigheter viste høyesterett under president Eisenhower tegn på å utvikle seg til en overveiende politisk enhet (høyeste politbyrå er nok ikke helt forkjært), som kunne tilsidesette kongressen. De Forente Staters Solicitor General (riksadvokat) i 1956, Simon E. Sobeloff, sa: «I vårt system er høyesterett ikke bare dommer i kontroverser, men i domsprosessen er den på mange måter den som til slutt formulerer nasjonal politikk» (sitert fra New York Times 19. juli 1956).

[6] Men fjorten måneder seinere (4. jan. 1958), etter angrepet på Egypt, bekreftet Hanson Baldwin, som skrev fra Midtøsten, fortsettelsen av det «forsvarsløse» Israels militære dominans: «Israel har siden 1949 vært den sterkeste innfødte militærmakt i området. Det er sterkere i dag i sammenlikning med de arabiske land enn noen gang tidligere.»

[7] «Leveransene av våpen fra det sovjetiske Tsjekkoslovakia fikk jøder i Israel og andre steder til å betrakte sovjeterne som befriere», Jewish Times, Johannesburg 24. des. 1952.

[8] Staten Israel vil om nødvendig bli forsvart med overveldende hjelp utenfra», Guvernør Harriman, New York Times 23. mars 1955.

[9] I de mellomliggende år hadde det dukket opp enda en bok, Chesly Manly’s F.N. Opptegnelsene, som sa at fire høytstående embetsmenn i den amerikanske utenrikstjeneste, som hadde blitt kalt fra Midtøsten til Washington under valgkampen til kongressen i 1946 for å bli spurt til råds om det palestinske spørsmål, hadde framstilt arabernes sak og fått følgende svar fra president Truman: «Beklager, mine herrer, jeg skal stå til regnskap for hundretusenvis som brennende ønsker sionismens suksess; jeg har ikke hundretusenvis av arabere blant mine velgere.» Trumans ettergivenhet overfor sionistisk press da han var president, og hans beklagelse over det, da han hadde gått av, er slik begge nedfelt.

[10] Dette er et eksempel på en ny generasjon på «innblanding utelukkende fra jøder», som Weizmann beklaget seg så bitterlig over tidligere. Rådet fryktet og bekjempet Vestens medvirkning i sionistisk sjåvinisme. Det ble ledet av Lessing Rosenwald, som tidligere var leder av det store handelshus Sears, Roebuck, og rabbiner Elmer Berger. Ved et møte i Chicago i denne perioden avgjorde Rådet at president Trumans erindringer «som bekrefter at sionistisk press – som ble forestilt å komme fra amerikanske jøder – var overdrevne over alle anstendige grenser» og «var et eksempel på at amerikanske borgere støttet fremmed nasjonalisme». Leseren vil se hvor nøyaktig situasjonen i England i 1914-1917 hadde blitt gjenskapt i Amerika i 1947-48 og 1955-56.

[11] Seks måneder seinere, på dagen for presidentvalget og umiddelbart innen Israels angrep på Egypt, appellerte New York Daily News til «de jødiske velgere» ved å fortelle om de følgende republikanske tjenesteytelser: «Eisenhower-regjeringen har ikke sett seg i stand til å utstyre Israel med tyngre skyts på grunn av forskjellige følsomme internasjonale situasjoner. Imidlertid hjalp regjeringen i april og mai Israel med å få 24 Mystère jetfly fra Frankrike og i siste måned meldte Canada at man solgte 24 Sabre-jets til Israel. Israelske embetsmenn erklærte at Dulles aktivt hadde brukt De Forente Staters regjeringsinnflytelse på å fremme både det franske og det kanadiske salg av fly.»

[12] Under det ungarske opprøret mot Sovjet i oktober-november 1956 tilskrev atskillige amerikanske korrespondenter som kom tilbake fra ruinene og de ungarske flyktninger, denne «stemme» som en stor del av ansvaret for tragedien. Amerikanerne hadde funnet ut av at ungarerne trodde fullt og fast på amerikansk inngripen, og ungarerne beklaget seg over at skjønt ordet «opprør» ikke ble brukt, så oppfordret «stemmen» faktisk til opprør og ga forventning om amerikansk unnsetning. Samtidig sa president Eisenhower til det amerikanske folk: «Vi har aldri rådet de fangetatte folkeslag til å gjøre opprør mot væpnede styrker.» Liknende kritikk ble rettet mot «Radio Fritt Europa» (Radio Free Europe»), en privat amerikansk organisasjon som opererte fra Tyskland med lisens fra den vesttyske regjering. En av de første ungarske flyktninger som nådde til Amerika, beklaget seg over at Amerikas Stemme og Radio Fritt Europa i årevis «oppfordret oss til å å gjøre opprør», men da den nasjonale oppstand kom, var det ingen amerikansk hjelp (New York Times, 23. nov. 1956).

Den vesttyske regjering iverksatte en undersøkelse av Radio Fritt Europas sendinger under den ungarske oppstand (den opererte fra München) etter at omfattende anklager kom fram i den vesttyske pressen om at den faktisk hadde spilt en provoserende rolle; for eksempel kom det fram et manuskript fra 5. nov. 1956, mens opprøret var i gang, som fortalte det ungarske folk at «vestlig militær hjelp kunne ikke forventes før klokken 2 i morgen ettermiddag», en tydelig tilkjennegivelse av at den ville komme på et tidspunkt (New York Times 8. des. 1956). Den alvorligste antydning av et provoserende formål gikk fram av uttalelser Anna Kethly, som var leder av det ungarske sosialdemokratiske parti, og som unnslapp under landets kortvarige befrielse. Hun sa at mens hun var fengslet i 1952 sa Radio Fritt Europa i en sending til underlagte land at «jeg anførte den underjordiske frihetsbevegelse fra mitt fengsel og nevnte navnene på flere ledere av den påståtte bevegelse. Jeg ble hentet ut av mitt fengsel, der jeg hadde vært fullstendig isolert siden 1950, og konfrontert med hundrevis av tidligere militante fra det sosialdemokratiske parti og fagforeningene. De hadde alle blitt torturert av det politiske politi for å tilstå deres deltakelse i et ikke-eksisterende anti-kommunistisk komplott. Det var absolutt ikke et sant ord i Radio Fritt Europas rapport; jeg hadde levd i fullstendig isolasjon siden jeg ble arrestert og hadde ikke møtt noen. Radio Fritt Europa har syndet alvorlig ved å få det ungarske folk til å tro at det var vestlig militær hjelp på vei, når ingen slik hjelp var planlagt» (New York Times 3+. nov. 1956).

Slik talte Amerika med to stemmer, presidentens, som henvendte seg offisielt til verden, og «Stemmen», som talte mer farlige ord over hodene på det amerikanske folk til verdens folkeslag. I denne perioden beskrev New York Times den offisielle linje: «Høytstående embetsmenn har uoffisielt gjort det klart at regjeringen ønsker å unngå å bli identifisert utelukkende med Israel og således overgi de arabiske land til Sovjetunionens innflytelse». Hvis de arabiske folk noen sinne hørte om disse «uoffisielle» tilkjennegivelser, kunne de ikke forventes å tro på dem i betraktning av hva de hørte fra «Amerikas Stemme» om befrielsen av jødene fra «det egyptiske fangenskap».

[13] Den kjensgjerning at dette «presset» ble brukt er autentisk. Det ble overalt rapportert som en amerikansk suksess, for eksempel: «Utenriksminister Dulles stolte på at han kunne vinne arabernes vennskap, som da han la press på englenderne om å trekke seg ut av Egypt, mens han fortsatte med å legge press på israelerne (New York Times 21. oktober 1956).

[14] Den uunngåelige tvillingbeskyldning, «antisemittisme» ble også rettet imot ham under valgkampen. En rabbiner som kjente ham, sto fram for å forsvare ham imot den.

[15] Queen’s Counsel/King’s Counsel.

[16] Den uunngåelige tvilling, beskyldningen for «antisemittisme» ble også rettet imot ham under valgkampen. En rabbiner, som kjente ham, sto fram for å forsvare ham imot den.

[17] Jeg tenkte på det som er kjent av amerikanske politikere som «Farley-loven». Oppkalt etter en spesielt dreven partileder, James Farley, som ble ansett for å ha tenkt ut Roosevelts tidlige valgtriumfer; essensen av denne «lov» går ut på at amerikanske velgere har besluttet midt i oktober, hvem de vil stemme på, og kun deres kandidats død, en krig eller en stor skandale mellom dette tidspunkt og 6. november kan få dem til å ombestemme seg. Om morgenen etter Israels angrep på Egypt skrev John O’Donnell: «Talsmenn i det bekymrede utenriksdepartement, Pentagon» (forsvarsdepartementet) «og begge partiers hovedkvarter er enige om at israelerne iverksatte deres invasjon av Egypt fordi de var sikre på at De Forente Stater ikke ville gå til handling i en israelsk krig som lå så tett på presidentvalget … Det kom beskjed til det politiske hovedkvarter om at de amerikanske sionistene hadde informert Tel Aviv om at Israel nok ville klare seg bedre under en demokratisk administrasjon og Kefauver enn under et republikansk regime med Eisenhower og Nixon» (New Daily News).

[18] Samtidig med invasjonen av Egypt, fant en annen massakre på arabere sted inne i Israel, og på et sted som var langt fra den egyptiske grensen, nemlig grensen til Jordan på den andre siden av Israel. 48 arabere, menn, kvinner og barn i landsbyen Kafr Kassem ble myrdet med kaldt blod. Dette nye Deir Yassin kunne forstås av araberne i og utenfor Israel som en symbolsk advarsel om skjebnen «fullstendig ødeleggelse … mann, kvinner og barn … etterlat intet som trekker pusten» hengt opp over dem alle, for disse mennesker var blant den lille del av delen av arabisk befolkning som hadde blitt fordrevet i Israel etter Deir Yassin og opprettelsen av den nye staten. Gjerningen ble offisielt vedgått av den israelske statsminister, Ben-Gurion, seks uker seinere (12. des.), etter at den hadde blitt kjent vidt og bredt og var gjenstand for en arabisk protest stilet til FN (hvor den tilsynelatende har blitt ignorert fram til datoen for denne fotnoten). Så fortalte han det israelske parlament at morderne «ville bli stilt for en domstol», men da araberne husket at morderne i Deir Yassin, etter at de hadde vært «stilt for en domstol» og hadde blitt dømt, straks hadde blitt løslatt og offentlig feiret, var dette ikke noen trøst for dem. Inntil tidspunktet for denne fotnote (20. des.) har jeg ikke blant de millioner av ord som har blitt trykt angående de 215.000 flyktende araberes skjebne (FN-rapport, april 1956), som krøp sammen på Gazastripa da israelerne angrep den og Egypt, sett noen hentydning til dem. Den israelske regjering har meldt at den ikke vil oppgi dette territorium; tidligere i år meldte den at den under ingen omstendigheter ville tillate de arabiske flyktninger å vende tilbake til Israel. Denne kvart million mennesker, som på et hvilket som helst tidligere tidspunkt ville ha vært gjenstand for indignert medfølelse fra hele verden, har blitt fullstendig ignorert. Sannsynligvis refereres det til dem i den eneste erklæring jeg har sett om emnet, elleve arabiske lands brev til FN av 14. des., hvor det står at «hundrer av menn, kvinner og barn har blitt brutalt myrdet med kaldt blod», men det er liten utsikt til uvillige undersøkelser eller samarbeid og det arabiske brev sier da også: «Hele historien vil aldri bli fortalt, og omfanget av tragedien vil aldri bli kjent.» Men i det spesielle tilfellet, Kafr Kassem, er kjensgjerningene nedskrevet autentisk.

[19] Denne metoden er den stikk motsatte av den som ville ført til at verden ville bli regjert under «verdensregjeringen», som oppstilt fra New York av Bernard Baruch og hans «internasjonalist»-skole. Deres begrep kan faktisk kalles «super-kolonialisme» og hviler utelukkende på stiv organisasjon, makt og straff. I en tale ved tilegnelsen av et minnesmerke til president Woodrow Wilson i Washingtonkatedralen i desember 1956 reiste Baruch igjen sitt krav i følgende forbløffende selvmotsigende vendinger: «Etter to verdenskriger … strever vi stadig etter det som Wilson søkte, «en lovlig regjering basert på de regjertes samtykke … denne lovlige regjering kan kun eksistere der det er makt til å opprettholde den … derfor må vi fortsatt insistere på at enhver enighet om kontroll med atomenergi og avrustning ledsages av jernharde forholdsregler til inspeksjon, kontroll og straff for lovovertredere …»

[20] Korrespondenter ved The Times, Reuters og andre aviser og agenturer rapporterte at de hadde sett franske fly og franske flyoffiserer i uniform på israelske områder under invasjonen og at «seiersfesten» ble avholdt i Tel Aviv av det israelske luftvåpen, hvor den israelske kommanderende, general Moshe Dayan, var til stede. Disse rapporter stemte overens på et viktig punkt: at det franske luftvåpen var til stede for å «dekke» eller for å gi en «luftparaply» for Tel Aviv, hvis det ble angrepet av egyptiske luftvåpen. Reuters rapporterte at noen franske flyoffiserer innrømmet å ha angrepet egyptiske tanks under kampene på Sinai. Derfor mente franskmennene at det var beviselig falskt at man hadde besatt Suezkanalen for å «atskille» de krigførende parter. Franske offiserer og fly hadde blitt sett bak linjene i Israel og på Sinai under kampene. The Times’ korrespondent rapporterte «at Frankrike gjorde sitt beste, om det skulle bryte ut krig mellom Israel og Egypt, for å forhindre enhver handling imot Israel under betingelsene for trepartserklæringen av 1950, og å sørge for at Israel hadde passende våpen til å kjempe med.» Erklæringen av 1950 påbød Frankrike å være upartisk og å «motvirke bruken av makt eller trusler om maktanvendelse i området. De tre regjeringer skulle, hvis de fant at noen av disse land forberedte seg på å krenke grensene eller våpenhvilelinjene … straks å gå til handling … for å forhindre slike overtredelser.»

[21] Fra det øyeblikk og etter den amerikanske presidents eksempel, ble fordømmelsen gradvis flyttet fra «Israel» til «Israel, England og Frankrike», så til «England og Frankrike», og til sist til «England» (man husker den overføringen som tidligere fant sted da Hitler forfulgte mennesker, først «forfølgelse av politiske motstandere» og til sist «jøder»).

En karakteristisk offentlig kommentar fra denne perioden kom fra fru Eleanor Roosevelt, som generelt var akseptert i Amerika som sin manns, den nå avdøde presidents, stemme. Hun sa på en nyhetskonferanse tre dager før presidentvalget (hun var stilt opp som demokratisk kandidat): «Jeg mener ikke at Israel er angriper, det handlet i selvforsvar … Jeg mener at England og Frankrike var teknisk skyldige i aggresjon.» (New York Times 4. nov. 1956).

[22] De Forente Stater besitter som bekjent gjennom erobring eller ved kjøp av britiske, hollandske, franske og spanske kolonier, og av enorme meksikanske og russiske territorier; kun den nærmest fullstendige utryddelsen i den amerikanske republikks tid av de opprinnelige innbyggerne i dette enorme område, skaper et nåtidig bilde som er annerledes enn nåtidens britiske, hollandske, franske og spanske kolonier med deres millioner av «koloni-folkeslag». Amerikas oversjøiske besittelser gjennom erobring eller ved kjøp er få. Området ved Panamakanalen, som er under permanent amerikansk overherredømme er et særtilfelle; hvis det beviser noe i relasjon til Suezkanalen og England, så er det kun gjennom fordelen av «tittel» og militært slektskap.

[23] «Presidenten sa at han ville fortelle marskalken» (Stalin) «noe indiskret, da han ikke ønsket å si det foran statsminister Churchill … Britene var et sært folk, som samtidig ville både blåse og ha mel i munnen … Han foreslo «internasjonaliseringen» av den britiske koloni, Hong Kong, og at Korea skulle settes under et formynderskap med britene lukket ute. Stalin ga til kjenne at han ikke mente at det var en god idé, og tilføyde at «Churchill ville slå oss i hjel.» Da politiske etterkrigsspørsmål ble brakt på bane, tok Roosevelt ofte en stilling som var anti-britisk.» (New York Times 17. mars 1955).

[24] To uker seinere, da dette kapitlet var ferdig, nedklassifiserte den samme avis i det følgende England som «en annenrangs makt».

[25] En utvikling, kanskje forutsagt i en rapport offentliggjort i New York Times 30. desember 1956 (med forbehold for nøyaktigheten), skulle være at «færre enn 900 av de 14.000 jødene som hadde flyktet fra Ungarn … hadde besluttet seg for å slå seg ned i Israel», idet det store flertall foretrakk å dreise til Amerika eller Canada. På den andre side, hvis de følger deres forgjengeres eksempel, vil de få massene av «eksplosive» østjøder til å svulme opp der hvor innvandringen i løpet av de siste sytti år har skapt den nåværende situasjon. Denne gruppes provokasjoner mot Amerika er vist ved sitater fra jødiske autoriteter i det foregående kapittel.

[26] Med hensyn til Suez-krisa ble en velegnet fotnote produsert av president Eisenhower den 5. januar 1958, da han ba Kongressen om bemyndigelse til å bruke FNs væpnede styrker imot «åpen aggresjon fra enhver nasjon som var kontrollert av den internasjonale kommunisme» i Midtøsten. Han forestilte seg slik i aller høyeste grad å ville gjøre det samme som han hadde fordømt Eden-regjeringen for. Senkningen av Maine i Havannas havn må antas å være et eksempel på «åpen» aggresjon. Sabotasjen var «åpen», og den ble tilskrevet Spania. Før og etter angrepet på Egypt begynte den internasjonale presse å beskylde den ene arabiske nasjon etter den andre for å være «kontrollert» av den internasjonale kommunisme, og president Eisenhowers anmodning til Kongressen åpner igjen for muligheten for at den sterkt annonserte tilintetgjørelsen av kommunismen i dette tilfelle kan vise seg å være et angrep på araberne, ikke på kommunismen. Beskrivelsen «kontrollert av kommunismen» kan ikke defineres eller bevises og er lett å fordreie gjennom propaganda. For eksempel offentliggjorde New York Times 2. desember 1956 bilder av «russiske tanks erobret av israelerne» under angrepet på Egypt. Leseres protester fikk dem til å innrømme at tanksene faktisk var amerikanske. Om de var erobret fra egypterne forblir et åpent spørsmål; enhver kan fotografere en tank og skrive en overskrift. Israel ble opprinnelig utstyrt med sovjetiske våpen, men det sies ikke av den grunn å være «kontrollert av internasjonal kommunisme».

Nyheten om president Eisenhowers handling ble fulgt av en skarp stigning i forskjellige israelske aksjer på den amerikanske børs, og med lovprisningsgudstjenester i flere synagoger i New York. En mulig årsak til dette var kjensgjerningen om at presidenten påtok seg å gripe militært inn i Midtøsten som en reaksjon på anmodning fra «enhver nasjon eller gruppe av nasjoner», som hadde blitt angrepet. Da Egypt var erklært for «aggressoren» i angrepet på seg selv i oktober 1956, er dette forbehold igjen åpent for fortolkninger etter smak. Hvis ordene var ærlig ment, måtte de bety at amerikanske styrker ville ha blitt brukt etter egyptisk anmodning til å slå det israelske angrepet i oktober 1956 tilbake. Det er mildt sagt vanskelig å forestille seg. Amerikansk militær intervensjon etter anmodning fra alle andre midtøstenstater enn Israel er vanskelig å forestille seg; men tidene skifter og alt er mulig.

---

–> Kontroversen – Etterord av Douglas Reed
<– Kapittel 46.2 – Kulminasjonen – Den sionistiske stat
<– Kapittel 46.1 – Kulminasjonen – Revolusjonen
<– Kapittel 45 – Den jødiske sjel
<– Kapittel 44 – Verdensinstrumentet
<– Kapittel 43 – Den sionistiske stat
<– Kapittel 42 – Den talmudiske hevn
<– Kapittel 41 – Revolusjonen utvider seg
<– Kapittel 40 – Invasjonen av Amerika
<– Kapittel 39 – Bevæpningen av Sion
<– Kapittel 38 – Det lille landet langt borte
<– Kapittel 37 – Ledere, messiaser og masser
<– Kapittel 36 – Pressens merkelige rolle
<– Kapittel 35 – Det nasjonale hjem
<– Kapittel 34 – Lord Northcliffes rolle
<– Kapittel 33 – Ligaen til å framtvinge fred
<– Kapittel 32 – Verdensrevolusjonen igjen
<– Kapittel 31 – Et nett av intriger
<– Kapittel 30 – Det avgjørende slaget
<– Kapittel 29 – Houses ambisjon
<– Kapittel 28 – Balfours villfarelse
<– Kapittel 27 – «Protokollene»
<– Kapittel 26 – Dr. Herzls kjetteri
<– Kapittel 25 – Den sionistiske verdensorganisasjon
<– Kapittel 24 – Sionismens komme
<– Kapittel 23 – «Profeten»
<– Kapittel 22 – Direktørene
<– Kapittel 21 – Disraelis advarsler
<– Kapittel 20 – Planen
<– Kapittel 19 – Verdensrevolusjonen
<– Kapittel 18 – Napoleons forhør
<– Kapittel 17 – Den destruktive misjon
<– Kapittel 16 – Den messianske lengsel
<– Kapittel 15 – Talmud og ghettoene
<– Kapittel 14 – Den mobile regjering
<– Kapittel 13 – Vernet om loven
<– Kapittel 12 – Lyset og skyggen
<– Kapittel 11 – Den fariseiske føniks
<– Kapittel 10 – Den fariseiske fønix 
<– Kapittel 9 – Fariseernes oppstigning
<– Kapittel 8 – Loven og edomittene
<– Kapittel 7 – Oversettelse av Loven
<– Kapittel 6 – Folket gråt
<– Kapittel 5 – Babylons fall
<– Kapittel 4 – Lenkene smis
<– Kapittel 3 – Levittene og loven
<– Kapittel 2 – Israels endelikt
<– Kapittel 1 – Begynnelsen på affæren
<– Innledning til Reeds bok

Share on Facebook