Kapittel 35 – Det nasjonale hjem
I ti år etter at «Mandatet» hadde blitt prakket på det britiske folk, lot man fortsatt som om «det jødiske nasjonale hjem» i Palestina under dets beskyttelse alene ville være et «kulturelt senter» for jødedommen, helt uskadelig for araberne; et jødisk Mekka med universitet, bibliotek og landbruksbebyggelse. Araberne lot seg ikke på noe tidspunkt narre. De innså at de var ofre for et forsøk på, i det 20. århundre, å trumfe gjennom den voldelige lov om fordrivelse, som hadde blitt oppstilt av levittene i det 5. århundre f.Kr. De svarte igjen med tumultaktige protester og krigslignende opprør, som deretter aldri har opphørt, slik at «krigen, som skulle avslutte alle kriger» ble innledningen til krig uten ende.
Det ble straks klart at sionismen hadde blitt anbrakt som en sprengladning under folkeslagenes liv, og at en tidsinnstilt bombe som skulle starte en framtidig verdenskonflikt var blitt anbrakt i et lite land (som nylig hadde blitt «befridd» fra tyrkerne), et land «på størrelse med Wales eller Vermont». På tross av det reiste en britisk koloniminister, Leopold Amery, til Palestina i 1925, og (som han sa) «fortalte araberne rett ut at ‘det ikke var noen mulighet for endring’ i den britiske politikk» (Jewish Telegraph Agency).
Disse ordene inneholder (som Balfours tidligere uttalelse om at britisk politikk i denne sak var «endelig avgjort») det sentrale mysterium og den viktigste utfordring. I hvilket annet spørsmål i historien er en endring av politikk noensinne blitt erklært umulig? Denne politikk hadde blitt påvist å være umulig å oppfylle og katastrofal. Hvilken makt dikterte at den skulle følges under slike omstendigheter eller under alle omstendigheter? Ingen britisk eller amerikansk leder har noensinne forklart sine velgere, Parlamentet eller Kongressen om denne hemmelige kapitulasjon (i 1950-årene ble uttalelser som disse fra Balfour og Amery ofte framsatt i Amerika, som det vil bli vist). I løpet av dette tiåret fortsatte de vestlige politikere med å lykkønske seg selv med hva de hadde gjort, uanfektet av at prosjektet, «det nasjonale hjem», viste seg å være en fiasko. Lloyd George sa under bifall til et sionistisk publikum i London: «Jeg vokste opp med å lære mer i skolen om jødenes – enn om mitt eget lands historie.» Hans tid var ved å løpe ut, men kandidater til hans stilling ilte til med å erklære deres støtte til sionismen. En kommende statsminister, Ramsey MacDonald, som var forhindret fra å komme til dette møtet, sendte en erklæring om sin støtte til sionismen. Enda en, Stanley Baldwin, sluttet seg til kretsen av «venner» (skrev Weizmann). I Sør-Afrika så general Smuts «berettigelsen av sitt liv i arbeidet for jødene».
Lord Balfour betraktet sin deklarasjon som den største bedrift i sitt liv, og i 1925 dro han av sted og så for første gang det landet han privat hadde tuskhandlet for i tjue år. Han var (karakteristisk) en dårlig sjømann, og dukket blek fram fra sin kahytt ved ankomsten til Alexandria. I Tel Avis sa han (for å smigre) at guttene fra Herzliah-gymnaset «kunne ha vært fra Harrow» og at borgermesteren «kløktig kunne ha vært borgermesteren fra Liverpool eller Manchester», og han «innvidde» det enda ikke bygde Hebraiske Universitet. Han turnerte i Palestina under sterk bevoktning og sa at den hjertelige mottakelsen minnet ham om et valg «med alle på samme side». Så fortsatte han til Syria (imot Weizmanns inntrengende råd), der han i Victoria Hotell i Damaskus ble omringet av en arabisk menneskemengde som ville slå ham i hjel, hvoretter han hurtig (og fremdeles sjøsjuk) ble eskortert til sitt skip av en tallrik fransk kavalleristyrke, og reiste hjem til England.
J. M. N. Jeffries forteller hva som foregikk i Palestina i løpet av dette tiåret. Sionistene begynte å kjøpe opp arabisk jord (som under den talmudiske lov ikke under noen omstendigheter måtte selges tilbake til araberne). Araberne solgte dem glade litt jord, men kjente Toraen godt nok til ikke å gi fra seg så mye at Palestina noen sinne kunne bli tatt fra dem gjennom enkle oppkjøp (som den forenklede King-Crane-kommisjon hadde forutsett). Videre formerte araberne seg hurtig og gjorde det snart innlysende at sionistisk immigrasjon under alle tenkelige normale forhold aldri noensinne ville kunne skape en befolkning av tilnærmelsesvis samme størrelse. Fra starten var det klart, slik også alle erfarne observatører hadde uttalt, at araberne utelukkende kunne bli frarøvet landet under en ny verdenskrig.
Hensikten med å frarøve dem landet ble ikke innrømmet på det tidspunkt. Churchills Hvitebok fra 1922 foreslo til og med at de skulle få lov til å avholde valg i deres eget land! Weizmann forbød dette, og ble slik stilt «i den merkelige situasjon at det kunne synes som om han motsatte seg demokratiske rettigheter for araberne». Han klaget deretter over at araberne, som dro de innlysende konklusjoner fra hans nekting av å tillate valg, var ofre for «en bevisst fordreining av sionistiske mål».
Oppstandelsen i Palestina fikk den britiske regjering til å sende ut flere «til å undersøke» (og igjen kan man undre seg og spørre: Hvorfor? – hvis status var «ikke noen mulighet for endring» av den britiske politikk). Shaw- og Simpson-kommisjonene fulgte de tidligere King-Crane og Haycraft-kommisjonene, og når de første hadde sett kjensgjerningene med egne øyne, produserte de stort sett de samme rapporter. I denne anledning spør Weizmann klagende hvordan det kunne være at «når som helst en kommisjon kom ut til Palestina for å undersøke forholdene», så var det «en regel nesten uten unntak at slike administratorer, som begynte vennligsinnede, vendte seg mot oss i løpet av noen få måneder».
«Det nasjonale hjems» fiasko var så tydelig at selv politikerne begynte å trekke seg. Lloyd George fortalte offentlig i 1925 sionistene at «enhver politikk som gikk ut på ekspropriasjon eller noe som bare antydet det, bare ville sette forhindringer i veien for sionismen». Weizmann svarte straks: «Lloyd George vil tro meg når jeg sier at jødene er det siste folk i verden som ville bygge deres hjem på ryggen av andre. Jødene har lidd så mye under urettferdighet at de har lært deres lekse, og jeg kan forsikre Dem at araberne ikke vil lide skade fra vår side.» Atter legger «talen» opp til en sammenlikning med «gjerningen» som fulgte senere.
Men hva som enn skjedde i Palestina i løpet av dette tiår, var det underordnet det større formål å bevare kontrollen over politikerne i London og Washington, slik at «politikken» der fortsatt skulle være «umulig å endre». Dette – og ikke suksess eller fiasko for «det nasjonale hjem» i Palestina – var det avgjørende, og Weizmann seiret igjen til slutt.
I denne perioden måtte han ta seg av en større vanskelighet enn noen som var forårsaket av de vestlige politikere: Varslene og fiendtligheten i det «Jødiske Verdenssamfunn», som han og hans kolleger fra Russland hevdet å representere. De emansiperte (frigjorte) jøder kunne ha bidratt til effektiv motstand mot sionistene hvis de hadde dannet en antisionistisk organisasjon. De fryktet for å gjøre dette, og det ble deres ulykke. De ønsket ikke sionistisk nasjonalisme og en jødisk stat, men de ønsket det jødiske Mekka, det kulturelle og religiøse senter, og fryktet at uttrykket «antisionist» ville forstås som fiendskap imot dette. Weizmann trengte, uten å feile, gjennom dette svake sted på deres brynje.
Hele hans foretak i Palestina var da på sammenbruddets rand. «Mandatet» bestemte at den britiske regjering ville anerkjenne hans Sionistorganisasjon som en «passende jødisk organisasjon med det formål å gi råd og samarbeide om administrasjonen av Palestina» i saker som vedrørte «etableringen av det nasjonale hjem». Det var imidlertid en betingelse: Denne organisasjonen skulle «sammen med den britiske regjering ta skritt til å sikre samarbeid fra alle de jøder som er villige til å assistere med opprettelsen av ‘det jødiske nasjonale hjem’».
Ettersom store mengder av jøder åpenbart motsatte seg Weizmanns sionisme, kunne selv ikke han påstå at han talte på deres vegne. Derfor endret han sin hus-agitasjon fra kristne forværelser til jødiske, og reiste i åtte år omkring i verden i sin jakt på en løsning av dette problemet. Det store flertallet av Vestens frigjorte jøder motsatte seg bestemt ethvert prosjekt som kunne vise seg å være skapelsen av «en jødisk nasjon».
Så fant Weizmann gåtens løsning. Han satte sammen uttrykket «Ikke-sionistisk». Englands jøder holdt seg på avstand, men de amerikanske falt i fellen. «Ikke-sionistisk» syntes å tilby det beste fra begge verdener. Det ville gjøre det mulig for dem å motsette seg sionistisk nasjonalisme, samtidig som de støttet Jødisk-Mekka-ideen. I 1928 annonserte en gruppe jøder at den representerte «Ikke-sionistene», og at den ville samarbeide med Weizmann om «oppbyggingen av Palestina». På dette grunnlag stiftet Weizmann i 1929 «Det Utvidede Jødiske Agentur» (Jewish Agency), idet han deretter påsto at det ved å omfatte «ikke-sionister» levde opp til alle kravene i «Mandatet», og at han nå igjen representerte «alle jøder». Det dilemma Weizmann ble reddet fra, framgår av hans egne ord: Han sier at han betraktet den sionistiske situasjonen som «håpløs og hjelpeløs med mindre ikke-sionistene kom til hjelp».
Araberne så straks at dette «utvidede» jødiske agentur ville bli Palestinas sanne regjering, og intensiverte deres motstand. Resultatet ble at en britisk regjering omsider følte seg tvunget til å innrømme fiaskoen, og i 1930 anbefalte «Passfield White Paper» (Hviteboka) å suspendere sionistisk immigrasjon og å innskrenke Jødisk Agenturs autoritet. Den «avgjorte» politikk ble endret! Weizmann, som nå hadde fått sin autoritet styrket gjennom vervingen av «ikke-sionistene», slo straks til. Han ga audiens til den britiske statsminister, som nå het Ramsay MacDonald, og denne oppførte seg som en mann som er truet med en pistol. Han ikke bare tilbakekalte Hviteboka, men spurte underdanig Weizmann om hvem han kunne utnevne til å være den neste Høykommissær i Palestina.
Slik fortsatte sionistene med å legge år til deres herjinger. Hva disse politikerne fryktet, kan ingen si med sikkerhet. Deres selvbiografier er uten unntakelser tause omkring dette sentrale mysterium, og deres kapitulasjon er enestående i historien. MacDonalds kapitulasjon gjenetablerte prinsippet om at «politikken» i denne saken var «avgjort» og ikke sto til å endre, og gjennom de følgende tjue år ble dette det altoverskyggende prinsipp i all britisk og amerikansk utenrikspolitikk. Politikerne fra begge land betraktet øyensynlig Weizmann som utsending fra en makt som de ikke våget å være ulydige mot. Deres atferd minnet om den man kunne observere hos den afrikansk-innfødtes innpodede frykt for heksedoktoren.
MacDonalds underkastelse gjenetablerte situasjonen i London til den tidligere tilstand, men i Palestina fortsatte «det nasjonale hjem» en kunstig utvekst, som var presset inn i fiendtlig land, med å visne. På ti år var den jødiske befolkning vokst med mindre enn hundre tusen immigranter. Det skjedde en liten vekst i immigrasjonen i 1928, men den gjennomsnittlige årlige fraflytting utgjorde fram til 1932 nesten en tredjedel av tilflyttingen.
Det sionistiske eventyr var ved å styrte sammen, som alle kvalifiserte parter hadde forutsagt at det ville. Overlatt til deg selv ville verdens jøder tydeligvis aldri i noe større antall dreise til Palestina. Hvis begivenhetene fulgte deres naturlige forløp, ville den arabiske befolkning ganske klart forøke sitt overtall.
Men ikke noe skulle følge et naturlig forløp. På nettopp dette tidspunkt dukket den mystiske Hitler opp i Tyskland (og på samme tid Roosevelt i Amerika), og Andre Verdenskrig nærmet seg truende.
–> Kapittel 36 – Pressens merkelige rolle
<– Kapittel 34 – Lord Northcliffes rolle
<– Kapittel 33 – Ligaen til å framtvinge fred
<– Kapittel 32 – Verdensrevolusjonen igjen
<– Kapittel 31 – Et nett av intriger
<– Kapittel 30 – Det avgjørende slaget
<– Kapittel 29 – Houses ambisjon
<– Kapittel 28 – Balfours villfarelse
<– Kapittel 27 – «Protokollene»
<– Kapittel 26 – Dr. Herzls kjetteri
<– Kapittel 25 – Den sionistiske verdensorganisasjon
<– Kapittel 24 – Sionismens komme
<– Kapittel 23 – «Profeten»
<– Kapittel 22 – Direktørene
<– Kapittel 21 – Disraelis advarsler
<– Kapittel 20 – Planen
<– Kapittel 19 – Verdensrevolusjonen
<– Kapittel 18 – Napoleons forhør
<– Kapittel 17 – Den destruktive misjon
<– Kapittel 16 – Den messianske lengsel
<– Kapittel 15 – Talmud og ghettoene
<– Kapittel 14 – Den mobile regjering
<– Kapittel 13 – Vernet om loven
<– Kapittel 12 – Lyset og skyggen
<– Kapittel 11 – Den fariseiske føniks
<– Kapittel 10 – Den fariseiske fønix
<– Kapittel 9 – Fariseernes oppstigning
<– Kapittel 8 – Loven og edomittene
<– Kapittel 7 – Oversettelse av Loven
<– Kapittel 6 – Folket gråt
<– Kapittel 5 – Babylons fall
<– Kapittel 4 – Lenkene smis
<– Kapittel 3 – Levittene og loven
<– Kapittel 2 – Israels endelikt
<– Kapittel 1 – Begynnelsen på affæren
<– Innledning til Reeds bok