Kapittel 44 – Verdensinstrumentet
Andre Verdenskrig frambrakte et tredje resultat i tillegg til dens fremme av revolusjonen i Europa og til etableringen av den sionistiske stat med makt, nemlig det andre forsøket på å bygge strukturen til en «verdensregjering», på hvilket alter Vestens nasjoner skulle ofres. Dette er det endelige sluttprodukt som kommunismens og sionismens parallelle prosesser tydeligvis sikter mot å nå. Ideen dukket opp for første gang i Weishaupts papirer, tok livskraftig form i løpet av det 19. århundre og ble framlagt i alle detaljer i Protokollene fra 1905. Under Første Verdenskrig var dette den sentrale idé bak alle de andre ideer som House og dennes medsammensvorne «lot sive inn i sinnet» på president Wilson, og som de forsøkte å få ham til å føle at var «hans egne». Den tok deretter form, først som «Ligaen til å framtvinge fred» og ved krigens slutt som «Folkeforbundet».
Den opplevde således sin første og delvise gjennomføring, slik det var tilfelle med alle dens støtte-ideer, under en stor krigs forvirrings-fase, og det vil si den siste del av kampfasen og den tidligste del av etterkrigsfasen. Den var aldri før krigen blitt framlagt for de folkeslag som ble innviklet i krigen, og disse folkeslag fikk heller aldri forelagt noen velbegrunnet forklaring på ideens natur og formål. Under krigens «nødrett» tok «første-diktatorene» folkenes tilslutning for gitt. Det eneste uttrykk for en offentlig mening som noen sinne framkom, var De Forente Staters Kongress’ øyeblikkelige avvisning av å ha noe som helst å gjøre med den, etter at tåka fra Første Verdenskrig hadde lettet.
De tjue årene som hadde gått mellom de to krigene, viste at «Folkeforbundet» verken kunne gjennomtvinge eller opprettholde freden, og at nasjonene ikke av egen fri vilje ville oppgi deres suverenitet til forbundet. Da Andre Verdenskrig nærmet seg, var de menn som skulle komme til å lede den, ikke desto mindre på nytt travelt opptatt av denne ideen om å etablere hva de kalte en «verdensautoritet» av et eller annet slag, og det ene emne som gikk igjen i alle deres tanker, var at «Nasjoner» skulle oppgi «suverenitet». Roosevelt hadde så langt tilbake som i 1923 (ifølge Baruchs biograf, Morris V. Rosenbloom) etter sin lammelse, brukt tiden i sykesengen til å skissere «en plan til bevarelse av fred», en plan han senere som president reviderte og ga navnet «De Forente Nasjoner».
I England ble forkjemperen for britisk nasjonalitet, Winston Churchill, i 1936 president for den britiske avdeling av en internasjonal organisasjon ved navn «The New Commonwealth Society», som var forløper for en «verdenspolitistyrke for å opprettholde fred» (sammenstillingen av ordene «makt» og «fred» dukker alltid opp i disse programmer og erklæringer) – og han erklærte (den 26. november 1936) at den avvek fra «andre fredsselskaper» i og med at den «talte for anvendelse av makt mot en fredsbryter på et lovgrunnlag». Churchill sa ikke hvilken lov eller hvem sin lov, men han framførte «makt» som veien til «fred».
Det er derfor logisk at Churchill under møtet med president Roosevelt i august 1941, da den ufruktbare «Atlanterhavserklæringen» ble skapt, skulle fortelle presidenten (som han skriver) at «den offentlige mening i England ville bli skuffet hvis det ikke fantes vilje til å skape en internasjonal organisasjon til å bevare freden etter krigen». Jeg var i England på dette tidspunktet, og var i hvert én som var skuffet over den tilføyelsen som Churchill ønsket. Og hva «offentlig mening i England» angikk, så var det ikke noen, for befolkningen hadde ikke blitt tilbudt en grunnleggende informasjon som det kunne dannes en mening ut fra. Churchill forfulgte ideen som selvstendig autoritet i likhet med Roosevelt: «Roosevelt snakket og handlet i fullstendig frihet på alle områder … Jeg representerte Storbritannia med nesten samme frihetsgrad. På den måten ble det oppnådd en svært høy grad av koordinasjon, og besparelsen i tid og i antallet av mennesker som ble informert, var begge uvurderlige.» Slik lyder Churchills beskrivelse av hvordan «de viktigste forretninger mellom våre to land nesten utelukkende ble gjennomført ved personlige utvekslinger» mellom ham selv og Roosevelt i «perfekt forståelse».
Følgelig dominerte «spørsmålene om en Verdensorganisasjon» (Churchill) i krigens avsluttende faser – og uten noen som helst referanse til de mange millioner kjempende – de private samtaler mellom disse to menn, samt general Smuts i Sør-Afrika og lederne av de andre britiske oversjøiske land. På det tidspunktet (1944) hadde Churchill nådd fram til å bruke uttrykket «verdensinstrument» (liksom det gjaldt hans tidligere hentydning til «lov»), meldte det innlysende spørsmålet seg: hvem sitt instrument? «Hindring av framtidige brudd på freden» var fast språk på lager i alle disse samtalene. Vanskeligheten med å avgjøre hvem som er fredsbryteren, viste seg i tilfellene Havanna havn i 1898 og Pearl Harbor i 1941, og for den saks skyld var medskyldig fredsbryter ved starten av Andre Verdenskrig, Sovjetstaten, den parten som ble mest overdådig belønnet ved krigens avslutning, så alt dette snakk om å «stanse fredsbrudd» kan ikke ha vært alvorlig ment. Tydelig nok var det meningen å opprette et «verdensinstrument» til bruk for den som fikk kontroll med det. Og mot hvem skulle det brukes? Svaret leveres av alle propagandaskaperne for denne ideen. Det ene som de alle angriper, er «nasjonalstaters suverenitet». Ergo ville det bli brukt til å utslette nasjonalitet (rent faktisk kun i Vesten). Av hvem ville det bli brukt? Resultatene etter de to store kriger i dette århundre leverer svaret på det spørsmålet.
Det var på denne bakgrunn at «De Forente Nasjoners Organisasjon» ble opprettet i 1945. Innen det hadde gått to år (det vil si mens forvirringsperioden etter Andre Verdenskrig fremdeles sto på), ble den sanne karakter av «verdensregjering» og «verdensinstrument» avslørt for en kort tid. For første gang ble det vist for folkeslagene hva som ventet dem dersom denne idé noensinne ble fullstendig realisert. De forsto ikke hva det var de fikk se den gangen, og glemte det straks igjen, men avsløringen er beskrevet og derfor av varig verdi for den studerende nå og likeså lenge denne idé om en overnasjonal «autoritet», så tydelig forutsagt i Protokollene av 1905, fortsatt blir framelsket av mektige menn bak kulissene for den internasjonale politikk. På dette punkt i fortellingen dukker personen Bernard Baruch for første gang fram fra rådgiver-skyggen til fullt dagslys, slik at rimelige resultatslutninger kan trekkes om hans langvarige andel i vårt århundres begivenheter.
Som det ble vist, grep han avgjørende inn til fordel for den sionistiske stat i 1947 ved å «forandre seg en god del» fra sin tidligere fiendtlighet overfor sionismen (Weizmann) og ved å formane en ansvarlig minister, James Forrestal, til å stoppe sin opposisjon. Dette er det første tilfellet hvor Baruchs innflytelse på statens politikk tydelig kan ses, og det er et betydningsfullt eksempel som må bringe pessimisme til dem som håper på jødisk «inntreden i menneskeheten», for fram til dette tidspunkt syntes han å være (og ønsket sannsynligvis å virke som) en fullt integrert amerikaner, et mønstereksempel på jødisk emansipasjon, høy, flott, ærverdig og overdådig vellykket i sine virksomheter.
Hvis Baruchs «forandring» var så plutselig, som angitt i Weizmanns beskrivelse, får en annen begivenhet fra denne perioden den til å virke svært radikal, ja likefram voldsom. En av de mest ekstreme sionistiske sjåvinister i Amerika på den tid var en Ben Hecht, som en gang ga ut følgende erklæring:
«En av de fineste handlinger som pøbelen noen gang utførte, var korsfestelsen av Kristus. Intellektuelt sett var det en strålende gestus. Men forvent at pøbelen kludrer det til. Hvis jeg hadde hatt som oppgave å korsfeste Kristus, ville jeg ha håndtert det annerledes. Forstå at jeg ville ha fått ham skipet til Roma og fôret til løvene. De hadde aldri kunne lage en frelser ut av hakkekjøtt.»
Under den voldelige perioden i Palestina, som kulminerte i pogromen på araberne i Deir Yassin, rykket denne Hecht inn en helsides annonse i mange av de ledende aviser over hele Amerika. Den var adressert «Til terroristene i Palestina» og inneholdt bl.a. denne beskjeden:
«Amerikas jøder er med dere. Dere er deres helter … Hver gang dere sprenger et britisk depot eller sender et britisk tog til himmels eller plyndrer en britisk bank eller fyrer løs med deres geværer og bomber mot de britiske forræderne og inntrengerne i deres hjemland, feirer jødene i Amerika en liten høytidelighet i sine hjerter.»
Det var forfatteren av denne annonsen (ifølge hans selvbiografi) som Baruch valgte å besøke for å informere om sin sympati og støtte:
«En dag åpnet døren til mitt værelse seg, og en høy, hvithåret mann trådte inn. Det var Bernard Baruch, min første jødiske besøkende. Han satte seg ned, betraktet meg et øyeblikk og snakket. «Jeg er på Deres side,» sa Baruch, «den eneste måte jødene noensinne vil oppnå noe på, er ved å kjempe for det. Jeg ønsker at De skal tenke på meg som en av Deres jødiske krigere i det høye gress med et langtrekkende våpen. Jeg har alltid utført mitt beste arbeid på den måten, ute av syne.»
Denne avslørende uttalelsen (i tillegg til Baruchs intervensjon i Forrestal-affæren) gir den som studerer dette, en innsikt i Bernard Baruchs personlighet. Hvis dette var måten hvorpå han hadde gjort sitt beste arbeid («som en jødisk kriger i det høye gress, med et langtrekkende våpen … ute av syne») i hans trettifem år med å «gi råd seks presidenter», så er utformingen av amerikansk politikk og av verdensbegivenhetene gjennom det tjuende århundre forklart. Leseren er i sin gode rett til å forstå ordene i deres fulle utstrekning og til å vurdere Baruchs innflytelse på amerikanske og verdensomspennende forhold i det lys de kaster. Ordene er likeså relevante for Baruchs ene store offentlige inngrep i verdens forhold som skjedde på noenlunde samme tid. Dette var «Baruch-planen» for en despotisk verdensautoritet bakket opp av utslettelses-kapasitet, og de ovenfor siterte ord rettferdiggjør den ytterste bekymring med hensyn til de formål som et slikt «verdensinstrument» ville bli anvendt på. «Baruch-planen» er av så stor betydning for denne fortellingen at en grundigere kikk på Baruchs fulle bakgrunn og liv er sin plass her.
Han ble vanligvis antatt for å være av den aristokratisk-jødiske typen, det vil si av sefardisk avstamning, altså som via opplevelsene i Spania og Portugal førte stamtreet tilbake til en forsvinnende liten mulighet for en palestinsk fortid. Faktisk var hans far, som han selv fortalte det (7. februar 1947) «en polsk jøde som kom til dette land for hundre år siden». Det plasserer Baruch mellom de slaviske ashkenazier, de ikke-semittiske «østjøder», som nå (av jødiske statistikere) sies å utgjøre nesten hele jødedommen.
Han ble født i 1870 i Camden i South Carolina. Hans familie så ut til å ha identifisert seg med det nye landet på godt og ondt, for hans far gjorde tjeneste som kirurg i sørstatshæren og Baruch selv ble født i de onde «gjenoppbygningens» år. Som barn opplevde han negre, som oppildnet av opportunistiske taler om frigjøring, voldelig dro gjennom de søvnige gater i hans plantasje-landsby, mens hans eldre brødre sto parate med geværer på førsteetasjens verandaer. Hans far bar Ku Klux Klanens hette og kappe.
Han så altså i sin barndom den destruktive revolusjon i arbeid (for den overtok skueplassen under de siste stadier og i etterveene av Borgerkrigen, og «gjenoppbyggingen» var til å gjenkjenne som dens verk), og senere så han de varige verdier i et fritt samfunn. Hans familie var imidlertid ikke reelt en del av Syden og snart skulle tiltrekningskraften fra New York føre den dit. Her var Bernard Baruch, innen han hadde nådd en alder av tretti år, blitt en rik mann videre på vei opp, og innen han var førti, var han allerede en mektig person, om enn usynlig, bak politikken. Han er sannsynligvis den virkelige modellen for topp-finansmannen «Thor» i Houses roman. Tross stor motstand fra andre, fikk House ham med i gruppen rundt Wilson.
Da var hans livshistorie allerede fylt med store finansielle kupp, skuflet inn på sammenbruddet, kursspekulasjon, konkursjakter, prisdumping, osv. Gull, gummi, kobber, svovel – alt ble til dollars med hans berøring. I 1917 informerte han Kongressens House Rules Committee under en etterforskning av bevegelsene i aksjemarkedet som var igangsatt ved utspredningen av «fredsrapporter» i 1916 om at han på en enkelt dag hadde «tjent en halv million dollar ved baisse-spekulasjon». Han fortalte at hans støtte til president Wilson (til hvis valgkampanje han ga overdådige bidrag) i begynnelsen skyldtes professor Wilsons angrep på eksklusive «brorskap» på Princeton-universitetet (som i 1956 utmerket seg ved å la Alger Hiss tale til en av dets studentklubber). Det man skulle forstå her, var at han var en av dem som avskydde all «diskriminering på grunn av rase, klasse eller tro». Men få menn kan ha lidd mindre under «diskriminering» enn Baruch.
Hans første opptreden på Wall Street møtte stor uvilje blant de mektige personer som var der, fordi han var «en gambler» (en anklage som øyensynlig først ble rettet mot ham av J. Pierpont Morgan). Han overlevde alle slike kritikker og beskrev seg selv som «en spekulant». Under Første Verdenskrig utnevnte president Wilson ham til formann for War Industries Board (som styrte krigsindustriene) – idet Baruch hadde fortsatt presset mot president Wilson til at ledelsen av dette diktatoriske vesen måtte være «enmanns»; og han beskrev senere seg selv i denne rollen som den som hadde vært verdens mektigste mann. Da president Wilson vendte tilbake fra Versailles-fredskonferansen fullstendig ute av stand til å arbeide «ble Baruch medlem av den gruppen som traff avgjørelser under presidentens sykdom … kalt «Regjeringsrådet», og president Wilson reiste seg bare lenge nok fra sitt sykeleie til å kunne avskjedige sin utenriksminister, Robert Lansing, som hadde innkalt ministermøter i opposisjon til dette «Regjeringsråd».
Baruchs biograf erklærer at han fortsatte som «rådgiver» for de tre republikanske presidentene i 1920-årene, og Eleanor Roosevelt bevitner at han var president Roosevelts rådgiver både før og under det tolv år lange demokratiske regime som fulgte. I mars 1939 følte Winston Churchill seg parat til å opplyse Baruch om at «krigen kommer svært snart … De vil kjøre showet over der».
På dette tidspunkt hadde Baruch «rådgitt» presidenter i nesten tretti år, og til tross for dette, kan den iherdige student ikke med sikkerhet oppdage eller uttale seg om hva Baruchs motiver var, karakteren av de «råd» han ga, eller hvilken effekt hans rådgivning hadde på amerikansk politikk og verdensbegivenhetene. Dette er naturlig, for han hadde alltid arbeidet «i det lange gress … ute av syne». Han hadde aldri vært en valgt eller en ansvarlig del av statsapparatet som sådant, uten at hans arbeid ble inspisert. Han var den første av «rådgiverne», den nye type hersker, som kun ble forutsagt ved århundrets begynnelse av de svært baktalte «Protokoller» fra 1905.
Bare utledninger og følgeslutninger var mulige i hans tilfelle. Biter herfra og derfra kunne settes sammen til å danne et bilde. For det første var hans offentlig registrerte anbefalinger alltid metoder til «kontroll». Både i Første og Andre Verdenskrig var dette hans vidundermiddel: «kontroll», «disiplin» og liknende. Det gikk alltid ut på et krav om makt over mennesker, og et krav om sentralisering av autoritet i en enkelt manns hender, og kravet ble reist igjen lenge etter Andre Verdenskrig, enda en gang med den forsikringen at det ville forhindre den tredje krig: «Før kulene begynner å fly … må landet akseptere disiplinering slik som rasjonering og priskontroll» (28. mai 1952, sagt til en senatskomité).
Hver eneste gang denne anbefaling ble gitt, ble den presentert som et middel til å overvinne en diktator («der Kaiser», «Hitler», «Stalin»). Den kontrollerte og disiplinerte verden slik Baruch så den for seg, ble beskrevet av ham i vitneutsagn for en kongress-komité i 1935: «Hvis 1914-1918-krigen hadde fortsatt i enda et år, ville hele vår befolkning ha dukket opp i billige, men brukbare uniformer … skotyper ville ha blitt redusert til kun to eller tre.» Denne uttalelsen framprovoserte sterke protester i samtiden. Amerikanere som hadde hjulpet til med å slå de «ensrettede» tyskere, holdt ikke ut tanke på at de selv skulle ha framvist et bilde av trøstesløs ensretting hvis krigen bare hadde «vart enda et år». Baruch nektet da at han hadde tenkt på å «kommandere nasjonen i rett linje», men hans biograf skriver at han «gjenopplevde sitt forslag til en liknende trøstesløs bekledning i Andre Verdenskrig». Den som studerer emnet og forestiller seg bildet som tones fram her, vil ikke kunne frigjøre seg fra parallellen som beskrives i Protokollene: En trøstesløs, slavebundet masse, som bebor de tidligere nasjonalstater.
Andre bruddstykker viste at Baruchs tanker kulminerte i et bilde av en kontrollert og disiplinert verden. Den folie de grandeur, den megalomani, som Wilson-ene, Lloyd George-ene, Roosevelt-ene og Winston Churchill-ene beskyldte «der Kaiser» og Hitler for, bodde i ham. Hans biograf siterer: «Selvfølgelig kan vi ordne verden, sa Baruch ved mange anledninger»; og siden, under Andre Verdenskrig, «hadde Baruch vært enig med president Roosevelt og andre ledere om at en verdensorganisasjon skulle etableres på høydepunktet av alliert enighet i krigen».
De kursiverte ordene er nøkkelordene: De henviser til forvirringsperioden i en stor krig, hvor «rådgiverne» framlegger deres planer, «første-diktatorene» underskriver dem (og senere ikke kan begripe hvordan de kunne ha gjort det), og hvor de store kupp gjennomføres.
Alt dette er bruddstykker, viktige, men bare en del av helheten. Umiddelbart etter Andre Verdenskrig gjorde Baruch sin første store offentlige entré i verdens affærer som forfatter av en plan om verdens-diktatur og diktat (etter min oppfatning) gjennom terror. For første gang ligger hans sinn og arbeid åpent for en undersøkelse, og det er i forbindelse med denne planen (atter etter min oppfatning) at hans ord til Ben Hecht er av så stor betydning.
Ifølge hans biograf var Baruch 74 år gammel «da han begynte å forberede seg til den innsats han selv betraktet som den mest avgjørende i hans liv … å forme en brukbar plan for kontroll ved atomenergi, og, som representant for De Forente Nasjoner ved De Forente Nasjoners Atomenergi Kommisjon, å fremme kommisjonens vedtakelse av planen». Dette må ha vært i 1944, et år før den første atombombe ble kastet, og før De Forente Nasjoner overhodet var skapt.
Hvis dette er korrekt, visste Baruch hva som ville skje i verden omkring to år før begivenhetene inntraff. Den «utnevnelse» han forberedte seg til i 1944, ble først foreslått for president Truman i mars 1946 (sju måneder etter de første atombomber) av utenriksminister Byrnes (etter samråd med Baruch). President Truman foretok pliktskyldig utnevnelsen, hvoretter Baruch omsider framstår offentlig i en offisiell funksjon. Han gikk i gang med arbeidet på «Baruch-planen».
Den loven som regulerer Amerikas medlemskap i De Forente Nasjoner fordrer at en amerikansk representant i organisasjonen følger den politikken som besluttes av presidenten og som gis videre gjennom utenriksministeren. Ifølge Baruchs biograf, forhørte denne seg om hva «politikken» skulle være, muligens som en formsak, for han hadde blitt bedt om å lage den selv. Derfor var «Baruch-planen» bokstavelig talt Baruch plan, dersom denne redegjørelsen var korrekt (den ble utgitt med hans godkjennelse). Den ble tenkt ut på en benk i Central Park i samråd med en viss Ferdinand Eberstadt, Baruchs assistent i 1919 i Versailles og en «aktiv disippel» av Baruch i Andre Verdenskrig. Dette kunne betegnes som det tjuende århundres måte å skape statspolitikk på, og øyensynlig var episoden grunnen til Baruchs folkelige tittel: «Parkbenk-statsmannen».
Baruch presenterte da sin plan for De Forente Staters Atomenergi Kommisjon under åpningsforsamlingen den 14. juni 1946. Han talte med en stemme, som levittenes Jehova, idet han tilbød «velsignelser eller forbannelser», som viste til atombomben som «det absolutte våpen» (innen få år var et enda mer ødeleggende sprengstoff i konkurrerende produksjon), og brukte de velkjente argumenter hos falske profeter, nemlig at dersom hans råd ble fulgt, ville «fred» bli følgen, og hvis ikke ville alle bli «utslettet». Det forslaget han framsatte forekommer meg å være universelt diktatur, støttet av terrorisme på verdensomspennende nivå: leseren må selv dømme.
«Vi må velge verdensfred eller verdensutslettelse … Vi må bringe til veie metoder til å sikre at atomenergi blir anvendt til fredelige formål og til at dens anvendelse i krig må utelukkes. Til dette formål må vi etablere øyeblikkelig, effektiv og helt sikker avstraffelse av de som bryter avtaler som nasjonene har inngått. Avstraffelse er altavgjørende hvis fred skal bli annet enn en feberaktig pause mellom kriger. Dessuten kan De Forente Nasjoner påby individuelt ansvar og straff etter de prinsipper som ble fulgt i Nürnberg av Unionen av Sosialistiske Sovjet-Republikker, Storbritannia, Frankrike og De Forente Stater – en oppskrift som med sikkerhet ville gagne verdens framtid. I denne krise representerer vi ikke kun våre regjeringer, men i langt større betydning representerer vi verdens folkeslag … Folkeslagene i de demokratiene som er forsamlet her, er ikke redde for internasjonalisme, som beskytter. De er uvillige til å bli avspist med sludder om snever suverenitet, som er vår tids betegnelse for tidligere tiders isolasjon.»
Baruch opptrådte altså ikke som representant for De Forente Stater, men som talsmann for «verdens folkeslag», og det var i den rolle han anbefalte en permanent Nürnbergdomstol som sikkert middel til å hjelpe verden (sannsynligvis ved dommer som skulle avsies på Forsoningsdagen).
På dette fundament foreslo han «styring av – eller eierskap av» alle atomenergi-aktiviteter som var potensielt farlige for verdens sikkerhet, og makt til å kontrollere, inspisere og tillate alle andre atomenergi-aktiviteter. Og hva angikk «overtredelser av denne orden», foreslo han at «avstraffelser som skulle være så øyeblikkelige og sikret som overhodet mulig, skulle iverksettes for ulovlig besittelse eller bruk av en atombombe eller atommateriale eller for bevisst forstyrrelse av Autoritetens virke». Han gjentok så sitt forslag om «avstraffelse»: «… spørsmålet om avstraffelse ligger sentralt i vårt nåværende sikkerhetssystem … Pakten tillater kun avstraffelse etter enighet mellom alle de fem stormakter … Der må ikke noe veto være til for å beskytte dem som bryter deres høytidelige avtaler … bomben venter ikke på en utskytelse. Å skyte ut kan bety å dø. Tiden mellom en overtredelse og en preventiv handling eller avstraffelse vil være altfor kort til å gi plass til lengre diskusjoner om hvilken kurs som skulle følges … Løsningen vil kreve en tilsynelatende oppofrelse av stolthet og posisjon, men heller smerte som prisen for fred enn døden som prisen for krig».
Leseren vil bemerke at Baruch hevdet at verden kun kunne unngå «utslettelse» ved å «forhindre anvendelsen av atomenergi i krig» og at han foreslo at det skulle etableres «en Autoritet» med et monopol på atomenergi, og som skulle være fri for noen som helst form for kontroll med sin straffende bruk av atomenergi mot en hvilken som helst part, som den dømte til å fortjene avstraffelse.
Det var dette forslag jeg tidligere hadde i tankene da jeg nevnte at verden for første gang fikk et glimt av hva «verdensregjering» betydde. Baruchs biograf sier at president Truman «ga sin tilslutning til planen» og forteller heretter om Baruchs anstrengelser for å «kapre» stemmer for den i kommisjonen. Da det hadde gått seks måneder (5. desember 1946), var han utålmodig og bønnfalt kommisjonen om å huske at «forsinkelser kunne bety å dø». Forvirringsperioden var ved å slutte, og selv en FN-kommisjon kunne ikke bringes til å sluke denne plan. Den 31. desember 1946 tok Baruch sin avskjed, og planen ble lagt på hylla gjennom henvisning til De Forente Nasjoners Nedrustningskommisjon.
I januar 1947 bekjentgjorde Baruch at han ville «trekke seg tilbake fra det offentlige liv» (hvor han kunne hadde vært synlig ved denne ene anledning). «Interesserte tilhørere var ikke spesielt bekymret,» (tilføyer hans biograf) «man veddet på at Baruch var tilbake i Det Hvite Hus og på Capitol Hill innen måneden var omme, og det holdt stikk.» Senere i 1947 grep han avgjørende (om ikke offentlig) inn i forhold til Forrestal og han hadde sitt betydningsfulle møte med Ben Hecht. Seks år senere oppsummerte hans biograf (som tydeligvis da var klar over at Eisenhower skulle velges) de anbefalinger som den nye president mottok fra den permanente «rådgiver». Disse hadde alle å gjøre med innledende forberedelser til krig, «kontroller», «global strategi» og liknende.
På denne tiden spesifiserte Baruch hvilket spesielt nytt «fredsbrudd» disse forslagene var uttenkt til å imøtegå. Han fortalte en senatskomité i 1952 at for å komme «sovjetisk aggresjon» i forkjøpet, skulle «presidenten gis all den makt han trengte for å gjennomføre en opprustning og et mobiliseringsprogram, som også skulle inneholde pris- og prioriteringskontroll». Dette var det samme program, under «enmanns-ledelse», som han hadde presset på for under de to verdenskrigene.
Hans private syn på den fremhevde fredsbryter var tilsynelatende ikke preget av den bekymring og motvilje som han ga uttrykk for overfor senatskomiteen, for i 1956 fortalte han i et intervju: «For et par år siden møtte jeg Vyshinsky på en fest og sa til ham: «De er tåper – og jeg er en tåpe. Dere har bomben, og vi har bomben … La oss få kontroll med den saken, for mens vi snakker, vil alle nasjoner før eller siden få bomben» (Daily Telegraph, 9. januar 1956). Sovjetunionen så heller ikke på Baruch med fiendtlige øyne; i 1948 (som han bekreftet det i 1951) ble han invitert til Moskva for å forhandle med diktatorene der, og han dro faktisk av sted fra Amerika på denne turen. Kun en «plutselig sykdom i Paris» (forklarte han) fikk ham til å avbryte den.
Avsløringen i 1946 av hans plan til å «ordne verden» ga verden et glimt av hva den kunne forvente at ville bli forsøkt i de siste stadier og i den umiddelbare perioden etter en eventuell tredje verdenskrig. Den «globale plan» ble fullt avslørt. I 1947 fortalte Baruch at hans far «kom til dette land for hundre år siden». Tilfellet gir et rammende eksempel på den virkning som den «nye innvandring» i det 19. århundre har hatt på Amerika, og via Amerika på verdens gang. Etter kun disse hundre år hadde sønnen allerede i nesten førti år vært en av de mest maktfulle menn i verden, selv om han arbeidet «i det lange gress … ute av syne», og han skulle komme til å fortsette dette arbeidet i minst ti år til.
–> Kapittel 45 – Den jødiske sjel
<– Kapittel 43 – Den sionistiske stat
<– Kapittel 42 – Den talmudiske hevn
<– Kapittel 41 – Revolusjonen utvider seg
<– Kapittel 40 – Invasjonen av Amerika
<– Kapittel 39 – Bevæpningen av Sion
<– Kapittel 38 – Det lille landet langt borte
<– Kapittel 37 – Ledere, messiaser og masser
<– Kapittel 36 – Pressens merkelige rolle
<– Kapittel 35 – Det nasjonale hjem
<– Kapittel 34 – Lord Northcliffes rolle
<– Kapittel 33 – Ligaen til å framtvinge fred
<– Kapittel 32 – Verdensrevolusjonen igjen
<– Kapittel 31 – Et nett av intriger
<– Kapittel 30 – Det avgjørende slaget
<– Kapittel 29 – Houses ambisjon
<– Kapittel 28 – Balfours villfarelse
<– Kapittel 27 – «Protokollene»
<– Kapittel 26 – Dr. Herzls kjetteri
<– Kapittel 25 – Den sionistiske verdensorganisasjon
<– Kapittel 24 – Sionismens komme
<– Kapittel 23 – «Profeten»
<– Kapittel 22 – Direktørene
<– Kapittel 21 – Disraelis advarsler
<– Kapittel 20 – Planen
<– Kapittel 19 – Verdensrevolusjonen
<– Kapittel 18 – Napoleons forhør
<– Kapittel 17 – Den destruktive misjon
<– Kapittel 16 – Den messianske lengsel
<– Kapittel 15 – Talmud og ghettoene
<– Kapittel 14 – Den mobile regjering
<– Kapittel 13 – Vernet om loven
<– Kapittel 12 – Lyset og skyggen
<– Kapittel 11 – Den fariseiske føniks
<– Kapittel 10 – Den fariseiske fønix
<– Kapittel 9 – Fariseernes oppstigning
<– Kapittel 8 – Loven og edomittene
<– Kapittel 7 – Oversettelse av Loven
<– Kapittel 6 – Folket gråt
<– Kapittel 5 – Babylons fall
<– Kapittel 4 – Lenkene smis
<– Kapittel 3 – Levittene og loven
<– Kapittel 2 – Israels endelikt
<– Kapittel 1 – Begynnelsen på affæren
<– Innledning til Reeds bok