Kapittel 41 – Revolusjonen utvider seg

Andre Verdenskrig fulgte mye tydeligere enn den første den utvikling som hadde blitt forutsagt i Protokollene fra 1905. De fortumlede folkemassene utøste ødeleggelse og hevn over hverandre, ikke for å frelse seg selv, men for å fremme en plan om altomfattende slavebinding under en despotisk «verdensregjering». De krigsmål som ble erklært ved starten («befrielse», «frihet», tilintetgjørelse av «militarisme», «nazisme», «fascisme», «totalitært diktatur og liknende) ble ikke nådd. Tvert imot ble det areal der slike tilstander hersket, sterkt utvidet.

Lenin skrev i sine Samlede Verker: «Verdenskrigen (1914-1918) vil oppleve etableringen av kommunisme i Russland. En kommende verdenskrig vil utvide dens kontroll over Europa. Og en tredje verdenskrig vil være nødvendig for å utvide kontrollen til hele verden.» Den midterste setning i denne forutsigelse ble så godt som bokstavelig oppfylt gjennom Andre Verdenskrigs resultat. Revolusjonen utvidet sine grenser til midten av Europa og ble ved det i stand til å utvide sin militære kontroll over hele Europa, i det minste i forhold til utbrudd av en eventuell ny krig. I 1956 fortalte den amerikanske general Gruenther, som da bar tittelen «Supreme Allied Commander» – en tittel som åpenbart hadde blitt gjort permanent av en «første-diktator» under krigen – til en vesttysk avis at «hvis det skulle komme til en landkrig, er vi selvfølgelig ikke sterke nok til å holde den nåværende front i Europa».

I 1956 hadde Vestens folk gjennom ti års erklæringer fra deres ledere vent seg til tanken om at krig mot «Russland» var uunngåelig. Men dette var en følge av Andre Verdenskrigs resultat. Og dennes resultat igjen var en følge av omdirigeringen av statsbeslutninger og militæroperasjoner med et formål å ødelegge nasjonalstater og skape slavetilstander i alminnelighet. Denne omdirigering var igjen et resultat av den prosess som i siste kapittel ble betegnet som «invasjonen av Amerika». Amerikas styrke og rikdom var avgjørende i Andre Verdenskrig, og disse ble brukt til å sikre en utgang på krigen som gjorde en tredje verdenskrig til en konstant trussel.

Slik kom Amerikas involvering i Andre Verdenskrig til å demonstrere den makt en «fremmed gruppe», som var nådd fram til å kunne diktere i Washington, besatte – og den levendegjorde selve George Washingtons avskjedstale, der han sa: «Jeg bønnfaller dere, mine medborgere, om å tro meg når jeg sier at et fritt folks årvåkenhet skal være i konstant beredskap overfor fremmed innflytelses renkespill, ettersom historien og erfaringen beviser at fremmed innflytelse er en av de mest skjebnesvangre fiender av republikansk styre.» Washington holdt sin tale i 1796, da Den store Terror hadde vist den franske revolusjons sanne natur, og da tilstedeværelsen av Sammensvergelsens agenter for første gang hadde blitt erkjent i Amerika.

De offentliggjorte dokumenter fra Andre Verdenskrig viser at Sammensvergelsen hadde oppnådd makt til å diktere viktige deler av amerikansk utenrikspolitikk, utviklingen av militæroperasjoner og bevegelsen av våpen, ammunisjon, forråd og pengemidler. Dens bevisste agenter var tallrike og høyt plasserte. Blant de ledende menn som støttet dem, eller underkastet seg dem, kan mange godt ha vært ubevisste om de konsekvenser deres handlinger kunne få.

Dette kapittel av republikkens historie går over tre og et halvt år, fra Pearl Harbor til Jalta. Det er en betydningsfull likhet mellom den måten som førte Amerika med i krigen i 1941 og i 1898. I begge tilfeller fikk man fabrikkert den provokasjon som skulle til for å hisse opp massene, og unngikk ved det vanskelige problemer med å overbevise Kongressen eller «den offentlige mening». I 1898 ble Maine «senket av en spansk mine» i Havanna havn, og krig ble straks følgen. Mange år senere, da Maine ble hevet, viste det seg at dens sider hadde blitt trykket ut av en indre eksplosjon. I 1941 muliggjorde det japanske angrep på Pearl Harbor, «en dag som vil huskes med skam», at president Roosevelt kunne fortelle sitt land at det på grunn av et fullstendig uventet angrep var «i krig». De senere avsløringer viste at regjeringen i Washington lenge hadde blitt advart om det forestående angrep og ikke hadde varslet Pearl Harbors forsvarere. I begge tilfeller forble folkemassene passive da avsløringene kom fram. (Disse avsløringer er av fortsatt relevans nå i 1956, når en amerikansk president offentlig har svoret at han «aldri vil bli funnet skyldig i» å sende sitt land i krig «uten autorisasjon fra Kongressen», men samtidig har tilføyd at amerikanske tropper kan bli nødt til å foreta «lokale krigslignende handlinger i selvforsvar» uten slik parlamentarisk godkjenning.)

I Første Verdenskrig erklærte president Wilson, som hadde blitt gjenvalgt på løftet om å holde sitt land utenfor krig, straks etter sin gjeninnsettelse, at «det eksisterer en tilstand av krig». I Andre Verdenskrig ble president Roosevelt gjenvalgt i 1940 på det flere ganger gjentatte løftet at «våre gutter vil ikke bli sendt ut til noen fremmede kriger». Hans valgprogram inneholdt imidlertid et forbehold på fem ord: «Vi vil ikke sende våre hærer, flåter og luftstyrker utenfor Amerika for å slåss i fremmede land, unntatt i tilfelle av angrep.» Disse fem ord ble tilføyd (sier en av Bernard Baruchs autoriserte biografer, Rosenbloom) «av senator James F. Byrnes, som stå Baruch så nær at det av og til var umulig å si hvem av de to som kom først med et synspunkt, de begge ga uttrykk for».

Betydningen av forbeholdet viste seg den 7. desember 1941 da japanerne angrep Pearl Harbor. Tolv dager tidligere hadde Henry L. Stimson, krigsministeren, etter et ministermøte den 25. november 1941, ført følgende inn i sin dagbok: «Spørsmålet var, hvordan vi skulle få manøvrert dem» (japanerne) «inn i en posisjon der de løsnet det første skudd, uten å utsette oss selv for alt for stor fare. Det var en vanskelig oppgave.»

Forhistorien til dette dagboksnotat var at De Forente Staters ambassadør i Tokyo den 27. januar 1941 hadde orientert sin regjering om at «i tilfelle av at det skulle bryte ut fiendtligheter mellom De Forende Stater og Japan, hadde Japan til hensikt å foreta et overraskelsesangrep på Pearl Harbor». At den sovjetiske spion i Tokyo, dr. Richard Sorge, i oktober 1941 informerte sovjetregjeringen om at «japanerne hadde i sinne å angripe Pearl Harbor innen 60 dager» og hadde fått svar tilbake fra samme sovjetregjering om at hans opplysninger hadde blitt sendt videre til president Roosevelt (ifølge Sorges tilståelse i New York Daily News den 17. mai 1951). At Roosevelt-regjeringen avleverte et faktisk ultimatum til Japan den 25. november 1941. At hemmelige japanske beskjeder som var blitt oppsnappet og avkodet av USA’s etterretningsvesen fra september 1941 og helt fram til selve angrepsøyeblikket, ga umiskjennelige bevis på at et angrep på Pearl Harbor var nært forestående, men at disse allikevel ikke hadde blitt gitt videre til de amerikanske militærledere der. At lederen av flåtens etterretningsvesen for Den fjerne Østen den 1. desember sendte en melding til den øverstkommanderende for Stillehavsflåten, som lød: «Krig mellom Japan og USA nært forestående», som ble fjernet av høyere myndighet. At oberst Sadtler fra USA’s Signalkorps ut fra mottatte opplysninger den 5. desember skrev en beskjed til de militære ledere, som lød: «Krig med Japan kan bryte ut hvert øyeblikk. Utelukk enhver mulighet for en gjentakelse av Port Arthur» (en henvisning til det tilsvarende «overraskelsesangrep» som innledet den russisk-japanske krig), som ble undertrykt på liknende måte. Samt at det japanske svar på Roosevelts ultimatum, som tydeligvis var ensbetydende med en krigserklæring, hadde blitt mottatt i Washington den 6. desember 1941 uten at så mye som et ord om det ble gitt videre til Pearl Harbors forsvarere. En beskjed, som lød: «Japanerne avleverer klokken ett i dag østlig tid, noe som må oppfattes som et ultimatum … vær på vakt» ble omsider sendt ved middagstid den 7. desember 1941 og nådde fram til Pearl Harbors kommandanter omkring seks til åtte timer etter det japanske angrep.

De opplysningene som nå har kommet fram tyder på at det utelukkende var amerikanerne på Hawaii som ble holdt i uvitenhet om det kommende angrep, som kom til å koste to slagskip og to destroyere (foruten atskillige mindre krigsskip som ble satt ut av funksjon), 177 fly og 4575 døde, sårede og savnede. En direkte og øyeblikkelig konsekvens var videre katastrofen for den britiske flåte ved Malaya, med senkningen av slagskipene Prince of Wales og Renown, som kostet et stort antall mennesker livet.

Politiske ledere som er villige til å oppnå deres land inngang i en krig ved å lette et fiendtlig angrep på det, er ikke til å stole på når det gjelder spørsmålet om å videreføre krigen i den nasjonale interesse. Det amerikanske folk er i det store og hele fremdeles uvitende om sannheten vedrørende Pearl Harbor, en skjebnesvanger begynnelse som førte i lik, ubrutt linje til den skjebnesvangre avslutning.

Åtte høringer ble avholdt, syv i flåten eller hæren i krigstid, og én kongresshøring ved krigens slutt. Men de ble alle omhyllet av krigstidens hemmelighetskremmeri, og ingen av dem ble helt offentlige eller tilgjengelige. Ytterligere ble alle gjennomført under overoppsyn av det politiske parti, hvis leder var president under Pearl Harbor-angrepet. De avgjørende kjensgjerninger (at presidenten gjennom en oppsnappet japansk melding senest åtte uker i forveien, kjente til at et overraskelsesangrep var under forberedelse, samt at de oppsnappede beskjeder gjennom en lang periode ble tilbakeholdt fra Pearl Harbors kommandanter) ble kvalt gjennom hele perioden. Krigsministerens dagbok (med det ovenfor siterte viktige notat) ble ikke tillatt som bevis og Stimson selv ble ikke innkalt på grunn av dårlig helse. Kontrollen med pressen gjorde det mulig å presentere den lange høringsprosess (seks måneder) for offentligheten i en forvansket og forvirrende form.

Imidlertid har de tre hovedinvolverte flåtesjefer gitt ut deres beretninger. Kontreadmiral Kimmel, sjefen for Stillehavsflåten på dette tidspunkt, sier, med referanse til en annen admirals overbevisning om at «president Roosevelts planer nødvendiggjorde at det ikke ble sendt noen advarsel til flåten ved Hawaii», at «de høyt plasserte individer i Washington, som med vilje unnlot å advare våre styrker på Hawaii, burde aldri noen sinne unnskyldes. Kommandantene i Pearl Harbor ble aldri informert om … den amerikanske note, som var avlevert til de japanske ambassadører den 26. november 1941 og som rent faktisk gjorde slutt på muligheten for ytterligere forhandlinger og derfor gjorde Stillehavskrigen uunngåelig … Det ble ikke sendt det minste vink til flåtens og hærens sjefer i Hawaii-området om de livsviktige meldinger som hadde blitt oppsnappet, avkodet og viderelevert til ansvarlige ledere i Washington».

Admiral Halsey, som på den tid var en av admiral Kimmels tre ledende underordnede, sier: «Alle våre etterretninger pekte i retning av et angrep mot Filippinene eller de sørlige deler av Malaya eller Hollandsk Østindia. Selv om Pearl Harbor ble dratt inn og ikke utelukket, preget hovedparten av den informasjon som hadde blitt gjort tilgjengelig for oss, i en annen retning. Hadde vi kjent til Japans detaljerte og vedvarende interesse for den nøyaktige posisjon og enhver bevegelse av våre skip i Pearl Harbor» (som indikert i den tilbakeholdte melding) «er det kun logisk at vi ville ha konsentrert vår tenkning om å imøtegå det så godt som sikre angrep på Pearl Harbor».

Kontreadmiral Theobald, som ledet destroyere fra Pearl Harbors «Battle Force», skriver i 1954: «Påberopelse av patriotisme i å hemmeligholde en bestemt nasjonal framgangsmåte for å kunne gjenta den engang i framtida, er ikke anvendelig i dette tilfellet, ettersom det å lette en fiendes overraskelsesangrep som en metode til å starte en krig, er utenkelig i vår atomalder» (admiralen mener forhåpentligvis at han håper at en gjentakelse er utenkelig). Han tilføyer: «Den tilbakevendende kjensgjerning vedrørende den sanne historie om Pearl Harbor har vært vedvarende unndragelse av informasjon til admiral Kimmel og general Short» (flåtens og hærens øverste sjefer i Pearl Harbor, som ble gjort til syndebukker). «Aldri tidligere i den tilgjengelige historie hadde det hendt at en militærleder hadde blitt nektet informasjon om at hans land ville være i krig innen få timer, og at alt pekte i retning av et overraskelsesangrep på hans styrker kort etter soloppgang». Admiral Theobald siterer en uttalelse fra admiral Stark (som i desember 1941 var øverste flåtesjef i Washington og som hadde nektet å informere admiral Kimmel om den japanske krigserklæring), om at alt hva han hadde gjort, skjedde etter høyere ordre, «noe som kun kan bety president Roosevelt. Den mest overraskende ting han gjorde i denne perioden, var å tilbakeholde informasjoner fra admiral Kimmel og general Short som «våre enestående militære martyrer». De ble avsatt for under krigens atmosfære av hemmelighold og forvirring å skjule den sanne kilde til ansvaret for Pearl Harbors katastrofe, men de var snarere «de første» enn «de enestående» militære martyrer i den mening admiral Halsey benytter. De ble de første i en nå lang rekke av amerikanske flåte- og hærledere som opplevde noe helt nytt i deres lands og deres profesjonelle karrierers historie. De ble klar over at de risikerte avskjedigelse eller degradering dersom de strevde etter militær seier med de beste militære midler, eller dersom de kritiserte en eller annen strategi som var diktert ovenfra og som ganske klart gikk imot en militær seier. Deres operasjoner skulle rettes inn etter en eller annen høyere plan, som de ikke klart kunne se konturene av, og som ganske åpenbart gikk på tvers av en militær seier i nasjonens interesse, hvilket var det eneste tenkelige formål med en militær innsats som de hadde lært fra deres tidligste tid – den innerste begrunnelse for å være soldat.

Hva var da denne høyere plan som alle amerikanske militære anstrengelser fra Pearl Harbor til Jalta – og senere – skulle innrettes etter? Det var rent faktisk Lenins «utvidelse» av revolusjonen. Historien om de tre og et halvt år blir kun forståelig i dette lys.

I Første Verdenskrig falt den amerikanske inntreden i krigen sammen med revolusjonen i Russland, og House ga straks presidenten instruks om å «tilby vår finansielle, industrielle og moralske støtte på enhver mulig måte» til dette «nye demokrati». I Andre Verdenskrig kom Hitlers angrep på hans Moskva-våpenbror kort etter Roosevelts andre gjeninnsettelse som president og før Pearl Harbor. Amerika var allikevel med i krigen, for så vidt gjaldt støtte til det «nye demokrati», for «finansiell industriell og moralsk støtte» til den revolusjonære stat var i form av «Lend-Lease»-systemet under forberedelse og i en målestokk som ingen tidligere hadde tenkt var mulig.[1]

I juni 1942 fortalte president Roosevelts nærmeste fortrolige, en Harry Hopkins, offentlig til kommuniststaten (under et folkemøte på Madison Square Garden) at «Vi er fast besluttet på at ikke noe skal forhindre oss i å dele alt hva vi er og har med dere.» Disse ord falt i tråd med en presidentordre som tidligere hadde blitt utstedt (den 7. mars 1942) til amerikanske krigsagenturer (og første mye seinere offentliggjort) om at Sovjetunionen skulle gis høyeste prioritet med ammunisjonsforsyninger framfor alle andre allierte og til og med framfor USA’s egne væpnede styrker. Lederen av den amerikanske militærmisjon i Moskva, generalmajor John R. Deane, beskrev i en bok fra 1947 sine forgjeves anstrengelser for å stanse denne strøm og sa at denne ordre fra president Roosevelt betydde «begynnelsen på en forsoningspolitikk som vi aldri kom på rett kjøl etter, og som vi stadig lider under».

Ordet «forsoning» ble ukorrekt anvendt av general Deane, for den politikken som var benyttet gikk langt utover simpel «forsoning», den var tydeligvis beregnet på å øke den revolusjonære stats militære og industrielle styrke etter krigen.

Det ligger uttrykkelig i de ovennevnte uttalelser at Roosevelt hadde til hensikt å gi den revolusjonære stat større støtte enn noen annen alliert, enten den var fri eller slavebundet, og det ligger underforstått at han var besluttet på å understøtte Polens angriper, og var ganske likeglad med «befrielsen» av andre land som hadde blitt løpt over ende. De høye idealer som var stilt til skue for Vestens folkemengder inntil de var helt involvert i krigen, var i virkeligheten blitt forlatt, og det overnasjonale prosjekt som gikk ut på å utvide revolusjonen, ødelegge nasjonalstater og fremme ambisjonen om verdensregjering, var blitt satt i disses sted. (Jeg begynte i 1942 å skrive i den retning, og da satte utelukkelsen av meg som journalist inn. Inntil da hadde jeg vært et av de høyt betalte «navn» i avisene.)

I 1941 var denne politikk, som gikk ut på å støtte den revolusjonære stat, ganske sikker på å skape langt større virkninger enn den hadde gjort i 1917. I 1917 kunne amerikansk støtte kun forårsake «etableringen» av kommunismen i Russland.

I 1941 var situasjonen helt annerledes. Da var kommunismen for lengst blitt «etablert». En støtte som ble gitt i den grenseløse størrelsesorden som ble lovet av Hopkins, ville uunngåelig sette den i stand til å «utvide» i overensstemmelse med Lenins grunnsetning. Den støtte som ble gitt, var så kolossal at den satte kommunismen i stand til å «utvide» over et kjempemessig område og også til å forberede seg på en ny krig. Utsikten til denne tredje krig, som oppstå straks ved den andres avslutning, ble deretter framstilt for Vestens folkemengder som et utslag av Sovjets gemenhet.

De verdier som ble overført fra Amerika til den revolusjonære stat, går nesten ut over menneskelig fatteevne. President Roosevelt, som i 1932 hadde blitt valgt til å rette opp på «underskudd», hadde på tolv år brukt mer penger enn samtlige tidligere presidenter til sammen, og i eneveldig uansvarlighet. Offentlig forbruk går fortsatt i dag – elleve år etter hans død – ut over forståelsesrammen for en hel revisor-skole. Det er en ballongverden som består av nuller med noen få andre tall spredt rundt mellom dem. På denne nullsmykkede himmelhvelving virker en sum som de 9.500.000.000 dollar som ble «lent-leased» til den revolusjonære stat av president Roosevelt kanskje ubetydelig. Faktisk ble våpen og varer tilsvarende dette beløp sendt av sted, teoretisk på salg- eller returbasis. Det var en overførsel av en skattekiste så stor at det noen få årtier tidligere ville ha gjort det mulig for atskillige nye stater å klare husholdningen uten frykt for framtida.

Denne strømmen av rikdom ble dirigert av én enkelt mann, som av en autorisert biograf (Robert E. Sherwood) har blitt beskrevet som «den nest viktigste mann i De Forente Stater». Harry Hopkins spilte slik den samme rolle som enehersker med hensyn til fordeling av krigsmateriell, som Bernard Baruch hadde spilt i 1917. Den opprinnelige idé kom fra Bernard Baruch, som hadde insistert på at «én mann» skulle utnevnes til «administrator» for det allmektige Rådet for Krigsindustriene («War Industries Board») som, da Amerika trådte inn i krigen, vokste fram fra en tidligere «Rådgivende Kommisjon», tilknyttet presidentens ministerråd – «Defense Council».

Denne forhistorien til Hopkins utnevnelse er betydningsfull, fordi den viser den vedvarende makt og de innarbeidede metodene som ble brukt av gruppen omkring de amerikanske presidenter i begge verdenskriger. Et undersøkelsesutvalg i Kongressen i 1919, ledet av William J. Graham, sa om denne «Rådgivende Kommisjon», som brakte fram Rådet for Krigsindustriene i 1918, at den «fungerte som De Forente Staters hemmelige regjering … En kommisjon som besto av sju medlemmer, utvalgt av presidenten, ser ut til å ha tenkt ut hele systemet av innkjøp av krigsforråd, planlagt en pressesensur, utferdiget et system til matvarekontroll … og kort fortalt ha tenkt ut praktisk talt hvert eneste krigstiltak som Kongressen deretter gjorde til lov, og den gjorde alt dette bak lukkede dører i uker, ja måneder, før De Forente Staters Kongress erklærte Tyskland krig … Det var ikke en eneste stump av den såkalte krigslovgivning som ikke forut for den egentlige krigserklæring hadde blitt gjennomdiskutert og avgjort av denne Rådgivende Kommisjon».

Baruch uttalte selv, da han på et tidspunkt vitnet for en spesiell undersøkelseskomité i Kongressen omkring krigstidsaktivitetene for den «enmanns»-autoritet som han selv hadde frambrakt: «Den endelige avgjørelse lå hos meg … om hæren eller flåten skulle ha noe … Jernbaneadministrasjonen … Eller de allierte, eller om general Allenby skulle ha lokomotiver, om de skulle brukes i Russland eller i Frankrike … Jeg hadde muligens mer makt enn noe annet menneske …» (Dette utgjorde bakgrunnen – stammet fra Første Verdenskrig – for Churchills ord til Baruch i 1939: «Krigen er på vei … De vil kjøre forestillingen over der.» Hvor stor makt Baruch hadde i Første Verdenskrig illustreres videre av en hendelse i 1919 da president Wilson ble brakt tilbake til Amerika som en fullstendig invalidisert mann. Baruch ble da «et av medlemmene i den gruppen som tok beslutninger under presidentens sykdom» (Rosenbloom). Denne gruppe ble kjent som «Regjeringsrådet», og da den svakelige presidents mest betydningsfulle minister, Robert Lansing, utenriksminister, innkalte til møter i kraft av sin egen autoritet, avskjediget presidenten ham fra sin sykeseng. Selv om presidenten også etter hvert avbrøt forbindelsen med andre nærstående, blant dem House, «klynget Wilson seg til sin tillit til Baruch».)

I Andre Verdenskrig gjenopplevde president Roosevelt med den «Rådgivende Kommisjon» (1940) Wilsons opprettelse av Defense Counsil (Forsvarsrådet), og i 1942 ble denne utvidet til et War Production Board (Råd for krigsproduksjon), som svarte til «Rådet for Krigsindustriene» fra 1918. Baruch anbefalte igjen at «én mann» skulle bestemme i denne maktfulle institusjon, men denne gangen ble det ikke ham selv. Hans biograf forteller at han ble skuffet, men leseren bør nok ta dette med en klype salt.

De sjeldne henvisninger til Baruch i denne fortellingen er ikke noe mål for mannens innflytelse. De beste observatører jeg kjenner, har alle ment at han var den mest maktfulle av mennene som omga de amerikanske presidenter gjennom en periode på førti år og helt fram til i dag. Hans biograf sier at han fortsatte med å fungere som rådgiver for hver eneste amerikanske president (inklusive de tre republikanske fra 1920, 1924 og 1928) fra president Wilson og fram, og i boka, som ble skrevet i 1952, forutsier forfatteren at Baruch også vil «rådgi» president Eisenhower, og han gir til og med en skisse over hva denne rådgivning vil gå ut på. Baruchs sanne plass i denne fortellingen, eller i det minste min vurdering av den, vil bli vist seinere i forbindelse med en hendelse der han gjorde sin viktigste åpne entré.

Selv om Baruch med åpenbar nøyaktighet beskrev seg selv som verdens mektigste mann i 1917-1918, var hans makt til reelt å styre begivenhetene og forme verden, langt mindre enn hos en mann med en tilsvarende rolle i Andre Verdenskrig, av den enkle årsak at «avgjørelsen av hva noen kunne motta» nå var utstrakt til også å gjelde gaver til den revolusjonære stat, som var etablert som en sterk militærmakt med kjempemessige og svært tydelige territoriale erobringshensikter. Selv Rådet for Krigsproduksjon ble av sekundær betydning da «Lend-Lease-Administrasjonen» ble opprettet. Harry Hopkins ble utnevnt til dens «administrator» og ble samtidig formann for president Roosevelts «Komité for Sovjetprotokoll» med bemyndigelse til «å bestemme forsyningskvota som skulle sendes til Russland». Fra dette øyeblikk lå Vestens framtid og skjebne i hendene på en mann som i vide kretser var kjent som «Hopperen Harry».

Hopkins ville bare kunne innta en så opphøyd post i det tjuende århundre. Den offentlige mening ville, dersom den hadde blitt informert av en fri og uhildet presse, neppe ha akseptert ham, for han hadde ingen kvalifikasjoner til å håndtere viktige affærer, minst av alt utenrikspolitisk. Selv hans biograf, som var vennlig stemt overfor en kollega i Det Hvite Hus (i hvis respektable lokaler Hopkins ifølge sin egen dagbok ved en anledning leflet for en betydningsfull kommunist-gjest, en Molotov), undret seg over hvordan denne mannen, «som var så ukjent av opprinnelse og så utrent til et stort ansvar», kunne ha blitt «særlig rådgiver for presidenten».

Med hensyn til dette kan den som studerer dette i dag ikke finne ut av hvem som «valgte» Hopkins til hans rolle. Han vil imidlertid kunne oppdage at Hopkins i sin ungdom hadde slukt samme slags ideer («tilhørende Louis Blanc og de revolusjonære fra 1848») som House hadde tatt til seg i sin ungdomstid i Texas. Hopkins hadde studert en «sosialdemokrat» («Fabian Socialist») fra London (som underviste i at nasjonalstater skulle forsvinne inn i «Verdens Forente Stater»), samt hos en jødisk lærer av bøhmisk/russisk opprinnelse, som hadde vært elev hos Tolstoj, bolsjevikenes helt. På nytt ser vi altså hvordan «ideer» blir overført – plantet. Antakelig var dette de kvalifikasjonene som fikk Sherwood til å kalle ham «den uunngåelige Roosevelt-favoritt». Tidligere hadde han vært kjent som en «mellommann» og pengeinnsamler og «de rikes lillebror». Oxford Universitet tildelte ham et av stedets dårligst passende doktorgrader noen sinne, og Churchills servile hentydninger til ham i krigsmemoarene er underlige å lese.

Da Hopkins inntok sin plass som formann for president Roosevelts Komité for Sovjetprotokoll, fant han blant dets medlemmer noen som i høyeste grad hadde mistro til politikken om ubegrensede forsyninger til den revolusjonære stat. Han utstedte følgende keiserlige befaling til dem:

«De Forente Stater gjør ting som det ikke ville gjøre for andre Forente Nasjoner uten full informasjon fra dem. Beslutningen om å handle uten informasjon ble tatt … etter moden overveielse … Det var ingen reservasjoner med hensyn til politikken, men politikken ble konstant trukket fram til ny diskusjon av forskjellige personer. Hopkins foreslo at disse anmodninger om diskusjon på nytt ikke fikk mer oppmerksomhet (1942)».

Slik ble det tydelig at den revolusjonære stat igjennom Hopkins var «president Roosevelts uunngåelige favoritt». I det foregående sitat ser man igjen det mysteriet som jeg gjorde oppmerksom på i tilfellet med de britiske ministre og sionismen: «Politikken» har blitt «fastlagt» og kan ikke endres. Hvem som hadde tatt de «modne overveielser» om denne politikken, og hvem som hadde fastslått at den ikke under noen som helst omstendigheter kunne tas opp til revisjon, var Hopkins hemmelighet, og alt dette var igjen «bak lukkede dører» for så vidt angikk de forvirrede folkemengder. Den republikanske leder, senator Robert E. Taft, protesterte forgjeves da han så hva som gikk fore seg: «Hvordan kan noen sluke den idé at Russland kjemper for demokratiske prinsipper … For å spre ut de fire friheter i verden vil vi sende av gårde fly og tanks til Kommunistrussland. Ikke noe annet land hadde et større ansvar for den nåværende krig og for Tysklands aggresjon.» Det ble straks igangsatt en voldsom kampanje imot senator Taft i pressen, og den fortsatte til hans død. Landskapet i dag og dagens situasjon bekrefter hans advarsel, og de som leser Hopkins’ ovenfor siterte befaling, ser kanskje her hvordan krigens resultat ble avgjort av disse hemmelige handlinger fra 1942 og tidligere.

Av «fly og tanks» ble henholdsvis 15.000 og 7.000 gitt bort. En flåte på 581 fartøyer ble likedan gitt (i løpet av mange år ble i alt 127 av disse returnert, og i 1956 tilbød Sovjet å betale for 31. De resterende skip, mer enn 300, ble erklært tapt, senket eller ikke-sjødyktige). En handelsflåte ble også overdratt.

Dette var kun den mindre delen av den totale overførsel som hadde mange former. Den amerikanske regjering har aldri offentliggjort detaljer om sine leveranser. Den kjensgjerning at disse i dag kjennes, samt at det vites at størstedelen av dem med sikkerhet var beregnet til å styrke den revolusjonære stats industrielle og krigførende kapasitet etter krigen, skyldes utelukkende en av de tilfeldigheter som av og til hjelper historikeren, men ikke hjelper til med å avskaffe den skadelige tilstanden, fordi den nåværende presse slett ikke lar dem komme til offentlighetens kunnskap.

I mai 1942 meldte en kaptein George Racey Jordan seg til tjeneste på den store Newark flyplass i New Jersey. Han hadde vært soldat i Første Verdenskrig og skulle nå gjøre tjeneste igjen. Han hadde aldri glemt det gode råd han hadde fått av en sersjant i Texas i 1917: «Hold dine øyne og ører åpne, din store munn lukket og behold en kopi av alt.» Ettertiden kan takke Jordans evne til å leve etter disse fem ord for Andre Verdenskrigs mest forbløffende bok (etter min oppfattelse).

Kaptein Jordan hadde fått ordre om å melde seg til «De Forente Nasjoners Depot 9», som han erfarte at Newarks flyplass var benevnt som i hans ordrer. Den institusjon som ble kjent som «De Forente Nasjoner» ble opprettet tre år senere, så dette var en forsmak som avslørte hensikten hos de menn som omga presidenten. Kaptein Jordan hadde ikke noen mistanker om Sovjets makt i USA da han meldte seg som forbindelsesoffiser, men han skulle snart få øynene opp gjennom tre spesielle opplevelser. I mai 1942, da et amerikansk rutefly på flyplassen hadde kommet til å skrape motordekselet på en mellomdistanse-bomber og ventet på å bli fløyet av sted til sovjetregjeringen, forlange en sint sovjetoffiser at all trafikk av amerikanske fly ble vist bort fra denne viktige amerikanske lufthavn. Da dette ble nektet, sa sovjetoffiseren at han ville «ringe til Hopkins», og etter noen få dager forbød en ordre fra «United States Civil Aeronautic Board» all amerikansk sivil luftfart i lufthavnen.

Kaptein Jordan begynte heretter å føre en meget nøyaktig dagbok, og ble ved hjelp av den i stand til å påvise (da den øvrige verden hørte om «atombomber») at det i løpet av 1942 hadde blitt sendt for omkring femten millioner dollar i grafitt, aluminiumsrør, kadmium og thorium (alle materialer som var nødvendige til framstilling av atombomber) til sovjetregjeringen fra Newark. På dette tidspunkt var «Manhattan-prosjektet» (framstillingen av den første atombombe) ansett for å være så dypt hemmelig at dets øverste leder, generalmajor Leslie R. Goves, senere bevitnet at hans kontor til og med ville ha nektet å utlevere et eneste dokument til president Roosevelt uten hans (Groves) personlige tillatelse. I 1942 hadde kaptein Jordan, da han skrev disse notatene i sin dagbok, ingen idé om hva disse materialer skulle brukes til, for han hadde aldri hørt om «Manhattan-prosjektet» eller «atombomben».

Hans neste opplevelse av hvilken autoritet sovjetoffiseren hadde, kom da én av dem ble sint over å se en rød stjerne på et fly som tilhørte Texas Oil-selskapet, og truet med å «ringe til Washington» for å få den fjernet. Kaptein Jordan hadde problemer med å forklare at Texas Oil Company hadde anvendt dette symbol («Staten med den enslige stjerne») i mange år før 1917-revolusjonen!

På dette tidspunkt begynte kaptein Jordan å bli klar over at størstedelen av de varer som gikk til kommuniststaten, ikke på noen måte var dekket av hovedavtalen for Lend-Lease-arrangementet («De Forente Stater vil fortsette med å forsyne USSR med slike forsvars-artikler, forsvars-tjenester og forsvars-opplysninger som presidenten måtte autorisere overført eller levert»), men omfattet mange ting som ikke hadde noe med «forsvar» å gjøre, men derimot helt var beregnet til å styrke Sovjet etter krigen. Han noterte for eksempel levering av «traktorer og landbruksmaskiner, fabrikk til framstilling av aluminium, maskiner til framstilling av jernbanevogner, materiell til stålframstilling» og liknende. Disse sendingene (som en entusiastisk tolk fortalte ham «vil hjelpe til å gi vårt land Ford-tilstander») er antydet i de runde tall, som er den eneste opplysning som har blitt frigitt av den amerikanske regjering. President Trumans «Tjueførste rapport til Kongressen om Lend-Lease-operasjoner» anfører under overskriften «annet enn ammunisjon» slike enorme beløp som $1.674.586.000 av landbruksprodukter og $3.040.423.000 av industriprodukter og -materialer.

I 1943, da skipskonvoienes store tap førte til at en større part av Lend-Lease-varene ble sendt med fly, ble det opprettet en amerikansk lufthavn for disse operasjoner i Great Falls, Montana, og kaptein Jordan ble overført dit som «Lend-Lease Expediter» (låne-leie-medarbeider). Atter betegnet hans ordrer fra United States Air Force ham som «representant for De Forente Nasjoner» på tross av at ingen slik organisasjon eksisterte, og han fant et direktiv, utstedt av presidenten, som ventet ham med en overskrift: «Flytting av russiske fly» og en tekst som lød: «Ombygging, utrustning og overflytting av russiske fly har blitt gitt første prioritet, selv forut for fly til U.S. Army Air Forces.» Han fikk også her sin tredje opplevelse av sovjetisk makt: Den sovjetoffiseren han hadde kontakt med, mente at Jordans rang var for lav og ba om å få ham forfremmet til major. Da eikebladene deretter lydig ankom, ble de plantet på hans skuldre av oberst Kotikov, en begivenhet som sannsynligvis er uten tidligere eksempler i Amerikas militærhistorie.

Major Jordan bemerket nå at et overdådig antall svarte kofferter, som var forseglet og sammensurret, passerte gjennom hans «rørledning til Moskva». Hans bange anelser hadde nå vokst til sterk mistanke, og han benyttet en gunstig anledning (og den eneste autoritet han fortsatt hadde tilbake, var å gi eller nekte tillatelse til start av Lend-Lease-fly på den siste strekning til Fairbanks i Alaska) til å mase seg forbi bevæpnet hemmelig sovjetisk politi og inn i et fly der han åpnet omkring 18 av 45 kofferter. Han gjorde hurtige opptegnelser over innholdet i disse.

Blant mengden av papirer, planer, korrespondanse og tekniske tegninger, gjorde han to oppdagelser som flere år seinere skulle vise seg å passe nydelig inn i det bilde av spionasje og sammensvergelser som tegnet seg etter avsløringene 1948-1956).

Den ene var en bunt saksmapper fra utenriksdepartementet, hver med en etikett. På en av disse sto: «fra Hiss» og på en annen: «fra Sayre». Major Jordan hadde aldri hørt om noen av disse navnene, men det var navnet på den høytstående embetsmann i utenriksdepartementet, Alger Hiss, som senere ble dømt, og på en annen embetsmann som var innblandet i den samme affæren. Disse saksmappene inneholdt kopier av hemmelige meddelelser fra amerikanske attacheer i Moskva, oversendt i diplomatisk forseglet mappe, som nå ble tilbakesendt i kopi til dem som de skulle ha vært holdt hemmelige for.

Den andre og mest betydningsfulle oppdagelse var en som i dag har en innvirkning på alle mennesker i Vesten, likeså stor som om det var i dag den var oppdaget. Det var et brev adressert til Mikoyan, den sovjetiske kommissær for utenrikshandel. Major Jordan skrev ned et utdrag av det: «Hadde et helvete med å få disse vekk fra Groves» (lederen av atombombeprosjektet). Brevet var underskrevet H.H.» Vedlagt var et kart over Oak Ridge atomverk i Tennessee og en karbonkopi av en rapport stemplet «Harry Hopkins», som inneholdt en mengde ord som var så underlige for major Jordan at han også skrev dem ned for senere å slå opp deres betydning. Blant disse var «cyklotron», «proton» og «deuteron» samt setninger som «energi produsert ved fisjon» og «vegger, fem fot tykke av bly og vann til å kontrollere flyvende nøytroner». Hopkins var, som allerede beskrevet, «den uunngåelige Roosevelts favoritt», «presidentens spesielle rådgiver» og «den nest viktigste mann i De Forente Stater».

(Gjennom en del år etter Andre Verdenskrig fikk folkemengdene i Amerika og England forklart fra deres ledere at deres beste beskyttelse imot en ny krig og den mest effektive metode til å avverge «sovjetisk aggresjon» var vestlig besittelse av atombomben. Den 23. september 1949 brakte Sovjetunionen en atombombe til eksplosjon, noe som ikke kunne overraske noen som hadde fulgt situasjonen nøye. Da kunne major Jordan ikke holde seg lengre, og gikk til en senator som ble tilstrekkelig berørt til å få en kjent medieperson, Fulton Lewis, til å gjøre historien kjent. I denne form og i hans etterfølgende bok, ble den således offentligjort, og den ga anledning til to høringer i Kongressen i desember 1949 og i mars 1950. Pressen forvrengte i fullstendig enighet sakens hovedpunkter, og som det skjedde i alle disse sakene, medførte de ingen forbedring av tilstanden. Ikke noe effektivt ble gjort for å forhindre at noe tilsvarende skulle skje i en ny krig.)

I 1944 forsøkte major Jordan, som nå var mer bekymret enn noensinne, å få Lend-Lease-forbindelsesoffiseren i utenriksdepartementet i tale. Men han ble advart av en underordnet offiser som minnete ham om at «offiserer, som var altfor ivrige, risikert å ende på en eller annen øy sørpå». Ikke lenge etter det ble han forflyttet fra White Falls. Hans bok inneholder en komplett fortegnelse over Lend-Lease-forsendelser som han i sin egenskap av forbindelsesoffiser var i stand til å se og kopiere. Den viser alle de kjemiske stoffer – metaller og mineraler – som var egnet til framstilling av en hydrogenbombe; heriblant beryllium, kadmium, kobolt – som rent grunnstoff, som malm og i industriavfall (806.941 pund), uran (2,2 pund), aluminiumsrør (12.755.472 pund), grafitt (7.384.482 pund), thorium, urannitrat, uranoxid, aluminium og legeringer (366.738.204 pund), aluminiumsstenger (13.744.709 pund), aluminiumsplater (124.052.618 pund), bronse- og messingbarrer (76.545.000 pund), bronse- og messingtråd (16.139.702 pund) – og så videre.

Disse listene omfatter også de rene «etterkrigsforsyninger til Russland» (general Groves ord», så som et oljeraffineri, maskiner og reservedeler til jernstøping og -smiing ($53.856.071), dreiebenker, maskiner til presisjonsboring, maskiner til framstilling av konserveringsbokser og meieriinventar, materiell til kraftverk ($60.313.833), materiell til støperier, el-verk, telefonsentraler ($32.000.000), generatorer ($222.020.760), utstyr til filmproduksjon og radiokommunikasjon, radioapparater ($52.072.805), 9594 godsvogner, 1.168 damplokomotiver ($101.075.116), handelsskip ($123.803.879), lastebiler ($508.367.622) og slik videre i det uendelige.

Blant de større gaver, som tydeligvis var beregnet til å styrke Sovjetunionen etter krigen, omtaler major Jordans lister en fabrikk til å reparere presisjonsinstrumenter ($550.000), to fabrikker til framstilling av matvarer ($6.924.000), tre fabrikker til gassutvinning ($21.390.000), et oljeraffineri med maskiner og utstyr ($29.050.000), 17 dampdrevne el-verk og ett vanndrevet ($273.289.000). Sovjetlistene som major Jordan gjengir tyder på at Harry Hopkins og hans medarbeidere var hensatt i en sinnstilstand av hysterisk givertrang, for listene omfatter ting som det ikke kan tenkes å gi noen rasjonell forklaring på, for eksempel briller ($169.806), tenner ($956), 9126 diamantsatte ur ($143.922), 6.222 pund toalettsåpe, for $400 leppestifter, 373 gallons sprit, for $57.444 sportsfiskeutstyr, for $161.046 laterna magica, for $4.352 «forlystelsespark-utstyr», 13.256 pund karbonpapir, to «nye pianoer», for $60.000 musikkinstrumenter og (en ting som framkaller bildet av den «elskede leder», Roosevelts og Churchills «Onkel Joe»): «en pipe» til en verdi av 10 dollar!

Hopkins’ fortid som profesjonell pengesamler og sosialarbeider synes å vise seg i en gave – over fire år – på $88.701.103 som besto i «sosialhjelp og veldedighet». De som har besøkt Sovjetrussland kan jo prøve å forestille seg disse penger utdelt til de fattige! Men dette var slett ikke slutten på kontanthjelpen under «Lend-Lease». I 1944 beordret Henry Morgenthau jr. Roosevelts finansminister, og dennes viseminister, Harry Dexter White (som senere ble avslørt som sovjetagent), at det ble sendt duplikater av finansdepartementets trykkformer til pengetrykking til Sovjetregjeringen. Disse skulle brukes til å trykke penger til å betale besettelsesstyrkene i Tyskland etter krigen. Dette betydde at de penger som sovjetregjeringen trykte for å betale sine egne tropper, kunne kreves innløst hos den amerikanske regjering, ettersom det overhodet ikke var noen forskjell på sedlene. Ved utgangen av 1946, da offentlige protester medvirket til at den amerikanske regjering måtte slutte med å betale sine egne tropper med slike pengesedler, slik at sovjetregjeringen ikke lengre kunne anvende dem, fant militærregjeringen i Tyskland ut av at den hadde innløst $250.000.000 mer enn det samlede beløp på pengesedler som deres eget finanskontor hadde utstedt (sovjetregjeringen ignorerte en anmodning om at den betalte beskjedne $18.000 for de trykkplatene og materialer som hadde gjort det mulig for den å trekke $250.000.000 direkte ut av De Forente Staters finansdepartement).

Slik foregikk det i fire eller fem år en ubegrenset overførsel av alt det som kreves for å føre krig, av forsyninger til industrielt bruk etter krigen og av mange andre former for verdier til den revolusjonære stat, og en «revurdering» av denne politikken var bannlyst fra høyeste hold. Videre var «preferanse» og «høyeste prioritet» for denne politikk i relasjon til hva Amerika eller andre allierte måtte behøve, uttrykkelig beordret fra samme sted.

På enda to måter kunne den revolusjonære stat «understøttes» og bli hjulpet til å «utvide»: (1) Gjennom den måten som militære operasjoner ble gjennomført, (2) Gjennom utenrikspolitiske beslutninger på toppmøter, som sprang ut av disse militære operasjoner. Ettersom politikken om å levere våpen og annen rikdom ble så iherdig, ja, rett fram fanatisk fulgt til fordel for den revolusjonære stat, var det logisk å forvente at den samme politikk ville bli fulgt ved militære operasjoner og på konferansene som fulgte dem. Dette var da også hva som faktisk skjedde, som skarpe observatører bemerket da det fant sted, og som bildet av krigen sett i bakspeilet nå viser det. Men det var også den uunngåelige følge av at det bak kulissene i den amerikanske republikk hadde blitt tilranet en så stor makt gjennom invasjonen som ble beskrevet i siste kapittel.

Anstrengelsene for å vende alle militæroperasjoner til fordel for den revolusjonære stat, som i ledtog med Hitler hadde startet krigen ved et felles angrep på Polen, begynte like etter Pearl Harbor. De slo feil i starten, men lyktes fullt og helt i krigens siste faser, som også krigens resultat beviste. Den ledende rollen i denne prosessen ble bekledt av Andre Verdenskrigs mest mystiske figur, general George C. Marshall, den øverstbefalende for hæren. Det var han senator Joseph McCarthy i en tale til senatet den 14. juli 1951 (et omhyggelig dokumentert anklageskrift, som stadig er viktig kildemateriale vedrørende denne sak) tilla en planlagt vedvarende forhindring av seire som var påbegynt lenge før Andre Verdenskrig sluttet, og McCarthy ga ham skylden for at Amerika, som hadde mulighet for å forskyve maktbalansen, i valget mellom den politikk som ble anbefalt av henholdsvis Churchill og sovjetdiktator Stalin, «nesten uten unntakelse valgte å støtte den russiske linje».

I betraktning av de enorme konsekvenser av general Marshalls avgjørelser, blir omstendighetene rundt hans oppstigning i karrierens start av interesse. President Roosevelt utnevnte ham til hærsjef i 1939 og forbigikk dermed tjue toppgeneraler og fjorten brigadesjefer (seks år tidligere var hans utnevnelse til general blitt forhindret av den daværende hærsjef, general Douglas MacArthur, etter negativt skussmål fra generalinspektøren («Inspector General»). En av general Marshalls første embetshandlinger var at han i 1940 ba senator James F. Byrnes (som var nært forbundet med Bernard Baruch) om å stille forslag til en endring av en militær bevillingslov som skulle bevirke at hærsjefen kunne tilsidesette ansiennitetsregler til fordel for yngre offiserer som han fant «av usedvanlig kvalitet». Senator Byrnes’ lovendring, som ble vedtatt, muliggjorde at «i krigstid eller i en nasjonal krisesituasjon … kan enhver offiser i den regulære hær midlertidig forfremmes til høyere rang …» Og med denne bemyndigelsen i hånden foretok general Marshall (i 1940) 4.088 forfremmelser, heriblant den femtiårige oberst Dwight Eisenhower, som på daværende tidspunkt verken hadde ledelses- eller kamperfaring, men som innen tre år hadde gått skulle stige til alliert øverstkommanderende («Supreme Allied Commander»). Kombinasjonen av general Marshall og general Eisenhower var avgjørende for utgangen på krigen i 1945.

Umiddelbart etter Pearl Harbor og den amerikanske inntreden i krigen i desember 1941, begynte propagandaskaperne i Moskva og Vesten å rope opp om at de vestlige allierte straks skulle invadere Europa. Churchill var under et møte med Roosevelt kort etter Pearl Harbor, nådd til alminnelig enighet med denne om at en invasjon før 1943, aller tidligst, var en militær umulighet. I april 1942 hadde general Eisenhower, etter instruks fra general Marshall, utferdiget en plan for invasjon i 1942, og Roosevelt hadde blitt overtalt til å sende et telegram med dette innhold (The Hinge of Fate). General Marshall dro da sammen med Hopkins til London, og fikk her vite av Churchill at en katastrofe på den franske kyst, som følge av en forhastet og lettsindig invasjon, sannsynligvis var «den eneste måten vi i det hele tatt kunne tape krigen på» (Sherwood).

General Marshall måtte i lyset av sin utnevnelse være å anse for den beste militære hjerne i De Forente Stater. Det han foreslo var rent faktisk at den eneste store kampvenn på dette tidspunkt skulle begå selvmord, og at krigen skulle tapes, i hvert fall for Englands vedkommende. Churchill sa at hvis man gjorde et slikt forsøk, ville Kanalen bli omdannet til en «flod av alliert blod», men det ville i virkeligheten ha vært tre fjerdedeler engelsk blod. Den amerikanske øverstbefalende på de britiske øyer, som senere ble spurt hvilken styrke han hadde kunnet stille med, «påpekte at de eneste vi kunne regne med å anvende, var 34^th Division, som da befant seg i Irland». General Clark tilføyde at denne imidlertid manglet anti-luftvåpen-støtte, tanks og utdannelse (de første amerikanske styrker som kom i kamp i Nord-Afrika seint i 1942, viste seg ganske urutinerte). Den førende amerikanske militærkritiker, Hanson W. Baldwin, skrev senere: «Sett i dagens lys er det nå klart at vår idé om å invadere Vest-Europa i 1942 var fantastisk (storslått gambling).»

På tross av alt dette foreslo general Marshall, da han vendte tilbake til Washington, at De Forente Stater skulle trekke seg ut av krigen i Europa med mindre britene gikk med på hans plan (utenriksminister Stimson). General Marshall ble igjen sendt til England for å møte Churchill (han avviste sint å bo på Chequers). Hans plan brøt sammen under vekten av utrent og underforsynt divisjon til vågestykket. Men forslaget – og trusselen – var kommet fram, og alt det som seinere skjedde i krigen, må ses i lys av denne handling utført av De Forente Staters høyest plasserte offiser.

På foråret 1942 hadde tyskerne stadig 1.300.000 soldater i Frankrike og Nederlandene, og de vestlige allierte hadde ikke tilsvarende styrker å sette inn mot dem, selv om de hadde hatt overlegenhet i lufta, landgangsfartøyer, amfibiekjøretøy og utdannelse i invasjon. Roosevelt var tvunget til å trekke seg tilbake fra general Marshalls truende plan, og England overlevde for tredje gang i løpet av denne krigen en dødelig fare. Krigen fortsatte sin gang i 1942 og 1943, da britiske og senere amerikanske tropper knuste tyskerne i Nord-Afrika, og så kom det avgjørende vendepunkt i krigen. De vest-allierte var klare til å slå til. Hvordan – og hvor skulle de slå til? På det etterfølgende avgjørende tidspunkt kom general Marshalls andre store inngripen til å avgjøre krigens resultat.

Churchills egen beretning og andre autoriteter er enige om at han gjennom hele krigen var fast i sin innstilling til dette avgjørende spørsmål. Han var den eneste av de vestlige ledere som hadde omfattende militær og politisk erfaring, og han så klart at krigen verken ville bringe en sann seier eller fred hvis den revolusjonære stat, som hadde vært aggressoren ved krigens start, ble i stand til å bre seg dypt inn i Vest-Europa. Han ønsket at militære operasjoner skulle føres slik at den ikke kunne bre seg ut over eller i det minste ikke langt ut over de eksisterende grenser.

I denne kontrovers viste general Marshall seg å være hans argeste motstander snarere enn president Roosevelt, hvis helsetilstand i krigens siste år kan ha satt ham ute av stand til klar tankevirksomhet, med mindre han da kun var et hjelpeløst offer for det presset som ble utøvd på ham. Churchill ønsket å angripe både fra sør og nord, og å bringe Balkan og de sentraleuropeiske land under alliert besettelse før de skiftet fra slaveri under Hitler til slaveri under Den røde hær. Denne politikk ville ha ført til en virkelig seier, ville ha gitt verden utsikt til fred i resten av det tjuende århundre, og ville i det alt vesentlige ha oppfylt de opprinnelige «mål» for krigen, hvoriblant «befrielse» sto øverst på lista. General Marshall var besluttet på å konsentrere seg om invasjonen av Frankrike og å overlate hele Øst- og Sentral-Europa til Balkanlandene til den revolusjonære stats hær, og Roosevelt forfulgte denne politikk til den bitre slutt, hva enten han var klarhjernet eller omtåket, og denne bitre slutt så verden i forbindelse med Jalta-konferansen, der «nederlaget ble høstet fra seierens mark».

Kampen fortsatte i enda atten måneder, men terningene var kastet, slik begivenhetene skulle vise det under den første Quebec-konferansen i august 1943. På det tidspunkt var de engelsk-amerikanske tropper, etter å ha fullført erobringen av Nord-Afrika, returnert til Europa, der de drev de tyske tropper ut av Italia. I Quebec ble det under general Marshalls insistering besluttet å trekke styrker ut av Italia for å gjennomføre en nummer-to-invasjon av Frankrike til støtte for den primære i Normandie. Dette betydde splittelse av feltmarskalk Alexanders allierte styrke i Italia (som etter inntakelsen av Roma hadde blitt «en fryktinngytende kampmaskin … med uante muligheter» ifølge general Clark). Det betydde stopp av framrykningene der, og framfor alt å gi opp ideen om et framstøt fra Italia over Adriaterhavet, noe som ville ha brakt de allierte styrker til Wien, Budapest og Prag. Dette ville ha endret hele etterkrigsbildet til fordel for Vesten og for freden. Et blikk på kartet vil gjøre situasjonen klar for enhver. På dette tidspunkt hadde en virkelig «seier» vært innenfor rekkevidde, og den ble vraket til fordel for en invasjon av Sør-Frankrike, noe som førte til en spredning av den militære styrke, som var enda mer alvorlig enn den som fant sted da man under Første Verdenskrig sendte britiske styrker til Palestina.

Denne sekundære, sørlige invasjon ga ikke noen militære fordeler som kunne rettferdiggjøre beslutningen, som helt tydelig var politisk betinget. Det dokument som general Marshall baserte sin argumentasjon på under Quebec-konferansen avslører dette. Det ble kalt «Russlands posisjon», og ble tillagt «en amerikansk militær vurdering på svært høyt plan» (Sherwood), som peker mot general Marshall selv. Det sa at «Russlands stilling i Europa etter krigen nødvendigvis ville være dominerende … ettersom Russland som den avgjørende faktor i krigen må gis enhver tenkelig støtte, og alt må gjøres for å vinne Russlands vennskap. Tilsvarende er det da Russland som etter aksemaktenes nederlag ville dominere Europa, og enda viktigere å utvikle og bevare de vennligst mulig forbindelser til det».

Her dukker den dominerende «politikk» som ble anvendt på Lend-Lease-forsendelsene opp igjen, men nå på området militære operasjoner. Den går ut på ubetinget overgivelse til Sovjets mål og interesser. Stalin hadde imøtegått framstøtet gjennom Balkan og hevdet at «den eneste direkte måte å slå til mot Tysklands hjerte var gjennom Frankrikes hjerte». Den «militære vurdering på høyt plan» som framkom i Quebec, framførte i virkeligheten Stalins plan. Dokumentet fastslår to ganger, som leseren vil se, en antakelse som en kjensgjerning, nemlig den at «Russlands posisjon etter krigen vil være å dominere … nødvendigvis vil det dominere Europa». Det var nettopp dette spørsmål som i 1943 skulle avgjøres gjennom ytterligere to års militære operasjoner, og Churchills politikk skulle forhindre nettopp den utviklingen som ble fastslått som en eksisterende kjensgjerning. Han ønsket å se Sovjet seire, men ikke «dominere» Europa. Han ble undertrykt, og i dette øyeblikk i 1943 ble Vestens politikk for Andre Verdenskrig politisk tapt til politiske beslutninger som var utført i hemmelighet.

Dette var general Marshalls mest avgjørende inngripen. Churchill refererer kryptisk til ham i sine krigsmemoarer, selv om han ikke kritiserer ham, og i Triumph and Tragedy beklaget han den tapte mulighet. General Mark Clark som i 1943 var en amerikansk øverstkommanderende i Italia, skrev i 1950: «Hvis vi skiftet våre styrker fra Italia til Frankrike, var det klart for Stalin … at vi ville vende oss bort fra Sentraleuropa. Anvil (navnet på invasjonen i Frankrike) førte til en blindgate. Det var lett å se hvorfor Stalin foretrakk Anvil … Etter Romas fall kunne Kesselrings hær ha blitt nedkjempet dersom vi hadde vært i stand til å sette nok inn i en endelig offensiv. På den andre siden av Adriaterhavet lå Jugoslavia … og på den andre siden av Jugoslavia lå Wien, Budapest og Prag … Etter Romas fall «gikk vi etter feil mål» både fra et politisk og strategisk standpunkt … Hadde det ikke vært for en brøler på høyeste nivå, som vendte oss bort fra Balkanstatene, og lot dem komme under den Røde Hærs kontroll, kunne middelhavskampanjen ha vært den mest avgjørende av alle for etterkrigshistorien … En kampanje som kunne ha endret hele historien vedrørende forholdet mellom den vestlige verden og Sovjetrussland, ble tillatt å ebbe ut … Svekkelsen av kampanjen i Italia … var en av krigens mest klare feiltakelser».

General Mark Clark (en blendende dyktig amerikansk soldat, som i ettertid ble satt på mindre poster, og som forlot hæren) sier «brøler» og «feiltakelse», men ovennevnte dokument samt mange andre kilder som nå er tilgjengelige, viser at beslutningen verken var en brøler eller en feiltakelse i disse ords alminnelige betydning: Det vil si en feil som ble begått ved feilkalkulering av konsekvensene. Konsekvensene var forutsett, og de var tilsiktet. Det ligger nå utenfor enhver tvil. Beslutningen var politisk, ikke militær, og den ble tatt av mennene i den gruppen som omga presidenten. Det var på det militære området den nøyaktige parallell til den beslutning som ble tatt på Lend-Lease-området: å underlegge alle andre hensyn hensynet til den revolusjonære stats interesser.

På denne måten henslepte krigen seg gjennom 1944 og inn i 1945, skjønt den kunne ha vært avsluttet (sannsynligvis i 1944) ved alliert befrielse av de land som hadde blitt rent over av Hitler, og ved å etterlate Sovjet bak Russlands naturlige grenser eller en anelse utenfor, samt Europa i balanse. Alt mens den tyske hær i Italia ble gitt et pusterom, og den overflødige invasjon av Sør-Frankrike ikke ga noen ryggstøtte til hovedinvasjonen av Normandie.

Den utviklingen krigen fulgte i de siste månedene var altså diktert av den sovjetiske regjering og trukket ned over hodene på den vestlige militære strategi via Sovjets agent i den amerikanske regjering, han, som var kjent som Harry Dexter White. Siden han er død, kan han ikke spørres ut, men han regnes av de beste autoriteter jeg kjenner som hjernen bak planen for Tysklands utslettelse og overgivelsen av Europa til sovjetisk «dominans», det som i ettertid er kjent som «Morgenthau-planen».

I skyggen av denne plan (som vi skal se) trengte de vestlige hærer gradvis fram til Tysklands grense. Like til det siste prøvde Churchill (som var blitt slått av general Marshall i sitt forsøk på å få de alliertes høyre flanke til å trenge fram på Balkan, fiendens «bløte underliv») å gjenvinne noe av det tapte ved et massivt siste-sjanse-framstøt av den venstre flanke til Berlin og videre. Historien fortelles både i hans og general Eisenhowers memoarer.

General Eisenhower forteller hvordan han avviste feltmarskalk Montgomerys forslag sent i 1944 om å slå til med alle disponible styrker mot Berlin. Han mener at ideen er for risikabel eller uforsvarlig; tidligere i boka kritiserer han blidt Montgomery for å være for forsiktig. Han fortsatte i de følgende måneder med en generell henslengt framrykning som ga de røde hærer tid til å trenge inn i Europa, og i mars 1945 (da Jalta-konferansen var overstått og Sovjets hensikt, å annektere heller enn å befri Romania og Polen allerede hadde vist seg mens president Roosevelt sendte formelle protesttelegrammer til Stalin) informerte general Eisenhower sovjetdiktatoren ved direkte telegram om sin plan med overskriften «Til marskalk Stalin personlig». Denne kommunikasjon til Stalin, som enda ikke hadde blitt akseptert av de allierte ledere, framkalte sinte protester fra Churchill, som til det siste strevde etter å redde hva som fremdeles kunne reddes av den fiaskoen som var under forberedelse, ved å oppmuntre til at i det minste Wien, Prag og Berlin skulle inntas.

Dette var alt sammen forgjeves. General Marshall, som var i Washington, meldte til London at han fullt ut likte både general Eisenhowers «strategiske konsept» og hans «framgangsmåte til å kommunisere med russerne». Deretter var alliert framrykning i Vesten faktisk planlagt med henblikk på å skulle motta aksept fra Sovjet, og britisk veiledning ble ignorert. General Eisenhower hadde informert Stalin direkte den 28. mars om at han ville stanse før Wien. Den 14. april informerte han de øverstkommanderende om at han ville stanse sytti mil før Berlin ved Elben-linjen, og tilføyde: «Hvis dere er enige, foreslår jeg at vi informerer marskalk Stalin.» Da britiske protester allerede hadde blitt tilsidesatt, var de første tre ord kun en formsak. Men hva med Prag, det besatte Tsjekkoslovakias hovedstad? General Eisenhower meddelte Stalin at han ville rykke fram til Prag «hvis situasjonen krevde det». Han hadde store styrker stående ubeskjeftiget på den tsjekkiske grensen. Stalin svarte (9. mai 1945) og ba general Eisenhower om å «unnlate å rykke de allierte styrker i Tsjekkoslovakia lengre fram enn … Karlsbad, Pilsen og Budweis-linjen». General Eisenhower beordret straks general Patton til å stanse på denne linjen.

Slik oppsto den «fryktelige to-delingen» av Europa. Til denne beskrivelse føyde Churchill denne banale kommentar: «Den kan ikke vare ved.» Fem år senere hevdet general Eisenhower at han alene var ansvarlig for disse tre fatale beslutninger: «Dere må være klar over en ting. Deres spørsmål synes å innebære at beslutningen om ikke å rykke inn i Berlin var en politisk beslutning. Tvert imot, det er kun ett menneske i verden som er ansvarlig for denne beslutning, og det er meg. Det var ingen som på noen måte blandet seg inn i det.»

Denne uttalelsen kom som svar på et spørsmål stilt ved en middag i Advokatsamfunnet (Association of the Bar) i New York City den 3. mars 1949. Spørsmålsstilleren sa: «Det generelle inntrykk er at dersom vår hær hadde rykket inn i Berlin og … Prag, så ville det ha tegnet seg et helt annet bilde av etterkrigstiden … Hvis våre politiske ledere … hadde unnlatt å blande seg, mens De ivaretok den normale militære prosedyren, å innta så mye som våre hærer kunne overkomme … tror De ikke da at etterkrigsbildet ville ha vært et annet?»

General Eisenhowers uttalelse var uten fotfeste i virkeligheten, og i beste fall virkelighetsflukt. Ordren til å holde den allierte framrykning tilbake inntil de røde hærer hadde tatt Tyskland og Sentral-Europa i besittelse, samt dets tre viktigste hovedsteder, var tydelig den «politikk» som bevislig behersket Lend-Lease: den å rette seg etter sovjetstatens krav framfor alle andre allierte, og selv foran Amerikas egne behov. General Eisenhowers egen flåteadjutant og biograf, kaptein Harry C. Butcher, sier uttrykkelig at da general Eisenhower (mot Churchills protest) tillot direkte kommunikasjon med Moskva om grensen for de alliertes framrykning, var spørsmålet om «grensene for de områder som skulle besettes gått utenom de militære hovedkvarter». General Eisenhowers handlinger fulgte klart en forutbestemt plan, som det var enighet om på høyeste nivå; da han ble president var konsekvensene tydelige og han har sikkert følt seg «jaget» av president Roosevelts eksempel (liksom Roosevelt alltid var «jaget» av president Wilsons).

Churchill leverte (11. mai 1953) den konkluderende kommentar til Andre Verdenskrigs militære utfall; den andre store «skuffelse» for troppene, som ellers hadde oppfattelsen av at de hadde vunnet: «Hvis De Forente Stater hadde fulgt våre råd etter våpenhvilen i Tyskland, ville de vestlige allierte ikke ha vært nødt til å trekke seg tilbake fra frontene som deres hærer hadde nådd, til de fastsatte besettelsesgrenser, før man hadde blitt enige med Sovjetrussland om de mange ting vedrørende besettelsen av fiendeterritorier, der Tyskland selvfølgelig bare er en del. Vårt synspunkt ble ikke akseptert og et stort område av Tyskland ble utlevert til sovjetisk besettelse uten en generell enighet mellom de tre seirende makter.»

Slik tjente den politikk som ble fulgt mht. overførsel av våpen, verdier og varer og mht. utførelsen av militære operasjoner under «den andre krig» til å «utvide» revolusjonen. Det var enda en måte der denne utvidelsesprosess kunne fremmes gjennom krigen. Det var gjennom kapitulasjonen av vestlige staters politikk på høyeste politiske plan i de møter og konferanser for ledere som ble avholdt, mens det militære bildet utfoldete seg.

Leserens følelser vil nok bli unødvendig rystet hvis historien om alle disse møter skulle fortelles (Atlanteren, Cairo, Casablanca, Teheran, Jalta). Kontrasten mellom de opprinnelige høyttravende erklæringer og den endelige overgivelse til alle de avskyeligheter som man opprinnelig hadde tatt avstand fra, viser seg tydelig nok hvis det første (Atlanterhavsmøtet) og det siste (Jalta-konferansen) beskrives kort.

Forut for «Atlanterhavspakten» gikk president Roosevelts tredje valgtale 6. januar 1941, da han fortalte et Amerika som enda ikke var i krig, at «han gledet seg til en verden som var basert på våre fire essensielle friheter … Ytringsfrihet, religionsfrihet, frihet fra nød, frihet fra frykt». Atlanterhavspakten av 14. august 1941, et felles produkt av Roosevelt og Churchill, gjentok denne fraseologi som den som studerer Protokollene av 1905 lenge har kjent godt (man må undre seg over om «første-diktatorene» noensinne hadde lest dem). Den erklærte «visse grunnleggende prinsipper» som ble sagt å bestemme «de respektive politikker» i Amerika og England, på hvilke de to underskrivere «baserte deres håp om en bedre framtid for verden», den første var «ingen utvidelse, territorial eller på annen måte», og den neste «ingen territoriale endringer, som ikke er i overensstemmelse med de fritt uttrykte ønsker hos de folkeslag som de vedrører». Det tredje prinsipp var «ethvert folkeslags rett til å velge den regjeringsform de ønsker å leve under; og ønsket om å se suverene rettigheter og selvbestemmelse gitt tilbake til alle dem som er frarøvet dem med vold».

Fraskrivelsen av disse høytflyvende mål fulgte i Casablanca- og Teheran-konferansene i 1943 (i Teheran var Stalin til stede og var inkludert i «erklæringen» som var «dedikert» … til elimineringen av tyranni og slaveri, undertrykkelse og intoleranse») og kulminerte på Jalta i februar 1945, nøyaktig tre og et halvt år etter Atlanterhavspakten.

På tidspunktet for denne konferanse ble de angloamerikanske hærer holdt tilbake i Europa, slik at de røde hærer kunne sette seg fast i hjertet av Europa. Vestlig diplomatis dype fall (hvis det uttrykket ikke er for mildt) fra dets tidligere høye steder ble gjort brutalt tydelig ved Jalta-konferansen, og en grundig gjennomgang av referatene kan svært vel få en vesterlending til å lengte etter de gode gamle dager, hvor ministere og ambassadører med fullmakter, formelt kledd og bevisste om deres ansvar, samlet seg verdig for å arrangere nasjonenes affærer etter en krig: I sammenlikning med kongressene i Wien og Berlin likner Jalta-konferansen en samling av smokingkledde personer på en kneipe.

Da den sovjetiske diktator nektet å forlate de besatte områder, møttes de vestlige ledere med ham på Krim; når man har med asiater å gjøre, er den atferd ensbetydende med å kapitulere allerede fra starten av. Den amerikanske president og hans nærmeste rådgiver, Hopkins, var døende menn, og i Roosevelts tilfelle var dette tydelig å se i de nyhetsutsendinger som massene så; jeg husker en bølge av sjokk passere gjennom en flokk tilskuere jeg befant meg iblant. Noen av de ledende standspersoner hadde deres familie med seg, så det liknet på en familieutflukt, en behagelig avbrytelse av krigens snerrende bånd. Men det verste de besøkende ble utsatt for (og som mange av dem ikke kunne motstå) var et av de eldste triksene i forhandlinger med slue asiater: anvendelsen av alkohol. En høytstående delegert, generalmajor Laurence S. Kuter, som representerte De Forente Staters Luftvåpen, sier:

«Den første rett om morgenen var et mellomstort glass som inneholdt … Krimbrandy. Like etter velkomstskålen og brandyen ble det flere ganger servert kaviar og vodka … Så forskjellige kalde kjøttretter … og sammen med dem hvitvin … Endelig små, harde Krim-epler og med dem rikelig med heller søt Krim-sjampanje … Den siste rett ved denne morgenmaten besto av høye, tynne glass med skåldhet te sammen med brandy som ble servert i store cognacglass. Det var bare morgenmaten! Hvordan kunne noen med magen full av ovenstående treffe noen rasjonell eller logisk beslutning mht. De Forente Staters velferd? … Elliott Roosevelt, som var sammen med sin far til konferansen, sa at praktisk talt alle var beruset.» Om kveldsmaten sier Charles E. Bohlen, som var med som viseutenriksminister og tolk for president Roosevelt, at «marskalk Stalin var vert. Atmosfæren var meget hjertelig og det ble i alt utbrakt 45 skåler.»

Som om det ikke var nok, ankom den døende president Roosevelt til Jalta som underskriver av «Morgenthau-planen, skrevet av en sovjet-agent i hans eget finansdepartement (Harry Dexter White); og ble ledsaget av en annen sovjet-agent, som senere ble avslørt og dømt, Alger Hiss fra utenriksdepartementet, som på dette viktige tidspunkt var presidentens spesielle rådgiver i «politiske anliggender». Slik var sovjetregjeringen representert på to sider av det trekantede bord, og utfallet av konferansen var det logiske resultat. Inntil selve den kvelden møtet fant sted, fortsatte Churchill med å prøve på å redde noe av Midt-Europa og Balkanlandene fra den skjebne som de ble overlatt til på Jalta. Da han møtte president Roosevelt på Malta, på vei til Jalta, foreslo han til og med en gang en operasjon fra Middelhavet; general Marshall erklærte da i den tonen han hadde brukt til sine trusler i 1942, at «hvis den britiske plan ble godkjent … ville han si til Eisenhower at han ikke hadde noe annet valg enn å be om å bli avløst fra sin kommando» (Sherwood).

En måned før møtet på Jalta telegraferte Churchill til president Roosevelt: «På nåværende tidspunkt tror jeg at enden på denne krigen meget vel kan bli mer skuffende enn den siste.» Han var kommet langt fra «the finest hour» i 1940, i hvilket år han skrev, mens han var på vei mot posten som statsminister: «Makt i en nasjonal krise, der man vet hvilke ordrer som skal gis, er en velsignelse.» Nå visste han hvor lite virkelig makt «første-diktatorene» hadde, og kunne bare håpe i det minste å redde litt ut av en seier som var ved å ligge i ruiner, selv innen den var vunnet.

Hva han visste og hva han sa til Roosevelt var alt sammen ukjent for de brede masser. Den fullkomne kontroll over pressen, som Protokollene arrogant skryter av, forhindret sannheten i å komme ut til dem, og de ble fra dag til dag båret av sted på en bølge av oppflammet entusiasme for den store «seier» som de var ved å vinne. Churchills «makt» var ikke tilstrekkelig til å virkeliggjøre den illusjonen. Noen få måneder tidligere (23. august 1944) hadde han spurt sin informasjonsminister: «Er det noe som forhindrer offentliggjørelsen av Warszawas lidelser, som etter avisene å dømme er blitt praktisk talt undertrykt?» (fra Triumph and Tragedy). Forespørselen virker ekte, og i så fall var Churchill uvitende om hva enhver journalist kunne ha fortalt ham, at slike kjensgjerninger var «praktisk talt undertrykt». Han skriver ikke hvilket svar han fikk, om noe.

De «lidelser» som Churchill refererer til, er general Bors heroiske oppstand med en polsk undergrunnshær imot tyskerne, mens Den røde hær nærmet seg Warszawa. Sovjets framrykking ble øyeblikkelig stanset etter ordre fra Moskva, og Stalin nektet å la britiske og amerikanske fly bruke sovjetiske flyplasser til det formål å komme polakkene til hjelp. Churchill sier: «Jeg kunne knapt tro mine egne øyne da jeg leste hans grusomme svar» og nevner at han oppmuntret president Roosevelt til å beordre amerikanske fly til å bruke flyplassene, da «Stalin aldri ville ha våget å skyte på dem». Roosevelt nektet, og polakkene ble latt i stikken til Hitlers stormtropper, som raserte Warszawa, drepte 200.000 av byens innbyggere og deporterte de overlevende 350.000. Den 1. oktober brakte Radio Warszawa, etter å ha gjort motstand i åtte uker, denne siste utsendelse: «Dette er den bitre sannhet; vi har blitt behandlet verre enn Hitlers vasallstater, verre enn Italia, verre enn Romania, verre enn Finland … Gud er rettferdig og i sin allmakt vil han straffe alle som er ansvarlige for denne fryktelige urett mot den polske nasjon» (ord som bringer den tsjekkiske utsendelse i erindring «vi lar våre sorger gå i arv til Vesten» etter at Tsjekkoslovakia ble overlatt til Hitler i 1939).

Den makt revolusjonen hadde vunnet i det infiserte Vesten, var nok til å forhindre offentliggjørelsen av slike kjensgjerninger under Andre Verdenskrig, og Churchills forespørsel hos informasjonsministeren forsvant i løse lufta. «Warszawas lidelser» kom bare tre år etter at Roosevelt hadde underskrevet «prinsipperklæringen» som sa at han ønsket «å se suverene rettigheter og selvbestemmelse gitt tilbake til dem som hadde blitt berøvet den med makt».

Slik var bakgrunnen for Jalta-konferansen, der president Roosevelt, en mann på gravens rand, ved sitt første møte med Stalin fortalte sovjetdiktatoren at han var «mer blodtørstig mht. tyskerne enn han hadde vært for et år siden, og han håpet at marskalk Stalin igjen ville utbringe en skål for henrettelsen av 50.000 offiserer i den tyske hær». Uttrykket «igjen» henviser til Teheran-konferansen i desember 1943, der Stalin hadde utbrakt en slik skål, og Churchill hadde protestert sint og forlatt rommet. Deretter hadde president Roosevelt foreslått at kun 49.000 ble skutt, og hans sønn, Elliott, hadde jovialt sagt at han håpet at «hundretusener» ville bli meiet ned i kamp. «Onkel Joe» hadde så reist seg, strålende av glede, for å omfavne Elliott Roosevelt.

Ved på denne måten å oppmuntre Stalin ønsket Roosevelt å irritere Churchill (som han øyensynlig i 1945 betraktet som en motstander); han hadde sagt til sin sønn, Elliott, i Teheran «Problemet er at statsministeren tenker for mye på etterkrigstiden, og hvor England kommer til å befinne seg; han er rett for å la russerne bli for sterke», og han gjorde det klart for Stalin at ved å si at «nå ville han fortelle ham noe indiskre, da han ikke ønsket å si det mens statsminister Churchill hørte på det». Blant de ting som ble sagt mens Churchill ikke hørte på det, var dette: «Presidenten sa at han mente at hærene var ved å være så nær hverandre at de kunne ha direkte kontakt, og han håpet at general Eisenhower kunne kommunisere direkte med sovjetstaben, snarere enn gjennom lederne i London og Washington, som tidligere» (4. februar 1945).

Her er så forklaringen på Wiens, Berlins og Prags skjebne: I mars, april og mai, sendte general Eisenhower, etter presidentens oppfordring, sin framrykningsplan direkte til Moskva, noe Churchill beklaget seg over, og her gikk Eisenhower inn på å stanse de allierte hærer vest for disse hovedsteder.

Stalin foreslo ikke igjen henrettelsen av 50.000 tyskere. Ved Jalta-konferansen synes han å ha vist mer tilbakeholdenhet overfor Roosevelts private forslag til ham (som omfattet at engelskmennene skulle oppgi Hongkong), og det bildet som tegner seg av ham ut fra disse papirer, er av en mer verdig og i hvert fall i sin tale, en mer samvittighetsfull mann, enn presidenten! Årsaken kan på den ene side være at Roosevelts tale var så hardhudet og kynisk at det vekker avsky hos leseren; på den andre, har Stalin nok hatt vanskelig for å tro på at den amerikanske president ville gå så langt som han sa, med å støtte sovjetisk storhet og hatt mistanke om at det kunne være en felle, så han viste seg mer reservert enn vanlig. Dermed kommer massemorderen Stalin på disse sidene til å framstå mindre frastøtende enn hans vestlige presidentbesøkende.

Den endelige prøve på Vestens ære på Jalta var behandlingen av Polen. Sovjets og nazistatens felles invasjon av Polen hadde innledet Andre Verdenskrig; det var helt klart det landet det hovedsakelig dreide seg om i Roosevelts og Churchills avtale av 1941 (Atlanterhavspakten) når det ble nevnt at «rett til suverenitet og selvbestemmelse» skulle «gis tilbake til dem som hadde fått sine rettigheter tatt med makt». På tidspunktet for Jalta-konferansen, da det bare var få uker igjen av krigen, var Polen faktisk blitt overlatt til revolusjonen. Det framgikk tydelig av at polakkene i Warszawa hadde blitt latt i stikken, og så uttrykkelig som det kunne bli i Roosevelts ordre til general Eisenhower om å underkaste sine planer Sovjets ønsker. Det betydde i praksis at Polen og alle europeiske land øst og sør-øst for Berlin ville bli annektert av Sovjetunionen eller inkorporert i revolusjonens område.

Selv om Churchill ikke hadde oppgitt alt håp om å forhindre dette, var denne anneksjons truende nærhet tydelig på Jalta, og Vestens endelige nedverdigelse lå i aksepten av dette, til slutt også fra Churchill. For det var aksept og et horribelt hykleri å hevde at kun halvparten av Polens territorium ville bli overlatt til Sovjet, at Polen ville bli «kompensert» gjennom amputasjoner av tyske landområder og at «frie valg» ville bli avholdt i den stat som på denne måten hadde blitt skapt – når enhver kunne se at hele Polen og halvparten av det Tyskland som Polen skulle «kompenseres» med, kun skulle flyttes fra nazistisk til kommunistisk slaveri, og at de allierte styrker ble holdt tilbake for å sikre denne ordning.

Så da Roosevelt ba om at Polen måtte bringes på banen, hadde han sviktet de høye prinsipper i Atlanterhavspakten. Han begynte med å si: «Det er seks eller syv millioner polakker i De Forente Stater» og antydet således at for ham dreide det seg utelukkende om stemmer i amerikanske valg, ikke om Polen. Og da han foreslo å amputere Polen langs med Curzon-linjen, tilføyde han den merkelige bemerkning at «de fleste polakker ønsker, liksom kineserne, ikke å tape ansikt» (mange observatører i den perioden bemerker at han noen ganger snakket usammenhengende, og han forklarte ikke hvordan tapet av polsk territorium kunne forhindre polakkene i å tape ansikt). Roosevelt hadde blitt godt preparert til dette forslag. Edward Stettinius, som av navn var hans utenriksminister på dette tidspunkt, men som ikke synes å ha hatt noen andel i utformingen av politikken, bemerker at «presidenten ba meg om å få en sakfører å rådføre seg med angående formuleringen av det polske grensespørsmål; jeg tilkalte Alger Hiss».

Churchill var alene tilbake med en siste protest på vegne av de opprinnelige «prinsipper» og formålet med Andre Verdenskrig: «Det var derfor vi gikk til krig mot Tyskland: at Polen skulle være fritt og selvstendig. Alle her kjenner utfallet for oss, uforberedte som vi var, og at det var like ved å koste oss vår eksistens som nasjon. Storbritannia hadde ingen materiell interesse i Polen. Vi sloss for æren da vi trakk sverdet for Polen for å motstå et brutalt angrep fra Hitler. Jeg ville aldri kunne slå meg til tåls med en løsning som ikke ville la Polen være en fri og uavhengig stat» … (senere, da Roosevelts og Stalins press ble for mye for ham) «Det vil bli hevdet at den britiske regjering har gitt helt og holdent etter i spørsmålet om grenser, at den har akseptert og favorisert det sovjetiske synspunkt … Storbritannia vil bli beskyldt for å ha sviktet Polens sak …»

Men til sist skrev han under (og senere forble polske tropper de første til å kjempe imot Hitler, der de satt i sorg i deres kvarter, mens den store «seiersparade» ble holdt i London).

Skjedd var skjedd, og i stedet for ytringsfrihet og religionsfrihet, frihet fra nød og frykt, ble de østeuropeiske folkeslag overlatt til det hemmelige politi og konsentrasjonsleir-regimet, som Hitler var først med å introdusere der – på kvelden for riksdagsbrannen. Man skulle ikke tro at det kunne bli verre, og allikevel – en enda verre handling ble utført. Under protokollen over tyske krigsskadeserstatninger, som var det grunnleggende instrument til sovjetterrorisme, ble slavearbeid godkjent og utvidet til å omfatte de erobrede folkeslag, for dette dokument autoriserte «de tre regjeringer» til å oppnå erstatning fra Tyskland i form av «bruken av tysk arbeidskraft».

I en eller annen underordnet avtale ble de vestlig allierte enige om å betrakte alle russiske fanger som «desertører», som skulle drives tilbake til Sovjetstaten. Alle disse ting så pene ut på papiret; bildet av deres resultater for mennesker viser seg i ord som pastor James B. Chuters, en britisk feltprest og en av de 4.000 fanger fra en oppløst krigsfangeleir, som banet seg vei fram mot de framrykkende allierte i 1945: «Langs Mulde-flodens østlige bredd var det en stor menneskemengde … Dette var reisens ende for de titusener av flyktninger som var kommet forbi oss. Mulde var den linjen hvor man var blitt enige om at amerikanerne stanset og som russerne ville rykke fram til. Amerikanerne lot ikke andre enn tyske militære personer og allierte krigsfanger komme over floden. En gang imellom kastet et desperat menneske seg i floden i et forgjeves forsøk på å unnslippe de ukjente redsler ved russernes ankomst. Det var for å unngå slike hendelser og for å ta motet fra dem, at det innimellom lød hamring av amerikanske maskingevær fra den vestlige bredd … som på denne fryktelige måten tydelig advarte enhver som tenkte på å sette over floden.»

Slik var resultatet av Andre Verdenskrig og avtalen (der underskriverne av Atlanterhavspakten av 1941 nå signerte side ved side med Stalin) rettferdiggjorde det hele med slutteksten: «Med denne erklæring bekrefter vi vår tro på prinsippene i Atlanterhavspakten.»

Dette var avslutningen på Jalta-konferansen, dog med unntakelse av en vesentlig fotnote. Ved et siste «mann-til-mann»-møte mellom president Roosevelt og Stalin like før presidentens avreise for å besøke kong Ibn Saoud, sa Stalin at «det jødiske spørsmål var svært vanskelig, at man hadde prøvd å etablere et nasjonalt hjem for jøder i Birobidjan, men at de kun hadde blitt der i to-tre år, så hadde de spredt seg i byene.» Så svarte president Roosevelt, på en måte som kun et medlem av en eksklusiv klubb kan svare når han er sikker på å henvende seg til et annet medlem: «at han var sionist og om marskalk Stalin også var det?»

Denne samtalen gir leseren inntrykk av to menn som endelig kommer til saken. Stalin svarte at «det var han i prinsippet, men han var klar over vanskelighetene». I denne setning lyder denne georgiske bankrøver mer som en statsmann og klokere enn noen av de vestlige ledere fra de seneste førti år, av hvem ingen har innrømmet noen «vanskelighet» (Churchills pleide å avvise alt snakk om «vanskeligheter» som antijødisk og antisemittisk). Dette var ikke hele samtalen om emnet, skjønt det er alt hva som finnes av opptegnelser. På denne samme konferansens siste dag spurte Stalin Roosevelt om han hadde tenkt seg å gjøre noen innrømmelser til kong Ibn Saoud, og presidenten svarte at det var kun en innrømmelse han trodde han kunne gi, og det var å gi ham (Ibn Saoud) «de seks millioner jøder i De Forente Stater». (Dette siste sitat er autentisk, men var slettet fra det offisielle referat.)

Alle uttalelser som er sitert ovenfor, med én unntakelse, er tatt fra den offisielle utgivelse, «Konferansene på Malta og Jalta 1945», utgitt av det amerikanske utenriksdepartement (American State Department) 16. mars 1955. Neste morgen brøt avisene ut i utskrifter, der den i Montreal Star er typisk: «Verdens hovedsteder forferdet, sjokkert over avsløringer av Jalta-hemmeligheter.» Det var det rene vrøvl. I 1955 var massene apatiske overfor alt slikt, hensatt som de var i en tilstand av lammelse og forvirring gjennom pressens påvirkning og kontroll, som forutsagt i Protokollene fra 1905.

Fra et historisk synspunkt er avsløringene av disse Jalta-dokumentene inkriminerende nok, men de er ikke komplette. Mye var slettet (jeg har gitt et eksempel), og sannsynligvis var det de verste delene. I mai 1953 påtok det amerikanske utenriksdepartementet seg å offentliggjøre dem i deres fullstendige form. I juni 1956 ble alle tolv konferanser fra krigens tid gjort offentlig tilgjengelige. Kun Jalta-dokumentene var inntil da (siden mai 1956) offentliggjort i deres fullstendige form. To ansatte i utenriksdepartementet som skulle gjøre papirene klare til offentliggjørelse, dr. Donald M. Dozer og Bryton Barron, presset på for å få en omgående og fullstendig offentliggjørelse, og ble avskjediget, henholdsvis pensjonert, tidlig i 1956 til tross for president Roosevelts uttalelse i april 1955: «Jeg synes det er tåpelig å hemmeligholde dokumenter fra krigens tid, inklusive mine egne feiltakelser. Alt det som kan hjelpe offentligheten i De Forente Stater til å lære av fortidens feiltakelser og treffe beslutninger om nåtiden, bør offentliggjøres.»

Før Barron ble sendt i pensjon, ble han utsatt for «nedbrytende tilfelle av hjernevask for å sikre hans samtykke til å fjerne viktige dokumenter» og han meddelte sine overordnede at den utgave de holdt på å forberede, ville bli «en fordreid, ukomplett, sterkt sensurert utgave, som tenderte til å beskytte den ansvarlige administrasjon og villede det amerikanske folk».

Historien om Jalta-dokumentene viser at ti år etter Andre Verdenskrig var makten stadig i all vesentlig grad i hendene på en «utenlandsk gruppe», som under krigen hadde vært i stand til å omdirigere forsyninger, militære operasjoner og landets politikk med det formål å «utvide» revolusjonen. De var stadig i stand til å sette til side presidenters offentlige handlinger og Kongressens vilje; de holdt stadig i tøylene. Det betydde at den amerikanske regjering og dens departementer var infisert med revolusjonens agenter, hvilket var begynt med Roosevelts første presidentperiode i 1933, og det var ikke blitt bedre i 1955 tross mange avsløringer. Under slike forhold kunne amerikanske krefter i en tredje krig bli omdirigert til å fremme den overordnede plan om et kommunistisk verdenssamfunn (Lenins tredje fase i prosessen). De fortumlede masser ville ved ethvert nytt «Pearl Harbor» komme til å kjempe for en dagsorden som var stikk motsatt den de ble forespeilet.

Undermineringen av Vesten var ikke begrenset til De Forente Stater; det samme gjaldt for hele den vestlige verden, og dette kapittel fokuserer kun på tilfellet Amerika, fordi Amerikas styrke og rikdom er så stor, at bruk eller misbruk av disse ressurser sannsynligvis vil avgjøre saken. En liknende situasjon viste seg å eksistere i England, hvorfra de store oversjøiske nasjoner utsprang. I de to største av disse, Canada og Australia, er situasjonen tilsvarende.

Den første avsløring kom i Canada umiddelbart etter krigen, og det er den eneste av de fire tilfellene som ble etterfulgt av en fullstendig regjeringsundersøkelse og offentliggjørelse. Den var også anledningen til alle de andre avsløringer i tidens løp, i Amerika, Australia og England. Med livet som innsats avslørte en russer for den kanadiske regjering et nettverk av regjeringsinfiltrasjon og spionasje som den sovjetiske ambassade i Ottawa var sentrum for. (På tross av den ledende rolle som russere hadde hatt i prosessen med å advare vestlige politikere fortsatte pressen med å hisse folk opp imot «russerne», og ikke imot den revolusjonære sammensvergelse, som Russland var fanget i.) Den fulle, offentlige undersøkelse, som ellers ville ha vært overraskende, skyldtes tilsynelatende at den kanadiske statsminister på det tidspunkt, Mackenzie King, skjønt han var en slu politiker, i alt annet var en likefram mann som var mer interessert i å ha kontakt med den åndelige verden enn i noe annet. Da han var blitt overbevist av dokumentene om sannheten i hva Igor Gouzenko sa, innså han at de avslørte «så alvorlig en situasjon som noensinne hadde eksistert i Canada» og dro straks av sted for å informere den amerikanske president (Roosevelts etterfølger) og den britiske statsminister (på det tidspunkt Clement Attlee) om at situasjonen i Canada var «enda mer alvorlig enn i De Forente Stater og England».

På dette tidspunkt hadde Whittaker Chambers dokumentasjon av at Alger Hiss var sentrum for et sovjetisk nettverk i det amerikanske utenriksdepartementet, vært tilgjengelig for, men blitt ignorert av, to amerikanske presidenter gjennom seks år, og tre år seinere latterliggjorde Truman offentlig alle slike historier for å være «en and». Avsløringen av Hiss og hans medskyldige kom etter en rettssak som helt og holdent var et resultat av individuelle patrioters (inklusive Richard Nixon, seinere visepresident) anstrengelser for å vri sannheten ut av en motvillig regjering og å gjennomtvinge avsløringene. I forlengelsen av Hiss-affæren fulgte en mengde avsløringer som viste at amerikanske regjeringskontorer vrimlet med sovjetagenter på alle nivåer. Litteraturen for denne perioden og dette emnet er for omfattende til å bli oppsummert her, men det er av avgjørende betydning, og mye av det er nå (tross motstand) blitt offentlig tilgjengelig.

I England ble ikke noe gjort i seks år etter den kanadiske statsministers advarsel for å råde bot på en tingenes tilstand som var avslørt av den høyeste autoritet. Så i 1951 var det plutselig to ansatte i utenriksdepartementet som forsvant, den ene en overordnet og strevsom ung mann, og begge selebre personligheter, som tydeligvis hadde blitt beskyttet og hjulpet framover i deres karriere av en maktfull innflytelse. Det ble kjent at de var flyktet til Moskva av frykt for avsløring etter Hiss-modellen. I fire år nektet den britiske regjering (sosialister og konservative) enhver offentlig undersøkelse og informasjon ut over den intetsigende erklæring at «alle mulige undersøkelser blir foretatt». Så i 1955 meldte det britiske utenriksdepartement plutselig at de to mennene hadde vært under mistanke for å gi videre hemmelige opplysninger til den sovjetiske regjering fra 1949 (de forsvant i 1951). Denne forsinkede erklæring var ikke spontan; den ble kun tvunget på den britiske regjering av den kjensgjerning at enda en russer, Vladimir Petrov, fra den sovjetiske ambassade i Canberra, var flyktet fra sitt fangenskap og hadde avslørt at disse to menn, Burgess og Maclean, var blitt rekruttert som spioner for Sovjet i deres studietid på Cambridge University tjue år tidligere (1930-35; dette er metoden til å fange inn menn i deres ubesindige ungdom, som Weishaupts dokumenter og protokollene legger like stor vekt på; Alger Hiss’ karriere i Amerika er en nøyaktig parallell). Umiddelbart etter denne motstrebende innrømmelse fra utenriksdepartementet ble Burgess og Maclean stolt vist fram av internasjonale pressefolk i Moskva som ansatte i det sovjetiske utenriksdepartement (og umiddelbart deretter ble øyeblikkets sovjetiske ledere, Khrusjtsjov og Bulganin, invitert på offisielt besøk til London).

Petrov-avsløringene satte i gang en undersøkelse i Australia, det fjerde store land som var infisert. Det skjedde ved en kongelig kommisjon bestående av tre dommere. Av dem alle kan kun denne sammenliknes med den kanadiske ni år tidligere. Den var fair helt igjennom, og ved offentliggjørelsen (14. september 1955) erklærte den at den sovjetiske ambassade fra 1943 «kontrollerte en spionasjeorganisasjon i Australia» og advarte om at sovjetagenter stadig opererte i Australia gjennom dekkagenter som kom inn i landet som emigranter. Den australske utenriksminister på den tid, R. Casey, uttalte at det var «en gruppe forrædere» blant australske offentlig ansatte. Hans ord bekrefter hva Mackenzie King hadde sagt ti år før, og i det tiår var intet effektivt blitt gjort i noen av de fire gjeldende land for å råde bot på den livsfarlige situasjon som hadde blitt avslørt.

Den vesentlige grunnen til det var at alle regjerings-, parlamentariske og juridiske undersøkelser i dette tiår (med et enkelt unntak) desinformerte offentligheten mer enn de informerte den, ved å konsentrere seg om «spionasje», som faktisk var mindre vesentlig. At større land forsøker å oppnå viten om militære og andre anliggender gjennom spioner og agenter, som andre større land prøvde å hemmeligholde, er alminnelig kjent, så massene i seg selv ble neppe særlig opphisset over den omfattende grad av spionasje som ble avslørt. Det var noe sikkerhetstjenesten måtte ta seg av, mente man.

Slik avledet undersøkelsene offentlighetens oppmerksomhet fra den virkelige alvorlige tingenes tilstand. Dette var ikke bare tyveri av dokumenter, men kontroll på statens politikk på høyeste nivå, som var oppnådd ved parasitters angrep på de vestlige land. Det var det som gjorde det mulig å kanalisere strømmer av våpen, forsyninger, verdier, militæraksjoner og vestlige politikeres atferd på toppmøter der hvor de ville skape størst mulig gevinst i form av territorium og våpenmakt til den revolusjonære stat.

Avsløringen av disse tilstandene skjedde først med Hiss-saken og dens mange etterfølgende undersøkelser og avsløringer. Disse viste at revolusjonen hadde sine agenter på høyeste nivå av politisk makt, der hvor de kunne dirigere statens politikk og hele nasjonens energi. De to mennene leverte begge papirer, men det var en underordnet funksjon i forhold til deres viktigste prestasjon, som var å produsere det europakart og den situasjonen i Europa, som verden er konfrontert med i dag.

Navnene Alger Hiss og Harry Dexter White er uatskillelige fra denne oppklaring. Hiss var fra sine universitetsdager i 1930-årene raskt steget i gradene som embetsmann under noens beskyttelse, liksom det var skjedd med Donald Maclean i England. Hiss ble stemplet som sovjetagent i 1939 av en med-kommunist, som våknet opp til sin plikt da kommuniststaten slo seg sammen med Hitler om å angripe Polen, men utpekningen og bevisene ble det sett bort fra i mange år, mens to amerikanske presidenter fortsatte med å forfremme ham. Han var konstant ved Roosevelts side (noen ganger i separate møter med Stalin) på Jalta. Overdragelsen av Øst-Europa til revolusjonen er uløselig forbundet med hans navn. Avsløringene av hans aktiviteter under rettssaken gjør denne konklusjon uunngåelig. Etter Jalta, og tydeligvis som et tegn på den spesielle tillit man hadde hatt til ham i den internasjonale gruppe som kontrollerte begivenhetene i denne forvirrende perioden, ble han utnevnt til den første generalsekretær for De Forente Nasjoner, som således oppsto i San Francisco i april 1945 under ledelse av en agent for revolusjonen.

Den avgjørende rolle som Hiss spilte i Jalta, viser seg i noen betydningsfulle sitater. Den formelle utenriksminister, Edward Stettinius, instruerte umiddelbart innen sin stab om at «alle memoranda til presidenten om emner som var blitt diskutert på De Tre Store møter, skulle være Hiss i hende senest mandag 15. januar. På denne måten ble det Hiss som kontrollerte utenriksdepartementets instruksjoner til presidenten vedrørende alle spørsmål som det var forventet ville bli stilt i Jalta. James F. Byrnes, en tidligere utenriksminister, som var til stede i Jalta i en senere egenskap (leder av krigsdepartementet, mobilisering og omstilling til fredsproduksjon) sier: «Så vidt jeg kunne se, hadde presidenten ikke gjort mange forberedelser til Jalta-konferansen … Ikke før selve dagen, da vi landet i Jalta, fant jeg ut av at vi hadde et svært komplett arkiv over forstudier og anbefalinger forberedt av utenriksdepartementet … Senere, da jeg så noen av disse fremragende forstudier, angret jeg i høy grad at de ikke hadde blitt tatt i betraktning underveis. Jeg er sikker på at når presidenten ikke hadde sett dem, skyldtes det hans sykdom.»

Disse papirene, som var forberedt av eksperter og profesjonelle i utenriksdepartementet, uttrykte synspunkter vedrørende framtidige relasjoner med Sovjet, som Roosevelts ytringer i Jalta ikke reflekterte, og da han ikke hadde sett på dem, var det jo svært naturlig. Det var i virkeligheten Hiss som skapte amerikansk politikk på Jalta. Stettinius bemerker Hiss’ tilstedeværelse «bak presidenten» ved de formelle møter, og sier at han selv alltid «rådførte seg» med Hiss før og etter disse møter. Den offisielle, men begrensede amerikanske rapport om Jalta-konferansen var tilsynelatende gitt ut med tanke på å skjule Hiss’ rolle. Når den inneholder notater lagd av ham, er de uten betydning, fordi de unngår den vesentlige bakgrunn: hans medlemskap av sammensvergelsen. Bryton Barron (den ene av de to historikere i utenriksdepartementet, som ble avskjediget fordi de nektet å «fordreie historie» og «undertrykke offisielle opplysninger») uttalte i Chicago i februar 1956 offentlig at hvis han fikk lov, kunne han «berette om hendelser som demonstrerte Alger Hiss’ makt … og hvordan han opererte på høyeste plan», og tilføyde at den offisielle utgivelse unnlot å opplyse mange av hans viktigste aktiviteter på denne skjebnesvangre konferansen».

Navnet Alger Hiss er best kjent i denne sammenheng på grunn av hans offentlige rettssak og domfellelse. Den førende autoritet i dette spørsmål, Whittaker Chambers, mener at den mann som er kjent under navnet «Harry Dexter White», som han kaller «en av de mest innflytelsesrike menn i verden», kan ha spilt en enda større rolle i utformingen av amerikansk politikk i Sovjets interesse.

Ifølge de amerikanske aviser finnes det ingen fødselsattest for en mann ved navn «Harry Dexter White», og ingen vet hvem han var. Henry Morgenthau jr. (den eneste minister som forble i tjenesten i nesten alle de tolv år under Roosevelts presidentskap) brakte ganske snart etter sin tiltreden «Harry Dexter White» inn i det amerikanske finansdepartement. Hans stigning i gradene der (liksom Hiss’ i utenriksdepartementet) skjedde med rakettfart, noe som tyder på en innflytelsesrik oppbakking. Straks etter Pearl Harbor ble han betrodd «det fulle ansvar for alt hva finansdepartementet hadde med å gjøre som hadde innflytelse på utenlandske relasjoner», og senere ble han ansatt som assistent for ministeren selv.

I alle disse årene var den mannen, hvis virkelige identitet aldri vil bli kjent, en sovjetisk agent, og bevisene ble tilbudt til, men avvist av president Roosevelt. Whittaker Chambers uttaler at han først mottok hemmelige dokumenter til finansdepartementet fra White (som skulle videregis til sovjetregjeringen) i 1935, og i 1939 (etter Hitler-Stalin-alliansen) var han parat til å skaffe de papirene som beviste Whites (og Hiss’) aktiviteter. Disse papirene måtte han gjemme et sikkert sted i enda ni år, inntil han hentet dem fram for å imøtegå Hiss’ bakvaskelse av ham selv. Fra først til sist var det ingen del av regjeringen som ville se på dem. I 1941 intervjuet FBI Chambers og han ga dem Whites navn, men ingen handling fulgte. FBI var heller ikke i stand til å bevege autoriteter i regjeringen til handling i denne saken, og den senere avsløring fra privat side kom først i 1948.

Whites første avgjørende innflytelse på amerikansk politikk kom i 1941. Ifølge to uangripelige autoriteter, Harvard-professorene William Langer og S. Everett Gleason, i The Undeclared War skrev han det amerikanske ultimatum av 26. november, hvorved Japan ble «manipulert til å avfyre det første skudd» (krigsminister Stimsons uttrykk) mot Pearl Harbor. Whites hånd kan – liksom Sovjetstatens – tydelig spores i den innledende handling som brakte Amerika inn i Andre Verdenskrig.

Som han hadde formet begynnelsen, formet han også avslutningen på Andre Verdenskrig i sine overordnedes interesser. Han anses vanligvis for å ha skrevet «Morgenthau-planen». I begge tilfeller ble amerikansk politikk således utformet i finansdepartementet, ikke i utenriksdepartementet eller krigsdepartementet, som under presidenten er det departement som etter forfatningen er ansvarlig for utenrikspolitikken i krigstid. I finansdepartementet var – som vi har sett det – White «fullt ut ansvarlig» for alle utenriksanliggender.

Den generelle tendens i Amerika siden Andre Verdenskrig har vært å peke på White som den egentlige årsak til disse skjebnesvangre handlinger. Dette kan skyldes uvillighet til å peke på den ansvarlige minister selv, Henry Morgenthau jr. Morgenthau ansatte opprinnelig White, underskrev både utkastet til ultimatumet av november 1941 til Japan og planen av september 1944 om å sønderrive Tyskland, og i begge tilfeller handlet president Roosevelt etter planen slik den forelå. Det er derfor vanskelig å se hvordan Morgenthaus og Whites ansvar kan atskilles, og det må antas at hjernen bak dette var den person som er kjent under pseudonymet Harry Dexter White.

Opprinnelsen til Morgenthau-planen, som skulle sønderrive Tyskland til småprovinser, ødelegge landets industri, oversvømme dets miner og redusere det til et «gressareal for geiter», ble beskrevet av en annen kontorsjef i finansdepartementet, Fred Smidt, i 1947. Han sa at det første gang ble diskutert ved et møte (hvor han selv var til stede) mellom general Eisenhower, Morgenthau og White i generalenes messetelt i Sør-England den 7. august 1944. White (sier Smith) brakte emnet Tyskland på bane. General Eisenhower sa at han gjerne ville se «det bli gjort temmelig vanskelig for dem et stykke i tid … hele den tyske befolkning er kunstig paranoid», og White bemerket: «Vi vil kanskje gjerne sitere Dem angående problemet med å håndtere det tyske folk», hvorpå general Eisenhower sa at det måtte han gjerne. På denne basis utarbeidet Morgenthau «planen» og dro til London for å drøfte den med Churchill og Eden, hvoretter han kom tilbake til Amerika med fly for å forelegge den for president Roosevelt.

Inntil da, sier Smith, hadde utenriksdepartementet ikke fått beskjed om Morgenthaus aktiviteter i denne saken. Roosevelt hadde tilsynelatende betenkeligheter og dannet en komité til å utvikle planen, i hvilken komité de respektive ministre for utenrikssaker og krig endelig sluttet seg til Morgenthau fra finansdepartementet. Da denne komiteen ble innvidd i planen, «resulterte det i den voldsomste eksplosjon noensinne i Det Hvite Hus’ hellige haller». Hull og Stimson angrep den voldsomt. Ikke desto mindre var Morgenthau «tilfeldigvis» med, og Hull og Stimson utelatt da president Roosevelt reiste til Quebec for å møte Churchill. Churchill bemerker sin overraskelse over dette, men både han og Roosevelt underskrev «Morgenthau-planen», som kanskje mer passende kunne kalles «White-Morgenthau-planen».

Roosevelt godkjente slik (under sterke protester fra sine ansvarlige ministre, utenriks- så vel som krigsministeren) og Churchill (på tross av mange erklæringer) en fred som var hevn. Begge mennene snakket seinere som om de ikke hadde forstått hva de gjorde. Churchill sa at han «angret» sin underskrift, men forklarte aldri hvordan det hadde gått slik til at han hadde gitt den (James F. Byrnes kommenterer mildt at det er «vanskelig å forstå»). Roosevelt snakket som om han ved et uhell hadde kommet til å underskrive et internt memorandum uten å se på det. Han sa at han hadde gitt etter for en verdsatt gammel venns mas (iflg. Sheerwood), og det peker i retning av Morgenthau. Han sa også at han var «oppriktig forbløffet» og «ikke hadde noen anelse om hvordan han kunne ha underskrevet dette; han hadde tydelig nok gjort det uten å tenke seg om» (Stimson).

Offentligheten ble gitt det inntrykk at feilen ble oppdaget i tide og at «Morgenthau-planen» hadde blitt forlatt. Fabrikkene ble ikke sprengt i luften og gruvene ikke oversvømt. Men det var tilsynelatende – og ikke sannheten. Ånden i den hevngjerrige fredsslutning, som var innholdet i Morgenthau-planen, forble den samme. Morgenthau fikk ikke hellet med seg i sitt forslag (det, som spøkefullt ble framsatt av Roosevelt til Stalin i Jalta), at «erkeforbrytere» skulle henrettes av militæret uten rettssak, men de rettssaker som ble avholdt, er en skamplett på vestlig rettsvesen. Den gjennomskjæring av Tyskland (som i realiteten var en gjennomskjæring av Europa, uten hensyn til venn eller fiende) var en større fare for framtida enn noen oppdeling av Tyskland i provinser. Framfor alt satte Vesten, gjennom å godkjenne slavearbeid, nitten århundrers siviliseringsprosess i revers. (Det er vesentlig å legge merke til at De Forente Stater elleve år etter krigens avslutning unnlot å ratifisere en internasjonal konvensjon foreslått av Den Internasjonale Arbeiderorganisasjon, som forbød slavearbeid. Nasjonen var ganske enkelt forhindret i å underskrive den på grunn av Jalta-avtalene.

Derfor spøker «Harry Dexter White» fortsatt. For den formen som denne sovjetagenten og hans medarbeider ga den amerikanske regjerings politikk, gjorde Europas framtid mer problematisk enn den noensinne hadde vært tidligere. Da krigen endte, var han stadig oppadstigende i amerikanske presidenters aktelse, for han ble utpekt til å lede den andre av to internasjonale planleggingskonferanser, der nasjonalstatenes framtid skulle underlegges et internasjonalt direktorat. Den første var en konferanse til organisering av De Forente Nasjoner (FN), der Alger Hiss ledet forhandlingene. Den andre var den monetære konferansen i Bretton Woods, som etablerte Verdensbanken (WB) og Det Internasjonale Pengefondet (IMF). Slik hadde det seg at den viktigste representanten for De Forente Staters regjeringen ved hvert av disse forberedende møter i de nye overnasjonale organisasjoners ledelse var en sovjet-agent.

Innen Hiss mottok denne siste utnevnelsen (bekjentgjort offentlig av Roosevelts etterfølger, Harry Truman, den 23. januar 1946), hadde FBI flere ganger sendt advarsler til Det Hvite Hus om Whites hemmelige aktiviteter, den seneste gangen en spesiell melding til presidentens personlige militære rådgiver den 8. november 1945, da White spesifikt ble betegnet som sovjetagent og spion. Etter presidentens offentliggjørelse av Whites nye utnevnelse, sendte lederen av FBI, J. Edgar Hoover, enda en sterk advarsel (1. februar 1946) og sa at hvis Whites utnevnelse ble fastholdt, «ville han ha makt til i stor grad å påvirke drøftelser av alle internasjonale finansielle arrangementer». Til tross for advarslene ble Whites utnevnelse bekreftet 1. mai 1946. (Denne historien ble offentliggjort av De Forente Staters justisminister, Herbert Brownell jr. den 17. november 1953. Trumans svar nevnte ikke advarselen fra november 1945 og bekreftet at han lot Whites utnevnelse stå ved makt etter å ha overveid advarselen fra februar 1946.)

I april 1947 (tidspunktet for avsløringen av Hiss nærmet seg) trådte White tilbake «av helsemessige årsaker». I august 1948, da bevisene for hans skyld var avgjørende og var ved å bli offentliggjort, ble han tilkalt av Kongressens Komité for Uamerikansk Virksomhet og nektet for noensinne å ha vært medlem av sammensvergelsen. Han ble så privat konfrontert med noen av de mest avgjørende bevis (som nå alle er registrert), og tre dager senere ble han funnet død og fikk en jødisk begravelse. Det finnes ingen obduksjonsrapport og omstendighetene ved hans død forblir like mystiske som hans identitet.

Nesten sju år etter dette (3. januar 1955) rapporterte De Forente Staters Kongress-komité for indre sikkerhet:

«1. Alger Hiss, Harry Dexter White og deres medsammensvorne i den kommunistiske undergrunn i regjeringen, hadde makt til å utøve dyptgående innflytelse på amerikansk politikk og på internasjonale organisasjoners politikk under Andre Verdenskrig og i årene straks etterpå; (dette er den vitale og ekstremt farlige «forvirringsperiode» som jeg tidligere har omtalt: de seinere år av krigen og de første etterfølgende).

2. De hadde makt til å utøve dyptgående innflytelse på opprettelsen og driften av De Forente Nasjoner og dens forskjellige avdelinger.

3. Denne makt var ikke begrenset til deres offisielt tildelte autoritet. Den var inneholdt i deres adgang til og innflytelse på høyt plasserte personer, og de muligheter de hadde til å gi eller tilbakeholde informasjon, på hvilke deres overordnedes politikk kunne bli basert.

4. Hiss, White og et stort antall av deres kolleger som hjalp til med å skape amerikansk utenrikspolitikk og internasjonale organisasjoners politikk i disse kritiske år, har blitt avslørt som hemmelige kommunistagenter.»

Dette kunne likne beretningen om en god utgang på en ellers stygg historie, for i tidligere tider ville oppdagelsen og offentliggjørelsen av slike tilstander ved et parlamentarisk byrås mellommenn, ha betydd først arrestasjon og det som følger av det, og deretter gjenopprettelse av skadevirkningene. Jeg kan faktisk bevitne (for jeg var i Amerika i en del av disse årene) at svært lite ble gjenopprettet, om noe overhodet. Hovedårsaken til det var at hele prosessen med undersøkelse og avsløring ble fulgt av en voldsom pressekampanje mot anklagere og etterforskere, ikke mot de skyldige og de sammensvorne.

Her gjentok historien om perioden etter den franske revolusjon seg, og likedan bakvaskelsen av Morse, Barruel og Robinson. Hvis noen historiker i framtida skulle undersøke de gulnede avissider fra disse år, vil han finne titusenvis av nedsettende ord rettet imot dem som hadde insistert på undersøkelse og gjenopprettelse for hvert ord som var rettet imot et avslørt og dømt medlem av sammensvergelsen. Han vil finne spalte opp og spalte ned av lovprisninger av Hiss, for eksempel sammen med spalte opp og spalte ned med giftigheter imot den angrende agent, Whittaker Chambers, hvis selvforsvar var årsaken til at Hiss ble dømt. Etter hvert samlet stormen seg om senator Joseph McCarthy (liksom de et tiår tidligere hadde rast over Martin Dies, helt til han ble drevet ut av det politiske liv) og en ny betegnelse ble oppfunnet for å villede folkemassene: «McCarthyisme» («kommunistskrekk», kravet om undersøkelse og gjenopprettelse) kom ved endeløse gjentakelser til å lyde mer frastøtende for dem enn «undergravende virksomhet».

Derfor var det viktigste tidspunkt i amerikansk historie etter Andre Verdenskrig da Senatet i 1954 sensurerte senator McCarthy. I 1952 ble den nominerte kandidat for Det Republikanske Parti, general Eisenhower, valgt. Å komme tilbake i regjering etter to årtier oppmuntret Republikanerne, og general Eisenhowers valgseier skyldtes hovedsakelig hans forsøk på å komme kommunistinfiltrasjonen i regjeringen til livs, den som hadde funnet sted i Roosevelts lange regjeringsperiode, og som hans etterfølger hadde arvet. I 1954 lot den nye president en holdning sive ut, at han mislikte senator McCarthys «metoder», og ga slik grønt lys for Senatets sensur. American Jewish Committee (Den Amerikanske Jødiske Komité) forlangte også at Senatet skulle godkjenne en slik, noe det gjorde. Senator McCarthy begynte, slik så mange før ham, å gli ut av det politiske liv, og prinsippet om at «undersøkelse er skadelig» ble gjenetablert.

Slik fant den amerikanske velger at den formelle valgmulighet mellom kandidater ved presidentvalgene ikke ga ham noe virkelig valg i spørsmålet om å motvirke tilskyndelsen til opprør (undergravende virksomhet). Med denne formelle misnøyen, som ble støttet av den sittende president, løp alle undersøkelser og avsløringer ut i sand. Fra da av var de sammensvorne agenter ganske frie til å gjenoppta den undergravende virksomhet, som hadde resultert i de tilstander under Andre Verdenskrig som er beskrevet her, hovedsakelig iverksatt av Alger Hiss og Harry Dexter White. Det er dette som gjør amerikansk politikk til en uberegnelig og eksplosiv kraft i en framtidig krig.

Hva angår oppmuntringen til opprør, utfører «første-diktatorene» i vår tid en funksjon gitt dem av Protokollene i 1905, den overordnede lærebok i sammensvergelse som menn som Harry Dexter White påviselig deltok i. Protokoll nr. 19 sier at når super-regjeringen har blitt etablert, vil tilskyndelse til opprør bli plassert på linje med «tyveri, mord og all slags motbydelig og skitten kriminalitet» og tilføyer så at «vi har gjort vårt beste for å sikre at nasjonalstatene ikke er i stand til å bekjempe undergravende virksomhet. Av den grunn har vi gjennom pressen, i taler og indirekte … oppreklamert det martyrium opprørere hevdes å lide til gavn for allmennveldet.»

Hiss ble i en lang periode i verdenspressen framstilt som martyr, uansett hvilke parti som uttalte seg. Senator McCarthy som «det lyktes å bekjempe undergravende virksomhet» ble fremstilt som en forbryter. Kontrollen over pressen som har blitt etablert over de seneste par tiår, gjør det mulig for sammensvergelsen å legge seg imellom når nasjonalstatene ønsker å rykke sammensvergelsen opp med rota. Protokollene av 1905 forutsa: «Vi vil med sikkerhet vinne over våre motstandere … ettersom de ikke vil ha presseorganer til deres rådighet der de fullt og helt kan uttrykke deres synspunkter.»

I Amerikas Forente Stater, som i dag er nøkkelen til Vestens framtid, kompliseres saken ytterligere av at det finnes en instans som kan intervenere i dramatisk omfang på denne måten. De Forente Staters høyesterett, som ofte vurderer forfatningssaker mellom sentralregjeringen og de førtiåtte [1956] forskjellige staters regjeringer, treffer ofte beslutninger som i andre land ville være saker for lovgivningsmakten, ikke den dømmende makt. Videre er medlemmene av denne mer eller mindre politisk (hvilket vil si partipolitisk) utnevnte, og ikke nødvendigvis profesjonelle jurister eller menn med en juridisk utdannelse. Faren for politisk kontroll over en slik gruppe er innlysende, og det ble klart demonstrert med den dom som ble avsagt den 2. april 1956, da høyesterett tilsidesatte dommen som var blitt avsagt over en kommunist under Pennsylvanias lov mot oppmuntring til opprør. I denne dom uttalte høyesterett at «området: oppmuntring til opprør» hørte under Kongressen alene, og at det «ikke var noen plass til» enkeltstaters lovgivning eller inngripen mot oppmuntring til opprør. 42 av 48 stater hadde på det tidspunkt lovgivning mot opprør, og hvis denne høyesterettsdom ikke blir tilsidesatt av Kongressen, vil den med ett slag fjerne beskyttelsen mot opprør i de 42 staters lovgivninger, og det eneste forsvar som blir tilbake vil være den nasjonale administrasjon, som gjentatte ganger har vist seg å være infiltrert av opprørere. Også den dommen kan sammenholdes med den ovenfor siterte tekst fra Protokollene.

Endelig førte Andre Verdenskrig til gjenopplivningen av Folkeforbundet, som utsprang fra «Ligaen til å framtvinge fred». Det var helt klart aldri en sammenslutning av nasjoner, men et instrument til å kontrollere nasjoner som kunne brukes av hvem som helst som fikk kontroll over det. Senat-komiteens konklusjoner, som er sitert ovenfor, beviser den rollen som Alger Hiss, Harry Dexter White og deres medløpere spilte ved å organisere og utforme den. Det var helt klart deres hensikt å «utvide revolusjonen» universelt ifølge Lenins maksime, og å bli den «super-regjering» som er forutsett i Protokollene. Skyggen av det universelle konsentrasjonsleir-regime anes allerede i «folkemordskonvensjonen», hvor det å forårsake «psykisk skade» er definert som en forbrytelse mot uspesifiserte «grupper».

Hvordan det vil ende avhenger av den framtidige suksess eller fiasko som nasjonalstatene vil ha i å motvirke «undergravende virksomhet». I Andre Verdenskrig, som i den første, synes alle «toppledere» og «første-diktatorer» fra begynnelsen av å ha hatt en hemmelig enighet om å etablere en «verdensorganisasjon» og å la deres nasjonalstat underkaste seg den. Det var deres eget prosjekt, ikke deres befolkningers, siden de aldri har blitt spurt. Ingen nasjon har noensinne uttrykt ønske om å la sin identitet oppsluke av en verdensstat, regjert av en eller annen. Tvert imot er den vedvarende kjærlighet til nasjonaliteten den menneskelige følelse som har trådt klarest fram i det 20. århundre, tross alle lidelser og nederlag, og dette vil klart øke, inntil «bedraget mot nasjonene» ender, og ideen om å utslette nasjoner bryter sammen.

Ikke desto mindre kjørte krigens ledere på med deres prosjekt for en ny verdensorden, fri for all offentlig overvåkning i deres møter, deres utveksling av telegram og deres telefonsamtaler, en verdensorden, som ved krigens slutt var kommet i Hiss’ og Whites sekretærhender. Baruchs biograf noterer at Roosevelt var opptatt av ideen, lenge før han ble president, og valgte navnet «De Forente Nasjoner». Baruch selv, den permanente rådgiver for presidenter, hadde kosmiske ambisjoner; den samme biograf siterer ham mange ganger for å ha sagt: «Selvfølgelig kan vi fikse verden.»

Fraværet av ydmykhet er det mest slående ved alle disse dødelige. Churchill er likeså skuffende i denne sammenheng som han er oppmuntrende ved at han utvilsomt prøvde å forhindre den sørgelige avslutning på krigen i Europa. I spørsmålet om å ommøblere verden, var han likeså uforbederlig som alle de andre, og de modige uttrykk han noen ganger brukte: «Jeg har ikke blitt Hans Majestets statsminister for å overvåke nedleggelsen av det britiske imperium», er ikke lette å forene med hans entusiasme for et konsept som var basert på senere nedleggelse av alle nasjonalstater.

Så i en tid der en katastrofal avslutning på den igangværende krig var under forberedelse, hadde disse krigstidsledere det travelt med verdensregjeringsbegreper. De kunne ikke og ville ikke føre krigen til en virkelig seier, men de var parate til å omorganisere verden. «Spørsmålet om verdensorganisasjon», sier Churchill i oktober 1944, «trengte seg nå på for oss alle sammen.» Fra det fjerne Sør-Afrika hevdet general Smuts enda en gang sin stemme og sa at Sovjetrussland skulle inkluderes, og fra Washington var president Roosevelt enig i at den revolusjonære stat, som hadde hjulpet Hitler med å starte krigen, skulle være «et fullt ut akseptert og likeverdig medlem av enhver sammenslutning av stormakter, dannet med det formål å forebygge internasjonal krig». Roosevelt forutså en periode med «forskjeller» og «kompromisser», mens «barnet» lærte å gå. Churchill kommenterer at «barnet» var «Verdensinstrumentet», og fra da av synes dette å ha vært krigstidsledernes foretrukne betegnelse.

På denne måten ble «Ligaen til å fremtvinge fred» virkeliggjort gjennom enda en verdenskrig. Sammensvergelsens agenter var i stort antall forskanset på de ledende poster i den sentrale gruppe, og dens hjelpende organer, som det kunne forventes under de omstendigheter vi nå kjenner til. De herrer Hiss og White var høvdinger over en stor klan. Den første viktige handling det nye «verdensinstrument» foretok seg, var å sanksjonere at revolusjonen annekterte halvparten av Europa ved å velge marionett-regjeringer i de fangne, kommunistinfiserte land til medlemmer.

Således ble Lenins maksime om «utvidelse» av revolusjonen på alle områder oppfylt. Det var ikke resultatet av folkenes overbevisning (i de to tilfellene til nå, Ungarn i 1919 og Spania, hvor nasjonalstatene har fått lov til å bekjempe kommunismen, er blitt kastet ut). Det var resultatet av infiltrasjonen i Vesten fra medlemmer av sammensvergelsen. Det var den reelle suspensjon av lovgivningen mot opprør, som de var i stand til å iverksette; og det var kontrollen over politikk, forsyninger og militære operasjoner, som de bevilget seg.

[1] De tre formene for støtte som ble oppregnet av House, inkluderer «finansiell» støtte. Det vanskeligste spørsmålet å besvare er hvor stor finansiell støtte som ble ytt. Utallige bøker hentyder til stor finansiell støtte fra «Wall Street-bankene» og liknende, men jeg har ikke tatt med disse opplysninger, fordi jeg ikke var i stand til å bekrefte dem. Under alle omstendigheter er slike transaksjoner nesten umulige å avsløre, ettersom de utføres i dypeste hemmelighet. En viktig hentydning til dette opptrer i et brev som Lenin selv sendte til Angelica Balabanoff (hans representant i Stockholm, i den perioden da kommunismen «etablerte» seg i Moskva): «Bruk millioner, dusinvis av millioner om nødvendig. Det er massevis av penger til vår rådighet.» Det hersker ingen tvil om den finansielle støtte som ble ytt de bolsjevikiske sammensvorne av tyskerne. Blant dokumenter fra det tyske utenriksdepartement, som ble erobret av de allierte i 1945, var et telegram sendt av den tyske utenriksminister Richard von Kühlmann, til keiseren den 3. desember 1916 med ordlyden: «Det var først da bolsjevikene hadde mottatt en vedvarende strøm av penger fra oss, gjennom forskjellige kanaler og under forskjellige dekkbetegnelser, at de ble i stand til å bygge opp deres viktigste organ, Pravda, til å utføre energisk propaganda, og til i betydelig omfang å utvide grunnlaget for deres opprinnelig svakt funderte parti.» Utenriksministeren, som foregrep de illusjoner som skulle ta opp generasjoners vestlige politikere, tilføyde: «Det er helt i vår interesse at vi utnytter denne perioden mens de er ved makten, for den kan bli kort …» (en eller annen hadde tilføyd i margen: «det blir ikke tale om å støtte bolsjevikene i framtida» – en erklæring som ikke tok høyde for Hitler). De tyske papirer omfattet også en rapport fra august 1916, utferdiget av en «ekspert på Russland», en dr. Helphand, som hjalp til med å organisere den bolsjevikiske sammensvergelse. Denne sier at «dr. Parvus» (dr. Helphands pseudonym) «har forsynt organisasjonen med et beløp til å dekke de løpende utgifter … selv ikke herrene som arbeider i organisasjonen er klar over at vår regjering står bak dette.» Helphand estimerer heretter den sum det ville kreves for å organisere revolusjonen «fullstendig», til å ligge «omkring tjue millioner rubler». Braockdorff-Rantzau mottok myndighet til å yte en forskuddsbetaling, og Helphands kvittering finnes i papirene: «Mottatt fra den tyske ambassade i København, den 29. desember 1915, den sum av én million rubler i russiske banknoter til fremme av den revolusjonære bevegelse i Russland.» Underskrevet: «dr. A. Helphand» (Royal Institute of International Affairs journal, London, april 1956).

---

–> Kapittel 42 – Den talmudiske hevn
<– Kapittel 40 – Invasjonen av Amerika
<– Kapittel 39 – Bevæpningen av Sion
<– Kapittel 38 – Det lille landet langt borte
<– Kapittel 37 – Ledere, messiaser og masser
<– Kapittel 36 – Pressens merkelige rolle
<– Kapittel 35 – Det nasjonale hjem
<– Kapittel 34 – Lord Northcliffes rolle
<– Kapittel 33 – Ligaen til å framtvinge fred
<– Kapittel 32 – Verdensrevolusjonen igjen
<– Kapittel 31 – Et nett av intriger
<– Kapittel 30 – Det avgjørende slaget
<– Kapittel 29 – Houses ambisjon
<– Kapittel 28 – Balfours villfarelse
<– Kapittel 27 – «Protokollene»
<– Kapittel 26 – Dr. Herzls kjetteri
<– Kapittel 25 – Den sionistiske verdensorganisasjon
<– Kapittel 24 – Sionismens komme
<– Kapittel 23 – «Profeten»
<– Kapittel 22 – Direktørene
<– Kapittel 21 – Disraelis advarsler
<– Kapittel 20 – Planen
<– Kapittel 19 – Verdensrevolusjonen
<– Kapittel 18 – Napoleons forhør
<– Kapittel 17 – Den destruktive misjon
<– Kapittel 16 – Den messianske lengsel
<– Kapittel 15 – Talmud og ghettoene
<– Kapittel 14 – Den mobile regjering
<– Kapittel 13 – Vernet om loven
<– Kapittel 12 – Lyset og skyggen
<– Kapittel 11 – Den fariseiske føniks
<– Kapittel 10 – Den fariseiske fønix 
<– Kapittel 9 – Fariseernes oppstigning
<– Kapittel 8 – Loven og edomittene
<– Kapittel 7 – Oversettelse av Loven
<– Kapittel 6 – Folket gråt
<– Kapittel 5 – Babylons fall
<– Kapittel 4 – Lenkene smis
<– Kapittel 3 – Levittene og loven
<– Kapittel 2 – Israels endelikt
<– Kapittel 1 – Begynnelsen på affæren
<– Innledning til Reeds bok

Share on Facebook