Kapittel 42 – Den talmudiske hevn

Tross protester fra de ansvarlige amerikanske ministre, Hull og Stimson, og fra embetsmennene i det engelske utenriksdepartementet, endte Andre Verdenskrig med en «hevnens fred»; eller (ettersom hevn er motsetningen til, og aldri kan frambringe fred) nærmere en hevn som la grunnen til en ny krig.

De to «første-diktatorer» i Vesten, Roosevelt og Churchill, tok ansvaret for hevnen, for selv om de begge seinere la fra seg ansvaret for den, underskrev de begge stiftelsesdokumentet for den: nemlig Jalta-konferansens Protokoll. Ifølge dette dokument forente Vesten seg med det barbariske Østen for å nedkalle en barbarisk hevn over Europa. Hensikten med dette kapittel er å finne fram til hvor det opprinnelige ansvaret for dette skal plasseres (for innrømmelser av at de handlet etter oppmuntring fra – eller under press fra – en skyggeaktig tredjemann, eller i uvitenhet om hva de underskrev, finnes blant begge mennenes uttalelser. Her vises den egentlige maktesløshet hos disse tilsynelatende allmektige krigstids-herskere).

I januar 1943 anslo Roosevelt (i Casablanca) for første gang tonen av «blind hevn», da han «plutselig framførte prinsippet om betingelsesløs overgivelse» (Hull). Ordene betydde, med deres gammeltestamentlige klang, at fienden ikke ville kunne oppnå fred på noen som helst betingelser, og dette var en hundre og åtti graders vending i forhold til alle «prinsipper» som de vestlige ledere inntil da hadde framført. Den ansvarlige amerikanske minister, Hull, avslører at han og hans departement ikke forut hadde blitt informert om denne saltomortalen i landets politikk, og at «Churchill var lamslått»; også at det britiske utenriksdepartement anmodet heftig om å unngå dette uttrykk. Churchill støttet ikke desto mindre bruken av uttrykket (slik han etter krigen fortalte det i Underhuset), «men kun etter at det hadde blitt brukt av presidenten, uten at han rådførte seg med meg». Churchill tilføyde at «hvis den britiske regjering hadde blitt spurt om bruken av ordene, ville den ha frarådet det» (men i mange år fortsatte han med å presse på for viktigheten av «topp»-møter mellom Moskva-diktatoren og de to vestlige ledere, tross denne erfaringen).

Beslutningen om å skaffe hevn ble slik for første gang truffet i Casablanca i 1943. Det var bakgrunnen for «Morgenthau-planen» fra september 1944, hvis ånd gjennomsyret Jalta-konferansen og dens protokoll (planen var helt klart først tenkt ut i Moskva, deretter nedskrevet av Harry Dexter White for dennes sjef, for endelig, av Morgenthau, å bli overlevert til Roosevelt, som sammen med Churchill satte sine underskrifter på). Roosevelts senere uttrykk for overraskelse («han hadde ingen idé om hvordan han hadde kunnet underskrive dette») og Churchills ord til unnskyldning («Jeg hadde ikke tid til å undersøke Morgenthau-planen i detaljer … jeg beklager at jeg jeg satte min underskrift på den») står i kontrast til den kjensgjerning at begge menn til slutt underskrev Jalta-avtalen, et barn av planen, og et hevnens charter.

Ved å sette deres navn på det, tilførte de to vestlige ledere Vesten større skade enn den kunne ha lidd ved krig. Hva som ødelegges av sprengstoff, kan gjenoppbygges. Men åndelige verdier, som er oppnådd gjennom nasjoners anstrengelser gjennom nitten århundrer, er vanskeligere å gjenskape når de først er lagt i ruiner. Østen mistet intet, ettersom hevn var dens barbariske tradisjon, som delvis hadde blitt lagt bort i løpet av det siste århundre av tsarenes herredømme, men ble gjenetablert i 1917. I Vesten, kristendommens domene, stilte saken seg annerledes.

I løpet av århundrene hadde Vesten gradvis forbedret vilkårene for mennesker i krig, fra primitive stammers grusomheter til siviliserte regler for krig, som ble alminnelige mot slutten av Louis XIV’s regjeringstid. Nasjonene begynte i høyere grad å etterleve den herskende krigskodeks, som forbød meningsløse drap, plyndring av eiendom og overgrep mot ikke-kjempende, noe som skapte grunnlag for å gi immunitet til et barmhjertighetsflagg og stille krav om at fiendens døde, sårede og fanger skulle pleies og behandles like godt som ens egne. Ut av alt dette vokste etterhånden, under korsets tegn, en internasjonal organisasjon som utfoldet omsorg for alle soldater på lik linje, uansett rang. Muligens utgjorde denne kodeks til sivilisering av krigføring det best oppnåelige første skritt imot den avskaffelse av krig, som menneskeheten hele tiden håper på. Listen av kriger som ble ført under denne kodeks er oppmuntrende å lese. Man frastøtes med vemmelse over dem som neglisjerte den.

Krigene i det 19. århundre i Europa ble i stigende omfang utkjempet under denne kodeks, slik at historien om dem viser menneskets forsøk på å bevare verdigheten i livet, selv i krig. Dette passer på Krim-krigen og på de tre prøyssiske kriger mot Danmark, Østerrike og Frankrike. De ble utkjempet og avsluttet ærefullt. (Den eneste store vestlige krig i det århundret som formørker dette bildet, var borgerkrigen i Amerika, hvor hevn ble tatt overfor den slagne fienden etter seieren. Det ville ikke ha skjedd hvis det ikke hadde vært for mordet på president Lincoln, beroligeren og foreneren, få dager etter seieren. I de mørke skygger som dekker for denne forbrytelsen, lurer muligens også de samme konspiratorer som påviselig har formet begivenhetene i vårt land.)

Med det unntaket skjedde krigføring fortsatt under denne siviliserte kodeks overalt i Vesten, og hvor som helst Vesten opptrådte. Ved dette århundres begynnelse kom Boerkrigen i Sør-Afrika. Noen få dagboksutdrag fra en av boernes oberster, Deneys Reitz, skrevet umiddelbart etter kampene, viser hvordan menn i krig oppført seg mot hverandre under denne kodeks, for bare femti år siden:

I en leir for britiske krigsfanger: «En av fangene ba om et møte med min far. Hans navn var Winston Churchill … han sa at han ikke var krigsdeltaker men krigskorrespondent, og ba med den begrunnelse om å bli løslatt. Min far svarte at han hadde hatt en Mauser-pistol da han ble tatt til fange, og derfor måtte bli hvor han var. Winston Churchill sa at alle krigskorrespondenter i Sudan bar våpen til selvforsvar, og sammenlikningen irriterte min far, som svarte at boerne ikke hadde for vane å drepe ikke-krigsdeltakere …»

Etter boer-seieren ved Spion Kop: «Den neste time eller to gikk med til å hjelpe de engelske Røde Kors-leger og båremannskaper med å begrave deres døde og bære deres sårede vekk …»

Etter boernes erobring av Dundee: «Jeg så general Penn Symons, kommandanten for de engelske tropper. Han var dødelig såret og sykepleierskene fortalte meg at han ikke ville klare seg gjennom natten. Neste morgen … møtte jeg båre-opptoget der de bar hans kropp bort, innsvøpt i et teppe, og jeg ledsaget dem til det sted der de begravde ham bak den lille engelske kirken …»

Ved boernes beleiring av Ladysmith: «En av våre menn hadde blitt skutt gjennom begge bein, og en annen bar ham modig på ryggen tilbake til sikkerheten, mens englenderne fyrte løs på ham fra alle sider, inntil de ble klar over at han var i ferd med å hjelpe en såret kamerat, hvoretter de lot ham slippe bort i fred og til og med var vennlige nok til å la ham komme tilbake til oss igjen uten å avfyre nye skudd»; «En kjempestor soldat dukket fram av mørket … han støtte fram mot meg med sin bajonett, men hans usikre fotfeste gjorde at han støtte forkjært, og at han kom tumlende inn mot meg. Mannen var nå i min makt, for jeg hadde mitt gevær trykket inn i siden på ham, men jeg fikk en sterk aversjon mot å skyte ham ned som en hund, så jeg beordret ham til å stikke hendene i været i stedet …»

«Jeg fant den soldaten jeg hadde drept og ble forskrekket over å se at min kule hadde revet av halvparten av hans hode. Forklaringen var at jeg under en patrulje hadde funnet noen få splintrende Mauser-prosjektiler på en forlatt handelsstasjon og hadde tatt dem med til å skyte vilt. Jeg hadde dem i en spesiell lomme i mitt bandolær, men hadde i min opphisselse trykket en av dem inn i magasinet på min rifle uten å være klar over det. Jeg var ulykkelig over min feiltakelse … Jeg ville ikke bevisst ha brukt denne typen ammunisjon. Jeg kastet resten i bekken …»

Etter et slag: «De hardt sårede ble etterlatt for å bli samlet opp av de britiske ambulanser … de engelske soldater, både menige og offiserer, var alltid humane. Dette var så godt kjent at det aldri var den minste bekymring med hensyn til å etterlate en såret til fiendens nåde, man følte seg ganske sikker på at han ville bli ført bort og omhyggelig pleid.»

«Vi så lysene fra et tog, men general Smuts ville ikke tillate oss å legge kampestein på skinnene eller å skyte på toget mens det tordnet forbi, av frykt for å drepe sivile. Så vi trådte tilbake og fikk noen glimt av offiserer og andre, som satt i spisevognen … alle uvitende om de menn som betraktet dem gjennom mørket.»

På vei til boernes overgivelse: «Om bord på det britiske slagskip Monarch tilbrakte vi en uke under komfortable forhold, for offiserer og menige konkurrerte mot hverandre i deres omsorg ved mottakelsen av oss. Britene er, med alle deres feil, en høysinnet nasjon … i all den tid vi var hos dem, ble det ikke ytret ett ord som kunne såre våre følelser eller vår stolthet, selv om de visste at vi var slått.»

Dette er et bilde av siviliserte mennesker i krig. Nåtidens papegøyefrase om «den neste krig, som vil ødelegge sivilisasjonen» er ganske tom, for sivilisasjon er en tilstand i sinnet og ånden og kan ikke ødelegges av sprengstoff, men den kan ødelegges av slike handlinger som hevnen i 1945. Krigen beskrevet av Oberst Reitz, ble utkjempet mens jeg var barn, og den kodeks som ble fulgt av slike menn som ham, på alle sider og i både krig og fred, var den kodeks som engelskmenn av min generasjon ble oppdratt til å følge.

Den ble innskjerpet i Første Verdenskrig. Jeg husker britenes behandling av krigsfanger, og jeg husker befrielsen av britiske krigsfanger fra tyskerne under det siste framstøt: behandlingen var lik i begge tilfeller. En såret mann hadde ingen nasjonalitet; han fikk like god behandling hva enten han hadde blitt tatt til fange eller ble truffet på sin egen side av frontlinjen. Ikke-krigsdeltakere og sivile befolkninger ble respektert. Plyndring og voldtekt var ulovlig.

Hva var det da som hadde forårsaket Vestens plutselige slutt på denne siviliserte kodeks for krigføring etter Andre Verdenskrig? Folkene hadde ikke endret seg i løpet av de tjuesju årene som var gått siden våpenstillstanden i 1918. De var ikke mer grusomme eller mer vennlige enn før. De ble blendet av en propaganda som skjulte den virkelige karakter av deres lederes handlinger for dem; og disse ledere ble etter egne utsagn presset av andre eller visste ikke hva de skrev under på. Slik ble hevnen i 1945 gjennomført og siviliserte mennesker måtte med Edmund Burke si: «Den er forsvunnet, denne følsomhet for prinsippet, denne ærens renhet, som fikk skammen til å føles som et åpent sår.»

Den betydningsfulle opptakt kom til og med før kampene hadde opphørt, med den vilkårlige bombingen av sivilbefolkningen i et land som allerede var slått, men som ble nektet muligheten for overgivelse. Drapet på ikke-krigsdeltakere var de anklager som mest høyrøstet ble reist mot tyskerne av de britiske og amerikanske politikere. Den 10. februar 1945 sluttet Jalta-konferansen, der Roosevelt i privat samtale med Stalin hadde sagt at han følte seg «mer blodtørstig» enn tidligere med hensyn til tyskerne. Den 13. og 14. februar lot britiske og amerikanske bombefly i time etter time et regn av bomber velte ned over Dresden, en by som var stappfull av flyktninger, mest kvinner og barn på flukt fra den framrykkende røde hær. Antallet av mennesker som den dagen og natten ble drept, brent og begravet, vil aldri bli kjent; anslagene varierer fra 50.000 til 250.000[1]. De krigsdokumenter som hittil har blitt frigitt, avslører ikke hvem som beordret denne handling, og tøffe forholdsregler ble tilsynelatende tatt for å forhindre at saken noensinne skulle bli gjenstand for offentlig diskusjon.

Deretter utstedte general Eisenhower ordren om å innstille den engelske og amerikanske framrykning langs Elben-linjen, og dermed ble Berlin, Wien og Prag samt hele Øst-Europa overlatt til sovjethæren. Dette var hevn mot både venn og fiende, for det betydde overgivelse av et halvt kontinent til asiatisk slaveri. Det ble gjort enda mer barbarisk ved ordren til de alliertes hærer om med makt å forhindre flyktninger fra det overlatte området i å flykte til Vesten (virkningene av dette ble tidligere vist gjennom et øyevitnes beretning). I det øyeblikket ble britiske og amerikanske geværmunninger rettet imot mange av Hitlers ofre og imot tyske kvinner og barn. Kulminasjonen av denne handling kom da mange av de hundre tusener av disse flyktningene, som allikevel hadde nådd Vesten tidligere eller tross avsperringer og nå var oppsamlet i leire, ble drevet tilbake til deres forfølgere.

England hadde forlatt slaveri i sine oversjøiske kolonier for mer enn et århundre siden. I Amerika hadde president Lincoln forlatt det under borgerkrigen 1861-65. Gjennom disse handlinger gjeninnførte Englands og Amerikas krigsledere slaveriet i Europa i 1945!

Straffesakene mot «krigsforbryterne» utgjorde bare toppen av fjellet i denne hevnkampanje, der Everest-toppen ble nådd med Nürnberg-domstolens saker mot de viktigste naziledere.

Den «onde mann» som folkemassene gjennom seks år hadde blitt hisset opp til å smadre, var overhodet ikke nevnt i anklageskriftet, ikke engang in absentia, skjønt hans stedfortreder Martin Bormann (hvis død ikke var verken mer eller mindre bevist enn Hitlers) var inkludert. Dette betydningsfulle hull ved slutten av Hitlers karriere er kanskje likeså betydningsfullt som mange tidligere huller i den alminnelige viten om ham. I denne tid, da infiltrasjon av revolusjonens agenter i alle partier, klasser og regjeringer er en kjent og bevist ting, er det av interesse at den store mengden litteratur om ham utelater hans tidligere forbindelser og de sterke bevisene for hans kommunist-bakgrunn. Hans saksmappe hos Wiens politi vedrørende hans ungdom er øyensynlig forsvunnet. Den senere kommandant for Hitlers Brune Hær, kaptein Röhm, fortalte en leder for stormtroppene (som fortalte meg) at den gang de bayerske tropper fordrev bolsjevik-regjeringen fra München i 1919, var den ukjente Adolf Hitler blitt tatt til fange sammen med livvakten for Moskvas utsending Levine, og reddet kun sitt skinn ved å bli formidler (dette kunne forklare hvorfor Röhm, som altså skulle sitte inne med belastende viten, ble myrdet av Hitler etter at han kom til makten). Hitlers eget opprinnelige forslag til navnet på det nasjonalsosialistiske parti var «Den Sosiale Revolusjons Parti». Han beskrev seg selv som marxismens eksekutor. [Bemerk: Henvisningen her og senere til Hermann Rauschning må ignoreres, da dennes bok «Mine samtaler med Hitler» senere (1983) ble avslørt som falskneri.] Og han fortalte Hermann Rauschning at han hadde bygd sin organisasjon på kommunismens modell. Jeg møtte Hitler en eller to ganger og studerte ham på nært hold gjennom mange år før og etter at han kom til makten. Jeg er av den mening at ikke noe virkelig opplysende verk om ham eller den rollen han spilte, enda har kommet fram.

Denne perioden ble betegnet ved en serie handlinger, som tydelig var uttenkt som en hån; særlig ydmykende for det kristne Vesten. Det var som om tilfangetatte ble tvunget til å utføre klovnestreker til morskap for deres fangevoktere. Dette ble vist i Nürnberg, da den sovjetiske dommer ble utvalgt til å lese opp den del av dommen som dømte tyskerne for å ha tatt menn og kvinner vekk fra deres hjem og sendt dem til fjerne leire, der de ble satt til slaveliknende arbeid. De engelske, amerikanske og franske medlemmer av domstolen lyttet, mens Vestlig Rett, deres arv og betrodde sak, ble hånet. På nettopp den tid ble tyskere, polakker og mange andre under Jalta-overenskomsten tatt bort fra deres hjem og anbrakt i slaveleirer. Bak ryggen på sovjetdommeren antes de dystre mørke skygger fra Moskvas kjellere, hvor menn ble skutt uten rettergang og det kjempemessige sibirske fangeland, hvor millioner av ikke-anklagede og ikke-dømte skapninger allerede gjennom tretti år hadde gått til slaveri.

Nok for nå om hevnens fjelltopp. Lengre nede i fjellet utførtes utallige mindre skjenselsgjerninger, som utgjør de mørkeste sider i Vestens nylige historie. Det var en tilbakevending til barbari; hvor kom inspirasjonen fra? Hvilken førende hånd fikk vestlige ledere til å støtte revolusjonen fra Østen i en hevnakt av det slag som ble utført av ville, primitive stammefolk? Denne hevn var ikke «Herrens» i den kristne fortolkning. Hvis hevn var det?

Spesielle symbolske handlinger var tydeligvis bestemt til å fastslå opphavsmennene til – eller karakteren av – hevnen. Disse særlige symbolske handlinger som skulle krone virksomheten, var reproduksjoner etter nå tretti år av de tilsvarende handlinger utført under revolusjonen i Russland: Det talmudiske selvskryt som hadde blitt etterlatt på veggen i familien Romanovs dødsværelse og helgenkåringen av Judas Iskariot. Etter Andre verdenskrig ble nazilederne hengt på den jødiske Dommens Dag i 1946, så deres henrettelse ble presentert for jødesamfunnet som Mordekais hevn over Haman og hans sønner. Deretter ble, i den bayerske byen Oberrammergau der de verdensberømte pasjonsspill hadde blitt oppført i århundrer, sangerne i de ledende roller rettsforfulgt for «nazi-aktiviteter» ved en kommunistisk domstol. De som spilte rollene som Jesus og disiplinene ble alle dømt skyldige. Den eneste som gikk fri var han som spilte rollen som Judas.

Disse ting skjer ikke ved et tilfelle, og hevnen over Tyskland ble på denne måten, som den tidligere tilsvarende i Russland, merket som en talmudisk hevn (dvs. en hevn over kristendommen, idet Talmud var en spesifikk antikristelig fortsettelse av den førkristelige Tora). Den hevngjerrige dreiebok virket på begge sider av skillelinjen, som på det tidspunkt skulle utgjøre et «jernteppe», som atskilte «den frie verden» fra den slavebundne asiatiske. I dette spørsmål om hevn var det ikke noe jernteppe. Nürnberg lå i den vestlige sone, Oberrammergau i den sovjetiske.

Ved å velge den jødiske Dommens Dag til hengingen av naziledere og tyske militærledere, ga de vestlige ledere avslutningen av Andre Verdenskrig det særlige aspekt å være en hevn spesielt utført i «jødenes» navn. Den form rettsaken tok, viste formålet med den gigantiske forfalskningspropaganda som var gjennomført under krigen, og som jeg tidligere har beskrevet. «Forbrytelser imot jøder» ble utskilt som et særlig anklagepunkt, som om jøder var forskjellige fra andre mennesker (og da dommen ble eksekvert var hundre millioner mennesker blitt utlevert til den samme generelle forfølgelse av alle mennesker, som jøder i Tyskland hadde lidd under i forhold til deres andel av befolkningen). Denne spesifikke anklage ble gjort til «sakens kjerne» mot de anklagede (kaptein Liddel Harts ord) og ble støttet på den påstand at «seks millioner jøder» hadde blitt drept (som tiden gikk ble ordet «forsvunnet» satt i stedet for «drept»). [Etter hvert ble ordene «myrdet» og «gasset».] Enhver upartisk domstol ville straks ha avvist en hvilken som helst sak som måtte støtte seg på denne komplett ubeviselige påstand. I Nürnberg brukte advokater, som i en privatsak ville ha krevd frifinnelse på grunnlag av en udokumentert påstand om så mye som en desimals betydning, nå dette tallet som grunnlag for deres krav om domfellelse.

Jeg har tidligere beskrevet med eksempler fra jødiske kilder, hvordan jøder i tidens løp ble «utskilt» fra den samlede mengde av Hitlers ofre, og deres antall blåst opp etter forgodtbefinnende fra dag til dag (Hitlers brenning av bøker, ble til «brenning av jødiske bøker». Hans konsentrasjonsleirer, hvor halvparten av de innsatte var tyskere, ble til konsentrasjonsleirer for jøder. En krigstidsrapport om drap på «150.000 hviterussere, ukrainere og jøder ved Kiev» ble endret til «150.000 jøder» og så videre i det uendelige).

Framsettelsen av påstanden om de «seks millioner jøder», som av dommerpanelet fikk lov til å passere uten spørsmål, var sluttproduktet for denne prosess. I seks år med krig hadde tyskerne, japanerne og italienerne ved anvendelse av alle former for dødbringende midler, drept i alt 824.928 britiske fra Commonwealth, og amerikanske soldater, sjømenn fra handelsflåten og sivile. Antar vi at tyskerne drepte halvparten av disse i Europa, hadde de altså (etter denne påstand) drept femten ganger så mange jøder der. For å gjøre det, ville de ha hatt behov for enorme mengder av menn, våpen, transportmidler, vakter og materialer, og det ville ha satt dem i stand til å vinne krigen mange ganger.

Tallet ville ikke engang fortjene oppmerksomhet, hvis det ikke hadde blitt brukt til å gi Andre Verdenskrig en overskrift av «en jødisk krig», og hvis ikke det igjen anga formen på en hvilken som helst framtidig krig. Av denne grunn fortjener det å bli undersøkt her.

Ikke på noe tidspunkt i historien, fra antikkens tid til våre dager, kan antallet av judahitter, judeere eller jøder, som levde på et gitt tidspunkt, bestemmes. Av samme grunn kan antallet av involverte i en hvilken som helst katastrofe heller ikke fastslås, og det er atskillig flere grunner til at antallet av jødiske ofre i Andre Verdenskrig ikke kan gjøres opp. Prosessen av mystifisering begynner i Første Mosebok og fortsetter gjennom Toraen (f.eks. vokste de sytti mennesker som Jakob førte til Egypt, til to eller tre millioner på 150 år). I alle perioder opptrer det store – ofte gigantiske – forskjeller i «skjønnene», og kun skjønn er mulig, ettersom det nåværende uttrykk «jøde» er juridisk udefinert og statistisk uhåndterlig.

En eminent jødisk autoritet, dr. Hans Kohn, skriver i sin artikkel om «Jødenes fordeling» i Encyclopedia Britannica Book of the Year for 1942:

«I betraktning av det faktum at man i atskillige av de land der det levde flest jøder i 1941, i folketellinger ikke tok med spørsmål om religion … kunne det nøyaktige antall av jøder i verden i 1941 ikke bestemmes. Definisjonen av personer som hører til «den jødiske rase», er det på ingen måte enighet om … I land, der folketellingen omfattet spørsmål om religiøst tilhørighetsforhold, er selve dette religiøse kriterium for jødisk tro vanskelig å definere nøyaktig.

Slik kan antakelsen, som generelt satte tallet til omkring 16 millioner (for hele verden) ikke gjøre noe som helst krav på å bygge på nøyaktige tall. Til denne usikkerhet omkring antallet av jøder i verden, er i de senere år kommet en voksende usikkerhet med hensyn til deres fordeling på de forskjellige land og verdensdeler. Sannsynligvis levde mer enn 6.000.000 jøder i Polen og USSR.»

En svakere basis enn denne for et «skjønn» (for slett ikke å snakke om «statistikk») kan man dårlig forestille seg, men ikke desto mindre, og selv etter at alle de øvrige usikkerheter som stammet fra krig og besettelse ble lagt oppå, begynte nøyaktige tall for jødiske ofre å bli produsert dag etter dag, å bli distribuert av iherdige propagandaskapere og til sist hevdet de å utgjøre seks millioner!

Dr. Kohn sa at «sannsynligvis» levde mer enn 6.000.000 jøder i Polen og USSR i 1941. Hva angår USSR kunne dette støtte en annen jødisk autoritet (professor H. M. T. Loewe) som i Encyclopedia Britannica for 1937 sa at 2.700.000 jøder levde der på det tidspunkt. Tilsvarende hadde det jødiske tidsskrift Opinion fire år tidligere (1933) sagt at den jødiske befolkning var på under 3.000.000. Og den sovjetiske offisielle encyklopedi for 1953 hadde fastslått at «den jødiske befolkning i Sovjetunionen i 1953 var 3.020.000».

Denne «nesten enighet» mellom fire autoriteter vedrørende perioden 1933-41 kunne forlede leseren til å tro at antallet av jøder i det minste i ett land (USSR) var fastslått med rimelig nøyaktighet på ett tidspunkt. Men nei, dette er en statistisk jungel hvor ikke noe noensinne blir fastslått. I 1943 sa den jødiske kommissær Mikhoels i London (ifølge Jewish Times, Johannesburg, 1952): «I dag har vi i Sovjetunionen 5.000.000 jøder.» Det er to millioner flere enn to år før, og hvis det var sant, ville det antakelig bety at de fleste av jødene i Polen hadde flyttet til sovjetisk territorium etter at Stalin og Hitler ble uvenner. Imidlertid fastslo en ledende jødisk forfatter, Joseph Leftwich, i samme nummer av Jewish Times at den jødiske befolkning i 1952 var på 2.500.000, «et tap på 2.500.000 siden 1943». Han spurte: Hvor hen og hvordan forsvant de?» Svaret er etter min bedømmelse at de fleste av dem forsvant inn i statistikken.

Det er enda ikke slutten på forvirringen angående dette ene hjørnet av spørsmålet. Encyclopedia Britannica for 1937 sa (i forbindelse med det ovennevnte tall på 2.700.000 jøder i Russland ifølge jødiske autoriteter) at de utgjorde omkring seks prosent av den samlede befolkning. Den samlede befolkning ble på en annen side i samme leksikon angitt til 145.000.000, og seks prosent av dette gir 8.700.000!

Leksika, statistiske årbøker og almanakker er i dette ene spørsmål alle i uoverensstemmelse med hverandre og utroverdige. Jeg kunne mangedoble mine eksempler (for eksempel bekjentgjorde Jewish World Congress i 1953 at den jødiske befolkning i USSR var på 1.500.000), men å vandre rundt i en labyrint uten utgang er resultatløst. Alle trykte tall er «skjønn» lagd etter noens forgodtbefinnende, og de er uten verdi. En profesjonell revisor kunne kanskje skrive en bok om leksikon-redaktørenes anstrengelser for å få etterkrigstidens tall for jødisk befolkning i verden til å passe til førkrigstidens «skjønn» minus seks millioner. Tallangivelser kan være noen spøkelsesfulle størrelser. Et par eksempler til:

Den ledende amerikanske årbok, World Almanac anga i 1947 den jødiske verdensbefolkning i 1939 til 15.688.259. I senere utgaver opp til 1952 økte den (uten forklaring) dette førkrigsestimatet med en million, til 16.643.120. Den anga 1950-befolkningen til 11.940.000, som fratrukket det første tall gitt for 1939 gir en reduksjon på nesten fire millioner (men ikke seks). Imidlertid baserte den selv dette «skjønn» på et annet skjønn, nemlig at den jødiske befolkning i USSR i 1950 var på 2.000.000. Dette gjør fortsatt Leftwich’ spørsmål angående kommissær Mikhoels uttalelse ubesvart. Nemlig at den jødiske befolkning i USSR i 1943 var på 5.000.000.

I England kjempet Whittaker’s Almanac, et likeså eminent verk, med det samme problem. I dens 1949- og 1950-utgaver anga den en «skjønnet» jødisk verdensbefolkning i 1939 til 16.838.000 og for 1949 til 11.385.200, en reduksjon på nesten 5.500.000. Men tallene for de enkelte lands jødiske befolkninger gir sammenlagt 13.120.000 (ikke 11.385.200). For øvrig anga Whittaker’s i 1950 den jødiske befolkning i USSA til 5.300.000 imot World Almanac’s tall for det samme år på 2.000.000.

Begge disse verkene nyter den høyeste anseelse for pinlig nøyaktighet, og feilen er ikke deres. I denne ene sak er det utelukkende jødiske skjønn rådighet, og av innlysende grunner kan det ikke gis dem noen tiltro. Jeg påpekte uoverensstemmelsene i en bok i 1951 og bemerket at Whittaker’s i 1952 ikke lengre inneholdt disse «skjønn over jødiske befolkninger». Den hadde tydeligvis gitt opp sin statistiske søking som håpløs, og den gjorde rett i det. Et annet leksikon utelot også emnet i sin 1950-utgave.

Og endelig trykte New York Times, som kan betegnes som verdens førende jødiske avis (den er jødisk eid og New York er i dag primært en jødisk by) i 1948 hva den anga å være en autoritativ statistisk artikkel, hvor den talte opp den jødiske verdensbefolkning (tre år etter krigens opphør) til mellom 15.700.000 og 18.600.000. Hvis bare ett av tallene var i nærheten av sannheten, betydde det at den jødiske verdensbefolkning hadde vært stabil eller var vokst i løpet av krigsårene.

Avisartikler er hurtig glemt (med mindre en omhyggelig student bevarer dem), men de store propaganda-fabrikasjoner leveres videre. Slik brakte historikerne videre, disse menn av presisjon i andre spørsmål, myten om «masseutryddelse» til ettertiden. Etter krigens avslutning frambrakte professor Arnold J. Toynbee sitt monumentale verk Study of History og sa i dets åttende bind (1954) at «nazistene … reduserte den jødiske befolkning i det kontinentale Europa vest for Sovjetunionen fra omkring 6,5 million til omkring 1,5 million ved masseutryddelse». Han kalte dette «en nøktern statistisk uttalelse» og tilføyde så en fotnote som viste at det ikke var en statistisk uttalelse: «Det er ikke mulig å gi eksakte tall basert på nøyaktig statistikk og det så i 1952 ut til å være usannsynlig at de nødvendige opplysninger noensinne ville kunne fås.» Professor Toynbee forklarer at hans tall var basert på jødiske «beregninger, der det var atskillige mulige kilder til feil». Han konkluderer at «det kan anslås» at fem millioner kontinentale jøder ble drept av nazistene.

Skjønnet er verdiløst for historien. Utgangspunktet for å overveie spørsmålet er det faktum at seks millioner jøder, eller noe som bare nærmet seg dette tallet, ikke på noen måte kunne ha blitt «slått i hjel» eller «være forsvunnet» av de grunnene jeg ga i begynnelsen av denne diskusjonen. Den blotte påstand, som den ble avlevert foran Nürnberg-domstolen, var en forhånelse av de alliertes 825.000 tapte soldater, sjømenn og sivile, drept på samtlige krigsskueplasser som kun dette århundres vestlige politikere kunne prestere.

Antallet jøder som ble drept eller som forsvant vil aldri bli kjent, av de grunner jeg allerede har vist, og som delvis ble oppdaget av professor Toynbee i hans fotnote til historien. Selve uttrykket «jøde» er udefinerbart: Jøder blir ofte ikke utskilt i statistikker; og ikke på noe tidspunkt kan antallet av levende jøder i verden bli fastslått med noen grad av sikkerhet. Ja, faktisk blir ethvert forsøk på å nå statistisk klarhet gjennom folketelling eller immigrasjonsmyndigheters data angrepet som «diskriminering» og «antisemittisme». For eksempel:

«Immigranter som prøver å slå seg ned i Australia vil fra nå av på ansøkningsformularet ikke bli spurt om de er jødiske», ble det kunngjort i Sydney av styringskomiteen for de australske jøder, som protesterte mot denne praksis til immigrasjonsmyndighetene» (Jewish Times, Johannesburg). I England «er det umulig i fraværet av en offisiell statistikk å oppnå mer enn en kvalifisert gjetning … det nøyaktige antall av jøder i England forblir et mysterium» (The Zionist Record, Johannesburg). I Amerika kom president Roosevelt under ubønnhørlig press for å fjerne kravet om å skulle oppgi «jødisk» på immigrasjons-formularene, og i 1952 ble det gjennomført en omfattende kampanje fra Anti-Defamation League’s og American Jewish Committee’s side mot McCarran-Walter-loven, fordi den søkte å gjenskape dette kravet. Denne loven skulle bli innført tross president Trumans veto, men selv en punktlig etterlevelse av de nykomne krav ville ikke skape noen klarhet, idet ansøkere, hvis de ønsket det, kunne innføre «britisk» eller annen tilsvarende angivelse i stedet for «jødisk».

Denne tilstand i de statistiske forhold er nå så godt som universell, slik at hele spørsmålet er det mysterium som det bevisst er blitt til. Ingen kan så mye som å gjette på antallet jøder hvis død under krigen ikke skyldtes naturlige årsaker eller var resultat av bombing eller liknende, men som ble drept av nazistene. Min mening er at hva antallet av jøder enn var i de land som ble rent over av Hitler, så var deres tap i noenlunde forhold til deres andel av den berørte befolkning, hva enten det var tsjekker, polakker eller andre. Jeg har funnet at det har vært overbevisningen hos alle de mennesker jeg har kjent, som har overlevd konsentrasjonsleirene og besettelsene. Da de selv hadde lidt, var deres følelser for jødiske ofre så sterke som for alle andre, men de kunne ikke forstå hvorfor det ene tilfelle – jødene – skulle skilles ut og antallet av jødiske ofre blåses så grotesk opp.

Årsaken til dette, som har vært skjult for dem, ble tydelig med hengningene på den jødiske Dommens Dag, for denne symbolske handling anslo hele atferdsmønsteret under den følgende besettelse på begge sider av demarkasjonslinjen i den tidligste periode og endog for vestlig utenrikspolitikk langt utenfor Europas grenser. Den talmudiske hevn var starten på en ny æra for Vesten, i hvilken alle nasjonale overveielser ville bli underordnet den jødiske nasjonalsak, slik den ble presentert av talmudistene fra Russland.

Jeg har en beskrivelse fra en person som var til stede, om hvordan det hadde seg at Nürnberg-dommen ble avsagt den 30. september og 1. oktober 1946 (mellom det jødiske nyttår, den 26. september, og den jødiske forsoningsdag, den 5. oktober) og ble eksekvert umiddelbart etter midnatt om morgenen den 16. oktober, på Hoshana Rabba, den dagen da den jødiske gud etter et intervall, hvor han overveier sin dom over hvert enkelt menneske og stadig vil kunne tilgi syndere, avgir sin endelige dom. Denne beskrivelsen lyder: «… Alle trodde at dommen ville bli avsagt tidligere enn det skjedde, og en masse ubetydelige omstendigheter forsinket den, inntil datoen ble fastsatt til omkring den 15. september … Så opponerte X, en av dommerne, imot den språklige formulering i en del av dommen … det ble skjønnsmessig utregnet hvor lenge det ville ta å omskrive og kopiere omskrivningen, og datoen ble fastsatt etter dette.»

Jeg har utelatt navnet på dommeren. Som resultat av denne forsinkelse av hensyn til språklig forskjønnelse, falt dommen midt i de ti mest hellige dager av det jødiske år og ble fullbrakt på dagen for Jehovas hevn. Jeg har forutsagt en slik utvikling i en bok som utkom under krigen, etter at Anthony Eden den 17. desember 1942 i Underhuset hadde fremsatt en «erklæring» angående jødene, der han underforstått begrenset emnet til jødene, og truet at «De, som er ansvarlige for disse forbrytelser, vil ikke unnslippe gjengjeldelsen.» I Amerika hadde Roosevelt fremsatt en erklæring med liknende innhold.

Nürnberg-rettssaken ble modell for mange mindre «krigsforbryter»-rettssaker. Disse ble behandlet ut fra det juridiske og det moralske synspunkt i bøker av Montgomery Belgion, F.J.P Veale og den nå avdøde kaptein Russel Grenfell. Litt av sannheten omkring dem sivet ut i årenes løp. I 1949 rapporterte en «American Administration of Justice Review Board», nedsatt etter utallige protester om noen av de amerikanske militærdomstolers saker i Dachau, hvor 297 dødsdommer hadde blitt godkjent. Rapporten fortalte om «pseudo-rettssaker», hvor de anklagede ble ført inn med hette over hodet, rep rundt halsen og deretter anklaget foran falske altre med krusifikser og stearinlys. De ble utsatt for brutal behandling i forsøk på å presse tilståelser ut av dem, som deretter kunne framlegges i den riktige rettssak (fangene ble ledet til å tro at den fingerte rettssak var den riktige).

Den største av disse var «Malmedy-rettssaken» fra 1945-46, der førtitre fanger ble dømt til døden. Denne saken dreide seg om SS-troppers drap på amerikanske fanger nær Malmédy i 1944, og bitre følelser kunne forventes fra amerikanske anklagere mot alle som ble funnet skyldige. De som torturerte disse fangene var imidlertid ikke amerikanere som dem, som kan huske de amerikanske troppers beundringsverdige oppførsel i Tyskland etter Første Verdenskrig, kunne forvente. De var jøder fra Østerrike, som hadde kommet til De Forente Stater like før Andre Verdenskrig, og som under Roosevelts regime raskt hadde blitt tatt inn i den amerikanske hær og i amerikanske uniformer. En riktig amerikaner, som var til stede under disse pseudo-rettssaker (en erfaren rettsreporter) fortalte at han hadde forlatt «War Crimes Branch» (Avdelingen for krigsforbrytelser) i vemmelse etter at han hadde vært vitne til den «brutale sadisme» som ble utvist av en av forhørslederne. Den daværende ledende amerikanske anklager i denne rettssaken, en oberst, innrømmet overfor en undersøkelse i en Senats-underkomité, at han hadde hatt kjennskap til pseudo-rettssakene. Han mente at de var i orden hvis den legale rett ble informert om metodene som hadde blitt brukt til å få tilståelsene fra den anklagede. Han sa at fangene burde ha visst at Svart Messe-rettssakene var falske, fordi det ikke ble tildelt noen forsvarer.

Et rettsutvalg ble sendt av sted for å etterforske og rapporterte i 1949 at «det nok måtte innrømmes» at tilståelsene var oppnådd ved hjelp av «pseudorettssaker», der en eller flere personer kledd som amerikanske offiserer ga seg ut for å være dommere, og andre kledd i amerikanske uniformer utga seg for å være anklager og forsvarer for den anklagede». Som følge av dette ble noen av dødsdommene omstøtt. Formannen for dette utvalget, dommer Gordon Simpson fra Texas, fortalte Senatets underutvalg at de rettsprosedyrene som ble fulgt «ikke var amerikanske» (de var avgjort ikke britiske) og hadde blitt avtalt «under Firemaktskonferansen i London, som behandlet vilkårene for krigsforbryter-rettssakene slik at ansvaret nok en gang går tilbake til Londons og Washingtons politikere og de grupper som utøvde press på dem. Dommer Simpson bevitnet også at den amerikanske hær «ikke hadde kunnet finne nok kvalifiserte amerikanere» til disse krigsforbryterdomstoler «og derfor hadde vært nødt til å trekke på noen av de tyske flyktninger».

Dette aspekt av rettssakene ble ytterligere belyst av en hendelse fra januar 1953, da to menn ble arrestert av de amerikanske militærmyndigheter i det besatte Wien og anklaget for å være i ledtog med en sekretær i den sovjetiske ambassade i Washington om å overføre hemmelige amerikanske militærdokumenter til sovjetstaten. De var begge jøder født i Wien og var kommet til Amerika i 1938 og 1940 i en alder av henholdsvis 16 og 26 år. I en hvilken som helst krig ville de ha vært holdt under observasjon som «fiendtlige fremmede». Under Roosevelt hadde de fått amerikansk militærrang som «vennligsinnede fremmede». I 1945 hadde de «fått plass på det amerikanske anklager-lag ved krigsforbryterrettssakene». Da de ble arrestert som kommunistiske agenter og spioner, sa en høyt plassert funksjonær i den amerikanske militærregjering i Wien: «Dette passer godt med opplysninger om at alt for mange av amerikanerne som var ansatt ved Nürnberg enten var kommunister eller ble brukt av kommunistene.» Det amerikanske anklager-lag i Nürnberg ble spredt i alle retninger da rettssakene var overstått, mange kom inn i utenriksdepartementet eller De Forente Nasjoner.

På det tidspunkt ble det ytterligere avslørt at John J. McCloy (en amerikansk høykommissær, som var spesielt fryktet av tyskerne på krigsforbryterrettssakenes tid) i 1949 hadde mottatt juridisk orientering som viste «at alvorlige feil i oversettelser fra tysk til engelsk var innført i bevismaterialet; disse feil var i noen tilfeller lagd av personer hvis kommunist-bånd siden hadde blitt avslørt under bakgrunnssjekk». Dette materiale har aldri blitt offentliggjort, men hvis det noensinne skulle bli brukt i en upartisk undersøkelse av rettssakene, ville de skape alvorlig forlegenhet hos de vestlige ledere. Ved krigens slutt hadde kommunister overalt kontroll med nazistenes konsentrasjonsleirer (som det vil bli vist seinere i dette kapittel); slik det er beskrevet ovenfor, ble de dermed gjort til anklagere og dommere over de forbrytelser som de selv hadde begått!

På begge sider av demarkasjonslinjen ble det tatt hevn i den samme ånd. Mongolske soldater fra Østen ble, da de trengte inn i Tyskland, hisset opp av Ilya Ehrenburgs stemme på grammofon fra Moskva, som spesielt oppfordret dem til å overfalle gravide kvinner; på hvilken annen måte kunne de rabiate formaninger om ikke å spare «selv ufødte fascister» ellers forstås? En amerikansk kvinne som bodde i Berlin, Frances Faviell, beskrev sin redsel da hun leste den dagboka som hennes husholderske, Lotte, hadde ført, og den beskrivelse av «voldtekten av Lotte og tusenvis av andre kvinner, selv gamle kvinner på 65, begått av de møkkete mongolske soldater, ikke én gang, men igjen og igjen, og av kvinner der barna klynget seg til deres skjørt …» Dagboka inneholdt «alle datoer og detaljer, skrevet til lyset av Lottes lommelykt – mordene på dem, som hadde prøvd å beskytte de gamle kvinnene, unnskyldningen fra den russiske offiser som fant likene … hans forklaring til Lotte om at soldatene hadde blitt gitt førtiåtte timers Plunderfreiheit … Det var en av de uhyggeligste tekster jeg noen gang hadde lest, og jeg følte en isnende kulde da jeg la det fra meg.» Plunderfreiheit; plyndringspermisjon! Dette var det menneskelige resultat av det politiske arrangement som hadde blitt lagd i Jalta, akkompagnert av førtifem skåler.

På den vestlige siden av linjen fortsatte den samme hevnakt. I august 1947 fant et britisk parlamentsmedlem, Nigel Birch, nesten fire tusen tyskere i en konsentrasjonsleir, tilbakeholdt på ubestemt tid, uten anklage eller rettssak. Han rapporterte at det første spørsmål som ble stilt dem, alltid var: «Visste De, at jødene ble forfulgt?» Historien fortsatte i den tonen: Ingen annen forfølgelse var av betydning (og på det tidspunkt var hærskarer av mennesker blitt drevet tilbake til den sovjetterror de hadde prøvd å unnslippe).

De britiske og amerikanske regjeringer lot ikke tyskerne leve i den minste tvil om karakteren av den hevn som skulle tas. En av de første handlinger som ble utført av de allierte høykommissærer, var å innføre en lov «imot anti-semittisme». Slik forlenget de loven inn på Vestens område, som hadde identifisert den første bolsjevikiske regjering i Russland, «loven imot antisemittisme», som var blitt innført den 27. juli 1918. Under denne britisk-amerikanske forordning ble tyskere fengslet og deres eiendom konfiskert ti år senere i 1955; og i 1956 anla en jøde fra Østerrike, som på det tidspunkt var bosatt i England og naturalisert statsborger der, sak mot en vesttysker under en vesttysk lov (nedarvet fra de allierte høykommissærer), som gjorde det til en forbrytelse «å uttrykke antisemittiske bemerkninger eller være urimelig fordomsfulle overfor jøder».

Disse lover forhindrer offentlig diskusjon, men kan ikke undertrykke tanker. Deres hensikt var ganske tydelig å undertrykke enhver form for offentlig undersøkelse av karakteren av regimet vest for «Jernteppet», så vel som øst for det. Virkningen av dem var å gi carte blanche til plyndrings-permisjon, også i den angloamerikanske sone. For eksempel gjorde den angloamerikanske lov mot antisemittisme, det uttrykkelig til en straffbar handling offentlig å diskutere den følgende affære, som jeg siterer etter Jewish Herald fra Johannesburg:

«Philip Auerbach var en mann av helt spesiell karakter, ekstremt modig, brennende av jødisk stolthet og opptent av en følelse av hat mot tysk nazisme … han var hensynsløs og nådeløs på den tid da amerikanske styrker fortsatt var tyskerhatere og fortsatt var klare til å lystre ham, til å samarbeide med ham i å lette tyskerne for deres rov, til rent ut å gi ham et carte blanche til å underskrive dokumenter, til å ransake og til å arrestere og skape terror … På den tid hvor Philip Auerbach opptrådte i spissen for kjempemessige jødiske demonstrasjoner i Tyskland etter krigen, ledsaget amerikanske offiserer av høy rang ham vanligvis, og slik indikerte de hans autoritet. Med det jødiske flagg i spissen for disse demonstrasjoner mottok Auerbach mengdens hyllest, idet bandet spilte Hatikvah og tusener av DP’er [Displaced Persons] tok del i det som var en konstant politisk offensiv for å åpne portene til Palestina i forkant av dannelsen av staten … Ingen vil noensinne kunne bedømme verdien i penger av de verdier av enhver art – utstyr, tøy, møbler, motorkjøretøyer og alle slags varer, som Auerbach hjalp ut av Tyskland … Han hadde en makt i Tyskland som kun sto tilbake for de militære autoriteter».

Mannen som beskrives her, var en privat person, og han var i stand til å bruke Amerikas væpnede styrker til sin plyndring. Hans forbrytelser var så skamløse at jødiske organisasjoner etter en tid tok avstand fra ham (han bedro jøder og ikke-jøder helt upartisk) om enn ut fra hensiktsmessighet snarere enn moral. Sju år seinere (1952) da vesttysk politisk støtte til «den fri verden» igjen holdt på å bli betydningsfull, ble han arrestert og satt under anklage angående «uendelige mengder av verdier som hadde blitt fraktet ut av Tyskland ved hjelp av forfalskede dokumenter, og muligens også med jødiske offiserer i den amerikanske hær og jødiske hjelpeorganisasjoner involvert.»

I 1952 ble den vesttyske regjering tvunget til å betale «erstatninger» til den nye sioniststaten og en full offentlig avsløring av Auerbachs plyndringer, gjennomført med støtte fra den amerikanske hær, ville ha vært pinlig. Derfor ble den ovennevnte anklagen droppet, «uten tvil på grunn av muligheten for tilbakeslag av politisk karakter», som Jewish Herald bemerket. Hadde anklagen blitt opprettholdt, ville selv en falsk begrunnelse for betaling fra Tyskland til russiske sionister i Palestina ha vært vanskelig å gjøre troverdig. Følgelig ble Auerbach trukket for retten (sammen med en rabbiner) utelukkende for mindre overtredelser, som f.eks. underslag til en verdi av omkring 700.000 dollar, pengeutpressing, mottakelse av bestikkelser og dokumentfalsk. Han ble idømt tretti måneders fengsel og begikk senere selvmord.

Den amerikanske og engelske presse trykte korte, uforståelige artikler om denne affæren, med insinuasjoner om at den tydet på gjenoppliving av «antisemittisme» i Tyskland. Dette var et ekko av tonen fra den jødiske presse, som etter Auerbachs selvmord spurte: «Hvem er skyld i dette blod?» og liknende. Den påstand at en hvilken som helst domfellelse av en hvilken som helst jøde, anklaget for hva som helst, uansett skyld eller uskyld, måtte være et tegn på «antisemittisme», var på daværende tidspunkt blitt det alminnelige. For eksempel anså Jewish Herald anklagene for å være moralsk forkastelige, fordi de vedrørte en tid da «normale reguleringer ble neglisjert av alle, framfor alt av jøder, som forståelig nok ignorerte tyske oppfatninger av rett og galt». De prinsipper som hadde blitt ignorert var ikke tyske, men universelle i kristne samfunn eller hadde i hvert fall vært det inntil nå. Den eneste protest mot disse falsknerier som jeg ble oppmerksom på, kom fra en jødisk korrespondent ved New York Daily News, som ved en tilfeldighet hadde lidd under Auerbachs forbrytelser. Var protesten kommet fra et tysk offer eller et amerikansk eller engelsk øyevitne, tror jeg ikke noen vestlig avis ville ha trykt den.

Vestens folkemasser kjente på dette tidspunkt ikke til disse hendelsene i det engelsk-amerikansk okkuperte Tyskland, og ville sikkert ikke ha protestert særlig mye om de hadde kjent til dem, for på den tiden lå de fremdeles under for virkningen av krigstidspropagandaen, spesielt i spørsmålet om nazistenes konsentrasjonsleirer. Det forekom meg at de helt hadde glemt at konsentrasjonsleiren opprinnelig var en kommunistisk idé, kopiert av Hitler, og at jo lengre Den røde hær fikk lov å trenge inn i Europa, desto sikrere ble det at leirene ville fortsette. Deres følelser ble hisset opp gjennom grufulle nyhetsfilmer med bunker av utsultede menneskekropper, stablet som ved i leirene, og som ble vist dem på en million filmlerreter da de allierte hærer gikk inn i Tyskland.

Jeg satt sammen med blant slike tilskuere og hørte på deres kommentarer med bekymring. Krigstidspropaganda er den mest snikende gift mennesket har oppfunnet, og jeg mener at disse kinogjengerne, frarøvet sannferdig opplysning som de var, i årevis hadde tapt enhver evne – og kanskje også lyst til – å bedømme hva de så. Jeg tror at de fleste av dem mente at de menneskelige rester som de så, var jøder, for dette var den beskjeden som ble hamret inn i deres hoder gjennom pressen dag etter dag. De leste hele tiden om «Nazi gasskamre for jøder … Nazi krematorier for jøder», og bare noen få av dem gjorde seg den anstrengelsen senere å lese beretninger fra leirenes fanger for å finne ut av hvem ofrene i virkeligheten var. Et eksempel: En tysk kvinne, som tilbrakte fem år i Ravensbrück-leiren (fru Margaret Bubers Neumann) forteller at de første ofre var de syke eller lidende eller de som ikke kunne arbeide, og de neste var «de mindreverdige raser», hvoriblant polakkene ble satt først, så tsjekkere, baltere, ungarere og andre.

På denne måten mottok stablene av døde likeså ekte medfølelse som de levende, som av de allierte hadde blitt drevet tilbake til konsentrasjonsleir-områdene, og i dag er det kanskje kun av historisk interesse med særlig betydning for en bok som denne, å vise at «Nazi»-konsentrasjonsleirene på det tidspunkt, da de engelske og amerikanske hærene gikk inn i Tyskland, overveiende var under kommunistisk kontroll, at jøder fantes mellom torturbødlene og at anti-kommunisme var en sikrere vei til dødsstraff enn anti-Hitlerisme!

For ti år siden ville den uttalelsen (som jeg påviser om litt) ha blitt latterliggjort, hvis den overhodet kunne ha blitt trykt. I dag er tilstrekkelig blitt avslørt om illuministisk kommunistmetode til infiltrering av hver eneste klasse, parti, kirke, organisasjon og institusjon, til at i hvert fall noen mennesker vil avvente beviset med et åpent sinn. Det antar jeg i det minste. Lenins maksime var at alle kriger under deres forløp måtte endres til revolusjonære kriger, hvilket betyr at sammensvergelsens medlemmer må kjempe for revolusjonens suksess, ikke deres lands seier. Beleiringen av konsentrasjonsleirene var mer nyttig for denne strategien enn noe annet kunne ha vært, fordi leirene var fulle av mennesker som, dersom de hadde overlevd, ville ha bekjempet kommunismen, slik de bekjempet Hitlerismen, fordi den ikke forsto Hitler selv. De som har lest denne bok så langt, kan kanskje se den dype betydning av hans ord til Herman Rauschning: «Jeg mottok illuminisme og ideer fra frimurerne, som jeg aldri kunne ha fått fra andre kilder» (nesten fullstendig Max Weishaupts ord) (Jeg har lært en god del fra marxismen … hele nasjonalsosialismen er basert på den.»

Kommunistene ble ved deres erobring av konsentrasjonsleirene hjulpet av vestmaktenes lederes politikk om uforbeholden støtte til revolusjonen. Denne politikk ga kommunistene en makt og prestisje blant fangene, som de utnyttet til egne formål. Jeg ble forferdet da en ung britisk offiser som hadde blitt kastet ned over Jugoslavia i fallskjerm, beskrev droppingen av beholdere fylt med gullmynter «golden sovereigns» til Tito[2] (ikke en gang britiske statsborgere kunne eie disse). Det samme skjedde i Hellas. Major W. Stanley Moss, som ble kastet ned over det greske Makedonia som britisk kommandosjef og forbindelsesoffiser, så kommunistene utnytte en kontroll med geriljastyrkene som de fikk ved hjelp av det gylne regn som falt over dem, og han sa: «Da Den store Dag kom» (seier i Europa) «ble verden overrasket over den rikdom i gull som kommunistene hadde til deres rådighet. Ikke noe av gullet kom fra Russland. Det ble gitt til kommunistene av De Allierte. I årevis var penger strømmet inn i landet for opprettholdelse av gerilja-styrker og til den alminnelige krigføring, men kommunistene hadde kun brukt en liten del av dem i kampen mot tyskerne. God tid i forveien visste vi hvordan forholdene ville endres i framtida … og allikevel var vi ute av stand til å gjøre noe for å forhindre det». (Major Moss bringer en faktisk feil i sin uttalelses. «Verden» ble aldri «forbauset over gullrikdommen» som de allierte hadde kastet ned til kommunistene, for verden ble aldri informert om den.)

Bildet var det samme i alle besatte land. Wing-Commander (oberstløytnant) Yeo-Thomas, som ble sendt hemmelig inn i Frankrike for å studere den franske motstandsbevegelsens metoder og organisasjon, advarte uten hell London: «Kommunistpartiets erklærte mål var en masseoppstand blant franskmennene på D-dag … for å kunne dominere alle andre etter befrielsen. I mellomtiden hånte BBC-utsendelser de franskmenn som fryktet «kommunistspøkelset». Følgene av dette ble beskrevet av Sisley Huddleston i 1952. Under «befrielsen» av Frankrike drepte kommunistene med kaldt blod over hundre tusen anti-kommunister.

Under disse forhold var det uunngåelig at kommunistene skulle komme til makten også i «nazi»-konsentrasjonsleirene, slik at da Vestens folkemasser så de bildene av «befrielsen» av disse leirene, i virkeligheten så noe som deres hærstyrker snart ville gjøre permanent i hele området øst for Elben. Sannheten om det kom fram i 1948, men hvis så mye som én av en million av de som så bildene, hørte om dette, ville det forbause meg.

I det året hadde revolusjonslederen i Jugoslavia, med pseudonymet «Marskalk Tito» blitt uvenner med herskerne i Kreml. Det var farlig for en kommunist, og han har kanskje tenkt å kunne beskytte seg bedre enn med bevæpnede livvakter ved å offentliggjøre noe av sin kunnskap, idet han regnet med at Moskva ville la ham være, heller enn å provosere fram ytterligere avsløringer. Den rettsaken han stablet på beina ble dekket av pressen i Jugoslavia, men ignorert i Vesten. Han fikk tretten av sine kommunist-borgere skutt (ledende regjerings- og partifunksjonærer) for å ha deltatt i massemord på fanger i den mest beryktede leir av dem alle, Dachau.

Sannheten har det med å komme fram på de merkeligste måter, selv om den i våre dager med pressekontroll, ikke kommer særlig langt. I dette tilfellet kom den fram via en eldre østerriksk general, Wilhelm Spielfried, som slapp levende ut av Dachau. Han ønsket at verden skulle få kjennskap til hva som hadde skjedd der, og i forvirringen under oppbruddet av leiren (ved ankomsten av vestlige tropper), tok han fra kommandantens kontor et Gestapo-arkiv, der det var skrevet ned de mennesker som var blitt drept, med måten det var skjedd på, og underskrevet av den ansvarlige Gestapo-agent i hvert enkelt tilfelle. Blant disse agenter var atskillige «Marskalk Tito»s ledende medarbeidere. Det lyktes etter hvert general Spielfried å få gitt ut denne lille delen av sitt materiale. Resten venter fortsatt på en utgiver som er modig nok til å gi det ut.

«Tito» (het i virkeligheten Josip Brosz) hadde selv vært Kreml-agent fra 1934. Ved å bringe sine nærmeste medarbeidere for en offentlig domstol (i Ljubljana, 20. april 1948) lot han en trussel om framtidige avsløringer henge over Kremls murer. De anklagede omfattet Oskar Juranitsch (generalsekretær i Titos utenriksdepartement), Branko Dil (generalinspektør for den jugoslaviske økonomi), Stane Oswald (en ledende funksjonær med ministerrang i Industridepartementet), Janko Pufler (leder av Titos kjemiske statstrust), Milan Stepischnik (leder av Titos metallurgiske institutt), Karl Barle (en funksjonær med ministerrang), professorene Boris Kreintz og Miro Koschir fra Ljubljanas universitet; og andre kommunistiske toppfigurer. Alle var tidligere medlemmer av Den Internasjonale Brigade i Spania og agenter for MVD [Sovjetisk hemmelig politi].

Alle kom med de sedvanlige tilståelser; men deres forsvar er av største betydning. De rettferdiggjorde seg simpelthen ved å hevde at de aldri hadde drept eller skadet en kommunist: «Jeg brakte aldri en av våre i fare. Jeg gjorde aldri noe mot en partikamerat.» De sa at de alltid valgte ut en som skulle drepes blant dem som kunne klassifiseres som en konservativ, liberal, katolikk, protestant, ortodoks, jøde eller sigøyner, forutsatt at offeret ikke var en kommunist.

Dette samarbeidet i konsentrasjonsleirene mellom Hitlers Gestapo og dets prototype, Stalins MVD,[3] skjedde på følgende måte: «Anti-fascist-komiteer» ble opprettet i leirene. Hvis Hitler og hans Gestapo hadde vært konsekvent i deres gjerninger, ville medlemmene av disse komiteer ha utgjort de første ofre til gasskamrene. I stedet ble de akseptert som representanter for leirens fanger og gitt privilegert status, hvoretter de godkjente å delta i drapene. Dette var den perfekte måte for å sikre at det ville bli få anti-kommunister tilbake i etterkrigstidens Tyskland.

På denne måten vokste det stabler av lik som den ytre verden senere betraktet på filmlerreter og i mørklagte rom. Denne bildejournalistikk oppfylte til punkt og prikke G. K. Chestertons setning fra mange år tidligere: «Journalistikk er et falskt bilde av verden, kastet opp på en opplyst skjerm i et mørklagt rom, slik at den riktige verden ikke ses.»

Kommunisten Juranitsch, den hovedanklagede, sa: «Ja, jeg drepte hundrevis og tusenvis av mennesker og deltok i de ‘vitenskapelige eksperimenter’; det var min oppgave i Dachau.» Branko Dil forklarte at hans arbeid hadde vært å eksperimentere med blodkoagulerende medikamenter; han hadde skutt sine emner midt i brystet til dette formål. Pufler beskrev hvordan utvalgte fanger fikk sprøytet inn malaria-smitte til observasjon av virkningen, og han uttalte at «de døde som fluer, og vi rapporterte resultatene til legen eller SS-offiseren». Disse tilståelsene var ikke falske. De ble bekreftet og kunne ikke benektes, for de rapporter som hadde blitt lagd, var dem general Spielfried tok fra kommandantens kontor. Pufler forklarte hvordan disse, Gestapos betrodde kommunister, skjulte deres samarbeid for de øvrige fanger. Når de selv dukket opp igjen fra laboratoriene eller krematoriene, fortalte de en oppdiktet historie om et triks eller mirakel som forklaring på at de hadde unnsluppet. Da ingen av ofrene noen gang vendte tilbake, kunne de ikke bli anklaget.

Disse mennene endte opp mot muren, men ikke for deres forbrytelser. De ble kastet bort som bøndene i et sjakkspill av deres mester i dennes kamp mot Kreml. De hadde nøye overholdt den viktige regel for revolusjonen («alle kriger er revolusjonære kriger») ved å benytte den anledningen som ble gitt dem til å ødelegge politiske motstandere, og ikke «fienden». De gjorde på en annen måte hva herskerne i Moskva gjorde da de massakrerte de 16.000 polske offiserene i Katynskogen [i dag angitt til 22.000]; de angrep nasjonalstatene og la grunnen til en altetende revolusjon.

Avsløringene i Ljubljana-saken har blitt bekreftet på flere punkter i atskillige bøker fra overlevende fra konsentrasjonsleirene. Odd Nansen, sønn av den berømte norske polarforsker, skrev om sine opplevelser i Sachsenhausen-leiren, atten måneder før krigen endte:

«Det er utrolig hvordan kommunistene har ordnet sakene her; de har all makt i leiren, nest etter SS, og de trekker alle de andre kommunistene fra andre land til og anbringer dem i nøkkelstillinger … Mange av de norske fangene her er gått over til kommunismen. Bortsett fra alle de øyeblikkelige fordeler det gir, regner de sikkert med at Russland blir den store stemme etter krigen, og så tror jeg at de mener det er bedre å få den riktige farge i tide. I går kveld snakket jeg med vår Blockältester, en kommunist. Når han og hans kamerater kom til makten ville det ikke bare bli gjengjeldelse, men enda mer brutalitet og grusomhet enn SS’erne bruker mot oss. Jeg kunne ikke komme noen steder med min humanisme mot den iskalde blokk av hat og hevngjerrighet, det hardkokte, forstokkede fokus på et nytt diktatur.» Wing Commander Yeo-Thomas, som ble kastet ned over Frankrike i fallskjerm for å hjelpe den franske motstandsbevegelsen, ble tatt til fange og ført til Buchenwald. Han ble ved ankomsten fortalt av en britisk offiser: «La dem ikke få vite at du er offiser, og hvis noen av dere har lederstillinger i fredstid, så hold det for dere selv. Den interne administrasjonen i leiren er i hendene på kommunistene … Buchenwald er den verste leir i Tyskland. Deres sjanser for overlevelse er praktisk talt null.» Yeo-Thomas sier: «De tre ledende administratorene av leiren, kalt Lagerältester, var kommunister.» Under ledelse av disse menn «ble fanger injisert med tyfus og andre sykdommer og deres symptomer, som nesten alltid endte med døden, ble studert». Kun tre av denne offisergruppen på trettisju fanger overlevde, mens de resterende ble hengt opp på kroker på krematoriets vegg og langsomt kvalt til døde. De tre overlevende «måtte frykte sine medfanger nesten like mye som de tidligere hadde fryktet tyskerne. For kommunistene ville, hvis de fant ut av at offiserer hadde vært heldige nok til å snyte galgen, med sikkerhet ha angitt dem».

Kommunister kjørte disse leirene, torturerte og myrdet ofrene. Hvis det var noen forskjell mellom dem og Gestapo-fangevokterne, var det kun den at de var mer ondskapsfulle fordi de anga og drepte menn som skulle være deres kamerater i kamp mot en felles fiende. Da østjødene spesielt spiller en så stor rolle i kommunismen, opptrer jøder logisk nok mellom personene som utførte slike handlinger. Det er i seg selv overhodet ikke overraskende, for jøder er som andre mennesker, gode og onde, humane og grusomme. Men det ble holdt skjult fra folkets masser når de mottok et bilde av torturleirer befolket nesten utelukkende med jøder som ble torturert av fordervede «nazi»-fangevoktere. Rent faktisk utgjorde jødene kun en liten del av fangene. Torturbødlene i krigens siste tre år var hovedsakelig kommunister, og deres motiver har blitt vist. Og blant disse torturbødlene var det jøder.

Mine arkiver inneholder atskillige artikler fra jødiske aviser om «straffesaker» mot jøder som hadde blitt angitt av tidligere jødiske fanger fra leirene i Auschwitz, Vlanov, Mühdorf m.fl.

Jeg har satt ordet «straffesaker» i anførselstegn i dette tilfellet av en god grunn. Disse «straffesaker» ble med en enkelt unntakelse ført for en rabbiner-domstol i vestlige land og for underrettsdomstoler i Tel Aviv. De ble behandlet som rent jødiske anliggender, som den øvrige menneskehet ikke skulle blande seg inn i, og hvis det ble gitt noen dommer i det hele tatt, opptrådte de ikke i noen av de aviser jeg leste, selv om handlingene det ble anklaget for liknet dem fra Ljubljana-rettssaken. Den klare underforståelse var den at hvis slike handlinger hadde blitt begått, måtte de dømmes under den jødiske lov, hvis da overhodet, og at kristen lov ikke kom på tale. (Dette ser i dag ut til å være den herskende oppfattelse etter at sionismen skapte «den jødiske nasjon», og den reflekteres i en artikkel som ble trykt i Zionist Record i 1950, hvor det sies at australske jøders «hovedkontor for public relations» hadde til oppgave å «dekke innsyn for offentligheten i individuelle jøders lovovertredelser, dersom disse begikk mindre eller større feiltrinn». Den «dekning» som her omtales, foregår til alle tider og i alle land i Vesten.)

I Tel Aviv ble en jødisk lege og to jødiske kvinner anklaget av jødiske vitner for å ha gitt dødelige innsprøytninger til fanger i Auschwitz, å ødelegge kjønnsorganer, utføre «vitenskapelige eksperimenter» og sende ofre til «dødskamrene». I en annen sak i Tel Aviv i 1951 ble en jødisk lege (da ansatt ved Tel Avis byhospital) anklaget av flere jødiske vitner for brutale handlinger, utført i Vlanovleiren, der han hadde opptrådt som «assistent for den tyske leirkommandant». Et kvinnelig jødisk vitne sa at han hadde slått henne bevisstløs, og da hun kom til seg selv igjen, fant hun sine tre sønner på 12, 15 og 18 skutt. To uker tidligere, sa hun, hadde hun sett den anklagede gi ordrer til det ukrainske leirpoliti om å føre tretti fanger bort, blant dem hennes mann, som så ble skutt. Kun overskriftene for disse saker ble dekket av pressen, men, som jeg sier, hvis noe resultat siden ble trykt, ble det ikke fanget opp av min etterforskning.

I New York behandlet en jødisk rett på tre medlemmer (en sammensetning som er fastlagt i Levittisk lov) en anklage fra en jøde mot en synagogefunksjonær som han beskyldte for å ha myrdet en fange i Muhldorf, der den anklagede hadde vært blokkleder. Rapporten om dette sa at retten ville sende sin dom «til det jødiske samfunn» i den anklagedes by «uten anvisninger eller sanksjoner», noe som betydde at hvis han var en «krigsforbryter», ville han bli overlatt til sin menighets forgodtbefinnende. I alle disse sakene var det underforstått at kun anklager om mishandling av andre jøder kom i betraktning, og at dersom den anklagede hadde begått liknende handlinger mot ikke-jødiske fanger, ville de ikke inngå i saken.

Av enn annen type, men tilsvarende i sin grunnleggende natur, var en straffesak som ble ført for en israelsk distriktsrett i 1954-55. En jøde fra Ungarn delte ut en folder som hevdet at en dr. Israel Kastner, en høytstående israelsk regjeringsembetsmann og ledende kandidat for det regjerende majoritetsparti (ved valget i 1955), hadde samarbeidet med nazistene i Ungarn under krigen, hvor han hadde lagt grunnen for mord på jøder, hadde reddet en nazi-krigsforbryter fra straff og så videre. Dr. Kastner anla injuriesak mot sin anklager, og den israelske dommer avga etter ni måneder en dom som fastslo at anklagene hadde blitt bevist. Denne dommen sa at dr. Kastner var en nazi-kollaboratør «i ordets rette betydning» og «hadde solgt sin sjel til djevelen», og den daværende israelske statsminister, Moshe Sharett, kommenterte med «en mann er berettiget til enhver handling, til og med å selge sin sjel til djevelen, for å redde jøder» (anklagen gikk ut på at han forrådte jøder til nazistene). Regjeringen meldte deretter at den ville appellere dommen gjennom justisministeren, og jeg kunne aldri finne ut av om det deretter skjedde mer i saken overhodet.

Så, mens man hørte mye om «krigsforbrytere» og deres straffesaker, opptrådte disse jødiske krigsforbrytere kun for jødiske tribunaler, og hvis de ble straffet, hørte verden ikke om det. Jeg kjenner kun til én sak (andre kan allikevel ha unngått min oppmerksomhet), der slike jøder ble tatt med i en «krigsforbryter-rettssak». Jewish Telegraph Agency (8. mai 1946) meddelte: «Dommen i saken mot 23 vakter fra Breendouck konsentrasjonsleir ved Antwerpen, et av de mindre kjente nazi-helveter, ble avsagt her i går. Blant vaktene er det 3 jøder, Walter Obler, Leo Schmandt og Sally Lewin. Obler og Lewin har blitt dømt til døden ogh Schmandt til 15 års fengsel.»

Joseph Leftwich spurte i sin diskusjon med A. K. Chesterton om «antisemittisme» i denne saken: «Hva beviser den? At menneskedyret finnes over alt, og at jøder ikke er mer immune enn noen annen gruppe.» Det er korrekt, men rammer helt ved siden av sakens kjerne, som er at bevisstheten hos massene under Andre Verdenskrig ble gitt et falskt bilde av en utelukkende jødisk forfølgelse, utført av ikke-jøder, og at begivenhetene i verden i dette århundre konstant blir feilrepresentert på denne måten til alminnelig ulykke for alle.

Kapitlet om Hitlers jødiske hjelpere var ikke av et lite omfang. Lord Templewood, engelsk ambassadør til Spania under krigen, sier: «Måned etter måned tillot general Franco» (som selv var av jødisk opprinnelse) «alle spanske aviser å opptre som de mest høylytte utropere av tysk propaganda. Ingen av de veletablerte aviser ble tillatt noen handlingsfrihet. Hver eneste av dem måtte lyde som et ekko av ‘his masters voice’. I dette tilfelle var herren en svært dyster østjøde ved navn Lazare … I Wien tjente han trofast Hitler som en fanatisk propagandist for ‘Anschluss’. Etter det ble han en viktig person i nazi-verdenen … Fra den tyske ambassaden, der han hadde større autoritet enn ambassadøren selv, instruerte han daglig ikke bare den spanske pressens overordnede retning, men til og med selve ordene i nyhetene og artiklene. Hans underordnede hadde sine plasser i de spanske kontorer, og ikke ett ord nådde den spanske offentlighet uten at det i forveien hadde vært underkastet hans dystre kontroll. Ved en listig blanding av brutalt diktat og uhemmet korrupsjon lyktes det ham å gjøre de spanske aviser til og med mer giftige enn de som ble gitt ut i Tyskland.»

Jeg kjente denne Lazare, en sammensvoren av det blide, smilende og joviale slaget, og ble på grunn av ham for første gang oppmerksom på det jødiske element blant Hitlers høyere innvidde. Da jeg møtte Lazare i 1937 var han «pressesekretær» for den østerrikske legasjonen i den rumenske hovedstad, Bukarest. Østerrike, som den gang var mitt hovedkvarter, levde i daglig frykt for nazi-invasjon, den kom i 1938, og landets offisielle representanter i utlandet var forventet alle å være reine østerrikere og standhaftige anti-nazister. I jødenes tilfelle regnes dette for dobbelt sikkert. Det som slo meg aller først, var at det utarmede lille Østerrike overhodet kunne tillate seg en slik luksus som å ha en «pressesekretær» i en Balkan-hovedstad, deretter ble jeg slått av Lazares overdådige levevis og underholdning. Jeg regnet med at som så mange menn i ytterkanten av det diplomatiske liv («pressesekretær» i Balkan-området var en mistenkelig stillingsbetegnelse) klarte han seg godt «med litt ved siden av», noe som ikke var unormalt i Bukarest.

Og det gjorde han. Om enn ikke ved handel med skinn eller tepper, som jeg hadde en svak mistanke om. Hans velstand kom, slik begivenhetene snart skulle vise, fra en politisk kilde, fra nazistene. Da Hitler marsjerte inn i Østerrike, ble verdens avisjournalister kalt inn til en pressekonferanse i det historiske Ballhausplatz for å høre nazistenes versjon av denne begivenheten. Døren ble åpnet for talsmannen for det nye regime, Hitlers «pressesjef» i det erobrede Østerrike, forsvareren (propagandisten) for tilslutningen. Det var Lazare, «østerrikeren» (han var født som tyrkisk statsborger). Han så meg straks, og et hurtig smil bredte seg på hans frekke og skyldige ansikt. Idet han vinket lystig til meg, sa han: «Hei, hr. Reed, morsomt å se Dem igjen.» Så forklarte han Førerens vennlige motiver for invasjon, og dens positive virkninger for Tyskland, Østerrike og menneskeheten.

Leseren kan kanskje se at «den virkelige verden» er svært forskjellig fra «det falske bilde» som massene mottar, særlig i krigstid når slike menn kontrollerer strømmen av informasjonen som flyter til massebevisstheten.

Mot denne bakgrunn raste hevnen og nådde sitt talmudiske klimaks i to symbolske massestrømmer av mennesker, én østpå og én vestpå. Fra den «frie verden» ble flyktninger som hadde unnsluppet, drevet tilbake til kommunistisk slaveri av de allierte hærer. Fra det kommunistiske område (hvor en mann ikke engang kunne forlate sin by uten polititillatelse) dukket en svær masse av østjøder fritt fram og ble under en alliert beskyttelsesparagraf ført gjennom Europa og mot Palestina. Denne toveis prosess, som ga hevnen sitt endelige identitetsstempel, kan studeres gjennom følgende sitater:

Saturday Evening Post fra den 11. april 1953, sa: «Med denne skammelige overenskomst (Jalta) som deres autoritet, vandret sovjetiske MVD-agenter gjennom flyktningeleirene etter krigen og utpekte tusenvis av de som hadde lyktes i å flykte fra det sovjetiske tyranni. Disse ulykkelige ofre ble presset inn i dyrevogner og kjørt tilbake til død, tortur eller langsomt mord i de sibirske miner og skoger. Mange begikk selvmord underveis. Likedan ble det under Jalta-overenskomsten tillatt Sovjet å bruke tyske fanger til tvangsarbeid på ‘krigserstatningskontoen’. For slike umenneskeligheter finnes det ingen unnskyldning.»

Kathryn Hulme fra California var underdirektør (1945-51) for flyktningeleiren i Wildflecken i Bayern. Den ble administrert av organisasjonen kjent som UNRRA (United Nations Relief og Rehabilitation Administration). Hun skriver i sin bok at «Londa» (en kollega) «for en tid hadde blitt forflyttet til en sørligere leir, der dens russiske flyktninger, hovedsakelig krigsfanger, hadde blitt sendt tilbake til Russland ifølge Jalta-overenskomsten. Hun fortalte oss hvordan de russiske krigsfanger hadde skåret opp deres håndledd, hadde kledd av seg og hengt seg. Selv etter at ethvert mulig skadelig objekt var tatt fra dem, lyktes det stadig for dem å begå selvmord. Det var umulig for henne å forstå hvordan Stalin hadde solgt den ideen til Roosevelt og Churchill at tyskerne ikke hadde tatt noen krigsfanger, men at det kun var desertører».

Og så den andre siden av bildet: den behandling som ble gitt én gruppe mennesker, «utskilt» fra hele den store massen av Hitlers ofre og Stalins fanger. Hulme sier: «Og så kom jødene. Vi hadde aldri hatt en jødisk leir i vårt nordlige område … jødene utgjorde i antall mindre enn en sjettedel av vår sones totale flyktningebefolkning (DP’er), men de var en så høyrøstet minoritet at dersom man kun leste avisene for å finne ut av okkupasjonsforhold, ville man få det inntrykk at de utgjorde hele DP-problemet … Man var nødt til å behandle dem med fløyelshansker, som det ble sagt, især når de skulle flyttes fra en leir til en annen, og gud hjelpe den IRO-medarbeider [International Refugee Organisation], som glemte et stykke piggtråd synlig i en leir de skulle flyttes til. De ble klassifisert som «forfulgte» og var de eneste DP’er, bortsett fra syke, som mottok en spesiell matrasjon som ikke-arbeidende … Det var et lite tysk samfunn nede ved den motorveien som delte leiren i to halvdeler. De jødiske delegerte … sa at dette var det farligste enkeltpunkt overhodet. IRO skulle godkjenne å bevæpne deres jødiske politi for å beskytte deres folk mot disse tyskerne som bodde nær dem … At nesten hver eneste tysker fra den landsbyen lystelig ville blitt ansatt hos jødene innen det hadde gått fjorten dager etter jødenes ankomst, falt meg overhodet ikke inn, da jeg trøstefullt lovte å snakke for autorisasjon til å bevæpne et DP-politi … Det jødiske DP-politi var i hele grønne tunikaer med davidstjernen på deres hetter … ikke noe hadde blitt overlatt til tilfeldigheter eller siste øyeblikks improvisasjon … Deres sosialkontor var overdynget med krigsplakater, som viste unge jødiske jenter som kastet håndgranater mot arabere. Det jødiske DP-politiet arrangerte skyteøvelser med de geværer vi hadde sikret dem til «forsvar» mot tyskerne, som nå var ansatt i leirens harde fysiske arbeid. De jødiske verksteder gikk raskt i gang med å produsere fine ulljakker og solide lærsko med store metalldupper for hardt terreng. Vi kunne bare gjette oss til at alt sammen var for Israel og ble levert dit gjennom mystiske kanaler. Vi så aldri noen av våre jødiske DP’er kledd i noe av de nyttige klærne … På toppen av all begeistring og opphisselse blafret et flagg vi aldri hadde sett før, bleke blå striper på hvit bunn og med davidstjernen på.»

Hulme beskriver den jødiske leir: «Vi viste den store leiren som vi hadde klargjort, fram til dem, liksom eiendomsmeglere stolte av en bolig som uten noen som helst tvil var den peneste flyktningebolig i hele Bayern … Rabbinerne ristet på hodet. Det virket ikke som om det var godt nok.» Hun forklarer at den amerikanske flyktningelov («DP Act», for den amerikanske besetningssone) som deretter ble innført, var full av feller som lukket den alminnelige flyktning ute. «Kun jødene, som kunne påstå og bevise forfølgelse i ethvert av de østeuropeiske land der de hadde befunnet seg, kunne slippe forbi de fellene». Hun forteller at amerikanske halvoffentlige eller offentlig støttede organisasjoner leverer verktøy og verkstedstilbehør, materialene og de «spesielle matrasjoner», som utelukkende ble gitt til jøder.

Metoden som ble benyttet for å etablere denne privilegerte klassen i elendighetens leirer, ble beskrevet av oberstløytnant Judah Nadich i sør-afrikanske Jewish Times (4. februar 1949). Rabbiner Nadich var «jødisk rådgiver for general Eisenhower ved de amerikanske styrker i Europa, og arbeidet nært sammen med ham i saker angående DP – og andre jødiske problemer». Han sier: «Til Eisenhowers ære må det sies at da de opprørende tilstandene i DP-leirene ble brakt til hans kjennskap» (i 1945) «gikk han raskt i gang med å forbedre forholdene. Viktige direktiver ble sendt ut, økte matrasjoner skaffet til de forfulgte, i motsetning til andre DP’er. Spesielle leirer ble etablert til jødene. Jødiske DP’er som levde utenfor leirene ble gitt fordeler. En rådgiver i jødiske saker ble utnevnt og det ble ytt fullt samarbeid til «Joint Distribution Committee» og senere til «Jewish Agency». Kun få, om noen av disse vilkår ble bevilget av Montgomery i den britiske sonen, og en konstant strøm av jødiske DP’er fløt inn i den amerikanske sonen. Eisenhower besøkte ofte leirene for å inspisere og hans personlige besøk løftet DP’enes moral og tjente til å minne offiserer på lavere rangorden om deres øverstbefalendes innstilling. Offiserer som ikke var situasjonen voksen ble irettesatt, inklusive en av de høyst plasserte generaler».

General Eisenhowers «innstilling» var ifølge denne autorative beretning den at jøder skulle behandles som en privilegert klasse. Hvis han aksepterte rådgivningen fra sin jødiske rådgiver var dette naturlig, for rabbiner Nadich hevdet, slik man så, at de få jøder blant hundre DP’er var de eneste «forfulgte» og at de derfor var «forskjellig fra andre DP’er». Uttalelsen avslører funksjonen av den nå fast etablerte figur fra vår tid: den jødiske rådgiver.

Derfor var det i 1945 kun «forfølgelsen av jøder» tilbake av Hitlers altomfattende «forfølgelse av politiske motstandere», som startet i 1933. Propaganda hadde eliminert alt annet enn denne lille delen. Det siste sitatet viser grunnen til at Hulme skrev fra sin DP-leir at «hvis man bare leste avisene … fikk man inntrykk av at jødene var hele flyktningproblemet». Alt mens den gigantiske mengden av lidende ble glemt eller drevet tilbake til forfølgelsen, som noen hadde unnsluppet, ble denne ene gruppen under beskyttelse og eskorte fra Vesten, kledd på, gitt mat, utstyrt, bevæpnet og ført av sted til invasjon av et lite land i Arabia.

Det asiatiske Østen skaffet disse invasjonstroppene. Det kristne Vesten førte dem fram i sikkerhet. I dette foretaket var det overhodet ingen forskjell mellom «den frie verden» og den slavebundne verden «bak jernteppet». Tvert imot var det identitet mellom formålene og synkronisering i foretakets utførelse. Det var tydeligvis en ledende intelligens i arbeid, som var ganske likeglad med nasjonalstater og grenser, med krigstidens venn eller fiende, eller med noen av de «prinsipper» som så ofte hadde blitt fremsatt av «første-diktatorene». Vesten delte hevnen med Østen, men mønsteret ble lagt av Østen, og det var det samme mønster som hadde vist seg i Russland i 1917, i Protokollene av 1905 og i revolusjonære områder, og av den grunn bør karakteren av revolusjonen i 1945 bli nærmere undersøkt for å finne ut av om den og dens ledelse hadde endret seg fra 1917 (da den var 90 prosent jødisk) og fra 1848 (da Disraeli sa at den var anført av jøder).

Etterforskning av begivenhetene i de tre tiårene 1917-1945 fører til den konklusjon at i året 1945 hadde revolusjonen i hundre år vært en jødisk-kontrollert revolusjon, idet så mange år hadde gått siden Disraeli identifiserte lederskapets karakter. Jeg bruker uttrykket «jødisk-kontrollert revolusjon» for å betegne en bevegelses under ledelse av det talmudiske rabbinat i Østen, og ikke en bevegelse som ble generelt støttet av jødene. Som jeg gjentatte ganger har vist, kom den kraftigste motstand fra de vestlige jøder, som var lengst borte fra den talmudiske ledelses rekkevidde. Denne skilnaden slik den omhyggelige student også må foreta mellom «nasjonalsosialisme» og «tyskere» og mellom «kommunisme» og «russere».

I denne definisjons forståelse fortsatte revolusjonen etter min mening med å være jødisk i de tretti år som fulgte 1917. Den jødiske karakter av den første bolsjevikregjering og av dens gjerninger, ble tidligere påvist. De samme karakteristika dukket opp hos de to kortlivede avlegger-regjeringer som bolsjevikene etablerte i 1919 i Bayern og Ungarn. I begge tilfeller ble terroristene i hovedsak importert til disse landene, forkledd som «krigsfanger», og de hadde blitt trent som kommunist-agitatorer i Russland. I Tyskland ble den kommunistiske bevegelsen på dette tidspunkt anført av «Spartakus Ligaen» («Spartakus» var Adam Weishaupts dekknavn), der nesten alle lederne var jøder: Rosa Luxembourg, Leo Jogiches (fra Polen), Paul Lévi, Eugine Levine (fra Russland) og Karl Liebknecht. Slik viste også den bolsjevikiske regjering i Bayern (som blant sine soldater hadde en viss Adolf Hitler) seg logisk nok til å være ledet av jøder: Kurt Eisner, Ernst Toller og Eugène Levine.

I Ungarn var de ledende terrorister alle jøder, trent i Russland: Matyas Rakosi, Bela Kun, Erno Geroe og Tibor Szamuely. Dette regimets demonstrative anti-kristne handlinger viste igjen det underliggende formål. Om denne regjering sier historikeren på området: Den kommunistiske Internasjonale, F. Borkenau: «De fleste bolsjeviker og venstresosialistiske ledere og en betydelig andel av deres medarbeidere, hadde vært jøder … antisemittisme var derfor den naturlige form for reaksjon mot bolsjevismen.» I denne typiske tekstdelen kan leseren se at «reaksjon mot bolsjevismen» blir klassifisert som «antisemittisme». Tydeligvis kunne denne merkelappen kun unngås ved ikke å «reagere mot bolsjevismen».

De følgende ti år var en inaktiv periode, og saken kan neste gang bli testet i Spania, der revolusjonen gjorde sitt forsøk i 1931. Den ble anført av utsendinger fra Moskva, hvorav mange var jøder, og dette var årsaken til mange brennende republikaneres skuffelse, både spanske og andre. For eksempel stemte mange katolikker, så vel presteskapet og lekfolk, republikansk, for deretter å finne ut at den reformerte impuls enda en gang hadde blitt pervertert i retning av å bli et angrep på den kristne tro som sådan. Kirker, klostre og enhver bygning som hadde et kors på, ble ødelagt, prester og nonner ble myrdet. Det spesielle identifikasjonsmerke dukket igjen opp, som det tidligere hadde skjedd i Bayern, Ungarn, Russland, Frankrike og England.

Fadderskapet til angrepet på kristendommen i Spania ble formelt erklært av Kominterns offisielle organ: «Flammene som stiger opp fra Spanias brennende kirker og klostre har vist den spanske revolusjons sanne karakter.» Stamtavlen var heretter sporet gjennom ytterligere en generasjon. Kirkelig eiendom ble konfiskert, men de spanske folkemengder ble ikke beriket av det.

Den spanske nasjonalbanks gullreserver (omkring 700 millioner dollar) ble overflyttet til Moskva av den siste republikanske statsminister, en viss Juan Negrin (som det fortelles av general Walter Krivitskij). Hos de spanjolene som hadde håpet på å få opprettet en forfatningsbasert republikk, men som nå fant seg underlagt et fremmed anti-kristens tyranni, vakte det avsky ved mordet på monarkist-lederen Calvo Sotelo i 1936, og etter dette «spyttet Spania revolusjonen ut» (som ethvert land har gjort der Den røde hær med dens «politiske kommissærer» ikke kunne komme inn og konsolidere den).

Så vel ledende sionister som ledende antisionistiske jøder i Amerika anga, både uttrykkelig og underforstått, jøder som anstiftere av revolusjonen i Spania. Høyesterettsdommer Brandeis sa befalende til rabbiner Stephen Wise på et tidspunkt da det ble forsøkt å nå til en forståelse med Hitler angående jødene, og hvor han sterkt motsatte seg dette: «La Tyskland dele skjebne med Spania.» Bernard J. Brown skrev: «… Jødene var like ansvarlige for opprettelsen av en republikk i Spania og for avsettelsen av kirkens autoritet i dette land som i alle andre land, der friheten hersker.»

I løpet av disse to tiår (det vil si i perioden mellom Første og Andre Verdenskrig) ble jødiske ansikter stadig sjeldnere i rekkene på Kremls murer ved høytidelige anledninger (noe som var de eneste tidspunkt hvor de slavebundne russiske masser så deres ledere. Selv de oppstyrsliknende hurrabrølene kom fra grammofonplater som ble avspilt gjennom høyttalere). Jøder dukket også opp i anklageskrankene under store skueprosesser eller forsvant fra den politiske arena uten forklaring. Det ser allikevel ikke ut til å ha skjedd noen vesentlig forminskning i den jødiske kontroll eller i styringen av revolusjonen i denne perioden, skal man dømme etter følgende tall:

I 1920 viste offisielle bolsjevikiske erklæringer at 545 medlemmer av de ledende regjeringsorganer inkluderte 447 jøder. I 1933 uttalte det amerikanske jødiske blad Opinion at jøder besatte nesten alle viktige ambassadørposter og at 61 prosent av alle embetsmenn i Hviterussland var jøder. Det berettet også at den jødiske andel av befolkningen (da oppgitt til 158.400.000) var «mindre enn 2 prosent». Hvis dette var sant, ville det bety at Russland på dette tidspunkt hadde færre enn 3.000.000 jøder. I 1933 berettet Jewish Chronicle at en tredjedel av jødene i Russland hadde blitt regjeringsembetsmenn. I så fall utgjorde de klart den nye herskende klasse.

På det tidspunktet hadde karakteren av deres doktriner ikke endret seg det minste. Kommissæren for offentlig undervisning, Lunacharsky, var en av de få russere som var høyt plassert, men han snakket som en talmudist: «Vi hater kristendommen og kristne; selv de beste av dem må betraktes som våre verste naboer. De lærer kjærlighet til vår neste og barmhjertighet, noe som er imot våre prinsipper. Ned med kjærlighet til vår neste; hva vi ønsker er hat. Vi må lære å hate, og det er kun da at vi skal erobre verden.» Dette er bare ett enkelt utplukk av en hel slik litteratur fra denne perioden, og den eneste originale kilde til slike ideer som jeg kjenner, er Talmud, som selv er en fortsettelse av en eldgammel brutal, før-krigen idé, og den inneholder påbud som dette: «Dere er mennesker, men jordens nasjoner er ikke mennesker, men dyr.» Sannsynligvis gjorde Lunatscharsky seg gjennom slik tale fortjent til ambassadørstillingen i Spania under revolusjonsforsøket der.

I 1935 dro jeg til Moskva for London Times, idet jeg ledsaget Anthony Eden. Min første artikkel fortalte at Eden kjørte fra stasjonen gjennom gater som var fulle av «grå og tause skarer», og en jødisk sensor krevde disse ord fjernet. I første omgang fant jeg bare dette tåpelig (jeg spurte om han ønsket at jeg skulle si at mengden besto av bourgeoisia i høye hatter), men i de følgende dager så meg mer, og jeg skrev i min bok fra 1938 [Insanity Fair]:

«Sensur-departementet, og det vil si hele det maskineriet som kontrollerer all kommunikasjon og knebler den utenlandske presse, var helt besatt med jøder, og det var det som forbauset meg mer enn noe annet i Moskva. Det lot ikke til å være en eneste ikke-jødisk embetsmann i regjeringen, – men dette ene departement som jeg ble godt kjent med, syntes de å ha monopol på, og jeg spurte meg selv hvor russerne var. Svaret lot til å være at dem fant man i de grå, tause skarer som jeg hadde sett, men som man ikke måtte høre om.»

Jeg fant snart ut av fra mer garvede folk, at «andelen av jøder i regjeringen» i virkeligheten ikke var så liten, og at de hadde beholdt en svært høy grad av kontroll, hvis de da ikke helt overveiende kontrollerte den. Det var umulig for meg å møte noen russere i Moskva, dette var den andre del av den enestående opplevelsen. Jeg hadde aldri før sett en herskende kaste så fullstendig avsondret fra slavemassene.

På tidspunktet for dette besøket i Moskva hadde jeg ingen grunn til å speide etter en dominans av jøder; emnet presset seg selv på min oppmerksomhet. Jeg hadde knapt begynt å tenke på «jødespørsmålet» i 1935. Det inntrykk jeg har beskrevet ovenfor, var førstegangsinntrykket til en trent observatør som aldri tidligere hadde sett Moskva eller Russland. Jeg finner det bekreftet av en likeså erfaren mann som bodde der i tolv år fra 1922 til 1934. William Henry Chamberlains bok forblir i dag et autoritativt verk om denne perioden. Han skrev: «Et betraktelig antall jøder har gjort karriere i det sovjetiske byråkrati. Ut av kanskje et dusin embetsmenn, som jeg kjente i Kommissariatet for Utenriksanliggenders pressedepartement, husker jeg kun én som ikke var jøde. Ja, overvekten av jøder i dette kommissariatet i den perioden da jeg bodde i Russland, var nesten grotesk; russerne var i det store og hele representert ved den gråhårede dørvakt og de usoignerte gamle kvinner som serverte te. Man fant også mange jøder i GPU (det hemmelige politi), i den Kommunistiske Internasjonale og i departementet som hadde med handel og finans å gjøre.»

Chamberlain kommer fram til en annen konklusjon enn hva jeg gjør i den opprinnelige årsak til denne virkning. Han sier: «Etter at jeg forlot Russland mottok jeg av og til brev som spurte «hva jødene gjorde i sovjetregimet», idet det ble underforstått at jødene handlet «som en kompakt masse», og at hele revolusjonen var en jødisk sammensvergelse … Det er ikke det minste historiske belegg for en slik antakelse … ingen teori om at jødene som en rasebasert blokk arbeidet for bolsjevismens triumf vil kunne stå for en seriøs historisk analyse.»

To ting er sammenblandet i denne uttalelsen: Den styrende kraft i jødesamfunnet og hele gruppen av mennesker som kalles «jøder». Verken tyskerne eller russerne arbeidet som en «rasebasert blokk» for nasjonalsosialismens eller kommunismens «triumf», men de fikk dem begge. Masser og folkemengder «arbeider» aldri bevisst for «triumf» av noe som helst. De blir kastet rundt av en hvilken som helst sterkt organisert gruppe, som oppnår makt over dem. Den «kompakte masse» av arbeidere «arbeider» aldri for en generalstreik, men generalstreiker blir erklært i deres navn. Denne bok har overalt vist at den mest standhaftige motstand mot sionismen kom, for eksempel, fra jøder, men i dag har «den rasebaserte blokk» fått trykket sionismen ned over seg som en tvangstrøye. Etter min mening var den ledende kraft i revolusjonen fra 1848 og framover påviselig Østens talmudiske rabbinat, og i den betydning var «revolusjonen» en «jødisk sammensvergelse».

I Moskva kom jeg i 1935 til å lære noen av de jødiske oligarkene å kjenne. En av dem var den korpulente Maxim Litvinov, en særdeles typisk figur fra «Romanisches Café» eller «Café Royal», som nå hadde blitt en av revolusjonens store menn. En annen var Oumansky, en fløyelsaktig, smilende og dødsfarlig ung mann som (tror jeg) kom fra Romania, men som ikke kunne ha vært mer u-russisk om han hadde vært født i Afrika. Jeg følte det som om jeg reiste gjennom Russland (som Lenin hadde gjort det inn i Russland) i et forseglet tog.

I 1937 hadde forholdene ikke endret seg så mye, mener jeg. A. Stolypine (hvis far, den siste av tsarministrene, som evinnelig forsøkte på frigjørelsesprogrammer for russerne, men som hadde blitt myrdet i 1911) skrev at utskiftningen av jøder med russere eller andre «på de øverste trinn av det offisielle Sovjets stige» helt tydelig var et taktisk trekk, og at jødene «stadig hadde de viktigste av kontrollgrepene i deres hender. Den dag da de må slippe dem, faller den marxistiske bygning sammen som et korthus». Han regnet opp de høye stillinger som fortsatt var besatt med jøder, og pekte spesielt på at nøkkelstillinger for den virkelige kontroll, gjennom terror, alle var blitt på jødiske hender. Disse var konsentrasjons- og slavearbeidsleirene (kontrollert av et jødisk triumvirat som inneholdt muligens syv millioner russere). Fengslene (alle sovjetiske fanger ble styrt av en jødisk kommissær). Hele nyhets-, forlags- og distribusjonsmaskineriet, inklusive sensur-apparatet. Og det essensielle talmudiske system med «politiske kommissærer» som de væpnede styrker ble holdt under terrorist-disiplin gjennom.

I 1938 flyktet en Butenko, som hadde hatt en lavt rangert stilling i den sovjetiske diplomatiske tjeneste, til Italia i stedet for å adlyde en ordre om hjemkallelse fra Bukarest til Moskva. Han opplyste i Giornale d’Italia at den nye herskende klasse i hans land var nesten utelukkende jødisk. Spesielt i Ukraina var hele administrasjonen og hele industrien i slike hender, og det var en politikk som bevisst ble fulgt av Moskva.

Revolusjonens ledende skikkelser skiftet altså ikke i det vesentlige identitet mellom 1917 og 1939. De trakk seg tilbake fra de fleste av de fremste plassene, men bevarte de virkelige «kontrollgrep». Så senket krigens røykslør seg, og det neste tidspunkt der saken igjen kan undersøkes, er i avslutningsperioden og perioden like etter Andre Verdenskrig, 1945, og de etterfølgende år.

Selv før krigen begynte hadde revolusjonens «krigsmål» blitt offentlig erklært av Stalin på den Tredje Komintern Kongress i Moskva, 1938:

«Gjenopplivning av revolusjonær handling i en tilstrekkelig stor målestokk vil ikke være mulig med mindre vi utnytter de eksisterende uenigheter mellom de kapitalistiske land for å presse dem imot hverandre til en væpnet konflikt … All krig bør helt generalisert ende automatisk med revolusjon. Våre partikameraters vesentligste arbeid i fremmede land består derfor i å hjelpe til med å framprovosere en slik konflikt.»

Leseren vil bemerke at dette er det eneste uttrykte «krigsmål» som ble uoppholdelig fulgt i den etterfølgende konflikt, suksessfullt framprovosert av Hitler-Stalin-pakten. De vestlige ledere sikret gjennom deres frafall i forhold til deres egne tidligere erklærte «krigsmål» og ved å overlate halve Europa til revolusjonen, at de ovennevnte «krigsmål» ble oppfylt i hele dette området.

Hvilke «direktører» anbrakte revolusjonen så i de østeuropeiske land som var blitt overlatt til dem som bytte i 1945? Her tilbys vi igjen muligheten for å undersøke karakteren av den ledende kraft bak revolusjonen. Valget var fritt. Revolusjonen behøvde ikke nødvendigvis å anbringe jødiske regjeringer i de ca. et dusin land som var overlatt til dem, men antallet taler for seg selv.

I det nå kommunistiske Polen observerte og beskrev De Forente Staters ambassadør, Arthur Bliss Lane, overvekten av jøder, mange for øvrig utlendinger, på terrorismens nøkkelstillinger. Major Tufton Beamish, et medlem av det britiske parlament, skrev: «Mange av de mest maktfulle kommunister i Øst-Europa er jøder … Jeg har blitt veldig overrasket og sjokkert over å oppdage den store andelen jøder som finnes i det hemmelige politiets rekker.»

Til det nå kommunistiske Ungarn vendte terroristen fra 1919, Matyas Rakosi (født Roth i Jugoslavia) tilbake som statsminister i 1945, og denne gang hadde han Den røde hær til å hjelpe seg til å bli værende i denne jobben. Åtte år senere (i 1953) rapporterte Associated Press at «90 prosent av de øverste ledere i det ungarske kommunistregime er jøder, inklusive statsminister Matyas Rakosi». Times i London sa samme år at Rakosis regjering var «overveiende jødisk». Time Magazine i New York snakket om «den sterkt jødiske (90 prosent i de øverste lag) regjering ledet av Martyas Rakosi, som selv er jøde.» I Ungarn, som i de øvrige kommunistisk styrte land, begynte de spesifikke angrep på kristendommen øyeblikkelig med innesperringen av høytstående kirkeledere. Den saken som tiltrakk seg mest oppmerksomhet i den ytre verden, var fengslingen av kardinal Mindszenty, som ble anklaget for landsforræderi. Opphavet til denne gjerning ble indikert av en uttalelse henvendt til den ungarske sionistorganisasjon og den ungarske avdeling av den jødiske verdenskongress», som lød: «Det er med stor lettelse at de ungarske jøder har mottatt meldingen om arrestasjonen av kardinal Mindszenty. Med denne gjerning har den ungarske regjering sendt lederen av en pogrom-klikk … til hans velfortjente plass.»

Om det nå kommunistiske Tsjekkoslovakia skriver New Statesman i London (en troverdig kilde i slike saker) sju år etter krigens slutt: «I Tsjekkoslovakia, som andre steder i det sentrale og sørøstlige Europa, er så vel partiets intellektuelle som nøkkelpersoner i det hemmelige politi i det store og hele av jødisk opprinnelse.» Om Romania berettet New York Herald-Tribune i 1953, åtte år etter krigens sludd, at «Romania har, sammen med Ungarn, nok det største antall jøder i administrasjonen.»

I Romania raste terroren under Ana Pauker, en jødinne, hvis far var rabbiner og broren var i Israel. Dette er et interessant eksempel på den uenighet i en jødisk familie som ble beskrevet av Weizmann i hans fortelling om sin barndom i Russland, der jødiske familier var splittet mellom «revolusjonær kommunisme» og «revolusjonær sionisme» – og kun i det spørsmålet. Fru Pauker brukte sin stilling til å gjøre det mulig for faren å forlate Romania til fordel for Israel, selv om (som hennes bror sa) «det er partiets politikk å holde jødene i Romania».

Den rollen som ble spilt av kvinnene i revolusjonen og som tydeligvis ble gitt til dem etter moden overveielse, helt siden den gang de gamle koner satt og strikket omkring giljotinen, er av særlig interesse for den som studerer for å prøve å trekke paralleller mellom metodene i revolusjonen og ville afrikanske stammers vaner. I det kommunistiske Øst-Tyskland ble redselsregimet anført av en fru Hilde Benjamin, som først ble gjort til visepresident for Høyesterett og siden til justisminister. «Røde Hilde» beskrives ofte som jødinne i pressen og selv Times i London har gått så langt som å kalle henne «den fryktede Frau Benjamin». På to år ble nesten 200.000 østtyskere dømt under hennes ledelse for «politiske forbrytelser», og hun presiderte over atskillige «skueprosesser» etter sovjetisk mønster, der folk ble anklaget for slike forbrytelser som å tilhøre Jehovas Vitners sekt.

Det kommunistiske Øst-Tyskland hadde 17.313.700 innbyggere ifølge en folketelling fra 1946, og blant disse var det kun mellom 2.000 og 4.000 jøder, hvis jødiske «skjønn» er korrekte. Om denne minoriteten berettet Zionist Record i Johannesburg i 1950 at «livet i den østlige sone har brakt endringer til det bedre. Ikke få av dem som i dag har høye stillinger i regjeringen eller administrasjonen, stillinger som ingen jøde tidligere hadde hatt i Tyskland, og som de heller ikke i dag kan ha i Vest-Tyskland, tross alt snakk om demokrati. Atskillige jøder har viktige stillinger i departementene for informasjon, justis og industri. Den øverste dommer i den østlige sektor av Berlin er jøde, og det samme er atskillige ledende dommere i regionene utenfor Berlin. Også i pressen og i teateret har et betraktelig antall jøder blitt gitt betydningsfulle stillinger».

Selv fire tusen jøder kunne sannsynligvis ikke klare alle de høye stillinger, og det samme tidsskrift sa i et annet nummer at «Da de russiske okkupasjonsmyndigheter ble etablert kort etter krigens slutt, var mange i den jøder som inntok nøkkelstillinger og som hadde høy rang i den sovjetiske administrasjon. Det omfattet jøder som hadde levd i Russland … og som kom til Tyskland og Østerrike i Den røde hærs skarer, og jøder fra områder som hadde blitt annektert av Russland gjennom de siste ti år, de baltiske stater Lettland og Litauen».

Dette bringer historien nesten fram til vår egen tid (1956), og det som står tilbake vil bli diskutert i et avsluttende kapittel. Da revolusjonen bredte seg ut i det området det hadde blitt overlatt av Vesten i 1945, gjentok historien fra Russland i 1917-18 seg. En talmudisk hevn ble gjennomført og jødiske regjeringer ble med tydelig formål etablert over alt. Det var ikke noen stor endring i tingenes tilstand, verken den tilsynelatende eller den virkelige, i ytterligere åtte år. Hva som skjedde, bekrefter enda en gang revolusjonens karakter, dens ledelse og talmudiske formål.

[1] Tapstallene har kanskje derfor vært høyere enn ved Hiroshima og Nagasaki, hvor de nye atombombene for første gang ble anvendt mot en fullstendig forsvarsløs sivilbefolkning. Og dette skjedde tross protester fra både den amerikanske og den britiske militære leder, henholdsvis general MacArthur og Lord Louis Mountbatten, som kunne melde at Japans nederlag i forveien var nært forestående.

[2] Winston Churchills anstrengelser for å redusere Sovjets inntrengen i Europa etter krigen, gjennom en invasjon sørfra som ville ha gitt de vestallierte kontrollen med i hvert fall Østerrike og Tsjekkoslovakia og med stor sannsynlighet også Ungarn og hele Tyskland, ble svekket ved hans insistering på å etablere kommunisme i Jugoslavia. Denne handling, som hans memoarer ikke gir noen fullverdig forklaring på, svekker også hans etterkrigstidsargument, der han minnes sine forgjeves forsøk på å oppnå amerikansk støtte til framstøtet sørfra, og hevder at krigens resultat ville ha blitt annerledes og bedre, dersom han hadde blitt hørt. Hans utsending til kommunistlederen Tito har fortalt om sine egne bekymringer i saken og Churchills instruksjon til ham: “Jo mindre De og jeg bekymrer oss om hva slags regjering de danner, dess bedre.” Virkningen av Churchills handlinger var å «etablere» den kommunistiske form for regjering og svikte den anti-kommunistiske leder og britiske allierte, general Mihailovitch, som senere ble henrettet av Tito.

[3] Også i denne saken ble de vestlige folkemasser håpløst villedet av årevis med propaganda, som presenterte «naziene» og «våre sovjetiske allierte» som motsetninger, når det i virkeligheten alltid fantes en nær tilknytning. Karl Stern, en jøde fra Tyskland, som utvandret til Nord-Amerika og konverterte til romersk katolisisme, har fortalt om sine egne misforståelser av dette fra sin tyske tid, da han var ansatt på en psykiatrisk institusjon: «Et par nazi-doktorer doserte om Trotskij’s såkalte ‘Teori om den permanente Revolusjon’. Denne teorien var ny for meg … men at den skulle bli framsatt av disse personene var noe helt nytt og svært overraskende … Jeg sa: ‘Mine herrer, jeg forstår at deres trekker en god del av deres teori om politisk strategi fra Trotskij, en bolsjevik og jøde, som om han var deres evangelist?’ De smilte og så på meg som man ville se på et politisk fjols, som jeg var … De tilhørte en fløy i nazistpartiet som da var temmelig mektig, og som gikk inn for en allianse mellom Kommunistrussland og Nazityskland og mot det de kalte vestlig kapitalisme … Hvis man ikke lyttet svært nøye, var man aldri helt sikker på om de talte om nazismen eller om bolsjevismen, men i siste instans hadde det liten betydning.»

---

–> Kapittel 43 – Den sionistiske stat
<– Kapittel 41 – Revolusjonen utvider seg
<– Kapittel 40 – Invasjonen av Amerika
<– Kapittel 39 – Bevæpningen av Sion
<– Kapittel 38 – Det lille landet langt borte
<– Kapittel 37 – Ledere, messiaser og masser
<– Kapittel 36 – Pressens merkelige rolle
<– Kapittel 35 – Det nasjonale hjem
<– Kapittel 34 – Lord Northcliffes rolle
<– Kapittel 33 – Ligaen til å framtvinge fred
<– Kapittel 32 – Verdensrevolusjonen igjen
<– Kapittel 31 – Et nett av intriger
<– Kapittel 30 – Det avgjørende slaget
<– Kapittel 29 – Houses ambisjon
<– Kapittel 28 – Balfours villfarelse
<– Kapittel 27 – «Protokollene»
<– Kapittel 26 – Dr. Herzls kjetteri
<– Kapittel 25 – Den sionistiske verdensorganisasjon
<– Kapittel 24 – Sionismens komme
<– Kapittel 23 – «Profeten»
<– Kapittel 22 – Direktørene
<– Kapittel 21 – Disraelis advarsler
<– Kapittel 20 – Planen
<– Kapittel 19 – Verdensrevolusjonen
<– Kapittel 18 – Napoleons forhør
<– Kapittel 17 – Den destruktive misjon
<– Kapittel 16 – Den messianske lengsel
<– Kapittel 15 – Talmud og ghettoene
<– Kapittel 14 – Den mobile regjering
<– Kapittel 13 – Vernet om loven
<– Kapittel 12 – Lyset og skyggen
<– Kapittel 11 – Den fariseiske føniks
<– Kapittel 10 – Den fariseiske fønix 
<– Kapittel 9 – Fariseernes oppstigning
<– Kapittel 8 – Loven og edomittene
<– Kapittel 7 – Oversettelse av Loven
<– Kapittel 6 – Folket gråt
<– Kapittel 5 – Babylons fall
<– Kapittel 4 – Lenkene smis
<– Kapittel 3 – Levittene og loven
<– Kapittel 2 – Israels endelikt
<– Kapittel 1 – Begynnelsen på affæren
<– Innledning til Reeds bok

Share on Facebook