Kapittel 46.2 – Kulminasjonen – Den sionistiske stat
Den sionistiske stat
I disse årene viste den lille staten seg, som misvisende kalles «Israel», å være uten sidestykke i historien. Den ble, som det var planlagt, regjert, etablert og hovedsakelig befolket av ikke-semittiske jøder fra Russland; folk som nedstammet fra khazarer. Grunnlagt som den var på en judeisk stammetradisjon fra oldtiden, som disse menneskene ikke på noen måte kunne være blodsbeslektet med, utviklet den brutale sjåvinismen som ble basert på en bokstavelig fortolkning av levittenes lov fra oldtidens Juda. Da det ble snakk om en ganske liten og nydannet stat, hadde den ikke selv utviklet et naturlig grunnlag for liv, men eksisterte helt fra begynnelsen av på den rikdom og de våpen som dens mektige støtter kunne presse ut av de store vestlige land. I disse årene overgikk den lille staten historiens mest stridbare feltherrer i krigerske utfall og handlinger. Regjert som den ble av menn av samme avstamning som dem som utøvde terror i Polen og Ungarn, truet den daglig de sju semittiske nabofolk med den ødeleggelse og underkuelse som det levittiske presteskap hadde foreskrevet dem i Femte Mosebok.
«Israel» gjorde dette i demonstrativ tillit til at dets makt i de vestlige hovedsteder var tilstrekkelig til å avholde regjeringene der fra noen gang å nekte dem noe, og til muligheten for å kunne kreve deres støtte under alle tenkelige omstendigheter. Det oppførte seg som om Amerika i særdeleshet var dets koloni, og dette lands handlinger var helt i overensstemmelse med denne forestilling. Innenfor dets grenser var lovene imot frafall og raseblanding de samme som den svært siterte Hitlers. Utenfor dets grenser var det horder av subsistensløse arabere som det hadde drevet ut i villniset, og hvis antall ved naturlig tilvekst steg til nesten en million i løpet av disse åtte år. Disse folk ble gjennom deres påtvungne verters gjentatte røvertokter og massakrer minnet om at Deir Yassin-skjebnen var en nærværende mulighet: «å ødelegge fullstendig mann, kvinne og barn … spar intet levende som trekker pusten». De vestlige land, Israels skapere, mumlet bebreidelser, mens de sendte landet penger og midler til krig, som de ellers hevdet å avsky. Således hadde de, liksom Frankenstein, skapt en destruktiv kraft som de ikke kunne kontrollere.
Den lille staten, som var basert på en fantasi, hadde ingen virkelig eksistensberettigelse; kun makten til å spre utrygghet over hele verden, som fra det øyeblikk den ble skapt, ikke hadde et øyeblikks frihet fra frykten. Den begynte å oppfylle det eldgamle løftet: «På denne dag vil jeg begynne å skape frykt og redsel for deg hos alle nasjoner under himmelen … som skal lide de frykteligste kvaler på grunn av deg.»
Dersom denne staten hadde blitt overlatt til sine egne ressurser, ville den i mellomkrigsårene ha falt sammen som det «jødiske hjemland». Trangen til å forlate dette hjemland igjen begynte å få overtaket over trangen til å reise dit, og dette til tross for sjåvinismens makt, som for en tid overvinner nesten enhver menneskelighet hos dem som utøver den. Allerede i 1951 ville det ha vært flere avreiser enn ankomster hvis det ikke hadde vært for de tidligere nevnte «forbløffende sprekker» (New York Herald-Tribune april 1953), som da åpnet seg i «jernteppet» (hvor sprekker ikke oppstår tilfeldig; den kommunistiske, revolusjonære stat kalkulerte tydeligvis på dette tidspunkt med å fylle den sionistiske revolusjonære stat opp med innbyggere). Ikke desto mindre var det i 1952 hele 13.000 som reiste ut, og kun 24.470 innreisende immigranter, og i 1953 (det siste år jeg har tall fra) oversteg utvandringen, ifølge jødiske kilder, innvandringen: En Benjamin Avniel, som talte i Jerusalem, sa i juni at det i de første fem måneder hadde vært 8.500 innreisende, mens 25.000 hadde reist ut.
Dette ville ha vært den naturlige utvikling hvis «Israel» ble overlatt til seg selv, for det hadde ikke noe å by på ut over sjåvinisme. Bildet av forholdene i landet er gitt av jødiske autoriteter. Moshe Smilanski, som hadde seksti års erfaring fra Palestina, skrev i Jewish Review i februar 1952:
«Da det britiske mandat utløp, var landet velstående. Varehus med fødevarer, både de private og regjeringens, var fulle, og det var gode lagre av råvarer. Landet hadde tretti millioner pund i Bank of England, foruten store beløp i engelske og amerikanske verdipapirer. Den valuta som var i omløp, var omtrent tretti millioner pund, som hadde samme verdi som sterling … Mandatregjeringen etterlot oss en verdifull arv, den dype havn i Haifa, to brygger i Jaffa og Tel Aviv, jernbaner, mange gode veier og regjeringsbygninger, store velutstyrte militære og sivile flyplasser, gode fasiliteter til hæren, og raffineriene i Haifa. De flyktende araberne etterlot et areal på omtrent fem millioner dunam (måleenhet fra Det Ottomanske Imperium, 1 dunam = ca. 1000 kvadratmeter) landbruksjord med gårder der det vokste appelsiner, oliven, vindruer og frukttrær; omkring 75.000 butikker og fabrikker, og mye flyttbar eiendom, møbler, tepper, juveler osv. Alt dette er velstand, og hvis vi i Israel har sunket ned i fattigdom, kan vi takke den overdrevne byråkratiske sentralisering, restriksjonene på private foretak og løftet om et sosialistisk regime for det.»
I april 1953 fortalte Hurwitz fra det revisjonistiske parti i Israel en forsamling i Johannesburg om den sionistiske stats «degenerering». Han sa at han ikke kunne være blind for den alarmerende tilstand: «Økonomisk er landet på randen av bankerott. Innvandringen er forminsket, og i de siste måneder har flere mennesker forlatt landet enn hva det har kommet inn. Videre er det 50.000 arbeidsløse og tusenvis som arbeider på deltid.»
Disse to sitatene (jeg har mange andre av liknende art) fra jødiske innbyggere kan sammenliknes med det annerledes bilde av livet i Israel som de vestlige masser får levert fra deres politikere. En Clement Davies (leder av det britiske liberale parti som hadde 401 plasser i Underhuset i 1906 og seks under hans ledelse i 1956) lovpriste foran en jødisk forsamling i Tel Aviv, «de framskritt den jødiske stat har gjort, som for ham syntes å være et mirakel på veien til å gjenskape landet som flyter av melk og honning» (trykt i den samme jødiske avis som brakte Hurwitz’ bemerkninger). I samme periode sa den yngre Franklin D. Roosevelt under en valgkampanje i New York (hvor «de jødiske stemmer» anses for avgjørende): Israel er en lomme av liv og håp i et hav av arabiske folkeslag. Det ‘selger frihet’ for den frie verden bedre enn all den propaganda vi kunne sende ut fra USA.»
Adlai Stevenson, som deltok i valgkampen om presidentembetet i 1952, fortalte en sionistisk forsamling at «Israel har budt velkommen, med åpne armer og et varmt hjerte, til alle som har søkt tilflukt fra motgang … Amerika ville gjøre rett i å tilrettelegge sine egne immigrasjonsregler med samme generøsitet som Israel, og det må vi streve etter» (den mest generøse konsekvens av dette ville være at amerikanske innvandrere forlot De Forente Stater, og de nordamerikanske indianere fikk landet sitt tilbake). En annen aspirant til presidentposten, en Stuart Symington, sa: «Israel er et eksempel på at fasthet, mot og konstruktiv handling kan vinne dagen for demokratiske idealer i stedet for å overlate slagmarken til sovjetisk imperialisme» (omkring den tid ble israelere som studerte deres regjering beordret til å syne Det Røde Flagg på 1. mai-dagen, mens politikerne i Washington og London raste mot «antisemittisme bak jernteppet»).
Imot denne insistering på å fordreie sannheten via politikere fra alle partier i Amerika og England hørtes det kun jødiske protester, som i de foregående årtier (av den grunn jeg tidligere har gitt, at ikke-jødiske skribenter ble effektivt forhindret i å offentliggjøre noen protester.) William Zukerman skrev:
«Den alminnelig aksepterte teori, at staten Israels dannelse ville tjene til å forene og sveise sammen det jødiske folk, har vist seg å være feil. Tvert imot har ‘kongressen’ (den sionistiske kongress i Jerusalem, 1951) ‘dramatisk demonstrert’, at dannelsen av en jødisk politisk stat etter to tusen år har introdusert et nytt og sterkt skille som jøder, betraktet som gruppe, ikke har kjent til i århundrer, og at Israel snarere deler enn forener jøder i framtida … På mystisk vis menes det at Israel har en unik rett over de ti til tolv millioner jøder som lever i alle land i verden, utenfor … Delingen må bli stadig ved at man bringer inn jøder fra hele verden, likegyldig hvor lykkelig de lever i deres nåværende hjemland … Jøder, som har levd der i generasjoner og århundrer, må ifølge denne teori ‘befris’ fra ‘landflyktighet’ og bringes til Israel gjennom masseimmigrasjon … Israelske ledere fra alle partier, like fra det ytterste høyre til det ytterste venstre, og inklusive statsminister Ben-Gurion, har begynt å forlange at amerikanske jøder, og spesielt sionister, innfrir deres løfter til deres gamle hjemland, forlater deres amerikanske ‘landflyktighet’ og slår seg ned i Israel, eller i det minste sender sine barn dit … kongressen i Jerusalem markerte offisielt avslutningen på amerikansk sionismes storhet og innledningen til en periode med intens midtøstlig nasjonalisme … formet etter avdøde Vladimir Jabotinskys ambisjon, der han drømmer om «en stor jødisk stat på begge sider av Jordan; å forene alle jøder og bli den største militærmakt i det nære Østen.»
Lessing J. Rosenwald protesterte slik:
«Vi erklærer vår ufravikelige motstand mot alle programmer til å omforme jøder til en nasjonalistisk blokk med særlige interesser i den utenlandske stat Israel. Den politikk, som er utformet av Ben-Gurion for amerikansk sionisme, oppmuntrer sionister til å intensivere deres anstrengelser for å organisere amerikanske jøder til en separat politisk pressgruppe i De Forente Stater. Dette programmet er beregnet på å omforme amerikanske jøder til åndelig og kulturell avhengighet av en utenlandsk makt … Vi mener at ‘jødisk’ nasjonalisme er en fordreining av vår tro, som reduserer den fra universelle proporsjoner til en nasjonalistisk kults dimensjoner.»
Disse jødiske protester var som naturlig framprovosert av frykten for den splittelsen som sionismen forårsaket blant jøder. Det var imidlertid kun en del av det egentlige problem: Den virkelige fare ved sionismen ligger i dens makt til å sette verdens nasjoner opp imot hverandre, og bringe dem på kollisjonskurs, for i den katastrofen ville storparten av menneskeheten være involvert hundre til tusen ganger så mye som noen jøde.
Å påpeke denne innlysende mulighet var helligbrøde i 1950-årene, og ikke-jødiske protester ble ikke offentliggjort, mens de jødiske var nytteløse. I 1953 kunne New Yorks jødiske tidsskrift Commentary derfor meddele med følgende ordlyd, at den forutsigbare katastrofe hadde blitt brakt enda et skritt nærmere: «Israels overlevelse og styring har blitt en fast bestanddel av De Forente Staters utenrikspolitikk, og ikke noe valgresultat, eller noen endring, vil påvirke dette.»
Her er det igjen en kryptisk referanse til en makt som står over alle presidenter, statsministre og partier, som jeg tidligere har henledet oppmerksomheten på. Der er som Leopold Amery, en av de britiske ministre som var ansvarlig for Palestina i mellomkrigsårene, en gang sa: Politikken er fastlagt og kan ikke endres. Den indre hemmelighet i hele denne saken finnes i disse truende erklæringer, der en undertone av uavviselig autoritet og ekstraordinær viten skinner gjennom. De er kryptiske men spesifikke og kategoriske, og uttrykker sikkerhet for at Vesten ikke kan og ikke vil trekke seg tilbake fra den sionistiske ambisjon under noen omstendigheter. Sikkerhet må hvile på noe mer holdbart enn trusler, eller selv evnen til å påvirke «den jødiske opinion» eller utøve press overfor offentligheten i den ene eller andre retningen. Tonen er som en tuktemesters, han vet at galeislavene må underkaste seg, fordi de er lenket og ikke kan unnslippe. New York Times som, etter hva jeg vurderer, taler med autoritet om «den jødiske makt» i verden, har ofte hentydet til denne hemmelige pakt, eller kapitulasjon, eller hva enn dens natur er, for eksempel: «I sin essens gjør den politiske støtte som staten Israel nyter i De Forente Stater, enhver ordning som er fiendtlig overfor israelske interesser, umulig å overveie for De Forente Staters regjering» (1956). Hvis dette kun hentyder til kontroll over valgapparatet, betyr det at den parlamentære regjeringsprosess gjennom «frie valg» har blitt fullstendig forfalsket. Etter min mening er dette tilfellet i Vesten i dette århundre.
Det var utelukkende denne tingenes tilstand i Vesten som satte den nye stat i stand til å overleve. Den ble holdt i live gjennom tilførsler av penger fra Amerika. Commentary (sitert ovenfor) uttalte at i juni 1953 beløp De Forente Staters regjeringsstøtte til Israel seg til $293.000.000, med ytterligere $200.000.000 i form av ytelser som eksport-import banklån. Jerusalems representant for president Trumans «teknisk hjelp»-program uttalte (oktober 1952) at Israel mottok den største andel av alle land i verden i forhold til dets innbyggertall, og mer enn alle andre land i Midtøsten til sammen. New York Herald Tribune (12. mars 1953) sa at den totale sum av penger fra De Forente Stater, inklusive private gaver og lån, beløp seg til «mer enn $1.000.000.000 i de første fem år av Israels eksistens», som, ble det tilføyd, slik hadde blitt «sikret». På toppen av dette kom den tyske tributt, pådyttet av den amerikanske regjering, på 520.000.000 israelske pund årlig. Jeg har ikke funnet offisielle tall for den fulle sum til og med året 1956. Den syriske delegerte for De Forente Nasjoner sa, etter et av de sionistiske angrep i årets løp, at «siden 1948 er det strømmet $1.500.000.000 fra De Forente Stater til Israel i form av bidrag, tilskudd, obligasjoner og lån» (selv dette beløp utelot de tyske innbetalinger og andre former for vestlig tributt).
Noe tilsvarende har verden aldri tidligere sett. En stat som slik er finansiert fra utlandet, kan saktens tillate seg å være krigersk, og den nye stats truende atferd ble kun mulig gjennom denne enorme tilstrømming av vestlige, hovedsakelig amerikanske, penger. Den nye staten gikk, sikker som den var på denne ubegrensede økonomiske oppbakking og politisk støtte i Washington – som ikke kunne endres – i gang med å oppfylle sin storstilte ambisjon: I det tjuende århundre av vår æra å gjenopprette sin fulle styrke, den «Nye Lov» som ble kunngjort av levittene i Femte Mosebok i 621 f.Kr. Alt som skulle skje framover skulle være «oppfyllelsen» av den; de mongolske khazarer ville se til at Jehova holdt sin pakt, som levittene hadde åpenbart det. Og det som fulgte var faktisk et bidrag til denne «oppfyllelse». Visjonen om «hedningene» som bringer jordens skatter til Jerusalem, begynte å bli til virkelighet i form av amerikanske penger, tysk bidrag og liknende.
Med pengepungen fylt godt opp begynte den lille staten å forfølge fantasien om fullstendig og bokstavelig «oppfyllelse», som ved sin mirakuløse slutt er å se all verdens store ydmyket, Sion allmektig, og alle jøder «forente». Man utformet dokumentet for denne «forening»: «nasjonalitetsloven», som gjorde alle jødiske innbyggere i den sionistiske stat til israelere, og «loven for tilbakevending», som gjorde krav på alle jøder over alt i verden for Israel, uansett om de ønsket det eller ikke.[1]
Dette var lover, som gjengangere fra forsvunne ghettoer, som alarmerte Zukerman og Rosenwald. De uttrykker den største ambisjon som noensinne er uttalt av noen stat i historien, og statsministeren, en Ben-Gurion fra Russland, sa det uttrykkelig ved mange anledninger, for eksempel i sin melding av 16. juni 1951 til sionistene i Amerika: «En sjelden mulighet har blitt gitt deres organisasjon til å bane vei for en forenende og forent sionistisk bevegelse, som vil stå i spissen for den amerikanske jødedom i den store æra, som åpner seg for det jødiske folk, med etableringen av staten og begynnelsen av sammenføyingen av de landflyktige.» Rabbiner Hillel Silver, president Eisenhowers nære medarbeider, uttrykte spesiell tilfredshet ved at «Ben-Gurion nå aksepterer det synspunkt at den sionistiske bevegelses hovedoppgave, som tidligere, inkluderer det fulle og uforminskede sionistiske program». I juni 1952, i New York, var Ben-Gurion enda mer presis: «Den jødiske stat er ikke oppfyllelsen av sionismen … Sionismen omfatter alle jøder, overalt.» Israels andre president, Ben Zvi, sa, da han ble sverget inn i desember 1952: «Det er stadig vår sentrale oppgave å samle alle de landflyktige, og vi vil ikke vike tilbake … Vår historiske oppgave vil ikke kunne gjennomføres uten hjelp fra hele nasjoner i Vest og Øst.»
Det ville ha reist seg et helvetes brøl av protest i hele verden dersom en keiser eller en Hitler hadde sagt noe slikt. Den ambisjon som ble uttrykt med slike ord som «sionismens fulle og uforminskede program» er faktisk grenseløst, for det er det politiske program som i forkledning skal oppfylle pakten med Jehova, uttrykt i Toraen: Verdensherredømme over «hedningene» utøvet fra et imperium som strekker seg fra Nilen til Eufrat. – De vestlige regjeringers støtte gjorde dette mulig, som ellers ville ha vært den mest absurde begjæring i verdens historie.
At politikerne i Vesten forsto den fulle betydning av hva de gjorde, synes umulig inntil 1953, da det kom en uttalelse som innebar fullstendig forståelse. I mai 1953 var Winston Churchill som daværende britisk statsminister i diskusjon med den egyptiske statsminister om Suezkanalen, og truet ham, ikke med britisk, men med jødisk gjengjeldelse. Han talte i parlamentet om den israelske hær som «den beste i Levanten» og sa at «intet vi vil gjøre med hensyn til å levere luftfartøyer til den del av verden, vil få lov til å være til skade for Israel». Så tilføyde han med ord som liknet svært på de som Ben-Gurion og rabbiner Hillel Silver hadde brukt, at han «gledet seg til oppfyllelsen av de sionistiske bestrebelser».
Det skal her bemerkes at dette nok er den største forpliktelse som en statsleder noensinne har påtatt seg på vegne av en intetanende nasjon. Det israelske parlament noterte straks sin tilfredshet med «Churchills vennlige holdning overfor den israelske regjering nå, og overfor den sionistiske bevegelse i hele dens eksistens». Den engelske offentlighet leste de belastende ord uten å forstå dem, hvis de da overhodet leste dem. De mange forbløffede jøder, blant dem også A. Abrahams, som, siden han var veteran-revisjonist, rent logisk burde ha vært glad (jødiske revisjonister strever åpenlyst etter nå avdøde Jabotinskys ambisjon om «en stor jødisk stat på begge sider av Jordan; å forene alle jøder og bli den største militærmakt i det nære Østen», jf. William Zukerman).
Abrahams spurte forundret, med en undertone av forferdelse, om Churchills ord kunne være alvorlig ment og sagt: «Statsministeren er en gammel bibelstuderende; han vet utmerket godt at de sionistiske bestrebelser ikke vil bli ansett for oppfylte før Israel er fullt ut gjenreist innenfor dets historiske grenser, de ti stammers land.»
Denne «bestrebelse» kan naturligvis ikke «oppfylles» uten universell krig, og dette er helt klart årsaken til at Abrahams ble forbløffet, ja, nærmest forferdet. Churchills ord betydde, hvis de skulle tas for hva de var, støtte til den storstilte ambisjon i all dens bokstavelighet, og den endelige pris for dette kunne bare bety utslettelse av «Vesten», som det hittil hadde vært kjent.[2]
Begivenheten den 30. oktober 1956 (selv om ordren hadde blitt gitt av Sir Winstons politiske arving) synes å vise at Churchills ord fra mai 1953, med alt hva de innebar for hans land, var alvorlig ment.
Hvis Vesten i hemmelighet ble utnyttet med henblikk på den uspesifiserte «oppfyllelse av sionistiske bestrebelser», slik som disse ordene innebar, kunne dette kun bety en enda større krig enn hva Vesten hittil hadde måttet lide under, og i hvilken dens hærer ville være brikker i et ødeleggende spill med det formål å splitte de kristne folkeslag, knuse de muslimske, etablere det sionistiske imperium og deretter oppføre seg som dets lakeier. I dette store spillet ville jøder overalt i verden, uavhengig av hvilken side av den tilsynelatende front de befant seg på, forventes, under «loven for tilbakevending», å handle i sionismens overordnede interesse. Hva det kunne komme til å bety kan ses av en artikkel som ble offentliggjort i Johannesburgs Jewish Herald den 10. november 1950, om en hemmelig episode under Andre Verdenskrig. Det ble fortalt at da produksjonen av atomvåpen begynte, «ble det stilt forslag til Weizmann om å samle noen av de beste jødiske vitenskapsmenn for å etablere en gruppe som kunne forhandle med de allierte i jødedommens interesse … Jeg så prosjektet slik det opprinnelig var beskrevet og sendt til Weizmann av en vitenskapsmann som selv hadde oppnådd en viss berømmelse på området av militære oppfinnelser».
Trusselen i slike ord er tydelig. Med hensyn til «oppfyllelsen av de sionistiske bestrebelser» med disse eller andre midler kom Nahum Goldmann, som var leder av den sionistiske verdensorganisasjon, med en betydningsfull erklæring til en jødisk forsamling i Johannesburg i august 1950. Idet han beskrev et intervju med Ernest Bevin, den britiske utenriksminister, sa Goldmann: «Dette lille landet (Israel) er et svært unikt land, det er i en unik geografisk posisjon. I de dager, da jeg forsøkte å etablere den jødiske stat med den britiske regjerings samtykke, i en av de private samtaler jeg hadde med Bevin, sa han: ‘Vet De hva det er De ber meg om? De ber meg om å gi Dem nøkkelen til et av de mest vitale og strategisk viktigste områder i verden.’ Og jeg sa: Det står ikke skrevet i verken Det Nye eller Det Gamle Testamente at Storbritannia skal ha denne nøkkelen.»
Hvis Churchills ord var ment som de var sagt, var han øyensynlig parat til å utlevere denne nøkkelen, og etter at Bevin døde, syntes alle andre i Washington og London også å være parate til det. Virkningene er allerede tydelige å se og forutse, og disse virkninger kan ikke lenger avferdiges som tilfeldige. Her skrider en stor plan åpenlyst fram mot suksess eller fiasko med Vestens store nasjoner som væpnede vakter; de har sikret seg deres egen ydmykelse, hvis det lykkes. De er som en mann som lar seg ansette på betingelsen av at jo bedre det går for arbeidsgiveren, desto lenger ned i lønn går han.
På alle dette eventyrets illevarslende stadier er det blant de innvidde blitt diskutert som en plan. Jeg har tidligere sitert Max Nordaus ord på den sjette sionistiske kongress i 1903: «La meg vise dere trinnene på en stige som fører oppover og oppover … den framtidige verdenskrig, fredskonferansen, hvor et fritt og jødisk Palestina vil bli etablert med hjelp fra England.»
Tjuefem år senere snakket en ledende sionist i England, lord Melchett, i den samme tonen av hemmelig viten til sionistene i New York: «Hvis jeg hadde stått her i 1913 og sagt til dere: ‘Kom til konferansen for å diskutere rekonstruksjonen av et nasjonalt hjem i Palestina’, ville dere ha ansett meg for en ubetydelig drømmer; selv hvis jeg i 1913 hadde fortalt dere at den østerrikske erkehertug ville bli drept, og at det ut av alt som fulgte av det, ville komme en sjanse, en mulighet, en anledning til å etablere et nasjonalt hjem for jødene i Palestina. Har det noen sinne falt dere inn hvor bemerkelsesverdig det er at det ut av verdens blodige kaos har denne muligheten oppstått? Tror dere virkelig at vi har blitt ført tilbake til Israel kun ved en tilfeldighet?» (Jewish Chronicle 9. november 1928).
I dag vil en tredje verdenskrig, hvis den kommer, innlysende klart ikke være noen «tilfeldighet»; rekkefølgen av årsakssammenheng og den kontrollerende makts identitet har blitt klart synlig i tidens løp. Trettien år etter lord Melchetts keiserlige erklæring (i februar 1956) var jeg tilfeldigvis i South Carolina, og kun derfor, og på grunn av den lokale avis, hørte jeg om en kommentar av liknende art, øyensynlig inspirert av en tilsvarende olympisk kilde, som handlet om den tredje krig. Randolph Churchill, Sir Winstons sønn, var på dette tidspunkt på besøk hos Bernard Baruch, hvis residens er baroniet Little Hobcaw i South Carolina. Etter sitt intervju med denne autoritet, uttalte Randolp Churchill (Associated Press 8. februar 1956) at «den anspente situasjon i Midtøsten kunne eksplodere i væpnet konflikt når som helst. Men jeg tror ikke at sivilisasjonen vil snuble inn i den neste krig … hvis den tredje verdenskrig kommer, vil den være kaldt beregnet og planlagt snarere enn tilfeldig».
Sett ut fra «oppfyllelsen» (verdens store nasjoners betaling av hyllest og erklæringen om at alle jøder i verden var verdige mottakere) viste den nye stat en tydelig vilje til å gjenskape de «historiske grenser» i ord og gjerning. Ingen vestlig «krigsskaper» har noensinne brukt slike ord. Ben-Gurion erklærte (Johannesburg Jewish Herald, 24. desember 1952) at Israel «ville ikke under noen omstendigheter tillate at arabiske emigranter vendte tilbake» (han snakker om den fordrevne innfødte befolkning!). Og med hensyn til Jerusalem (som var delt mellom sionister og jordanere og avventet en «internasjonalisering» under De Forente Nasjoners administrasjon): «For oss er denne bys framtid likeså fastlagt som Londons på tross av dens latterlige skillelinjer; dette kan ikke gjøres til gjenstand for forhandlinger». De «landflyktige» i andre land skulle «tilsluttes», «fire millioner immigranter i løpet av de kommende ti år» (utenriksminister Moshe Sharett, juni 1952) eller i løpet av «de neste ti til femten år» (ved en annen anledning).
To verdenskriger hadde det tatt å etablere «hjemlandet» og «staten» (i nevnte rekkefølge) og å få omkring 1.500.000 jøder til å komme dit. Disse antydninger betydde enda en krig om seinest femten år, for det var ingen andre måter hvorpå så mange jøder kunne trekkes ut av de landene hvor de oppholdt seg. Med hensyn til omkostningene ved deres transport, sa Ben-Gurion at det ville beløpe seg til mellom 7.000 og 8.000 millioner dollars (på nåværende tidspunkt på størrelse med hele Italias statsgjeld og omkring fem ganger den britiske statsgjeld i 1914) og han «forventet at de amerikanske jøder ville skaffe disse pengene». Selv de amerikanske jøder kunne selvfølgelig ikke skaffe disse pengene; de kunne bare bringes inn fra Vestens skatteytere.
Alt som ble sagt der, var derfor en åpenbar krigstrussel overfor de arabiske naboer, og det hadde en spesiell mening når det ble uttalt (som det ofte ble) at Menachem Begin, lederen av «aktivist-» og snikmordsgruppa, som hadde utført massakren i Deir Yassin. Formelt tok Israel på dette tidspunkt avstand fra gruppa, men ikke desto mindre ble den hedret i den nye stat og hadde dannet grunnlag for et politisk parti, Herut, og dens parlament. Derfor visste araberne utmerket hva de ble truet med når Begin talte til dem.
Her er et typisk eksempel: I mai 1953 truet Begin den 18-årige kongen av Jordan, under dennes kroning, med døden etter Loven i Femte Mosebok (som også var grunnlaget for massakren i Deir Yassin). Idet Begin talte ved et massemøte i det sionistiske parti i Jerusalem, et steinkast fra den jordanske grensen, sa han: «I dette øyeblikk finner en kroning sted av en ung araber til konge av Gilead, Bashan, Nablus, Jeriko og Jerusalem. Det er det riktige tidspunkt til å si det til ham og hans herrer: ‘Vi kommer tilbake, og Davids stat skal settes fri.’»
Hentydningen, som neppe er forståelig for vestlige lesere, men klar for enhver araber eller jøde, er til et vers i tredje kapittel av Femte Mosebok: «Kongen av Bashan kom ut imot oss … Og Herren sa til meg, Frykt ham ikke: for jeg vil gi ham og hele hans folk i din hånd … Så Herren vår Gud ga kongen av Bashan og hele hans folk i vår hånd, og vi rammet ham hardt, inntil intet var ham etterlatt … Og vi ødela dem fullstendig … utslettet fullstendig menn, kvinner og barn.»
Truslene varslet død for flokkene av arabiske flyktninger som krøp sammen utenfor grensene. Ifølge en rapport fra april 1956 av Henry R. Labouisse, leder av FNs Hjelpeorganisasjon for Palestina, var det mer enn 900.000 av dem: 499.000 i Jordan, 88.000 i Syria, 103.000 i Libanon og 215.000 i Egypt (Gaza-området). Begins trusler holdt dem konstant på randen av ny flukt eller forsøk på flukt, inn i dypere og enda mer ugjestmilde ørkenområder. Disse ord ble virkeliggjort i gjerning; en lang rekke symbolske, lokale tokter og massakrer ble utført for å vise dem at den samme skjebne, som hadde overgått folkene i Deir Yassin, hang som en trussel over dem.
Den ble virkeliggjort den 14. oktober 1953, da en stor styrke plutselig overskred den jordanske grense, myrdet alt levende i Qibya, en mindre landsby, som deretter ble utslettet. Sekstiseks ofre, for det meste kvinner og barn, ble funnet slaktet. De 499.000 arabiske flyktninger dro den naturlige slutning. Erkebiskopen i York sa at den siviliserte verden var «forferdet», at «de jødiske stemmer i New York hadde en lammende virkning på De Forente Nasjoner når det dreide seg om Palestina» og at med mindre det ble grepet sterkt inn, ville «Midtøsten stå i flammer». Kommisjonen av britiske jøder kalte denne uttalelse for «provoserende og ensidig»; New Yorks borgermester (Robert Wagner) sa at uttalelsen «sjokkerte ham», og fortsatte: «den gode erkebiskop er helt klart uten kjennskap til amerikanske forhold». FN irettesatte Israel mildt.
Den 28. februar 1955 trente en stor israelsk styrke inn i Gaza-området («gitt» til araberne av FN i 1949 og under egyptisk militær besettelse), hvor 215.000 arabiske flyktninger syknet hen «i dyp fattigdom langs en smal bremme av naken kyststrekning der to tredjedeler var sandklitter» (Sir Thomas Rapp, The Listener 6. mars 1955). Trettini egyptere ble drept og et ukjent antall arabiske flyktninger, som i håpløs protest mot deres vilkår brente ned fem FNs hjelpesentre og dermed deres egne rasjoner. Den flernasjonale våpenhvilekommisjon fordømte Israel for «brutal aggresjon» i «et forberedt og planlagt angrep».[3]
Saken gikk så til selve FNs Sikkerhetsråd, som etter avstemning blant elleve land enstemmig kritiserte Israel. FNs delegerte sa at det var det fjerde av slike tilfeller, og «det mest alvorlige, fordi det så tydelig var planlagt». Den franske delegerte sa at resolusjonen skulle være «en siste advarsel» til Israel (en formaning, som i lyset av en fotnote i form av en fransk hemmelig forståelse for det israelske angrep på Egypt tjue måneder senere, får skjæret av hykleri).
Den 8. juni 1955 ble Israel irettesatt av UNMAC for enda en «grov tilsidesettelse av våpenhvilen», da israelske tropper gikk inn i Gaza og drepte noen egyptere. Den eneste synlige effekt av denne irettesettelsen var at israelerne prompte arresterte seks av FNs militære observatører og tre andre medlemmer av organisasjonens stab av observatører som overvåket våpenstillstanden (jf. Generalmajor E. L. M. Burns fra Canada), før de igjen angrep inne i Gaza og drepte 35 egyptere (Time september 1955). I denne samme september-måneden i 1955 sa Ben-Gurion i et intervju at han ville angripe Egypt «innenfor et år» (angrepet kom i oktober 1955), hvis blokaden av den israelske havn Eilat i Akababukta ikke ble hevet.
FNs Sikkerhetsråd syntes forbeholdne med å «irettesette» for dette nye angrep (det amerikanske presidentvalg var ved å starte) og foreslo kun at israelerne og egypterne gjensidig skulle trekke seg 500 meter tilbake og danne en demilitarisert sone, et forslag som egypterne allerede hadde stilt forgjeves. Den 23. oktober 1955 «fordømte» general Burns «Israel for et forberedt angrep» inn i Syria, hvor flere syrere ble kidnappet, og general Burns’ observatør ble forhindret i å observere hva som skjedde, idet de ble holdt tilbake. Den 27. oktober 1955 uttalte den israelske utenriksminister, Moshe Sharett, til nyhetskorrespondenter i Genève at Israel om nødvendig ville føre en «forebyggende krig» mot araberne. Den 28. november 1955 skrev den sionistiske organisasjonen i Amerika gjennom annonser i førende aviser, at «England har også sluttet seg til Israels fiender». Sir Anthony Eden, som innen et år skulle tilslutte seg Israels angrep, hadde på det tidspunkt framsatt ideer om mindre grensejusteringer.
Den 11. desember 1955 angrep Israel med stor styrke inne i Syria, og drepte 56 personer. Dette skapte den hittil sterkeste «irettesettelse» fra FN, noe som kan være av en viss historisk interesse, da året for presidentvalget hadde startet og «irettesettelser» under alle omstendigheter snart ville gå av mote. Den syriske delegerte påpekte at gjentatte fordømmelser «ikke hadde forhindret Israel i å begå det forbryterske angrep vi nå ser». Sikkerhetsrådet (12. januar 1956) minte om fire tidligere irettesettelser og fordømte angrepene som «en grov tilsidesettelse av … den generelle våpenhvileavtale mellom Israel og Syria, og Israels forpliktelse etter avtalen» og påtok seg «å overveie hvilke ytterligere tiltak» som måtte iverksettes hvis Israel fortsatte sin framferd.
Reaksjonen på dette var myndige israelske krav om flere våpen. Ben-Gurion sa (i Tel Aviv den 18. mars 1956) at kun hurtig leveranse av våpen kunne forhindre «et arabisk angrep» og tilføyde at «angriperne ville være den egyptiske diktator, Nasser, sammen med hans allierte, Syria og Saudi-Arabia» (sju måneder tidligere hadde Ben-Gurion påtatt seg å angripe Egypt «innenfor et år»). Den 5. april, da FNs Sikkerhetsråd sto i ferd med å sende sin generalsekretær, Dag Hammarskjöld på en «fredsmisjon» til Midtøsten, bombarderte israelsk artilleri Gaza-området, drepte 42 og såret 103 arabiske sivile, hvorav nesten halvparten var kvinner og barn.
Den 19. juni sparket Ben-Gurion Sharett i utenriksdepartementet til fordel for fru Golda Myerson (nå Meir, også fra Russland); og New York Times meldte det vesentligste, at dette kunne bety et skift fra «måtehold» til «aktivisme» (Sharett hadde i likhet med Weizmann og tidligere Herzl pådratt seg bebreidelser for måtehold). Det var denne saken som førte til Weizmanns nederlag på sionistkongressen i 1946, da «aktivismen» vant og Weizmann så «det gamle onde i en ny og enda mer grufull bekledning» gjenoppstå. «Aktivisme» var alltid fra gamle dager i Russland en eufemisme for vold i form av terror og snikmord. Fra det øyeblikk da uttrykket igjen dukket opp i nyhetene, visste enhver, som studerte sionismen, hva man kunne vente seg innen årets utgang.
Den 24. juni 1956 åpnet israelerne ild inn over den jordanske grensen, hvorpå UNMAC irettesatte Israel. Som reaksjon presset Israel på for å få fjernet det medlemmet fra kommisjonen som ved sin stemme hadde avgjort saken, og general Burns bøyde seg og erstattet ham (en amerikansk marineoffiser, kommandør Terrill) med en kanadisk offiser. FN-observatørene ble satt i samme situasjon som de britiske administratorer i mellomkrigsårene: de kunne ikke regne med støtte fra deres hjemlige regjeringer. De hadde en konstant påminnelse for seg (Wingate-landsbyen i Israel), om at utmerkelse og forfremmelse i Palestina var belønning for forræderi, ikke pliktoppfyllelse. To år tidligere hadde en annen amerikansk observatør, kommandør E. H. Hutchison, stemt imot irettesettelse av Jordan og hadde blitt fjernet da israelerne boikottet kommisjonen. Da han kom tilbake til Amerika, skrev han en bok om denne perioden i Midtøsten, som er av varig historisk verdi. Som alle gode menn før ham, rapporterte han at den eneste vei ut av klemmen var å etablere arabernes rett til å vende tilbake til deres hjem, å innrømme at våpenhvilelinjene av 1949 kun var midlertidige (og ikke «grenser») og å internasjonalisere byen Jerusalem, så den ikke skulle bli årsak til en verdenskrig.
Den 24. juli 1956 ble to militære FN-observatører og en jordansk offiser fra UNMAC sprengt i lufta av miner på Scopusfjellet, som, forklarte sionistene uanfektet, var en del av «et gammelt israelsk minefelt». To egyptiske oberster, som sionistene sa tilhørte den egyptiske etterretningstjeneste, ble drept av «brevbomber», som de mottok som alminnelig post (denne metoden ble brukt et tiår tidligere imot en britisk offiser i England, kaptein Roy Farran, som hadde gjort tjeneste i etterretningstjenesten i Palestina og pådratt seg sionistisk fiendskap. Hans bor, hvis initial også var «R.» åpnet pakken og ble drept). Den 29. juli 1956 ble en av FNs våpenstillstandsobservatør, en danske, drept av en mine eller bombe nær Gaza-stripa, og to andre ble såret av rifleskudd. Den særlige «aktivisme» krevde sin pris i form av snikmord, akkurat som i tidligere tider.
Den 28. august 1958 ble Israel igjen irettesatt av UNMAC for «et alvorlig brudd på våpenhvilen». Irettesettelsen ble fulgt av enda et israelsk angrep (12. september), da en sterk militær styrke trengte inn i Jordan, drepte mer enn tjue jordanere og sprengte en politistasjon ved Rahaw i lufta. General Burns protesterte med at slike handlinger «gjentatte ganger var blitt fordømt av FNs Sikkerhetsråd», hvorpå enda en stor israelsk styrke straks etter (14. september) angrep Jordan og drepte tjue eller tretti jordanere ved Gharandai. Det britiske utenriksdepartement (England hadde en allianse med Jordan) uttrykte «sterk misbilligelse», hvorpå styret for Britiske Jøders Råd angrep departementet for denne «forutinntatte uttalelse». Den 19. september «fordømte» UNMAC igjen Israel for «fiendtlige og krigerske handlinger» (disse to angrep ble øyensynlig utført med symbolsk hensikt, idet det valgte tidspunkt falt sammen med det jødiske nyttår), og den 26. september «irettesatte» kommisjonen igjen Israel, spesielt for angrepet den 12. september.
Det øyeblikkelige svar på denne irettesettelsen var en offisiell uttalelse i Jerusalem samme dag (26. september) om at det hittil største angrep hadde blitt utført av en stor styrke av den israelske hær mot en jordansk post ved Husan, hvor omkring 25 jordanere hadde blitt drept, deriblant et barn på tolv år. UNMAC reagerte (4. oktober) med sin alvorligste «irettesettelse» for «planlagt og uprovosert aggresjon». Svaret var et enda større angrep (10. oktober) med artilleri, mortere, bazookaer, Bangalore-torpedoer og granater. FN-observatørene fant senere likene av 48 arabere, blant dem en kvinne og et barn. En pansret bataljon og ti jetfly skal ha deltatt i denne massakre, som avfødte en britisk erklæring om at hvis Jordan, dets allierte, ble angrepet, ville England oppfylle sine forpliktelser. Den israelske regjering sa at den mottok denne advarsel med «forferdelse og forbløffelse».[4] Angrepet den 26. september var det siste av den rekken som fylte årene 1953-56; det neste skulle bli krig i full skala. Jeg har oppsummert rekken av angrep og massakrer for å gi leseren et sant bilde av Midtøsten i etteråret 1956, da Ben-Gurion erklærte at Israel var «forsvarsløst», og politikerne i Washington og London kjempet om å oppfylle Israels krav om å motta våpen for å avverge «arabisk aggresjon». Hvis stablene av resolusjoner, som på det tidspunkt lå på skrivebordet i FN, og som fordømte Israels «uprovoserte aggresjon», «grove tilsidesettelser» og liknende, hadde betydd noe som helst, så måtte dette siste angrep som åpenlyst ble bekjentgjort allerede mens det sto på, og som et foraktende svar på den forutgående «irettesettelse», hadde avfødt en eller annen inngripen imot Israel fra FNs side. Alternativet representerte den underforståtte innrømmelse av Israels urørlighet.
Dilemmaet ble aldri konfrontert, for innen Jordans appell[5] til FNs Sikkerhetsråd overhodet hadde blitt utferdiget, kom angrepet på Egypt. Det var hørbart for enhver som lyttet godt etter, i selve øyeblikket for angrepet på Jordan, for Menachem Begin hadde i Tel Aviv «presset på til et øyeblikkelig israelsk angrep på Egypt» (Daily Telegraph 26. sept. 1056). Begin var «aktivismens» stemme, og fra det øyeblikk da han uttalte dette, visste alle som hadde holdt øye med situasjonens utvikling hva som ville bli det neste: en storstilt sionistisk invasjon av Egypt.
Historien jeg ha fortalt viser at på tidspunktet for den israelske invasjon hadde ingen oppmerksom iakttaker forventning om at FN ville gjøre stort mer enn å fordømme den. Sionistene hadde tydeligvis valgt et tidspunkt der de regnet med at trusselen fra det amerikanske presidentvalgs nærhet ville lamme alle midler til effektiv handling imot dem. Selv var jeg forberedt på enda en vestlig underkastelse i en eller annen form i forhold til sionismen. Inntil det følgende inntraff hadde heller ikke jeg ant hva som ville skje, nemlig at mitt eget land, England, skulle delta i angrepet. Denne, den siste og største i den serien av feiltakelser som det engelske folk har blitt ført ut i av dets ledere som konsekvens av den opprinnelige involvering i sionismen i 1903, formørket utsiktene for England og Vesten for resten av dette århundre, nettopp som det var ved å lysne. Det var som en uventet solformørkelse som gjorde alle astronomers beregninger til skamme.
I dette tilfellet frambrakte «uimotståelig press» på «internasjonal politikk» i Vestens hovedsteder et resultat, hvis fulle konsekvenser først kan overskues om mange år. Derfor må siste del av dette kapittel igjen undersøke metodene for det «uimotståelige press bak de vestlige kulisser, denne gang under det høydepunkt som nærmet seg: årene 1953-56. Ved slutten av denne fasen var den revolusjonære kommunisme og den revolusjonære sionisme – de destruktive tvillingkrefter som var utløst fra de talmudiske områder i Russland i det forrige århundre – på sitt høyeste. Ved Vestens handling i etteråret 1956 fikk de begge bevilget en forlengelse, så de kunne forårsake ytterligere ødeleggelse.
[1] «Loven om tilbakevending» fra 1953 sier blant annet: «Innsamling av de landflyktige krever stadige anstrengelser fra den spredte jødiske nasjon, og staten Israel forventer derfor at alle jøder deltar enten privat eller i organisasjoner i oppbyggingen av staten og hjelper til med masseimmigrasjon og ser nødvendigheten av at alle jødiske samfunn forener seg med dette formål.» En permanent tilstand av «antisemittisme» i verden er innlysende klart en forutsetning for virkeliggjørelsen av denne lov, og det største jødiske samfunn i verden er nå i Amerika. En tilstand av «antisemittisme» der vil nødvendigvis måtte erklæres på et eller annet tidspunkt i prosessen.
[2] En hendelse en måned tidligere, i april 1953, hadde allerede vist at Churchill var rede til å gå videre i sin tributt til sionismen enn noen ville ha trodd mulig av de som vurderte ham ut fra hans offisielle rykte og myter. I denne måneden forbant han demonstrativt seg selv med den sionistiske kanonisering av en engelsk offiser ved navn Orde Wingate, og ydmyket derved det engelske folk i alminnelighet og i særdeles alle de britiske tjenestemenn, offiserer og soldater, som i tretti år lojalt hadde gjort deres plikt i Palestina. Wingate, en offiser i den britiske etterretningstjeneste i Palestina i mellomkrigsårene, avvek i den grad fra den ærefulle upartiskhet mellom arabere og jøder, som var hans kameraters stolthet og plikt, at han ikke bare ble en fiende av araberne, men en frafallen fra sitt eget land og sitt kall. Hans troløshet ble først offentlig kjent ved denne anledningen, der Ben-Gurion, som dedikerte barneby på Carmelfjellet til Wingates minne (han ble drept i Andre Verdenskrig), sa: «Han var parat til å kjempe med jødene mot sin egen regjering» og på tidspunktet for den britiske hvitebok i 1939 «kom han til meg med planer om å bekjempe den britiske politikk». Et av Wingates forslag gikk ut på å sprenge en britisk oljeledning i lufta. I sin melding, som ble lest høyt ved innvielsesseremonien, beskrev Churchill landsbyen som ble oppkalt etter Wingate, som «et monument over det vennskap som alltid skulle forene Storbritannia og Israel», og den britiske minister fikk beskjed om å delta som et symbol på den britiske regjerings samtykke.
Slik var den engelskmannen, som ble hedret i den sionistiske stat, en forræder mot sin plikt, og dagens britiske statsminister deltok i utmerkelsen av ham. Den betydningsfulle historien om Wingates tjeneste i hæren fortelles i Chaim Weizmanns bok. Weizmann, som uttaler seg overbærende om Wingates anstrengelser for å innynde seg hos de sionistiske bosetterne ved å prøve på å snakke hebraisk, sier at han var «en fanatisk sionist». Faktisk liknet Wingate i høy grad profeten Monk i det foregående århundre, men under hans omstendigheter var han i stand til å gjøre langt mer skade. Han etterliknet Monk gjennom ved å prøve på å likne en jødisk profet ved å la sitt skjegg vokse, og det var vesentlig at det var i Judas’ land han fant sitt virkelige kall. Han var enten dement eller håpløst ustabil og ble av den britiske hær vurdert til å være «for mye ute av balanse til å kunne lede menn ansvarlig». Så vendte han seg til Dr. Weizmann, som ba en framtredende lege i London (lord Horder, en brennende sionist-sympatisør) om å skrive en attest til hærens legeråd «angående Wingates pålitelighet og ansvarsfølelse». Som et resultat av denne støtten «fikk Wingate en stilling som kaptein i den palestinske etterretningstjeneste», med det resultat som er nevnt ovenfor, og som var til å forutse. Under Andre Verdenskrig ble denne mannen blant samtlige utvalgt til å bli spesielt hedret av Churchill, idet han ble kalt tilbake til London på tiden for konferansen i Quebec for å bli forfremmet til generalmajor. Weizmann sier at hans «brennende ønske» var å føre en britisk hær inn i Berlin. Det framgår av sammenhengen i Weizmanns beretning at en slik ville ha blitt anført av en jødisk brigade, ledet av Wingate, slik at begivenhetene ville blitt et synlig bilde på en talmudisk triumf, blottet for enhver forestilling av en «britisk seier». «Generalene,» konkluderer Weizmann, «avverget denne ydmykelse; deres avvisning ‘var endelig og fullstendig’.»
Denne episoden setter Churchills ulikevektige og gåtefulle natur i relieff, han preker ære, og ba rett ut en nasjon som var trengt opp i et hjørne om å gi dens «blod, svette, slit og tårer» for disse evige prinsipper. Han hadde sett en av sine egne ministre bli myrdet og britiske sersjanter bli symbolsk hengt «i et tre» og ga allikevel en spesiell støtte til denne mannen mens han var i live, og valgte ham ut til å æres spesielt da han var død. Churchill ga i en tidligere periode opp å skrive sine store forfedres historie på grunn av et brev som syntes å bevise at John Churchill, hertug av Marlborough, forrådte et forestående angrep av den britiske flåte til fienden, som på det tidspunkt var franskmennene. «Forræderiet av ekspedisjonen mot Brest,» skrev han den gang, «var en forhindring som jeg ikke kunne konfrontere;» og han nektet av skam å skrive biografien og ombestemte seg bare fordi han fikk overbevist seg selv om at brevet var et falskneri. Og allikevel, selv i denne bok, er hans begrep om lojalitet ikke innlysende lett å følge, for i hans forord aksepterer han som naturlig og til og med riktig, Marlboroughs første og bevisste forræderske handling, da han red ut av London som kong James’ kommandør for å møte William av Orange’ invaderende tyske og hollandske hærer og gikk over til fienden, slik at invasjonen av England lyktes uten at et eneste engelsk skudd hadde blitt avfyrt.
[3] Disse Forente Nasjoners blandede våpenhvilekommisjoner, som heretter vil bli nevnt U.N.M.A.C., omfattet i hvert tilfelle en representant for Israel og den arabiske nabostat og en representant for De Forenede Nasjoner (FN), hvis undersøkelser og stemme slik avgjorde skyldspørsmålet. Undesøkelsene gikk uvegerlig Israel imot, inntil det begynte å bli lagt «press» på de involverte embetsmenns regjeringer, for å trekke tilbake enhver som upartisk også ville tale den arabiske sak, liksom tilfellet hadde vært med de britiske administratorer mellom 1917 og 1948. Minst to amerikanske embetsmenn, som gikk imot Israel i slike tilfeller, ble trukket tilbake. Alle disse embetsmenn, likegyldig av hvilken nasjonalitet, hadde selvfølgelig hele tiden grev Bernadottes skjebne i minne, og mange andres. Generelt viste de seg allikevel umulige å skremme eller underkue, og de utgjorde således fortsatt den slående kontrast mellom de personer som var på stedet, og regjeringene i de fjerne, vestlige hovedsteder.
[4] Fra begynnelsen av året for presidentvalget rapporterte alle førende amerikanske aviser og mange britiske om disse angrep som «represalier», slik at ofrene i hvert enkelt tilfelle ble gjort om til aggressorer av propaganda-maskinen. General Burns fortalte i sin rapport til FN om det seineste angrep, at «Israel lammet undersøkelsesmaskineriet» ved å boikotte de Blandede Våpenhvilekommisjoner når som helst det ble stemt imot, og tilføyde: «På nåværende tidspunkt er situasjonen den at den ene av partene i den generelle våpenhvileavtale foretar sine egne undersøkelser, som ikke er gjenstand for kontroll eller bekreftelse fra uavhengige observatører, og deretter offentliggjør resultatene av slike undersøkelser, trekker sine egne slutninger av dem og iverksetter militære aksjoner på denne basis». Ved å bruke ordet «represalier» i deres rapporter, ga den britiske og den amerikanske presse i hele denne perioden offentligheten i de to land et falskt bilde av hva som foregikk, noe som var hva sionistene ønsket.
[5] Mine undersøkelser har ikke kunnet avsløre, ved avslutningen av denne bok, hva som skjedde med den jordanske appell. Den forsvant i de øyeblikkelige, etterfølgende hendelser; så vidt jeg vet fordømte kanskje FN angrepet på Jordan mens invasjonen av Egypt fant sted.
–> Kapittel 46.3 – Kulminasjonen – Kulminasjonens år
<– Kapittel 46.1 – Kulminasjonen – Revolusjonen
<– Kapittel 45 – Den jødiske sjel
<– Kapittel 44 – Verdensinstrumentet
<– Kapittel 43 – Den sionistiske stat
<– Kapittel 42 – Den talmudiske hevn
<– Kapittel 41 – Revolusjonen utvider seg
<– Kapittel 40 – Invasjonen av Amerika
<– Kapittel 39 – Bevæpningen av Sion
<– Kapittel 38 – Det lille landet langt borte
<– Kapittel 37 – Ledere, messiaser og masser
<– Kapittel 36 – Pressens merkelige rolle
<– Kapittel 35 – Det nasjonale hjem
<– Kapittel 34 – Lord Northcliffes rolle
<– Kapittel 33 – Ligaen til å framtvinge fred
<– Kapittel 32 – Verdensrevolusjonen igjen
<– Kapittel 31 – Et nett av intriger
<– Kapittel 30 – Det avgjørende slaget
<– Kapittel 29 – Houses ambisjon
<– Kapittel 28 – Balfours villfarelse
<– Kapittel 27 – «Protokollene»
<– Kapittel 26 – Dr. Herzls kjetteri
<– Kapittel 25 – Den sionistiske verdensorganisasjon
<– Kapittel 24 – Sionismens komme
<– Kapittel 23 – «Profeten»
<– Kapittel 22 – Direktørene
<– Kapittel 21 – Disraelis advarsler
<– Kapittel 20 – Planen
<– Kapittel 19 – Verdensrevolusjonen
<– Kapittel 18 – Napoleons forhør
<– Kapittel 17 – Den destruktive misjon
<– Kapittel 16 – Den messianske lengsel
<– Kapittel 15 – Talmud og ghettoene
<– Kapittel 14 – Den mobile regjering
<– Kapittel 13 – Vernet om loven
<– Kapittel 12 – Lyset og skyggen
<– Kapittel 11 – Den fariseiske føniks
<– Kapittel 10 – Den fariseiske fønix
<– Kapittel 9 – Fariseernes oppstigning
<– Kapittel 8 – Loven og edomittene
<– Kapittel 7 – Oversettelse av Loven
<– Kapittel 6 – Folket gråt
<– Kapittel 5 – Babylons fall
<– Kapittel 4 – Lenkene smis
<– Kapittel 3 – Levittene og loven
<– Kapittel 2 – Israels endelikt
<– Kapittel 1 – Begynnelsen på affæren
<– Innledning til Reeds bok