Kapittel 39 – Bevæpningen av Sion
Gjennom seks år hadde kjempende masser bølget fram og tilbake over tre kontinenter, og ved slutten var de som hadde trodd at de var vinnerne, enda lengre fra Den Hellige Gral enn ved starten. Ved vinner-politikernes toppmøter galte hanen for andre gang. Tre årtier tilbake hadde president Wilson forsøkt å rope opp om at «årsakene og målene er uklare … målsetningene for statsmennene på begge sider er stort sett de samme», og sluttresultatet ga ham rett. De tyske ledere hadde da besluttet å «anstifte» og House å «støtte» verdensrevolusjonen. Sionistene beholdt deres hovedkvarter i Berlin like lenge som de trodde at et seierrikt Tyskland kunne tenkes å skape «det jødiske hjemland» i Palestina og flyttet dem først da de mente at seieren ville tilfalle Vesten.
Andre Verdenskrig beviste igjen riktigheten i Wilsons kvalte rop. Den kunne overhodet ikke ha blitt startet uten at verdensrevolusjonen hadde vært innforstått med den nye «galning i Berlin», og de folkene som deretter ble løpt overende, kunne ikke merke forskjell på den kommunistiske og den nazistiske undertrykkelse. Da de så vendte seg mot hverandre, begynte Hopkins (i Houses rolle) å «støtte» verdensrevolusjonen igjen, slik at seieren ikke kunne medføre noen «befrielse». Hitler ønsket å utskille jødene igjen. Brandeis forordnet på samme måte og på keiserlig vis at «ingen jøde måtte bo i Tyskland». Churchill ønsket at «tre eller fire millioner jøder» skulle overføres til Palestina. Den kommunistiske stat, som var erklært antisionistisk, leverte den første sending av dem.
Da røyken fra slagmarken lettet var bare tre mål, ingen av dem avslørt fra starten, blitt nådd: Verdensrevolusjonen var med vestlige våpen og støtte trengt fram til midten av Europa; sionismen hadde blitt bevæpnet for å etablere seg i Palestina med makt; «Verdensregjeringen», som tydeligvis var resultatet som disse to samarbeidende kreftene var ment å produsere, hadde blitt plantet på nytt, denne gangen i New York. Krigen bak krigen var den sanne krig. Den ble utkjempet med formål om å lede våpen, mennesker og rikdom fra Vesten over i disse formålene. Gjennom krigens lettende tåke sås klart konturene av den store «plan», som for første gang var blitt avslørt av Weishaupts papirer og igjen avslørt av Protokollene.
Da krigen startet, var hensikten om å forlate det umulige «Mandat» og trekke seg ut av Palestina, etter først å ha sikret den rettferdige representasjon av alle parter der, den offisielle britiske politikk som var godkjent av parlamentet. Sionistene så at de ikke kunne bringe noen britisk regjering til innenfor overskuelig framtid å utføre det endelige mord: å jage araberne ut av deres eget Palestina med våpen. De gikk i gang med å skaffe våpen til seg selv under dekke av krigen.
Krigen var knapt begynt før Weizmann dukket opp i Churchills kontor. Ukjent av den store offentlighet hadde denne bemerkelsesverdige mann i trettitre år (fra hans første møte med Balfour) hersket over Englands og Amerikas politikere. Hans person kan ikke ha inngytt en slik ærefrykt, og derfor må de i ham ha sett representanten for en makt som kuet dem – det, som Kastein kalte «den jødiske internasjonale» og Neville Chamberlain «det internasjonale jødiske samfunn».
Churchill vendte tilbake til den øverste posisjon etter ti år som Flåteminister (First Lord of the Admiralty). Man skulle tro at han var oppslukt av krigen på havet, men Weizmann var opptatt av andre ting. Han sa: «Etter krigen kunne vi tenke oss å bygge opp en stat med tre eller fire millioner jøder i Palestina …» og fastslår så at Churchill svarte: «Ja, bestemt. Det er jeg helt enig i.» Tolv måneder tidligere hadde Churchill etterlyst «høytidelige forsikringer» til araberne om at den sionistiske innvandring skulle bli regulert og begrenset. Selv i dag i 1956 har Palestina kun 1.600.000 jøder, og det består en permanent krigstilstand i Arabia som følge av disses ankomst. Hvis deres antall skulle fordobles eller tredobles, ville man tydelig se inn i framtida, og sannsynligvis så Churchill dette i 1939.
Churchill hadde på dette tidspunkt ikke ansvar for Palestina. Weizmann forventet tydeligvis at Churchill snart skulle bli statsminister. Han dro nå til Amerika og forklarte sine planer for president Roosevelt og fant ham «interessert», men forsiktig (hans tredje valgkampanje var ved å skulle begynne) og vendte tilbake til England, der Churchill nå hadde etterfulgt Chamberlain på landets øverste post.
Situasjonen fra 1916 ble gjenskapt med den lille forskjell at Lloyd George ble anmodet om å omdirigere britiske hærstyrker til Palestina til bruk for den innledende erobring av det ettertraktede land, og gjorde dette. Churchill ble anmodet om å omdirigere våpen til sionistene der nede, slik at de kunne sette seg fast, og forsøkte å gjøre som det ble sagt. Ja, faktisk hadde han gjennom fem år gitt slike ordrer på det tidspunkt da han igjen møtte Weizmann, og han forteller om det i sine krigserindringer.
Han ble statsminister den 10. mai 1940, nettopp da Frankrike brøt sammen og de britiske øyer sto alene, kun forsvart av restene av deres luftvåpen og flåte. Hæren var blitt ødelagt ved Dunkerque i Frankrike. Den 23. mai ga han ordre til sin koloniminister, lord Lloyd, om at de britiske tropper i Palestina skulle trekkes ut, og «jødene bevæpnes til deres eget forsvar og organiseres skikkelig så hurtig det lot seg gjøre.» Han gjentok ordren den 29. mai (mens evakueringen av Dunkerque sto på) og igjen den 2. juni. Den 6. juni beklaget han seg over militær motstand mot dette, og mot slutten av juni over «vanskeligheter» med to ansvarlige ministre, spesielt lord Lloyd («som var en overbevist antisionist og pro-araber. Jeg ønsket å bevæpne de jødiske kolonister»).
Derfor var saken allerede ved å bli diskutert, ikke som et emne av nasjonal betydning, men som «pro» ditt og «anti» datt, noe som er agitasjonens språk. Churchill fortsatte i denne duren da han fortalte lord Lloyd at de store hærstyrkene i Palestina var «den pris vi blir nødt til å betale for den antijødiske politikken som det ble holdt fast ved i noen år» (det var den politikken som fulgte hans egen Hvitebok fra 1922). Hvis jødene hadde blitt skikkelig bevæpnet, sa han, ville britiske tropper ha blitt frigjort til tjeneste andre steder, «og det var ingen fare for at jødene skulle angripe araberne». Han nektet å la parlamentet få kjennskap til den ansvarlige ministers synspunkter: «Jeg kunne avgjort ikke ta del i et slikt svar som De har skrevet for meg.»
På dette tidspunkt var våpen mer verdifulle enn diamanter i England. De styrkene som hadde blitt reddet ut av Frankrike var uten våpen og helt uorganiserte. Churchill beretter at hele Storbritannia kun rådet over knapt 500 kanoner og 200 tanks av alle typer og årganger. Flere måneder senere appellerte han til og med inngående til president Roosevelt om å få 250.000 rifler til «utdannede og uniformerte menn», som ikke hadde noen. I de dager reiste jeg på kryss og tvers i landet for til sist å finne en førti år gammel pistol, som kunne fyre av enkeltskudd. Churchills oppildnende ord om å kjempe for alltid på strendene og i gatene og aldri gi opp, fenget ikke riktig hos meg, for jeg visste at dersom en invasjon ble en kjensgjerning, var de tomme. Menn kan ikke kjempe imot tanks med bare hender. Landets ubevæpnede tilstand var svært alvorlig. Jeg ville ha blitt forvirret hvis jeg da hadde blitt klar over at Churchill på et slikt tidspunkt så vedvarende helliget seg til bevæpning av sionistene i Palestina.
Faren for invasjon var avtakende da Weizmann neste gang møtes med Churchill i august 1940. Han foreslo da at sionistene skulle danne en hær på 50.000 mann, og i september presenterte han Churchill for «et fempunkts program», der det vesentligste var «rekruttering av det høyest mulig antall jøder i Palestina til kamptjeneste.» Han sier at Churchill «aksepterte dette program».
Lord Lloyd kjempet (slik som Sir William Robertson, Edwin Montagu og mange andre under Første Verdenskrig) hardt for å avverge dette. Han ble innhentet av den utidige skjebne som rammet så mange av de menn som forsøkte å gjøre sin plikt i denne saken: Han døde i 1941, kun 62 år gammel. Imidlertid sluttet ansvarlige offiserer og soldater aldri med å forhindre «toppolitikerne» i å gjennomføre det nye avviket. Weizmann beklaget seg over at det, til tross for Churchills støtte, «skulle gå nøyaktig fire år før Den Jødiske Brigade ble dannet offisielt i september 1944», og han henfører denne forsinkelsen til den stadige motstand fra «eksperter» (hans ord). Churchill beklaget seg på samme måte: «Jeg ønsket å bevæpne jødene i Tel Aviv … Her møtte jeg all mulig motstand» (juli 1940, like før luftangrepet på Storbritannia startet).
Weizmann tenkte tydeligvis at tiden var kommet til å underkue denne motstanden gjennom «press» fra en annen side, for i foråret 1941 dro han igjen til Amerika. På dette tidspunkt ga han (slik som under Første Verdenskrig) formelt den britiske «krigsanstrengelse» fordelen ved sin vitenskapelige viten, i dette tilfelle angående isopren. Han sier at han var «oppslukt av arbeidet», men det lyktes ham å komme fri fra det, og da han jo var Weizmann, oppsto det ingen problemer ved å krysse Atlanteren i krigstid.
Jorden var blitt gjødslet for ham i Amerika, der rabbiner Stephen Wise instruerte president Roosevelt (som han hadde instruert den for lengst avdøde president Wilson) om hans plikt overfor sionismen: «Den 13. mai fant jeg det nødvendig å sende en førstehåndsrapport fra Palestina til presidenten» (rabbinerens førstehåndsrapporter om en «rapportert pogrom» i 1933 hadde frambrakt boikotten i New York) «og skrive om de ubevæpnede jøders faretruende situasjon … Den britiske regjering burde påvirkes til å forstå hvor enormt sjokket vil bli og hvor stor skade det vil forårsake for den demokratiske sak, hvis det skulle ende med et generelt slakteri som følge av en unnlatelse av å bevæpne jødene tilstrekkelig eller en unnlatelse av å forsterke forsvaret av Palestina med kanoner, tanks og fly.»
Presidenten svarte: «Jeg kan bare bringe våre dype interesser i Palestinas forsvar og vår bekymring for forsvaret av den jødiske befolkningen der til britenes oppmerksomhet; og etter min beste evne forsyne britene med de materielle nødvendigheter, som vil gi Palestina maksimal beskyttelse.» Forsynt med dette brevet (på samme måte som Weizmann en gang hadde vært det med en beskrivelse av et møte, nedskrevet på Utenriksdepartementets brevpapir) skulle rabbiner Stephen Wise «neste dag av sted til Washington, og følte meg etter møter med høytstående regjeringsrepresentanter mer sikker på at britene ville bli brakt til forståelse av at det måtte være tilstrekkelig utstyr (kanoner, tanks og fly) til vårt folk i Palestina … og det var formentlig takket være Roosevelts inngrep at dette tiltaket om likebehandling nå for en stor del hadde blitt forlatt» (denne siste hentydning dreier seg om de ansvarlige britiske administratorers insistering på at dersom våpen skulle deles ut, skulle arabere og sionister i like store antall bevæpnes i Palestina. Selv Churchill hadde funnet det vanskelig å motsette seg dette forslaget).
De sionistiske ledere i de forskjellige land anvendte «uimotståelig press på internasjonal politikk» i perfekt synkronisering. Hvis London var treg med å lystre, ble man «brakt til å forstå» av Washington. Hadde situasjonen vært omvendte, ville prosedyren ha vært den motsatte. Mekanismen var derfor allerede godt smurt da Weizmann ankom, og han forvisset seg snart om at «toppolitikerne» viste «virkelig sympati for våre sionistiske mål».
I Washington så vel som i London syntes han at de ansvarlige regjeringsrepresentanter var en kilde til irritasjon: «Besværlighetene begynte alltid når det kom til ekspertene i Utenriksdepartementet.» Under «toppolitikerne» på Washington-nivået forsøkte ambassadører og høytstående embetsmenn, som med Palestina, amerikanske professorer, misjonærer og forretningsmenn, alle å holde amerikansk utenrikspolitikk utenfor dette marerittet. Den hovedansvarlige embetsmann i Washington blir av Weizmann beskrevet i samme ord, som Churchill anvendte i forhold til lord Lloyd: «Lederen av utenriksdepartementets øst-avdeling var en erklært antisionist og pro-araber.» Dette antyder den virkelige kilden til det politiske språkbruk på høyeste nivå.
Weizmann innså at Washington fra dette tidspunkt og framover ville være stedet hvorfra press på London best kunne opprettholdes, og tidlig i året 1942 flyttet han han dit. Hans frigjørelse fra det vitenskapelige arbeid som «oppslukte» ham i England, ble hurtig ordnet idet president Roosevelt oppdaget at Weizmanns tilstedeværelse i Amerika var svært nødvendig i arbeidet med problemene rundt framstilling av gummi. Den amerikanske ambassadør i London, G. Winant, luktet problemer og «rådet alvorlig Weizmann» til å «gi seg med kjemi så fullstendig og helt som mulig», når han kom til Amerika. Winant var foruroliget over konsekvensene av alle disse manipulasjoner, og bange anelser brøt ham til sist ned. Hans død, som fulgte snart etter, var av tragisk natur. Med hensyn til hans råd bemerker Weizmann at «faktisk delte jeg min tid nesten likt mellom vitenskap og sionisme», og hvis dette var tilfellet, klarte «kjemien» seg bedre enn noen som kjente Weizmann ville ha forventet.
Innen han dro av sted, «stakk han innom» Downing Street nr. 10, der han i 1942 hadde vært på «titter-bare-innom»-fot i nesten tretti år, for å si farvel til Churchills sekretær, som han forteller. Ikke så overraskende traff han Churchill, som (ifølge Weizmann) sa:
«Når krigen er over, kunne jeg tenke meg å se at Ibn Saoud blir gjort til hersker over Midtøsten, sjefenes sjef, forutsatt at han blir enig med Dem … Naturligvis vil det hjelpe Dem. Hold dette fortrolig, men De kan jo snakke saken igjennom med Roosevelt når De kommer til Amerika. Det finnes ikke noe som han og jeg ikke kan klare når vi konsentrerer oss om det.» (Etter møtet lagde Weizmann et notat om denne betroelsen, og ga det til den sionistiske ledelse, dersom noe skulle skje Weizmann. Dessuten offentliggjorde han det senere i sin bok.)
Churchill tok feil hvis han forventet at Weizmann ville hjelpe til med å skape en «arabisk hersker over Midtøsten», for dette herskervesen skulle tydeligvis forbeholdes sionismen. Følgelig ga ikke engang Weizmann videre Churchills beskjed, da han hilste på Roosevelt, og snakket bare om sitt vitenskapelige arbeid. Andre steder presset han på for at «Amerika skulle ende det maksimale antall fly og tanks til denne slagmarken» (Afrika, hvor de ville være lettest tilgjengelige for sionistene i Palestina). På dette punkt i utviklingen startet han et nært samarbeid med Henry Morgenthau junior, fra presidentens indre krets, som skulle vise seg av «ganske spesiell nytte» på et senere avgjørende tidspunkt.
Weizmann møtte på nytt irriterende hindringer: «Våre besværligheter var ikke forbundet med statsmenn av første rang. Disse hadde i hovedsak alltid forstått våre mål, og deres uttalelser til fordel for ‘det jødiske nasjonale hjem’ utgjør virkelig en hel litteratur. Det var alltid bak kulissene og på de lavere trinn at vi støtte på en sta, underfundig og hemmelig motstand … All informasjon som ble gitt fra Midtøsten til myndighetene i Washington, jobbet mot oss.»
Da hadde Weizmann i bortimot førti år arbeidet «bak kulissene», underfundig og i hemmelighet. Historien kan ikke framvise et liknende tilfelle. På enda et bak-kulissene-møte med president Roosevelt ga han videre Churchills beskjed, eller snarere (ifølge hans egen beretning) en annerledes beskjed. Han sa at Churchill hadde forsikret ham om at «slutten av krigen ville varsle en endret status for ‘det jødiske nasjonale hjem’, og at Hviteboka fra 1939 ville forsvinne». Han beskriver dette som Churchills «plan», men det er ikke den beskjed som tidligere ble sitert, selv om den måtte ha vært uttrykk for Churchills tanker. Det som er betydningsfullt, er at Weizmann utelot Churchills viktigste forslag, nemlig å gjøre Kong Ibn Saoud til «hersker over Midtøsten … forutsatt at han blir enig med Dem».
Weizmann sier at president Roosevelts reaksjon på Churchills plan (slik denne altså ble feilrepresentert for ham) var «fullt og helt bekreftende», hvilket på sionistisk betyr at han sa «ja» til en jødisk stat («en endret status for ‘det jødiske nasjonale hjem’»). Presidenten nevnte så, ifølge Weizmann, navnet Ibn Saoud og viste at han var «klar over det arabiske problem». Weizmann sa da ikke, hvis han beretning er korrekt, at Churchill anbefalte «en enighet» med Ibn Saoud. Tvert imot: Weizmann «opprettholdt tesen om at vi ikke kunne la saken avgjøres av arabernes enighet».
Det var det motsatte av Churchills forutsette «enighet», og det var helt tilsiktet: Det betydde krig mot araberne og amerikansk støtte til en slik krig. Deretter gikk Roosevelt over til «igjen å forsikre meg om sine sympatier og om hans ønske om å løse problemet».
Det ligger et mysterium i denne reservasjonen hos president Roosevelt med hensyn til «det arabiske problem» som kunne ha fått viktige konsekvenser, hvis han ikke hadde dødd to år senere, nesten umiddelbart etter å ha møtt Ibn Saoud. Imidlertid var det han med forsiktighet sa og tenkte privat, ikke lengre av vital betydning i 1943, for den virkelige beslutning var tatt. Bak kulissene og under dekke av en krig i Europa var våpen på vei til sionistene, og denne hemmelige prosess skulle komme til å forme framtida. Fra dette øyeblikk hadde verken toppolitikerne eller de hardt pressede embetsmenn makten til å forhindre sionistene i å plante en tidsinnstilt bombe i Palestina, som fremdeles kan rekke å sprenges i annen halvdel av det 20 århundre.
Men foreløpig dro Weizmann i juli 1943 tilbake til London, forvisset om at «presset» fra Washington ville bli opprettholdt.
–> Kapittel 40 – Invasjonen av Amerika
<– Kapittel 38 – Det lille landet langt borte
<– Kapittel 37 – Ledere, messiaser og masser
<– Kapittel 36 – Pressens merkelige rolle
<– Kapittel 35 – Det nasjonale hjem
<– Kapittel 34 – Lord Northcliffes rolle
<– Kapittel 33 – Ligaen til å framtvinge fred
<– Kapittel 32 – Verdensrevolusjonen igjen
<– Kapittel 31 – Et nett av intriger
<– Kapittel 30 – Det avgjørende slaget
<– Kapittel 29 – Houses ambisjon
<– Kapittel 28 – Balfours villfarelse
<– Kapittel 27 – «Protokollene»
<– Kapittel 26 – Dr. Herzls kjetteri
<– Kapittel 25 – Den sionistiske verdensorganisasjon
<– Kapittel 24 – Sionismens komme
<– Kapittel 23 – «Profeten»
<– Kapittel 22 – Direktørene
<– Kapittel 21 – Disraelis advarsler
<– Kapittel 20 – Planen
<– Kapittel 19 – Verdensrevolusjonen
<– Kapittel 18 – Napoleons forhør
<– Kapittel 17 – Den destruktive misjon
<– Kapittel 16 – Den messianske lengsel
<– Kapittel 15 – Talmud og ghettoene
<– Kapittel 14 – Den mobile regjering
<– Kapittel 13 – Vernet om loven
<– Kapittel 12 – Lyset og skyggen
<– Kapittel 11 – Den fariseiske føniks
<– Kapittel 10 – Den fariseiske fønix
<– Kapittel 9 – Fariseernes oppstigning
<– Kapittel 8 – Loven og edomittene
<– Kapittel 7 – Oversettelse av Loven
<– Kapittel 6 – Folket gråt
<– Kapittel 5 – Babylons fall
<– Kapittel 4 – Lenkene smis
<– Kapittel 3 – Levittene og loven
<– Kapittel 2 – Israels endelikt
<– Kapittel 1 – Begynnelsen på affæren
<– Innledning til Reeds bok