Kapittel 46.1 – Kulminasjonen – Revolusjonen

Innledning

Denne bok ble første gang skrevet mellom 1949 og 1952, og ble så omskrevet i 1953-56, og det avsluttende kapittel ble skrevet i oktober og november 1956. Det var et passende tidspunkt til å oppsummere talmudisk sionismes innflytelse på menneskelivet; for nettopp femti år, eller halvparten av «det jødiske århundre», hadde gått fra den dagen da den først brøt fram på den politiske overflate, etter å ha vansmektet i omkring 1800 år.[1] Det britiske tilbudet om Uganda i 1903, var den første offentlige tilkjennegivelse av at vestlige politikere i hemmelighet forhandlet med «den jødiske makt» som en selvstendig enhet. Balfours mottakelse av Weizmann i et hotellrom i 1906, etter at sionistene hadde avvist tilbudet om Uganda, kan nå ses som det neste skritt, og det første skritt på den skjebnesvangre veien til fullstendig involvering i Palestina-sionismen.

I 1956 var Revolusjonen (som jeg velbegrunnet anser for å være talmudisme i vår tid) også omkring femti år gammel – regnet fra de revolusjonære utbrudd som fulgte Japans seier over Russland i 1905) og en permanent faktor i vår daglige tilværelse (dens røtter går selvfølgelig tilbake til 1848 og til den franske revolusjon, og videre til Weishaupt og til revolusjonen i England, og til Cromwell).

Endelig var 1956 året for enda et presidentvalg i Amerika, og dette ble, mer åpenlyst enn de foregående, avholdt under sionismens lammende press.

Så hvis jeg kunne ha planlagt det, da jeg begynte på boka i 1949 (hva jeg ikke hadde noen mulighet for), så kunne jeg ikke ha valgt et bedre tidspunkt enn seinåret 1956 til å skue ut over det hele, over konsekvensene inntil da, og den tilsynelatende oppklaring som nå var like rundt hjørnet: kulminasjonen, som det hele førte fram til.

Mens jeg har skrevet på denne boka, har jeg kun hatt små forventninger om at den ville bli utgitt når den var ferdig. På dette stadium i «det jødiske århundre» er det usannsynlig. Hvis den ikke kommer nå, tror jeg at den stadig vil være aktuell om fem, ti eller flere år, og jeg forventer at den vil bli utgitt en vakker dag, for jeg forutser at før eller senere vil den regjerende kjetterlov, som har hindret åpen diskusjon av «det jødiske spørsmål» i de siste tretti år, bryte sammen. En dag vil emnet kunne diskuteres fritt igjen og noe av det som står i denne bok, vil være relevant også på den tiden.

Hvordan det enn går, så avslutter jeg boka i oktober og november 1956, og når jeg ser meg omkring, kan jeg se at alt går som forventet ut fra rekkefølgen av de relevante begivenheter. Dette året har vært preget av rykter om krig, høyere og mer påtrengende enn noensinne siden slutten av Andre Verdenskrig i 1945. Og de springer ut fra de to stedene som de må komme fra på grunn av de arrangementer som ble skapt i 1945 av «topp-politikerne» i Vesten.

De kommer fra Palestina, der sionistene fra Russland ble installert av Vesten, og fra Øst-Europa, der den talmudiske revolusjon også ble installert av Vesten. Disse to bevegelser (minner jeg om) er dem som Weizmann påviste var ved å utvikle seg i de samme jødiske hjem i Russland på slutten av det 19. århundre: revolusjonær kommunisme og revolusjonær sionisme.

På to tidspunkt i de seinere år har Vestens politikeres krigstrommer lydt høyere enn noen gang tidligere. Ved begge tilfellene forsvant den egentlige anledning snart av syne på grunn av forargelsen over «jødenes» særlige tilfelle. Så enda før krig egentlig var påbegynt (i begge tilfeller trådte den i bakgrunnen igjen), ble den presentert for offentligheten som en krig som (hvis den kom) ville bli utkjempet hovedsakelig på vegne av, eller til forsvar for, «jødene» (eller «Israel»).

Jeg har tidligere uttrykt den oppfatning at en tredje krig ville bli av den nevnte type (et forsvar for jødene eller Israel), fordi begivenhetene i 1917-1945 ufravikelig førte til denne konklusjon, og den har blitt styrket ved hendelsene i 1953 og 1956. Krigene som i 1953 og 1956 syntes å true, ville uunngåelig ha blitt ført av Vesten ut fra denne antakelse. Hensikten ville bli mer uttrykkelig betont på forhånd, enn ved de to tidligere anledninger. På et hvilket som helst tidspunkt i framtida, når denne bok måtte se dagens lys, vil offentligheten, som har en svært kort hukommelse, ha glemt krigs-krisen eller nær-krigs-krisen i 1953 og 1956, hvis vi da ikke igjen har blitt utsatt for en omfattende krig, så jeg vil kort ta dem opp.

I 1953 dukket noen jøder opp blant fangene i en av de utallige fingerte rettssaker som ble meldt fra Moskva (der den aldri ble ført). Dette forårsaket voldsomt opprør blant vestlige politikere, som igjen og enstemmig ropte opp om at «jødene» var ved å bli «utryddet» og ble «forfulgt». Dette hylekoret hadde nådd et høydepunkt som nærmet seg krigstrusler, da Stalin døde; rettssaken ble avlyst og hysteriet opphørte brått. For meg viste denne episoden tydelig at hvis «krigen mot kommunismen» ble til noe (som vestlige politikere og aviser i disse årene omtalte som en sannsynlighet), så ville den bli utkjempet og denne gang åpenlyst, for «jødene». Den trellbundne menneskehet ville være hjelpeløs som i 1945.

I juli 1956 ble det igjen ytret trusler om krig, da Egypt nasjonaliserte Suezkanalen. I de første dagene av denne kristen rettferdiggjorde den britiske statsminister truslene overfor det britiske folk med argumentet om at Egypts handling brakte «denne viktige britiske livline» i fare. Snart gikk han over til det argumentet (som sannsynligvis ble ansett for mer virkningsfullt), at «Egypts neste handling, hvis de fikk lov til å gjennomføre denne, ville være å angripe Israel». Sioniststaten begynte slik å opptre i mediene som sterkt lidende under den egyptiske kontroll med Suezkanalen. Med andre ord: Krig i Midtøsten, hvis den kom, skulle være en krig «for jødene».

Ytterligere ble det i 1956, for sjuende gang, avholdt et presidentvalg under direkte – og nå for tredje gang – under åpent press fra sionistene i New York. Valgkampen ble en offentlig konkurranse om «de jødiske stemmer», der de rivaliserende parter kaptes om å love våpen, penger og garantier til sioniststaten. Begge parter svor, på randen av krig i denne del av verden, å støtte «Israel» under enhver omstendighet.

Resultatene av denne prosess, som jeg har beskrevet fra dens start, var som forventet. Den konklusjon som må trekkes for framtida, synes uunngåelig: Vestens millioner er, på grunn av dens politikere og deres likegyldighet, lenket til ei kruttønne med en antent og stadig kortere lunte. Vesten nærmer seg kulminasjonen av sitt forhold til Sion, som offisielt begynte for femti år siden, og kulminasjonen er nøyaktig det som kunne forutses da dette herre-tjener-forholdet begynte.

I vårt århundre fulgte det etter begge kriger atskillige avslørende bøker, og i dem ble det undersøkt og vist at årsakene til krigen var andre enn de som massene, pøbelen, hadde fått opplyst, og at ansvaret lå et annet sted. Disse bøker er generelt blitt akseptert av deres lesere som uttrykk for at det alltid følger et behov for å forklare når krigen og grusomhetene er over. Men bøkene har ingen varig effekt, og den brede masse kan forventes å være likeså påvirkelige for alskens kraftige hendelser opp til en ny krig som tidligere; for massenes motstandskraft overfor massiv propaganda er svært liten, og propagandaens makt er berusende så vel som forgiftende.

Hvorvidt fullstendig åpen opplysning om årsakene til krig ville nytte noe overfor denne permanente menneskelig svakhet («Ved guddommelig instinkt mistror menneskesinnet etterfølgende farer»), hvis de ble gitt før krigens utbrudd, vet jeg ikke, og jeg tror ikke at det noensinne har blitt forsøkt. En av denne boks ambisjoner er i all beskjedenhet å påvise at opprinnelsen til, naturen av og ansvaret for at en krig kan påvises før den begynner, og ikke først når den har funnet sted. Jeg mener at det meste av boka har demonstrert dette, samt at dens argumenter allerede er underbygget av begivenhetene.

Jeg mener også at de spesielle hendelsene i årene 1953-1956 i Vesten sterkt underbygger dens argument og de konklusjoner som er trukket, og derfor vil jeg hellige resten av dens avsluttende kapittel til et resymé over de relevante hendelser i disse årene: 1. i de områder som hadde blitt slavebundet av revolusjonen, 2. i og omkring sioniststaten, og 3. i «den frie verden» (Vesten), henholdsvis. Disse hendelsene får meg til å tilføye det siste ord til denne historie: Kulminasjonen nærmer seg.

Forfatterens tilføyelse: Den første del av dette avsluttende kapittel, inntil ordene «Kulminasjonen nærmer seg», ble skrevet fredag den 26. oktober 1956. Så tok jeg weekend-fri med den hensikten å fortsette med å ferdiggjøre kapitlet tirsdag den 30. oktober 1956; det var allerede en kladd. Da jeg fortsatte den dagen, hadde Israel invadert Egypt dagen før, mandag den 29. oktober 1956. Derfor er resten av kapitlet skrevet i lyset av de begivenhetene som fulgte; og de gjorde at det ble mye lengre enn jeg hadde forventet.

Revolusjonen

I Revolusjonens områder, som hadde svulmet opp til å holde halvparten av Europa slavebundet, ble Stalins død i 1953 fulgt av en rekke folkelige oppstandelser, i 1953 og 1956. Begge begivenheter ble hilst med glede av den omliggende verden, for de gjenopplivet det glemte håp om at den ødeleggende Revolusjon en vakker dag ville ødelegge seg selv, og at mennesker og nasjoner igjen ville bli fri. Denne klare betydning ble tåkelagt ved at «det jødiske spørsmål» ble tvunget inn i hver av disse begivenheter. I «det jødiske århundre» ble de brede masser forhindret i å motta, og tenke over, budskapene fra alle store begivenheter, unntatt ut fra den konsekvens som de ville få «for jødene».

Stalins død (6. mars 1953) overrasket verden, for livskraften i denne mannen, som sannsynligvis hadde forårsaket flere menneskers slaveri og død enn noen annen i historien, hadde begynt å synes endeløs, som stripene i en slanges mønster.[2] Omstendighetene rundt hans død forblir uklare, men tidspunktene for de begivenhetene som ledsaget den, kan være av betydning.

Den 15. januar 1953 meldte aviser i Moskva at ni menn skulle for retten under anklage om å ha planlagt å myrde ni høytstående kommunister. Seks eller sju av disse ni menn var jøder (rapportene er uenige). De andre to eller tre kunne like gjerne aldri ha eksistert etter resten av verdens mening, for i balladen som straks oppsto i Vesten, ble affæren kaldt «de jødiske leger».[3]

I februar, mens støyen fortsatte i Vesten, kom diplomater som hadde møtt Stalin, med bemerkninger om hans sunne utseende og gode humør.

Stalin døde den 6. mars. En måned seinere ble «de jødiske leger» løslatt. Et halvt år seinere ble Stalins terrorsjef, Lavrenti Beria, skutt for å ha arrestert dem, og anklagene ble avvist som falske. En høytstående amerikansk korrespondent, Harrison Salisbury, skrev at etter Stalins død ble Russland regjert av en gruppe eller junta, som var «farligere enn Stalin», og besto av d’herrer Melenkov, Molotov, Bulganin og Kaganovich. Han sa at juntaen kunne ha myrdet Stalin for å komme til makten, at alt tydet på det: «Hvis Stalin tilfeldigvis hadde blitt slått ut av en brist i arteriene i hjernen den 2. mars, må det betraktes som et av de heldigste tilfeller i historien.»

For Vesten hadde disse omstendigheter og muligheter i forbindelse med Stalins død ingen interesse. I hele perioden på omkring ni måneder, mellom Prag-rettssaken (og presidentvalget) og likvideringen av Beria, var Vesten full av forargelse over «antisemittiske Russland». Mens balladen sto på (den opphørte etter at «de jødiske leger» hadde blitt satt på frifot og hadde fått godtgjørelse), ble det sagt ting som klart viste at en vestlig krig mot kommunismen, slik som den mot Tyskland, ville bli ført utelukkende på vegne av «jødene», eller dem som hevdet å representere jødene. I 1953 ble det nye Sovjetrussland framholdt som et nytt, antisemittisk uhyre, slik Tyskland hadde blitt det i 1939, og tsarens Russland i 1914. Dette alt-forstyrrende tema ville, skal man dømme etter periodens propagandaalarm, igjen ha tilslørt kjensgjerningene og bedratt nasjonene.

Denne kampanjens tidsvalg er vesentlig, og kan ikke lenger forklares som et tilfelle. For å gi «press-maskinen» i Amerika mest mulig effekt, må «det jødiske spørsmål» gjøres akutt i tiden forut for hvert eneste presidentvalg. I dag blir det alltid akutt i nettopp disse periodene i en av dets to former: «antisemittisme» et eller annet sted (det skjedde i 1948 og 1956). At det i en av disse to former vil dominere presidentvalget i 1960 kan forutsies uten særlig risiko.

Ikke noe endret seg i jødenes situasjon i Russland på den tid.[4] Noen jøder hadde blitt inkludert blant de anklagede i en skueprosess i Prag og i en, som ble annonsert men aldri avholdt, i Moskva. De trettifem år under kommunistisk styre hadde sett utallige skueprosesser; verden hadde blitt apatisk, var ved å bli vant til dem. Da terrorstaten var basert på fengsling, uten noen form for rettergang, ble skueprosessene tydeligvis kun ført for effektens skyld, enten på de sovjetiske masser eller på omverdenen. Selv anklagen «sionistisk sammensvergelse» var ikke ny. Den hadde blitt framsatt i noen prosesser på tjuetallet, og helt fra begynnelsen forbød kommunismen (som Lenin og Stalin bevitner det) formelt sionismen, men forsynte de russiske sionister med våpen for å etablere «Israel» i 1948.

Dersom Stalin gikk videre enn hva som var tillatt i et forsøk på å angripe «sionismen» ved denne anledningen, så fulgte hans død straks etter. Til det siste var han tydelig nok ikke anti­-jødisk. Kaganovich forble hans høyre hånd. Få dager før sin død beordret Stalin at en av de mest pompøse begravelser man noensinne har sett i det sovjetiske Moskva, skulle gis til Lev Mechlis, en av de mest fryktede og hatede jødiske kommissærer gjennom trettifem år. Mechlis’ kiste ble båret av alle de overlevende spisser fra bolsjevikrevolusjonen, som også byttet på å holde vakt mens han lå på lit de parade, så det var en tydelig advarsel til de fangne russiske massene om (hvis flere slike da var nødvendige), at «loven mot antisemittisme» stadig var i kraft. Straks etter Mechlis’ begravelse (27. januar 1953) ble «Stalins Fredspris», under stor praktutfoldelse, gitt til apostelen for talmudisk hevn, Ilya Ehrenburg, hvis radioutsendelser til de røde hærer da de trengte inn i Europa, oppildnet dem til ikke å skåne «selv ufødte fascister». Få dager før sin død oppfordret Stalin Den Røde Stjerne til å erklære at kampen mot sionismen «ikke hadde noe å gjøre med antisemittisme; sionismen er det arbeidende folks fiende over hele verden, jøders så vel som ikke-jøders».

Jødenes vilkår som en minoritet i Russland hadde således ikke endret seg, verken til det verre eller det bedre. De hadde stadig «en høyere grad av likhet i Sovjetunionen enn noe annet sted i verden» (for å sitere et spottende svar fra et jødisk vitne i denne perioden til et republikansk kongressmedlem, Kit Clardy, foran en kongresskomité, da Clardy hadde spurt vitnet: «Forferdet det Dem ikke hva Sovjetrussland gjør mot jødene?») De forble en privilegert klasse.

Balladen i Vesten var således kunstig og uten et reelt grunnlag, men den nådde høyder som nærmet seg virkelige krigstrusler, og hadde kanskje ført til krig hvis ikke Stalin var død og «de jødiske leger» blitt satt på frifot. (Jeg har aldri kunnet finne ut av om de ikke-jødiske leger også ble frigitt.) Det kunne bare være enn grunn til dette: sionismen hadde blitt angrepet, og i 1952-53 ble motstand mot sionismen bedømt som «hitlerisme» av ledende politikere i Vesten, og som provokasjon til krig. Episoden viste at denne propaganda til opphisselse kan iverksettes ved et trykk på en knapp og «utstråles» i alle retninger etter behov (Amerika ikke unntatt i det lange løp). Når denne propaganda har blitt opphetet til det hvitglødende stadium, brukes den til å avtvinge bindene avtaler, som deretter blir inngått.

Det er i det halve år mellom nominasjon og valg – og valg og innsettelse, at amerikanske presidenter utsettes for dette press. President Eisenhower var i 1952-53 under det samme press som president Woodrow Wilson i 1912-13 og president Truman i 1947-48. Hele den perioden da Eisenhowers valgkamp, nominasjon, valg og innsettelse fant sted, ble dominert av «det jødiske spørsmål» i dets to former: «antisemittisme» her og der og over alt, samt eventyret i Palestina. Straks etter nominasjonen fortalte han en Maxwell, som var president for Amerikas Forente Synagoger: «Det jødiske folk kunne ikke ha en bedre venn enn meg … Jeg vokste opp i troen på at jødene var det utvalgte folk, og at de ga oss vår sivilisasjons høye etiske og moralske prinsipper» (alle jødiske aviser, september 1952).[5]

Det var den grunnleggende forpliktelse som har blitt så godt kjent i vårt århundre, og den har alltid blitt tillagt større betydning enn utstederen hadde tiltenkt den. Straks etter fulgte rettssaken i Prag, og president Eisenhower, som var nyvalgt, ble tydelig nok presset til å komme med noe spesifikt. I en beskjed til en jødisk arbeiderkomité i Manhattan (21. desember 1952) sa han at rettssaken i Prag «var tilrettelagt for å iverksette en kampanje av rabiat antisemittisme i hele Sovjet, Europa og satellittstatene i Øst-Europa. Det er meg en ære å stå sammen med den amerikanske jødedom … og vise verden den indignasjon som alle amerikanere føler over de uhyrligheter som begås av Sovjet imot vår sivilisasjons hellige prinsipper.»

«Uhyrlighetene» besto på det tidspunkt i hengningen av elleve menn, tre av dem ikke-jøder, ut av de millioner av drepte under trettifem år med bolsjevisme. Deres skjebne var ikke omfattet av den slags «uhyrligheter». Den nye president kan ikke ha visst hvilken «kampanje» rettssaken var «tilrettelagt for å utløse», og utallige andre rettssaker hadde ikke blitt fordømt av presidenten. Ordene svertet indirekte kommunismens fangetatte stater med anklagen om «antisemittisme», for de ble nevnt som «satellittstater», og den egentlige mening med «satellitt» er: en tjenestegjørende for en prins eller annen maktfull person; en servil avhengig eller tilhenger» (Websters Ordbok). Da president Eisenhower var den lederen hvis ordre (gitt i samstemthet med den sovjetiske diktator) hadde forårsaket deres fangenskap, var hans ordvalg besynderlig. Det avspeilte holdningen hos dem som kunne «utøve press» på alle amerikanske presidenter og regjeringer. For dem betydde millioners trelldom ingenting; tvert imot ble deres makt brukt til å gjøre den permanent.

Denne tingenes tilstand avspeiles også i to av den nye presidentens første handlinger. Under sin valgkamp hadde han appellert til amerikanernes sterke motvilje mot dokumentet av 1945 ved å love å avvise Jalta-avtalene (de politiske dokumenter som følge av hans egen militære ordre til å stanse de alliertes frammarsj vest for Berlin, og således overlate Øst-Europa til kommunismen) med disse ord:

«De Forente Staters regjering vil under Republikansk ledelse avvise alle forpliktelser som er inneholdt i hemmelige avtaler, så som dem fra Jalta, som støtter kommunistisk undertrykking.» Da han ble valgt, sendte den nye president (20. februar 1953) en resolusjon til Kongressen, som kun foreslo at Kongressen sluttet seg til ham mht. å «avvise alle fortolkninger eller anvendelser … av hemmelige avtaler som har blitt pervertert til å forårsake undertrykkelse av frie folk». Da hadde han allerede referert til de slavebundne folk som «satellitter». Da resolusjonen verken «avviste eller refererte til «Jalta», var den skuffende for det parti som Eisenhower var leder av, og til sist ble emnet helt droppet.

I stedet sendte den nye president Kongressen en resolusjon som fordømte «den ondsinnede og umenneskelige kampanje mot jødene» i det sovjetiske områder. Slik ble «de slavebundne» helt slettet og «jødene» satt i stedet, en endring som er typisk for vår tid. Det hardtarbeidende utenriksdepartement lyktes allikevel med å få resolusjonen til å inkludere «andre minoriteter». De nåværende jødiske «vurderinger» er at det alt i alt er «omkring 2.500.000 jøder bak jernteppet», mens de ikke-jødiske fanger utgjorde mellom 300-350.000.000. Disse massene, som omfattet hele nasjoner, som polakkene, ungarerne, bulgarene og ukrainerne, for ikke å nevne de mindre folkeslag eller russerne selv, ble klemt sammen i to ord: «andre minoriteter». Senatet vedtok enstemmig denne resolusjon (27. februar 1953), men det ble ikke ansett for tilstrekkelig, så alle amerikanske senatorer måtte reise seg for å bli talt (likt med medlemmene av det britiske underhus på Edens oppfordring under krigen). Noen få, som var fraværende, skyndte seg, skriftlig, å be om å få deres navn med på lista.

Hadde de fangetatte folk bak «Jernteppet» forstått historien om disse to resolusjoner eller fått mulighet for å høre om dem, ville de ikke ha håpet (hvilket de gjorde) på noen amerikansk unnsetning i deres nasjonale oppstand mot terroren i 1956.

Da presidenten hadde talt og handlet deretter, vokste opprøret. En av de mest maktfulle sionistiske ledere i denne perioden (på linje med dommer Brandeis og rabbiner Stephen Wise) var rabbiner Hillel Silver, som under valgkampen hadde forsvart Eisenhower mot ekspresident Trumans beskyldning om «antisemittisme» (nå anvendes dette begrep uunnværlig i president-valgkamper) og som seinere, av den nye president, ble invitert til å framsi «bønnen om nåde og veiledning» ved hans innsettelse. Så rabbiner Silver kan anses for en mann med autoritet da han uttalte at hvis Russland ble ødelagt, ville det være på grunn av jødene. Han «advarte Russland om at det vil bli ødelagt, hvis det inngår en åndelig pakt med hitlerismen». Denne metoden med generelt å tilføye «Hitler» i forbindelse med enhver som for øvrig var under trussel om ødeleggelse, ble senere tatt i alminnelig bruk (president Nasser i Egypt er et eksempel).

Trusselen var alltid den samme: «Du kan forfølge alle mennesker hvis du vil, men du vil bli utslettet hvis du motsetter deg jødene.» Thomas E. Dewey (to ganger presidentkandidat og arkitekten bak Eisenhowers nominasjon i 1952) utkonkurrerte rabbiner Silver på det samme møtet (15. januar 1953): «Nå er alle begynt å kunne se det («antisemittismen» i Russland) som det seneste og frykteligste program for folkemord noensinne … sionismen i seg selv har nå blitt en forbrytelse, og bare det å være født som jøde er nå en grunn til at man kan bli hengt. Stalin har slukt hver en dråpe av Hitlers gift og har blitt den seneste og mest rasende forfølger av jøder … Det ser ut til at Stalin er villig til å innrømme for hele verden at han gjerne vil utføre det som Hitler ikke rakk i levende liv.»

Denne kampanjens overdådighet forbauser – i tilbakeblikk – selv den erfarne observatør. For eksempel erklærte Montreal Gazette, som jeg tilfeldigvis så sommeren 1953, at «tusener av jøder blir myrdet i Øst-Tyskland»; Johannesburg Zionist Record hadde tre år tidligere (7. juli 1950) erklært at hele den jødiske befolkning i Øst-Tyskland var på 4200 sjeler, hvorav de fleste ble begunstiget med statsansettelser.

Den nye presidents «forpliktelser» ble stadig mer påtrengende, i hvert fall etter de personers mening som de dreide seg om. I mars 1953, før eller etter Stalins død, sendte han et brev til den jødiske arbeiderkomité og lovte (vendingen er brukt i New York Times; jeg har ikke den fulle ordlyd av budskapet), at Amerika «for evig ville være på vakt overfor enhver oppblussing av antisemittisme». Da den mottakende komité holdt sin kongress i Atlantic City, var «de jødiske leger» blitt frigitt og hele bataljen var ved å dø hen, så man var ikke lengre ivrige etter å offentliggjøre brevet og sendte det i retur. Presidenten insisterte på offentliggjørelse og sendte det tilbake «med en svært skarp bemerkning, som bittert fordømte sovjetisk antisemittisme».

I denne verden av propagandaframbragte fiksjoner ble de vestlige masser ført fra den ene skuffelsen til den neste av deres regjeringer. Hvem vet hvor de hadde blitt ført hen hvis Stalin ikke var død, hvis «de jødiske leger» ikke hadde blitt frigitt, og hvis fingeren ikke hadde blitt fjernet fra masseopphisselsens avtrekker?

Stalin døde, og det kunstig skapte ramaskrik (på begge sider av Atlanterhavet) døde med ham. Hva så om han hadde levd videre, og «de jødiske leger» hadde blitt rettsforfulgt? Da han døde hadde propaganda-hysteriet allerede nådd «grensen til krig», «den nye Hitler» hadde innledet «det seneste og frykteligste program for folkemord noensinne … tusenvis av jøder ble myrdet» et sted, hvor det kun bodde noen hundre. Snart ville disse tusenvis bli til millioner, en … to … seks millioner. Lenins og Stalins 35 års holocaust med dens myriader av ofre og graver ha blitt transformert gjennom denne propagandas heksekunst til enda en «antijødisk forfølgelse». Dette ble faktisk gjort ved å skrinlegge Eisenhowers «avvisning av Jalta og kommunismens slaveri» og erstatte den med en resolusjon som kun «fordømte den onde og umenneskelige behandling av jøder» (som i virkeligheten bak jernteppet fortsatte med å utøve terror mot dem som var fanger under kommunismen). Hvis krigen hadde blitt utløst av denne grunn, ville enda en generasjon av Vesens unge dratt i krigen i den tro at deres misjon var «å ødelegge kommunismen».

Stalin døde. Vesten ble spart for krig denne gang og tumlet videre bak sine sionistledere fram mot den neste skuffelse, som var av en annen art. I de ti år som hadde gått siden slutten av Andre Verdenskrig, hadde deres ledere vennet dem til den tanken om at de en dag ville bli nødt til å knuse kommunismen etter overgrepene i 1945. De vestlige lederes oppriktighet i denne forbindelse skulle igjen komme på prøve i årene 1953 og 1956.

I løpet av disse årene begynte de slavebundne folk selv å bekjempe kommunismen, og kjempe for befrielsen som den amerikanske president, den militære arkitekt for deres fangenskap, lovte dem, men frarådde dem å gjennomføre militært.[6]

Stalins død syntes å virke som tøvær på den lammende frykt som hadde grepet folkene i randstatene, og det satte frigjøringsprosessen i bevegelse. Forfatteren av denne bok ble i dette tilfellet gjort til skamme mht. sine forventninger. Ut fra mine observasjoner og erfaringer trodde jeg at enhver nasjonal oppstand var umulig imot tanks og automatvåpen og imot den daglige terror (arrestasjoner, fengslinger, deportasjon eller død uten lov og dom), som syntes å ha blitt fullkommengjort gjennom tre århundrer (det vil si gjennom revolusjonene i England, Frankrike og Russland) til et punkt, trodde jeg, hvor kun unnsetning som kom utenfra kunne gjøre en oppstand mulig. Jeg hadde glemt selvoppholdelsesdriftens uendelige ressurser.

Den første av disse opprørene fant sted i det sovjetiske Øst-Berlin den 17. juni 1953, da ubevæpnede menn og gutter angrep sovjetiske tanks med hender og stein.[7] Dette eksempel sendte sjokkbølger ikke tidligere erfart dypt inn i selve Sovjetunionen: en oppstand i Vorkuta, en slaveleir nord for polarsirkelen, der fangene jagde de terroriserende fangevokterne ut av leiren og holdt den i ei uke, inntil det hemmelige politiets tropper fra Moskva ankom og knuste oppstanden med maskingeværild.

Disse to opprør fant sted mens larmen om «antisemittisme bak jernteppet» stadig tonte i Vesten. Det ble ikke utført liknende protester på vegne av de legioner av mennesker, hundrevis av gangen, hvis lodd enda en gang ble avslørt. Sovjetunionen ble ikke truet med krig eller «ødeleggelse» for de lidende massers skyld. Tvert imot oppfordret Vestens politikere og medier dem til å forholde seg rolig og bare håpe på «befrielsen», som uvisst hvordan, en dag ville komme til dem fra Amerika som allerede én gang, i 1945, hadde sviktet dem.

Ikke desto mindre fortsatte den smertelige lengsel etter frihet å nage de fangetatte sjeler, og etter Øst-Berlin og Vorkuta kom det til opprør i Polen og Ungarn, i oktober 1956, etter at jeg hadde begynt på dette avsluttende kapittel. Den første var et spontant nasjonalt opprør. Det andre, som var ansporet av det første, ble til noe som er nesten uten tidligere eksempler i historien: et helt fangetatt folks krig mot deres fangevokteres overveldende makt. Jeg tror at tiden vil vise at denne begivenhet vil få betydning som enten en gjenfødsel og gjenopplivning av Vestens Europa, eller slutten for Europa, slik menneskeheten har kjent det i de siste tusen år, og dermed enden på alt som ordet «Vesten» har stått for.

Hva framtida enn vil bringe, ble én ting oppnådd ved oktober-opprørene, og spesielt ved det ungarske opprøret. Aldri mer kunne Revolusjon late som om den hadde sine fangers passive aksept. Disse opprør viste at under Karl Marx’ kommunisme hadde fangene ikke annet å miste enn deres lenker, og de ville heller dø enn å holde ut med dem.

Årsaken til begge opprør var den samme og fullstendig entydig: De ønsket i begge tilfeller nasjonens befrielse gjennom tilbaketrekning av Den Røde Hær, den enkeltes befrielse fra terror gjennom avskaffelse av det hemmelige politi og fjerning av de ledende terrorister, gjenopprettelse av deres tro gjennom frigjørelse av deres kirkes overhode (som i begge tilfeller var fengslet), samt befrielse av deres politiske system fra ett-parti-slaveriet ved å gjeninnføre frie valg mellom konkurrerende partier.

Saken var klar: «Vesten» reiste seg igjen mot asiatisk despoti gjennom en liten nasjon ved sin østlige grense. Her sto Gud imot gudløshet, frihet imot slaveri, menneskelig verdighet mot nedverdigelse. Saken vil nå og i framtida avhenge av hvor stor støtte disse Vestens forpost-nasjoner kan regne med fra resten av Vesten, som lovte dem vennskap og troskap, og som tidligere i nødens stund hadde latt dem i stikken.

Spørsmålet ble her korrumpert gjennom påtvingelsen av det alt-forstyrrende spørsmål i vårt århundre, «det jødiske spørsmål». Beretningene om begivenhetene i oktober i Polen og Ungarn er i seg selv krystallklare, men de fikk ikke lov til å bli klare for massene i Amerika og England på grunn av dette aspektet som konstant har avskåret oss fra sann informasjon siden bolsjevikene styrtet Russlands rettmessige regjering i 1917.

Tre måneder før de polske og ungarske opprørene, gjentok C. L. Sulzberger i en artikkel som ble offentlig i New York Times, ropet om «antisemittisme bak jernteppet», slik det også hadde lydt i 1953. Som et eksempel på denne «antisemittisme» nevnte artikkelen avskjedigelsen av Jakub Berman (en avskydd parti-teoretiker og jøde, som også var den ledende Moskva-terrorist i Polen).

I denne artikkelen skjultes stadig den hemmelighet som de vestlige masser aldri måtte oppdage. Robert Wilton, som hadde mistet Times’ «tillit» i forsøket på å bringe videre hemmeligheten til avisens lesere i 1917-1918, var den første av en lang rekke korrespondenter som forgjeves forsøkte seg gjennom de følgende 39 år: Massene i Russland og seinere i andre land som ble prisgitt kommunismen, kunne ikke motsette seg terroren uten å bli anklaget for «antisemittisme», for terroren var alltid jødisk og talmudisk terror, og kunne som det identifiseres gjennom handlingenes karakter. Det var ikke en russisk, kommunistisk eller sovjetisk terror.

I denne ene saken vek den herskende makt i Moskva (hva den ellers i virkeligheten måtte ha bestått av eller består av) aldri fra det opprinnelige mønster, og det er den grunnleggende kjensgjerning ut fra hvilken all etterforskning i begivenhetene i vårt århundre må ta sitt utgangspunkt. Kanskje hersket tilfellet mer eller mindre, da de nesten helt jødiske regjeringer oppsto i Russland, Ungarn og Bayern i 1917-19. (Også på det tidspunktet beskrev en jødisk skribent, som jeg har nevnt tidligere, den nasjonale avsky for den jødisk-bolsjevikiske regjering i Ungarn som «antisemittisk», et predikat som bare kunne unngås ved å underkaste seg regjeringen.) Men da regjeringen i Moskva opprettet jødiske regjeringer i de landene som hadde blitt prisgitt kommunismen i 1945, var det ikke lenger snakk om tilfeldigheter, for dette var en besluttet og kalkulert politikk med et bestemt formål.

Jeg refererer her sikre kilder som sammensetningen av disse regjeringer nettopp på det tidspunkt i 1952-53, da Stalin ble kalt «den nye Hitler» og «Russland» var truet med «utslettelse» fra New York og Washington, hvis man tillot «noen oppblussing av antisemittisme». De skrev: 1. «I Tsjekkoslovakia og andre steder i Sentral- og Sørøst-Europa er både partiets intellektuelle og nøkkelpersoner i det hemmelige politi overveiende av jødisk avstamning. Mannen på gata er derfor tilbøyelig til å likestille partiet med jødene og å gi «jødiske kommunister» skylden for alle sine problemer» (New Statesman, 1952); 2. «… den overveiende jødiske regjering i det kommunistiske Ungarn (90 prosent i de øverste lag) under den kommunistiske statsminister, Matyas Rakosi, som selv er jøde …» (Times Magazine, New York 1953); 3. «Romania har, sammen med Ungarn, sannsynligvis det største antall jøder i regjeringen» (Herald Tribune, New York 1953). Alle disse og mange liknende rapporter i mitt arkiv kommer fra artikler som fordømmer «antisemittisme» i «satellittstatene»; og i denne perioden, da disse landene var kjent for å være jødisk styrte, kom president Eisenhower med sin erklæring om «en bølge av rabiat antisemittisme i satellittstatene i Øst-Europa».

Hva annet kunne disse trusler fra Washington bety for de fangede folkeslag enn en advarsel om ikke å knurre mot dem som svingte pisken over dem. Allikevel ble de samtidig lovet «befrielse». The Voice of America (Amerikas Stemme) og Radio Free Europe (Radio Fritt Europa) pinte dem dag og natt med beskrivelser av deres skjebne.

Dette var den forvirrende bakgrunn for de nasjonale opprør i oktober 1956, der de første tegn kom med opptøyene i Poznan i Polen, juni 1956. Umiddelbart etter det ble Sulzbergers artikkel offentliggjort, der han beklaget seg over «antisemittisme bak jernteppet», at Jakub Berman hadde fått sparken, og at Marshal Rokossovsky, øverstbefalende i den polske hær, hadde avskjediget «flere hundre jødiske offiserer». I august sa den ene av de to stedfortredende statsministre Zenon Nowak (den andre var en jøde, Hilary Minc), at kampanjen for «demokratisering» eller «befrielse» som ble ført i den polske presse, ble fordreid ved å holde fram og framheve «jøders situasjon». Han ga uttrykk for at nasjonen mente at det var «uforholdsmessig mange jøder i ledende stillinger i parti og regjering», og som bevis for dette leste han opp en liste over deres representasjon i de forskjellige departementer. En professor Kotabinski svarte, og angrep Nowak (for å være for ettergivende). Han sa at jøder «hadde nesten blitt et flertall i nøkkelposisjoner; og det hadde ikke blitt forhindret at de fikk lov til å foretrekke deres egne ved ansettelser» (New York Times, 11. oktober 1956).

På dette tidspunkt hadde Polen i elleve år vært under sovjetisk styre og jødisk terror. Lite hadde forandret seg i det bilde som ble gitt av Arthur Bliss Lane for årene 1945-47: «Mange av arrestasjonene som ble foretatt av sikkerhetspolitiet ble overvært av ansatte ved den amerikanske ambassaden … redselsvekkende metoder, slik som arrestasjoner midt på natta, og den personen som ble arrestert fikk til normalt ikke lov til å kommunisere med omverdenen, noen ganger i månedsvis, noen ganger for alltid. … Selv våre jødiske kilder innrømmet … (at) jøder i viktige regjeringsstillinger hadde blitt upopulære. Disse mennene var bl.a. Minc, Berman, Olczewski, Radkiewicz og Spychalski … det var bitterhet i militære kretser mot jødene, fordi sikkerhetspolitiet, som var kontrollert av Radkiewicz, dominerte militæret og hæren … Videre var det både i sikkerhetspolitiet og den interne sikkerhetstjeneste mange medlemmer som var av russisk opprinnelse.»

Først etter elleve år begynte denne jødisk-terroristiske kontrollen å svekkes. Jakub Berman («som ble ansett for å være Moskvas førstemann i det polske parti», New York Times 21. oktober 1956) trådte tilbake som visestatsminister i mai 1956, og først i oktober 1956 trådte Hilary Minc («som ble ansett for Moskvas andre mann») også tilbake. Nowak, en av de nye visestatsministrene, ble helt fra begynnelsen angrepet for å være «antisemittisk».

Dette var den viktige bakgrunn for det nasjonale opprør den 20. oktober. Polen hadde, gjennom sin første opplevelse av kommunistisk styre, liksom Russland, Ungarn og Bayern i 1917-19, funnet ut at terrorens fundament var jødisk, og landet ble da også fra starten angrepet for «antisemittisme» av kretser i Amerika og England, fordi folket forsøkte å befri seg for terroren. Som alle andre land ble de fanget i «det jødiske spørsmål». De jøder, som ikke hadde høye stillinger i Polen, synes å ha hatt det bedre enn andre befolkningsgrupper skal man dømme etter forskjellige rapporter fra rabbinere og journalister på besøk fra Amerika i denne perioden. Det samlede antall jøder i Polen på den tid lå ifølge offentliggjorte (jødiske) «skjønn» på et sted fra «tretti tusen» (New York Times, 31. aug. 1956), mens den samlede befolkning i Polen i samtlige referanseverker angis til å være omtrent 25.000.000. Deres antall var derfor en liten brøkdel av én prosent, og aldri tidligere i dette århundre har en så liten minoritet noe sted funnet det naturlig å utgjøre «en majoritet i nøkkelposisjoner» og åpent å «foretrekke deres egne ved fordeling av jobber».

Tilfellet Ungarn var mer signifikant, for dette landet hadde etter 1945 for andre gang opplevd kommunistisk styre. Man fant ikke bare at terroren igjen var jødisk, men den ble utøvet av de samme personer. Denne forsettlige gjeninsettingen av jødiske terrorister, som i forkant var avskydd av nasjonen for deres gjerninger 26 år tidligere (detaljene angis seinere i dette kapittel), er det hittil tydeligste bevis for at det i Moskva fantes en makt som kontrollerte Revolusjonen, og som med vilje satte den talmudiske signatur på sine grusomheter, og det var ikke den sovjetiske, den kommunistiske eller den russiske del av revolusjonen.

På denne bakgrunn, som ikke var forstått i «den frie verden», arbeidet de nasjonale gjenreisende krefter gradvis for en frigjørelse fra terroren. I april 1956 ble Vladiskav Gomulka løslatt. Han hadde vært fengslet fra 1951 til 1956 under Berman-Minc-regimet som «avviker». Han kom til å symbolisere det nasjonale håp for polakkene, for selv om han var kommunist, var han også polakk. Han ble gjeninnsatt i sentralkomiteen i det polske kommunistparti den 19. oktober 1956, og den 20. oktober gjorde han noe som kunne ha endret hele vårt århundres gang dersom det ikke hadde vært for den skyggen som falt over de følgende begivenheter (denne gang fra det andre sentrum for «det jødiske spørsmål», Palestina). Han presenterte den polske nasjon for en regulær uavhengighetserklæring, angrep «de siste tolv års dårlige styre», lovte valg og erklærte at «det polske folk vil forsvare seg med alle midler, så vi ikke blir dyttet bort fra demokratiseringens vei».

Han gjorde dette til tross for at en lynvisitt fra selveste sjefene i Moskva, Krustsjov, ledsaget av generaler, truet med å bruke Den Røde Hær. Han syntes å ha blitt brakt fullstendig ut av fatning på grunn av Gomulkas modige holdning, og spesielt av Edward Ochab (også en «antisemitt» i Sulzbergers artikkel), som ifølge rapporten sa: «Hvis De ikke stanser troppene øyeblikkelig, så går vi ut herfra, og avbryter enhver forbindelse.» Den polske hær var tydelig nok parat til å forsvare den nasjonale sak, og Krustsjov kapitulerte. Marshal Rokossovsky forsvant til Moskva[8], og som symbol på nasjonens gjenfødelse ble kardinal Wyszynski (som hadde blitt fratatt sin stilling under Berman-Minc-regimet i 1953) løslatt.

Jubelen bredte seg i Polen. Revolusjonen (den kommunistiske) hadde lidd sitt første store nederlag; troen hadde blitt gjenskapt (dette var meningen med kardinalens befrielse); nasjonen hadde – sviktet som den var av omverdenen – tatt det første store skritt fram imot sin egen befrielse.

Dette spredte seg straks til Ungarn. Den store begivenhet i Polen ble glemt i begeistringen over en enda større. Den menneskelige naturs prosesser, tiden og skjebnen, syntes endelig å føre i en god retning.

I Ungarn samlet folk seg i gatene den 22. oktober 1956, to dager etter den polske uavhengighetserklæring, for å kreve Imre Nagys tilbakekomst til embetet som statsminister, og de sovjetiske besettelsestroppene tilbaketrekning. Ingen var det dette tidspunkt klar over at de var i gang med en nasjonal oppstand, som skulle bli til en nasjonal frihetskrig.

Gnisten kom fra Polen, og bakgrunnen var den samme, med den forskjellen at Ungarn gjennomlevde sin andre prøvelse som offer for jødiske kommissærer. Den betydeligste gjenstand for landets frykt og avsky på dette tidspunkt, var Erno Geroe som var leder av det ungarske kommunistparti, og den tredje av de jødiske terrorister fra 1919 som ble sendt til Ungarn av Moskva for å utfolde terror der. Så ved denne anledning var det ikke bare den akkumulerte bitterhet fra årene 1945-56 som eksploderte, men også inntrykkene fra terroren i 1918-19.

Nå ble Imre Nagy, liksom Gomulka i Polen, symbolet på nasjonens håp, fordi han var en «nasjonal» kommunist. Det vil si ungarer slik Gomulka var polakk, ikke en fremmed. Hvis han hadde blitt tillatt det, ville hans rolle i denne historiske prosess sikker ha vært å ta de første skritt til gjenetablering av Ungarns nasjonale suverenitet og individuelle frihet, hvoretter han ville ha veket plassen for en valgt etterfølger. Hans symbolske popularitet på tidspunktet for det nasjonale opprøret skyldtes først og fremst at han hadde blitt tvunget vekk fra stillingen som statsminister i 1953 og kastet ut av kommunistpartiet i 1955 av de forhatte Matyas Rakosi og Erno Geroe.

I Ungarn som i Polen, ønsket nasjonen bestemte ting, alle klart uttrykt i ord og handlinger i de følgende dager: gjenopprettelsen av den nasjonale tro (symbolisert ved løslatelsen av kardinalen, som hadde blitt fengslet av jødiske terrorister), nasjonens befrielse (ved tilbaketrekning av de sovjetiske tropper), avskaffelse av det terroristiske hemmelige politi, og avstraffelse av terroristlederne. Innledningsvis ble disse krav imidlertid framsatt ved fredelige demonstrasjoner, ikke gjennom opptøyer eller opprør.[9] De ble mer høylytte etter en uforskammet tale av Geroe, partilederen, som hadde beholdt sin stilling da partiets sentralkomité innsatte Nagy som statsminister. Geroe instruerte så de sovjetiske tropper om å trenge inn i Budapest og gjenopprette orden. Da de sovjetiske tanks og Geroes terrorpoliti møtte noen av demonstrantene som var forsamlet på plassen foran parlamentet for å kreve Geroes avgang, åpnet de ild og etterlot gatene oversådd med døde og døende menn og kvinner (24. oktober 1956). Det var begynnelsen på det egentlige opprøret; nasjonen reiste seg samlet mot de sovjetiske tropper og det forhatte terrorpolitiet, og på få dager led den kommunistiske revolusjon et nederlag som fikk motstanden i Polen til å likne en mindre opptakt.

Kardinalen ble løslatt, Nagy ble statsminister, den forhatte Geroe forsvant (til Rivieraen på Krim sammen med Rakosi, sier en rapport), terrorpolitiet ble jaktet og deres innkvarteringer ødelagt. Statuen av Stalin ble veltet og smadret; ungarske tropper støttet opprøret over alt, eller forholdt seg passive; de sovjetiske tropper (som på det tidspunkt for de flestes vedkommende, var russere) viste i mange tilfeller sympati med ungarerne, og mange av deres tanks ble ødelagt. Dette var det mest håpefulle tidspunkt i Europas historie siden 1917, men langt borte var sionismen i gang med å redde revolusjonen fra dens nederlag, og få dager eller timer seinere ble alt som hadde blitt vunnet, tapt igjen.

Bakgrunnen bør kort tegnes opp her, før andre del av det ungarske folks krig beskrives, for det ungarske tilfelle er nok det aller viktigste. Av en eller annen grunn var makten i Moskva, i dette tilfellet mer enn på noe annet tidspunkt, innstilt på å gjøre terroren identisk med jødene, så tilfellet Ungarn peker sterkere enn noe annet på en fortsatt jødisk eller talmudisk kontroll med selve Revolusjonen i dens maktsentrum i Moskva.

Regimet av 1919 i Ungarn, som ungarerne selv satte på porten etter en kort men skånselsløs terror, var jødisk. Tilstedeværelsen av én eller to ikke-jøder i regimet endret ikke dets essensielle sammensetning og natur. Terroren ble utøvet av fire jødiske ledere, støttet av en mengde underordnede jøder, nemlig Bela Kun, Matyas Rakosi, Tibor Szamuely og Erno Geroe, ingen av dem kunne kalles ungarer, og alle var skolert til deres oppgave i Moskva.

Etter den andre krigen ble frie valg tillatt i Ungarn, fordi denne innretning av en eller annen grunn ble ansett for politisk hensiktsmessig (i november 1945). Valget ga det naturlige resultat, et stort flertall for Husmannspartiet; mens kommunistene, tross Den Røde Hærs tilstedeværelse, klarte seg dårlig. Deretter ble Matyas Rakosi sendt til Ungarn (Szamuely hadde begått selvmord i 1919; Bela Kun forsvant i en navnløs sovjetisk utrensing på 1930-tallet, men i februar 1956, og dette kan i dag ses som et vink til ungarerne om hva som ventet dem i oktober 1956).

Med hjelp fra terrorpolitiet og Den Røde Hær begynte Rakosi å ødelegge andre partier og motstandere, blant dem hadde han og Geroe hengt fem (inklusive den berømte Laszlo Rajk). Det skjedde etter de velkjente «tilståelser» om sammensvergelser med «imperialistiske makter» (en beskyldning som lot de imperialistiske makter likeså kalde som de ble rasende over beskyldningen for «sionistisk sammensvergelse» i 1952). I 1948 var Ungarn, under Rakosi, fullstendig sovjettilpasset og terrorisert. Den mest framtredende terrorist under Rakosi selv, var Erno Geroe, som også hadde kommet tilbake til Ungarn etter tjue års forløp. Han iscenesatte rettssaken og ga ordre til fengsling av Ungarns religiøse leder, kardinal Mindszenty[10] (som før han forsvant inn i fangenskapet instruerte nasjonen om ikke å tro på noen tilståelser som måtte bli tillagt ham fra hans fangevoktere). Deretter lå Ungarn i flere år under for terror fra de to mennene som hadde korsfestet landet i 1919, og hele regjeringen ble «nitti prosent jødisk i de øverste kretser». Derfor var terroren for ungarerne først og sist jødisk og talmudisk, ikke kommunistisk, sovjetisk eller russisk. Dens natur var fullstendig tilsiktet. Formålet med Rakosis og Geroes tilbakevending etter Andre Verdenskrig var ikke til å ta feil av, og deres handlinger var heller ikke til å misforstå.

I juli 1953 trådte Rakosi tilbake som statsminister, og The Times meldte at «Geroe er den eneste jøde som er tilbake i regjeringen, som under Rakosi var overveiende jødisk». Da Rakosi fortsatte som partileder, og Geroe var visestatsminister, var det ikke mye som hadde forandret seg, og i juli 1956, da Rakosi også sa opp sin stilling som partileder, ble han etterfulgt i denne stillingen av Geroe, med de følger som man så i oktober.

Selv Geroe synes å ha gått for vidt på dette tidspunkt, for etter det ungarske folks innledende seier ble de sovjetiske tropper trukket tilbake (28. oktober) og to dager seinere (30. oktober) sendte den sovjetiske regjering ut en melding til verden, der den innrømmer «overgrep og feil, som var i strid med likhetsprinsippene i forholdet mellom de sovjetiske stater» og tilbød å diskutere «forholdsregler … for å fjerne alle muligheter for å gripe inn i prinsippene om nasjonal suverenitet», og å påta seg å «undersøke spørsmålet om sovjetiske tropper som var utstasjonert i landene Ungarn, Romania og Polen».

Var det en felle for å lulle folk i søvn mens morderne fikk et pusterom, eller var det et virkelig tilbaketog og en nødvending innrømmelse av feil, som åpnet store perspektiver om forsoning og håp til folkene?

Hvis Israel ikke hadde angrepet Egypt … hvis England og Frankrike ikke hadde gått med i angrepet … hvis disse tingene ikke hadde skjedd, ville verden nå kjenne svaret på det spørsmålet. Nå får vi aldri vite det, for det sionistiske angrep på Egypt, og den engelske og franske deltakelse i det, fridde Revolusjonen fra dens dilemma. Som ved et trylleslag vendte verdens oppmerksomhet seg fra Ungarn til Midt-Østen, og Ungarn var glemt. Forgjeves sendte Nagy sin appell til verden allerede neste dag og sa at 200.000 soldater og 5000 tanks var på vei inn i Ungarn.

Budapest ble pulverisert. Den 7. november forsvant den siste frie ungarske radios stemme fra eteren (Radio Rakoczy i Dunapentele), som Polens stemme hadde forsvunnet i 1944 og Tsjekkias i 1939, og hadde latt deres sorger gå i arv til «Vesten».

«Dette er vår siste sending. Vi blir oversvømt av sovjetiske tanks og flymaskiner.» New York Times’ korrespondent i Wien noterte: «Disse ord ble etterfulgt av en høy, brakende lyd. Så ble alt stille.»

Naby søkte tilflukt hos den jugoslaviske delegasjonen, og da han forlot den under sovjetisk ledsagelse, ble han deportert et annet sted, ingen vet hvor. Kardinalen søkte tilflukt i den amerikanske ambassaden. I slutten av november uttalte den kubanske delegerte til De Forente Nasjoner, en velinformert autoritet, at 65.000 mennesker hadde blitt drept i Ungarn. Mer enn 100.000 hadde på det tidspunkt flyktet over grensen inn i Østerrike, et lite land som opprettholdt «Vesens» noe frynsete standard ved å motta alle uten å stille spørsmål. Noen få tusen av dem nådde til Amerika, der de ble mottatt av den amerikanske forsvarsminister, en Wilbur M. Brucker, som beordret dem til «å hylle det amerikanske flagg», og så «å hylle president Eisenhower».

Dette var virkelig ti dager som sjokkerte verden og vil sjokkere den enda mer hvis den sanne historie noen gang blir fortalt. De viste at de verdier som en gang ble symbolisert av to ord: «The West», nå ble hevdet sterkest av de fangetatte folkeslagene i Øst-Europa, ikke i Amerika, England eller Frankrike.

De vestlige land vendte situasjonen i Ungarn ryggen. De hadde deres oppmerksomhet rettet på begivenhetene i Midtøsten. «Det jødiske spørsmål» i Midtøsten kom i veien og utraderte det spirende håp i Europa. Enda en gang arbeidet den revolusjonære kommunisme og den revolusjonære sionisme sammen, perfekt synkronisert, som i oktober 1917. Den enes handlinger gagner direkte den andre. De Forente Nasjoner fikk ikke tid til å diskutere den ungarske bønn om hjelp før den neste terror hadde knust dem som ba om hjelp, og hadde gjeninnsatt de godkjente agenter for Revolusjonen på de delegertes plasser.

I Ungarn ble den forsvunne Geroes plass overtatt av enda en kommissær fra 1919. Ferenc Münnich, som hadde hatt en prominent plass i Bela Kuns regime, var også vendt tilbake til Ungarn etter Andre Verdenskrig, sammen med Den Røde Hær. Fra 1946 til 1949, da Rakosi for andre gang satte i gang med terror, var Münnich politisjef i Budapest. Nå ble han «visestatsminister, minister for det nasjonale forsvar og den offentlige sikkerhet». Det var i regjeringen under en viss Janos Kadar, som var innsatt av Moskva. Kadar hadde et visst ry på seg for uavhengighet, og ville derfor neppe få lov til å utøve noen nevneverdig makt. Münnich (sa New York Times) var Moskvas kort, og han kontrollerte Kadar.

Slik senket mørket seg igjen over Ungarn, og befolkningen måtte finne den trøsten det var mulig å hente i den amerikanske presidents ord om at han i hjertet følte med landet. Den tidsinnstilte bomben i Midtøsten eksploderte nettopp da Revolusjonen var ved å lide nederlag i Moskva. Denne avledningen endret den mest lovende utvikling på mange år til å bli den mest nedslående.

Sovjetunionen kunne uforstyrret massakrere Ungarn, mens stormaktene i Vesten begynte å diskutere Israel, Egypt og Suezkanalen. Hele verdens oppmerksomhet ble rettet mot dem, og Sovjetstaten kunne med en europeisk nasjons blod på sine hender blande seg i den alminnelige fordømmelse av England og Frankrike da de gikk med i det israelske angrepet.

Skapelsen av den sionistiske stat viste seg å være enda mer uhellsvanger enn den andre av de talmudiske jøders skapninger, den kommunistiske revolusjon. Den andre del av denne beretningen om årene omkring «Kulminasjonen» handler derfor om begivenhetene i den sionistiske stat i de åtte år mellom skapelsen av den i 1948, gjennom terror, og dens angrep på Egypt i oktober 1956.

[1] Omkring 1952 kom et polyppdyr av en art som man hadde trodd var utdødd i millioner av år, opp til overflaten i Det Indiske Hav (og gjorde alvorlig skade på Darwins teori ved sitt utseende, på samme måte som den litt seinere oppdagelsen av at Piltdown-kraniet var en forfalskning).

[2] Hans ledende plass ble kortvarig overtatt av en viss Grigori Malenkov, som overga den til de to herrer, Nikita Kruschev (partileder), og Nikolai Bulganin (statsminister). Omverdenen kunne ikke avgjøre i hvilken utstrekning de overtok Stalins personlige makt eller ble dominert av andre. Én som hadde overlevd alle forandringer og utrenskninger, Lazar Kaganovich, en jøde, forble visestatsminister hele veien igjennom, og ble på den bolsjevikiske årsdag i november 1955 utvalgt til å fortelle verden at «revolusjonære ideer kjenner ingen grenser». Da de to ledende herrer besøkte India samme måned, spurte New York Times hvem som regjerte Sovjetunionen mens de var borte. Svaret var: «Lazar M. Kaganovich, veteran-kommunistleder.» Kaganovich var blant Stalins eldste og nærmeste venner, men verken dette eller noen andre relevante kjensgjerninger avskrekket den vestlige presse fra i hans siste måneder å angripe Stalin som den nye, antisemittiske «Hitler».

[3] Denne forargelsen i Vesten hadde begynt flere uker tidligere, samtidig med presidentvalget i Amerika, begrunnet i rettssaken i Prag, hvor elleve av fjorten anklagede ble hengt etter de sedvanlige «tilståelser», som følge av anklager om sionistisk sammensvergelse. Tre av ofrene var ikke-jøder, men også de kunne likeså godt aldri ha vært født eller hengt, skal man dømme etter den lille oppmerksomheten de fikk i vestlig presse.

[4] Av hvilke det var omkring to millioner ifølge de løpende, jødiske «skjønn» eller omtrent én prosent av hele den sovjetiske regjerings statistiske beregning over den sovjetiske økonomi i 1956 opplyste var 200.000.000).

[5] Eisenhower tilføyde at hans mor hadde oppdratt ham og hans brødre med Det Gamle Testamente. Denne noe kryptiske hentydning er til den kristne sekt, Jehovas Vitner, i hvilken Eisenhower og hans brødre ble oppdratt i deres barndomshjem.

[6] Mens han enda en gang utropte en befrielsespolitikk, la Dulles, utenriksministeren, fra seg selv og Amerika ethvert ansvar for den ulykkelige oppstand i Ungarn. Han sa at med start i 1952 hadde han og presidenten gjentatte ganger erklært at befrielse måtte oppnås med fredelige, evolusjonære midler. Erklæring fra Augusta, Georgia, 2. desember 1956.

[7] Den ble slått ned, og en grusom hevn ble tatt av «den fryktede fru Hilde Benjamin» (The Times, 17. juli 1953), som ble forfremmet til justisminister i anledningen, og som ble kjent for sine dødsdommer (en av den over en ung gutt som delte ut anti-kommunistiske brosjyrer) og for hennes spesielle forfølgelse av sekten Jehovas Vitner, som president Eisenhower var oppdratt. Til vanlig omdømme og i beskrivelser i New York-aviser, ble hun beskrevet som «jødinne». Så langt mine undersøkelser rekker, var hun, skjønt hun var gift med en jøde, ikke selv jødinne av fødsel.

[8] Et godt eksempel på den forvirring som «det jødiske spørsmål» brakte inn i begivenhetene. Rokossovsky, polskfødt og sovjetisk marskalk, stanset de framrykkende tropper utenfor Warszawa i 1944 for å gi SS og Gestapotropper tid og frihet til å massakrere den polske motstandshær. Han var derfor den mest forhatte mann i Polen. Samtidig ble han ansett for «antisemitt» av avisene i New York. Den strømmen av følelser som veide tyngst imot ham, kan ikke avgjøres på nåværende tidspunkt.

[9] Den beste, autentiske beretning om den opprinnelige hendelsen ble gitt, uvisst av hvilken grunn, av den kommunistiske diktator i Jugoslavia, Tito, i en nasjonal utsendelse den 15. november 1956. Han sa blant annet: «Da vi var i Moskva erklærte vi at Rakosis regime og Rakosi selv ikke hadde de nødvendige kvalifikasjoner til å lede den ungarske stat og sørge for indre enighet … Ulykkeligvis trodde de sovjetiske kamerater oss ikke … Da ungarske kommunister selv forlange at Rakosi skulle trå tilbake, innså de sovjetiske ledere at det var umulig å fortsette på denne måten, og gikk med på at han skulle fjernes. Men de begikk en feil ved ikke også å tillate å fjerne Geroe og andre Rakosi-tilhengere … De gikk med på å fjerne Rakosi på den betingelsen at Geroe formelt skulle bli … Han førte samme politikk og var likeså skyldig som Rakosi … Han kalte de hundretusenvis av demonstranter, som stadig var demonstranter på det tidspunkt, for «pøbel» (en deltaker fortalte at Geroes ord var «bedritne fascistbanditter og andre ord som er for skitne til å gjentas») … Dette var nok til å få kruttønna til å eksplodere … Geroe innkalte hæren. Det var en fatal feiltakelse å innkalle hæren mens demonstrasjonen fortsatt var i gang … Det gjorde disse mennesker enda mer rasende, og et spontant opprør fulgte … Nagy kalte folket til våpen imot sovjethæren og appellerte til de vestlige land om å intervenere …»

[10] De ufravikelige og bevisst anti-kristne trekk viste seg igjen i behandlingen av kardinal Mindszenty. Detaljene ble offentliggjort etter hans befrielse. Kort sagt, fortalte han at han hadde blitt torturert av sine fangevoktere i 29 dager og netter mellom sin arrestasjon og rettssak, han ble kledd naken, slått i dagevis med en gummikølle, holdt i en kald, fuktig celle for å irritere hans svake lunger, tvunget til å se på obskøne forestillinger, og forhørt uten søvn i hele perioden (intervju offentliggjort i mange aviser og tidsskrifter, desember 1956.

---

–> Kapittel 46.2 – Kulminasjonen – Den sionistiske stat
<– Kapittel 45 – Den jødiske sjel
<– Kapittel 44 – Verdensinstrumentet
<– Kapittel 43 – Den sionistiske stat
<– Kapittel 42 – Den talmudiske hevn
<– Kapittel 41 – Revolusjonen utvider seg
<– Kapittel 40 – Invasjonen av Amerika
<– Kapittel 39 – Bevæpningen av Sion
<– Kapittel 38 – Det lille landet langt borte
<– Kapittel 37 – Ledere, messiaser og masser
<– Kapittel 36 – Pressens merkelige rolle
<– Kapittel 35 – Det nasjonale hjem
<– Kapittel 34 – Lord Northcliffes rolle
<– Kapittel 33 – Ligaen til å framtvinge fred
<– Kapittel 32 – Verdensrevolusjonen igjen
<– Kapittel 31 – Et nett av intriger
<– Kapittel 30 – Det avgjørende slaget
<– Kapittel 29 – Houses ambisjon
<– Kapittel 28 – Balfours villfarelse
<– Kapittel 27 – «Protokollene»
<– Kapittel 26 – Dr. Herzls kjetteri
<– Kapittel 25 – Den sionistiske verdensorganisasjon
<– Kapittel 24 – Sionismens komme
<– Kapittel 23 – «Profeten»
<– Kapittel 22 – Direktørene
<– Kapittel 21 – Disraelis advarsler
<– Kapittel 20 – Planen
<– Kapittel 19 – Verdensrevolusjonen
<– Kapittel 18 – Napoleons forhør
<– Kapittel 17 – Den destruktive misjon
<– Kapittel 16 – Den messianske lengsel
<– Kapittel 15 – Talmud og ghettoene
<– Kapittel 14 – Den mobile regjering
<– Kapittel 13 – Vernet om loven
<– Kapittel 12 – Lyset og skyggen
<– Kapittel 11 – Den fariseiske føniks
<– Kapittel 10 – Den fariseiske fønix 
<– Kapittel 9 – Fariseernes oppstigning
<– Kapittel 8 – Loven og edomittene
<– Kapittel 7 – Oversettelse av Loven
<– Kapittel 6 – Folket gråt
<– Kapittel 5 – Babylons fall
<– Kapittel 4 – Lenkene smis
<– Kapittel 3 – Levittene og loven
<– Kapittel 2 – Israels endelikt
<– Kapittel 1 – Begynnelsen på affæren
<– Innledning til Reeds bok

Share on Facebook