Kapittel 38 – Det lille landet langt borte
I det glemte Palestina i tiåret 1930-1940 gikk tingene fra ille til verre, alt imens «The Chief» og «Der Führer» hersket i Washington og Berlin, og til sist var en britisk regjering like ved å forlate den håpløse oppgaven som var blitt prakket på den av Balfour (som døde i 1930 etter et besøk av Weizmann ved dødsleiet), da en Churchill ved inngangen til en ny krig atter viet sitt land til den. Slik gikk det britiske folk, som regnet med at de kunne ha noe utestående med Hitler, enda en gang i krig under forseglede ordrer, blant andre den, som uten at de ante det, hadde brakt dem nær nederlaget i 1918.
Flere britiske regjeringer etter hverandre befant seg i denne affæren i den selvsamme rolle som klovnen, som ikke kan slippe fri fra fluepapiret. Hver gang de trodde de var sluppet unna problemet, brakte Weizmann det fram på nytt. I Palestina kunne administratorene og soldatene, som «Mandatet» hadde blitt lesset på, ikke utføre deres plikt. Araberne gjorde hardnakket opprør. Sionistene i London plaget regjeringen der om å anvende makt overfor araberne. Hvis mennene på stedet forsøkte å handle upartisk mellom partene, kom det ordrer hjemmefra som motarbeidet dem.
Britisk historie er sannsynligvis blitt rettferdiggjort i samtlige tilfeller, bortsett fra dette ene. England skapte frie oversjøiske nasjoner i tomme landområder, og i beseirede land som var befolket av andre, blir den ofte erklærte (og alltid hånte) hensikt om å høyne de beseirede for deretter å forlate landet, utført. India er bare ett enkelt bevis på dette. I tilfellet Palestina ble alle regler som hittil hadde vært fulgt av England i oversjøiske territorier, brutt, og all erfaring nullstilt under det «trykk» som ble utøvet i London eller fra andre hovedsteder, hvis London noensinne skulle stritte imot.
Derfor var de britiske myndighetspersoner og tropper som ble sendt til Palestina, de uheldigste i engelsk historie (karakteristisk nok var den eneste blant dem som offentlig ble hedret etter deres avreise, en forræder). De visste hvordan man skulle administrere et ekte «protektorat». Ordet har en ærlig betydning så vel som den falske betydning. Hitler ga det i Tsjekkoslovakia. Besettelse kan med de innfødte beboeres godkjennelse eller på deres invitasjon, være en beundringsverdig ting. Jeg har reist omkring i et slikt ekte «protektorat», Basutoland. De engelske kom dit etter basutoenes anmodning, og resultatet var at Basuto overlevde som en fri nasjon, der innbyggerne ellers ville ha blitt gjort til slaver under sterkere naboer. Deres lodd og framtid i dag er bedre enn hva som kunne ha skjedd på andre måter, og de vet dette, slik at noen få dusin hvite administratorer regjerer 660.000 basutoer under gjensidig respekt.
I Palestina ble britene for første gang i deres lands historie tvunget til å undertrykke det folket de var kommet for å «beskytte», og til å beskytte andre, som i virkeligheten var invasjonstropper fra Russland. Korrupsjonen av «den sivile makt» i England fra Balfours tid medvirket til dette resultat. Den viktigste grunnsetning i vestlig forfatningslære er at «den sivile makt» alltid må stå over den militære, slik at militaristiske regimer ikke kan oppstå. Men hvis den sivile makt føyer en hemmelig tredje part, som har militære mål, blir den i virkeligheten underlagt militærmakt, om enn ikke dens egne innfødte generaler.
På den måten blir denne viktigste grunnsetning stilt på hodet, fordi en nasjons væpnede styrker da kan bli stilt til rådighet for interesser som er fremmede og ødeleggende for dens egne. Dette skjedde i Palestina.
Undertrykkelsen av de innfødte arabere som «opprørere» hjalp ikke sionismen i Palestina. Ved begynnelsen av tiåret 1930-1940 styrket Hitlers oppstigning dens posisjon i Londons og Washingtons korridorer, men denne forbedring ble oppveid av den ytterligere forverring som skjedde i selve Palestina, etter hvert som årtiet skred fram. I den siste del av denne perioden utvidet Weizmann, som fra 1904 til 1919 hadde konsentrert sine anstrengelser om den engelske regjering, sine aktiviteter til to nye steder. Hans reiserute omfattet «Jerusalem, London og New York», og han håndterte britiske statsministre som en sirkusartist.
Hans neste offer skulle bli Ramsay MacDonald, som etter å ha blitt forlatt av sine sosialistkolleger ble statsminister i spissen for en koalisjonsregjering bestående av samtlige andre partier. Unge Jimmy MacDonald fra Lossiemouth, Skottlands fattige knekt som hadde klart seg godt, var nå blitt til hr. Ramsay MacDonald med det grå, storbølgete hår. Han gjorde sin sønn, Malcolm MacDonald til viseminister for koloniene, og dermed forlot begge MacDonalds sosialismens glade snakke-drømmeland for å gå inn i den kalde, harde verden, der «uimotståelig trykk» hersket. MacDonald satte seg igjen fore å stanse det endeløse slagsmål og opprør i Palestina, som på dette tidspunkt hadde krevd mange britiske liv, og han annonserte ganske snart at hans regjering ville suspendere sionistisk innvandring, regulere sionistisk jordoppkjøp og straffe anstiftelse av uro «uansett hvilken leir den kom fra».
MacDonald ble straks utsatt for voldsomme angrep og begynte å få det forvillede utseende som han ble berømt for (og som jeg la merke til da jeg møtte ham i 1935). Han tok imot besøk av Weizmann og tre av hans sionistkolleger og ble beskyldt for å «omgås meget overfladisk» med «de moralske implikasjoner av løfter som var gitt til jødene» (dr. Weizmann). Ledende politikere i hans eget land, i Amerika og i Sør-Afrika begynte en rasende kampanje mot ham. Truet for andre gang, utnevnte han en spesiell ministerkomité, som enda en gang skulle overveie på nytt den så ofte overveide «palestinapolitikk». En sosialistisk minister, Arthur Henderson, var formann, og Malcolm MacDonald var dens sekretær. Weizmann og seks førende sionister dannet «komiteen». Araberne var som vanlig ikke representert.
Weizmann angrep kraftig forpliktelsen til å straffe anstiftelser av uro «uansett hvor de kom fra». Uro, vold og massakrer, sa han, kom kun fra de innfødte arabere. MacDonald overga seg i et brev til Weizmann, på basis av hvilket den sionistiske innvandringen til Palestina i 1934 og 1935 oversteg alle tidligere mengder. Etter å ha ordnet MacDonald, tok Weizmann den helt store tur. Mens Andre Verdenskrig nærmet seg, dukket han opp overalt, i Sør-Afrika, Tyrkia, Frankrike, Italia, Belgia og andre land. I Frankrike møtte han «alle statsministre fra mellomkrigsårene» og fant Monsieur Léon Blum, en religionsfelle, spesielt sympatisk. Monsieur Aristide Briand, utenriksministeren, var også velvillig innstilt, «om enn litt vag med hensyn til hva som gikk for seg» (Weizmann omtaler ofte de vestlige politikere som lystret hans vilje i slike vendinger). Han traff Mussolini tre ganger. Weizmann snakket til fornemme forsamlinger om Hitlers misgjerninger, og fortalte dem at på grunn av disse var det «den siviliserte verdens ansvar» å jage palestinske arabere ut (han formulerte det mindre direkte).
Ikke desto mindre var sionismen på slutten av 1930-årene ved å gå i oppløsning igjen. Hadde det ikke vært for Andre Verdenskrig ville den ha forsvunnet i glemselen som et arabisk «Jameson Raid», som var blitt foretatt i ansvarsløshet og endt i vanære.
I 1936 ble den arabiske oppstanden enda mer voldelig. På det tidspunkt hadde britiske regjeringer i fjorten år etter hverandre, og på sionistisk krav, nektet araberne å avholde valg. Med tiden hadde Weizmanns argument om at hans avvisning av dette var «demokratiets» sanne kjerne, mistet sin tiltrekningskraft, og den britiske regjering befant seg i et stadig vanskeligere dilemma. Stanley Baldwin søkte (etter å ha blitt MacDonalds etterfølger) tilflukt i den gamle «venteskuff»-metoden. Han sendte enda en undersøkelseskommisjon (den femte?) til Palestina, og da man nådde dette punkt, hadde saken blitt en ren farse.
MacDonald hadde blitt presset av Weizmann og hans livvakt til å sløyfe en «palestinapolitikk», som hadde blitt utropt i full forståelses med hans ansvarlige rådgivere. Nå, når Baldwin sendte en kommisjon for å finne ut om en alternativ politikk, ble han mottatt av Weizmann! Med stor smidighet hoppet han fra London til Jerusalem og tilbake igjen og fortalte den britisk regjering i London hva den skulle gjøre, fortalte dens kommisjon i Palestina hva den skulle rapportere, og så igjen den britiske regjering i London, hva den skulle gjøre med rapporten når den kom. (I pausene besøkte han New York for å arrangere mer «trykk» fra den kanten.)
Denne Peel-kommisjonen mottok fra et eller annet sted et forslag om at det evige dilemma kanskje kunne løses ved at han delte opp Palestina, og konsulterte omgående Weizmann. Inntil dette øyeblikk hadde man opprettholdt et påskudd gjennom alle år, at sionistene ikke gjorde krav på en jødisk stat, kun et «nasjonalt hjem». Weizmann visste at dersom en britisk regjering først kunne bli overtalt til å støtte en «deling», ville den til slutt bli forpliktet til å støtte en separat jødisk stat.
Hans asiatiske mesterskap i forhandlingens kunst vekker beundring. Ved å holde seg til Det Gamle Testamentet fastslo han overveldende klart ideen om delingen uten å sette seg fast på noen grenser. Han sa at han muligens kunne gi seg med hensyn til det faktiske landområde som skulle tas til hans sionister, ettersom Jehova ikke hadde angitt presise grenser i sine åpenbaringer til levittene. Dette trekket aksepterte tilbudet om territorium, mens det lot hele spørsmålet om grenser ligge åpent, slik at selv «deling» helt tydelig ikke kunne bli noen løsning. De ordene Weizmann valgte til å understøtte deling er av interesse i lyset av senere hendelser: «Araberne er redde for at vi vil komme til å oppsluke hele Palestina. Vi kan si rett ut hva vi vil om bevarelse av deres rettigheter, de er dominert og frykt og vil ikke lytte til fornuft. En jødisk stat med avgjorte grenser med internasjonal garanti, ville være noe endelig. Overskridelse av disse grensene ville være en krigshandling, som jødene ikke ville begå, ikke bare på grunn av dens moralske implikasjoner, men fordi den ville hisse opp hele verden mot dem.»
Peel-kommisjonen anbefalte deling og uttalte at «Mandatet» ikke kunne fungere. Hadde den britiske regjering fulgt denne rapport og trukket seg ut av Palestina, kunne menneskeheten kanskje ha blitt spart for mye, men innen to år hadde gått, viklet Andre Verdenskrig den inn i det uløselige problemet igjen.
Mens krigen nærmet seg, fortsatte Weizmann å beleire de vestlige politikere med argumentet om at «det jødiske nasjonale hjem ville spille en svært betydelig rolle i den del av verden som demokratienes eneste pålitelige allierte». Med dette mente han at det sionistiske kravet om våpen til å innta Palestina med makt, som var nær å skje, på denne måten ville bli presentert for Vestens menneskemasser gjennom politikerne og pressen. I 1938 foreslo han til den britiske koloniminister, Ormsby-Gore, at sionistene skulle ha lov til å danne en styrke på rundt 40.000 mann. Dette forutsatte at den unødvendige krigen ville komme i gang (en forventning som alle de ledende menn bak kulissene synes å dele), og Weizmann gjorde alt han kunne for å sikre dette, idet han brukte jødenes sak som sitt eneste argument. Etter mordet på von Roth og de antijødiske opptøyene i Tyskland, fortalte han Anthony Eden:
«Hvis en regjering får lov til å tilintetgjøre et helt samfunn, som ikke har begått noen forbrytelse … betyr det starten på anarki og ødeleggelsen av grunnlaget for sivilisasjonen. De makter som kun ser på mens dette skjer, uten å ta noen forholdsregler for å forhindre forbrytelsen, vil en dag bli hardt straffet.»
Hitlers forfølgelse av mennesker ble ignorert i disse private, skjebnesvangre samtaler i politiske venterom. Utelukkende et enkelt «samfunns» lidelser ble trukket fram som grunnlag for krig. Sionistene var, slik begivenhetene har demonstrert, mer enn noen gang besluttet på å tilintetgjøre «et helt samfunn som ikke har begått noen forbrytelse» (nemlig Palestinas arabere, som ikke kjente til Hitler), og de våpnene som sionistene krevde, ble anvendt til dette formål. Interessant nok framsatte Weizmann sitt argument ut fra den kristne trosbekjennelse. I dennes lære er det i seg selv en forbrytelse som vil bringe en «hard straff», å tilintetgjøre et samfunn som ikke har begått noen forbrytelse. Under den levittiske lov derimot, som var den Weizmann påkalte i forbindelse med sitt krav på Palestina, er det den øverste «lovregel og guddommelige befaling» som skal belønnes med makt og rikdom, ikke straffes.
I de siste tolv måneder før Andre Verdenskrig anvendte de hemmelige maktutøverne deres maksimale anstrengelser for å oppnå kontroll over menn og begivenheter. Roosevelt var «forpliktet», men kunne først brukes på et seinere stadium. I England måtte Baldwin, godseieren og fabrikanten fra Worchestershire, overlate plass til Neville Chamberlain, forretningsmannen fra Birmingham, som viste seg å være et viktig hinder for anvendelsen av «uimotståelig trykk» bak kulissene.
Chamberlains navn er forbundet med den avsluttende, fatale handlingen som gikk ut på å oppmuntre Hitler: oppgivelsen av, og den tvungne overgivelsen av Tsjekkoslovakia i München. I noen få uker trodde de offentlige masser at de hadde reddet freden gjennom denne handlingen, og i det øyeblikket i Budapest og Prag forsto jeg for første gang hva Thomas Jefferson hadde ment da han sa: «Jeg ser virkelig med medfølelse på den store mengden av mine medborgere som lever og dør i troen på at de, når de kun leser aviser, har lært noe om det som skjer i verden i deres tid.»
Ikke desto mindre har Chamberlain muligens regnet med at han var tvunget til å gjøre hva han gjorde på grunn av den britiske svakhet og uforberedte tilstand som hans forgjenger, Baldwin, hadde tillatt. Jeg mener at han regnet feil, dersom dette var hans tanke. Selv på dette seine tidspunkt ville fasthet ha reddet saken, fordi de tyske generaler var klare til å styrte Hitler. Men han kan ha vært ærlig overbevist om at han ikke kunne handle annerledes. Der hvor han feilet utilgivelig, var ved å framstille handlingen i München som å være moralsk riktig, og ved å støtte sin påstand med hentydninger til «et lite land langt borte, som vi ikke har noe å gjøre med» eller tilsvarende ord.
I det minste var han konsekvent i denne siste innstilling. Han ønsket å vikle England ut av dets infiltrering i det annet land langt borte, hvor det kun hadde funnet vanskeligheter som hadde blitt testamentert til det av Balfour. Det han gjorde skaffet ham bittert fiendskap fra de som var mektige bak de politiske kulisser, og etter min mening kan den virkelige årsak til at han ble veltet, godt være den samme som førte til at Asquith ble veltet i 1916.
Året 1938, da ordet «deling» ble hørt, var det blodigste år i Palestina inntil da; 1500 arabere ble drept. Peel-kommisjonen hadde anbefalt deling, men kunne ikke forslå hvordan den skulle gjennomføres. Enda en undersøkelseskommisjon ble sendt ut, denne gang på jakt etter en måte å dele barnet på uten å slå det i hjel. Denne Woodhead-kommisjonen rapporterte i oktober 1938 at den ikke kunne finne en praktisk plan. I november ble von Rath-mordet og de antijødiske opptøyene som fulgte, brukt av sionistene til å intensivere deres provokasjoner av araberne i Palestina.
Chamberlain gjorde da noe ekstraordinært etter den målestokk som gjaldt. Han sammenkalte en Palestina-konferanse i London, hvor araberne (for første gang siden Fredskonferansen i 1919) var representert. Fra denne konferansen framkom Hviteboka (White Paper) av mars 1939, hvoretter den engelske regjering påtok seg «etableringen av en uavhengig, palestinsk stat innen ti år» og «avslutningen av Mandatet». I denne staten skulle de innfødte arabere og innvandrede sionister dele regjeringsmakten på en slik måte at hvert av samfunnene fikk deres viktigste interesser sikret. Jødisk innvandring skulle innskrenkes til 75.000 årlig i fem år, og de ugjenkallelige oppkjøp av jord skulle begrenses.
Denne planen ville, dersom den hadde blitt gjennomført, ha betydd fred i Palestina langt om lenge, men ikke noen separat jødisk stat. På dette tidspunkt dukket Winston Churchills person opp i spissen av britiske affærer. Han hadde gjennom ti år vært på et politisk lavpunkt, og den som i framtida søker kunnskap … kunne ha interesse av å vite hva de samtidige allerede hadde glemt: at han i denne periode var en særdeles upopulær mann, ikke på grunn av noen spesifikke gjerninger eller kvalitet, men fordi han alltid ble gitt «dårlig presse», som er det sterkeste våpen i hendene på dem som kontrollerer politiske karrierer. Denne organiserte fiendtlighet ble spesielt tydelig under abdikasjonskrisen i 1937, hvor hans bønnfallelser om mer tid ble møtt med langt flere bitre angrep enn de fortjente, og han ble huiet til taushet i Underhuset. Hans biografer beskriver ham som lidende av depresjon i disse årene, og som en som regnet seg for «ferdig» i politikk. Hans følelser i denne retning viser seg i hans egne utgitte ord (skrevet privat) til Bernard Baruch tidlig i 1939: «Krigen kommer snart. Vi vil være med i den, og dere vil være med. Du kan kjøre showet over der, men jeg vil være på sidelinjen over her».
Kort tid etter at han hadde skrevet dette, snudde Churchills politiske lykke seg plutselig til det bedre, og som tilfellet var med Lloyd George i 1919, ser hans innstilling til sionismen ut til å ha hatt mye med dette å gjøre dersom man skal dømme etter det som er utgitt. Churchills historie i denne saken antyder at han, dette produkt av Blenheim og Brooklyn, er noe av «en gåte gjemt i et mysterium, pakket inn av en allegori», for å benytte de ord han selv anvendte om den kommunistiske stat i 1939. I 1906 var han, slik det er vist, blant de første av de politikere som støttet sionismen under deres valgtaler, slik at en sionistisk taler sa at enhver jøde som stemte imot ham, var en forræder. Da han under Første Verdenskrig var i regjeringen, tok han ikke mye del i den saken, og Weizmann nevner ham kun en enkelt gang i denne perioden, og da ikke som en «venn». Deretter fornærmet han som kolonimester i 1922 Sion med sin Hvitebok, som Weizmann kalte «et alvorlig kutt i Balfour-erklæringen». Den foreslo «et lovgivende Råd med en majoritet av valgte medlemmer» for Palestina, og dette ville ikke alene ha betydd de avholdelser av valg som Weizmann forbød, men også ha tillatt de innfødte arabere i Palestina å regjere deres eget land!
Slik er Churchills ti år i den politiske villmark, 1929-1939, samtidig de år hvor han var i unåde hos sionistene, og Weizmanns beretning nevner ham ikke på noe tidspunkt før umiddelbart før Andre Verdenskrig, da han plutselig «oppdages» i fortellingen (som skuespillforfattere pleier å uttrykke det) som en i aller høyeste grad iherdig forkjemper for sionismen. Dette er så mye mer merkelig, ettersom Churchill så sent som den 20. oktober 1938 stadig snakket som forfatteren av Hviteboka av 1922: «Vi burde … gi araberne en høytidelig forsikring … om, at den årlige kvote av jødiske innvandrere ikke ville overstige et bestemt antall i en periode på minst ti år.» Straks etter dette dukker han opp i Weizmanns fortelling som en mann som underforstått og privat er innstilt på å støtte en sionistisk innvandring av millioner.
Ganske plutselig beretter Weizmann at han i 1939 «traff Winston Churchill» (som var blitt ignorert i hans fortelling gjennom sytten år) «og han fortalte meg at han ville ta del i debatten og selvfølgelig tale imot den foreslåtte Hvitebok». Leseren blir overlatt til seg selv for å gjette på hvorfor Churchill «selvfølgelig» skulle gi seg i kast med å tale imot et dokument som i dets understrekning av å yte araberne rettferdighet var i overensstemmelse med hans egen Hvitebok fra 1922 og med hans taler de etterfølgende sytten år.
På dagen for denne debatt ble Weizmann invitert til frokost med Churchill, «som leste sin tale opp for oss» og spurte om Weizmann hadde noen forslag til endringer. Lesere vil huske at redaktørene av The Times og Manchester Guardian skrev lederartikler om sionisme etter først å ha rådført seg med sjefen for den omhandlede part. Nå nærmet Churchill seg en debatt om et framtredende emne i utenrikspolitikken på samme måte. Han var berømt for kvaliteten av sine taler, og ble det i Amerika på grunn av det merkelige forhold (noe det ble ansett for der) at han selv skrev dem. Under de forhold som nettopp har blitt beskrevet av Weizmann, forekommer spørsmålet om hvem det var som faktisk førte pennen, å være av mindre betydning.
Ved denne anledning var Churchills «forsvar» (Weizmann) forgjeves. Den store debatten endte med seier for Chamberlain og hans Hvitebok med stemmene 268 mot 179. Det var et stort flertall, men mange politikere hadde allerede fornemmet hvilken vei vinden ville blåse, og deres evne til å justere seilene viste seg ved det ualminnelige store antall som unnlot å stemme: 110. Dette ga Chamberlain den første advarsel om metoden med frafall innenfor hans eget parti, som skulle bli den måten han ble veltet på. Debatten viste en annen interessant ting, nemlig at opposisjonspartiet nå hadde nådd fram til å anse sionismen for å være et av partiets viktigste politiske prinsipper, og i virkeligheten den ultimate måte hvor en mann kunne vise om han var «sosialist» eller ikke! Det framvoksende sosialistpartiet hadde for lenge siden glemt den arbeidende manns problemer, de undertryktes lidelser, «underhunden»s triste skjebne. Det var fanget inn av internasjonale intriger, og ønsket om å være på «overhunden»s parti. Derfor hendte det at Herbert Morrison, en sosialistleder, pekte anklagende på Malcolm MacDonald (hvis kontor var tett identifisert med Hviteboka) og gråt over kjetteriet hos en mann som «en gang hadde vært sosialist». Sosialisme betydde nå også å drive palestinerne ut av Palestina, og fagforeningsspissene med deres gave-gullur interesserte seg ikke for hvor fattige eller undertrykte disse fjernt boende mennesker var.
Andre Verdenskrig brøt ut kort tid etter utsendelsen av Hviteboka og debatten. Straks ble all tanke om å «skape et uavhengig Palestina» og «avslutte Mandatet» skrinlagt så lenge krigen varte (og ved dens avslutning ble et ganske annerledes bilde avslørt). Ved krigens begynnelse var Roosevelt i Amerika «offentlig og privat forpliktet» til å støtte sionismen (Harry Hopkin).
I England var Chamberlain et hinder, men han var på vei ut. Churchill var på vei inn. Folket ville ha ham, for han var «mannen som hadde hatt rett» med hensyn til Hitler og krigen. De kjente ikke noe til hans samtaler med Weizmann og hvilke virkninger de kunne skape.
–> Kapittel 39 – Bevæpningen av Sion
<– Kapittel 37 – Ledere, messiaser og masser
<– Kapittel 36 – Pressens merkelige rolle
<– Kapittel 35 – Det nasjonale hjem
<– Kapittel 34 – Lord Northcliffes rolle
<– Kapittel 33 – Ligaen til å framtvinge fred
<– Kapittel 32 – Verdensrevolusjonen igjen
<– Kapittel 31 – Et nett av intriger
<– Kapittel 30 – Det avgjørende slaget
<– Kapittel 29 – Houses ambisjon
<– Kapittel 28 – Balfours villfarelse
<– Kapittel 27 – «Protokollene»
<– Kapittel 26 – Dr. Herzls kjetteri
<– Kapittel 25 – Den sionistiske verdensorganisasjon
<– Kapittel 24 – Sionismens komme
<– Kapittel 23 – «Profeten»
<– Kapittel 22 – Direktørene
<– Kapittel 21 – Disraelis advarsler
<– Kapittel 20 – Planen
<– Kapittel 19 – Verdensrevolusjonen
<– Kapittel 18 – Napoleons forhør
<– Kapittel 17 – Den destruktive misjon
<– Kapittel 16 – Den messianske lengsel
<– Kapittel 15 – Talmud og ghettoene
<– Kapittel 14 – Den mobile regjering
<– Kapittel 13 – Vernet om loven
<– Kapittel 12 – Lyset og skyggen
<– Kapittel 11 – Den fariseiske føniks
<– Kapittel 10 – Den fariseiske fønix
<– Kapittel 9 – Fariseernes oppstigning
<– Kapittel 8 – Loven og edomittene
<– Kapittel 7 – Oversettelse av Loven
<– Kapittel 6 – Folket gråt
<– Kapittel 5 – Babylons fall
<– Kapittel 4 – Lenkene smis
<– Kapittel 3 – Levittene og loven
<– Kapittel 2 – Israels endelikt
<– Kapittel 1 – Begynnelsen på affæren
<– Innledning til Reeds bok