Etterord av Douglas Reed

Hvis denne boka har noe dystert over seg, skyldes det den grunnleggende karakter av selve historien den forteller. Den er ikke et speilbilde av min egen sinnstilstand. Jeg har skrevet med følelse, og det er følelsene hos en nålevende, en deltaker, et øyevitne, journalisten, som er blitt forhindret i sin profesjon, som etter min oppfatning skulle bestå i å tjene sannheten uten frykt eller fordommer, og ikke i å betjene særinteresser. Jeg har sett mer enn de fleste av vårt århundres begivenheter, og av de skjulte perverteringer som overgår nasjonale målsetninger. Jeg har via disse erfaringer oppdaget at langt fra alt inntraff gjennom tilfeldigheter, men etter en plan. Jeg har derfor skrevet en protest. Det er imidlertid en protest mot enhver undertrykkelse av sannheten – ikke en protest mot livet.

Det er en nålevende persons fortelling om historien som er i ferd med å bli skapt. Etter min tid vil det komme historikere som ut fra de bruddstykker de kan grave fram, vil fortelle historien i alle dens detaljer. Det kan sammenliknes med å skulle beskrive et menneskes vesen ut fra funnet av dets skjelett. De vil finne ut av ting som fortsatt er skjult for meg, og de vil generelt konkludere med at det hele var nødvendige forutsetninger for å nå fram til den nåværende tingenes tilstand (som, når det dreier seg om historikere, vanligvis anses for heller komfortabel). Mellom de to slags beskrivelser ligger sannheten – et eller annet sted. Min andel i den er i form av en levende protest fra en samtidig deltaker.

Alle disse hendelser er utvilsomt nødvendige forutsetninger for det endelige bilde, og om dette hersker det ingen tvil. Men noen av begivenhetene hadde ikke vært nødvendige da de fant sted, og dette er temaet i min protest. Bedre mål kunne ha vært nådd raskere uten disse begivenhetene, tror jeg. Jeg vet jo godt at alle sammenhenger ikke nødvendigvis er forståelige for oss dødelige, og jeg kan tenke meg at disse tilbakevendende prøvelser under Guds herredømme kan være nødvendige for menneskesjelens endelige befrielse. Men under det selvsamme styre må den troende protestere mot ugudelige hendelser når de finner sted.

Jeg overlater derfor den helt lidenskapsløse analyse til framtidas skribent, hvis kropp og sjel ikke er involvert. Han må i sitt laboratorium søke å forstå hva jeg har forholdt meg til i den levende historie. Jeg er en del av nået. «I historien synes kun den doktrinært nødvendige fortolkning å overleve,» (sa lord Macaulay) «da de ubekvemme og motstridende kjensgjerninger glemmes eller ignoreres.» På dette punkt vil denne nålevende skribent gå fri av kroken. Jeg har ikke ignorert noe som var meg bekjent, og jeg har presentert alt så sannferdig som jeg har maktet. Jeg har framstilt bildet av vårt århundre som det framsto for en person som levde med i det, og slik det som kunne gjemmes av offentlighetens masser, som kun fikk servert «fortolkningen», det som politikerne anså for å utgjøre det nødvendige.

Etter min vurdering ble en barbarisk overtro som fødtes i oldtidens Judea, næret gjennom århundrene av et mer eller mindre usynlig presteskap. Denne overtro er vendt tilbake i vår tid for å plage oss i form av en politisk bevegelse som støttes av stor rikdom og gjennom maktbaser i alle verdens store byer. To strategier har blitt benyttet: Revolusjon fra bunnen og korrupsjon fra toppen. Ved å utnytte disse strategiene er denne makten nådd langt i gjennomføringen av en fanatisk ambisjon om å oppnå verdensherredømmet, blant annet ved å sette nasjonene opp imot hverandre.

Jeg vet ikke om jeg er kvalifisert til å bedømme hva som er ondt. Jeg kan bare erkjenne hva jeg oppfatter som ondt. Kanskje tar jeg feil. Å tillegge noen en ondskap kan være selvforsterkende. Men jeg har under arbeidet med og forberedelsene til denne boka følt at jeg bevitnet ondskapen. Det er projisert krefter inn i det 20. århundre som synes å komme fra et fortidsuhyres grotte. Det er kreftene av reindyrket overtro. Jeg har hatt en fornemmelse av å ha vært i nærkontakt med eksistenser som Esekiel, som i en barbarisk tidsalder tenkte barbariske tanker. Jeg hadde en sterk opplevelse av et gjensyn med slike tanker i vår egen tid da jeg leste en bok av Sir Arthur Grimble, Pattern of Islands, også fra et geografisk område som først nylig har blitt løftet ut av barbarismen.

Den handler om forfatterens opplevelser som britisk øvrighetsperson i det 20. århundres begynnelse på en fjern øygruppe i Stillehavet, Gilbertøyene. De innfødte ble et britisk protektorat. Jeg har funnet en uhyggelig likhet mellom forbannelsene i Femte Mosebok, som utgjør Loven i den sionistiske nasjonalisme, og noen ord i en forbannelse rettet mot en steikeplass, slik de ble anvendt på disse øyene før englenderne ankom. Trollmannen mumler, mens han naken og i mørket før daggry sitter på huk foran sin fiendes ildsted og stikker i det med en pinne:

«Du vanviddets ånd! Du avføringenes ånd! Du ånd for å spise levende ting! Du råttenskapens ånd! Jeg dolker hans mats ild, denne mann Naewas ild! Støt vest for ham, du! Og støt øst for ham, du! Ram, som jeg dolker, ram ham med død! Kvel ham, gjør ham gal, vanære ham med råttenskap! Hans lever hever og hever. Den veltes rundt og rives i stykker! Hans innvoller hever og hever, de rives i stykker og fortæres! Han er rablende gal! Han er død! Det er fullbyrdet! Han er død, død, død! Han råtner!»

Sammenlikningen mellom dette og mange passasjer i Femte Mosebok og Esekiels Bok er lærerike i denne tidsalder da Talmud-Torah blir påberopt bokstavelig som Loven som påbyr gjerninger som Deir Yassin-massakren. Opplysningen i Jewish Encyclopedia om at Talmud undervises i den bokstavelige virkning av forbannelser er også relevant. Slike tekster trår alltid fram for mitt indre øye når politikere påberoper seg «Det Gamle Testamente». Hver gang jeg tenker på om de montro har lest det, og om de forstår forbindelsen mellom disse stykkene av overtro fra oldtiden og de nåtidige hendelser, som er frambrakt ved deres hjelp.

I min vurdering har vi å gjøre med en kraft som er sluppet løs på verden i det 20. århundre, mens dens ledere tenker i slike overtroiske baner. Hva kunne ellers dr. Chaim Weizmanns avsluttende og forpinte ord ha antydet «… Det gamle onde er gjenoppstått i en ny og mer forferdelig skikkelse». Bare dette element av mørk overtro kan, etter min vurdering, forklare den frykt som de jødiske masser gir etter for når de overgir seg til sionistisk nasjonalisme. De rakk nesten å bli befridd fra den i løpet av emansipasjonens århundre, og de kunne i løpet av enda femti år blitt involvert i menneskeheten, men er nå trukket tilbake i et fryktens grep. Atter følte jeg det som om jeg leste en beskrivelse av de ghettotilvante masser i de talmudiske områder, da jeg støtte på følgende beskrivelse fra tiden før protektoratet på Gilbertøyene:

«En mann som hadde seksti generasjoner med redselsbefengt tro hviskende i sitt blod … var et lett bytte for døds-magien … generasjoner og atter generasjoner av trollmenn, som med viljekraft utbredte ondskap, og mennesker som fryktet deres makt, hadde levd på disse øyene. Den oppsparte redsel som bodde i deres overbevisning hadde gjennom tiden oppnådd en tyngde og skyggevirkning, en iboende mørk kraft, som hvilte over alle ting. Det var menneskenes tanker, enda sterkere enn spøkelser, som plagde menneskenes boliger. Man følte at nesten alt kunne skje i en slik stemning.»

«Det var menneskets tanker, enda sterkere enn spøkelser, som plaget menneskenes boliger.» På meg virket disse ordene å passe på situasjonen for de jødiske menneskemasser, som med mer enn seksti generasjoners påvirkning fra slike forestillinger som hvilte på deres skuldre ved slutten av siste århundre (det 20.) ble halt bort fra lyset og inn i stammekultens dystre mørke. Atter forekom det meg at den frigjørelse som kunne ha lyktes, ble beskrevet så godt med følgende ord, som kom fra en gammel kvinne fra Gilbertøyene, som husket den tidligere tid:

«Lytt til stemmene fra folket i deres hytter. Vi arbeider i fred, vi taler sammen i fred, for vredens tid er forbi … Livet i våre landsbyer er blitt vakkert nå, da det ikke lengre drepes, og da det ikke lengre er krig.» Disse ord minner igjen sterkt om Jeremias’ klagende lengsel etter Israels forsvunne lykke («din ungdoms vennlighet, dine forlovelsers kjærlighet») i hans anklage mot «det forræderske Juda».

Mens jeg undersøkte denne gamle overtro og dens gjenfødelse som en politisk makt i vårt århundre, fikk jeg etter hvert følelsen av å ha kontakt med et levende, ondt vesen. Den destruktive revolusjon er etter min oppfatning en del av dette, og jeg kunne ha skrevet akkurat som den amerikanske diplomat Frank Rounds junior gjorde i sin dagbok for 2. juledag 1951: «I Moskva føler du at ondskapen eksisterer som noe nærværende – som et vesen.»

Denne bevegelsen i det 20. århundre, som jeg opplever i form av et ondt, forfølgende vesen, involverer alle oss nålevende, jøder så vel som ikke-jøder, og de fleste av oss vil oppleve prosessens avslutning. Med hensyn til denne avslutning uttalte Bernard J. Brown bekymret: «Selvfølgelig må vi bli fryktet og etter hvert også hatet, hvis vi fortsetter med å suge opp alt det Amerika tilbyr oss og allikevel avviser å bli amerikanere, akkurat som vi alltid har avvist å bli russere eller polakker.»

Denne uttalelsen henvender seg til alle land i Vesten, ikke bare til Amerika, men Brown tok feil. Det han forutsatte, er noe som talmudistene ikke kan oppnå. Hat er noe de har monopol på, og det er deres helt eksklusive trosbekjennelse. De kan ikke overtale kristne og ikke-jøder til å skulle hate jøder. De hatefulle ting som Vesten har bedrevet i dette århundre, skjedde alene ved talmudisk oppmuntring. Hat og hevn inngytes ikke fra fødselen blant vesterlendinger, og deres religion forbyr begge deler. Undervisningen i hat som del av en religion forekommer utelukkende hos de fundamentalistiske Tora-Talmudister i de revolusjonære områder i Palestina og fra de av Vestens større byer, hvor de har slått seg ned. Intet vestlig menneske ville snakke som en sionistleder gjorde ved et jødisk møte i Johannesburg i mai 1953: «Det udyr, som kalles Tyskland, kan man ikke ha tillit til. Tyskerne må aldri få tilgivelse og jødene må aldri ha noen kontakt eller omgang med tyskerne.»

Slik kan verden ikke leve, og av den grunn må denne tåpelige plan til sist mislykkes. Det er dette kjetteri som Kristi lære framfor alt tilbakeviste. Det er denne plan som Vestens politiske ledere har latt seg bruke til siden Balfour for kun femti år siden begynte å føre nasjonal politikk etter dens forskrifter.

Når den tilstundende kulminasjonen er overstått, vil denne kjetterske ideologi som er påført Vesten fra de talmudiske sentrene i Russland, forsvinne. Som forfatter nærer jeg et håp om at den vil forsvinne hurtigere og med tilsvarende mindre ulykke for alle involverte jo flere det er som forstår hva som har foregått de siste femti år.

«For det er intet skjult, som ikke skal bli synlig, og intet gjemt bort, som ikke skal bli kjent og komme fram i lyset.» (Lukas 8:17).

Douglas Reed, 1956

---

<– Kapittel 46.3 – Kulminasjonen – Kulminasjonens år
<– Kapittel 46.2 – Kulminasjonen – Den sionistiske stat
<– Kapittel 46.1 – Kulminasjonen – Revolusjonen
<– Kapittel 45 – Den jødiske sjel
<– Kapittel 44 – Verdensinstrumentet
<– Kapittel 43 – Den sionistiske stat
<– Kapittel 42 – Den talmudiske hevn
<– Kapittel 41 – Revolusjonen utvider seg
<– Kapittel 40 – Invasjonen av Amerika
<– Kapittel 39 – Bevæpningen av Sion
<– Kapittel 38 – Det lille landet langt borte
<– Kapittel 37 – Ledere, messiaser og masser
<– Kapittel 36 – Pressens merkelige rolle
<– Kapittel 35 – Det nasjonale hjem
<– Kapittel 34 – Lord Northcliffes rolle
<– Kapittel 33 – Ligaen til å framtvinge fred
<– Kapittel 32 – Verdensrevolusjonen igjen
<– Kapittel 31 – Et nett av intriger
<– Kapittel 30 – Det avgjørende slaget
<– Kapittel 29 – Houses ambisjon
<– Kapittel 28 – Balfours villfarelse
<– Kapittel 27 – «Protokollene»
<– Kapittel 26 – Dr. Herzls kjetteri
<– Kapittel 25 – Den sionistiske verdensorganisasjon
<– Kapittel 24 – Sionismens komme
<– Kapittel 23 – «Profeten»
<– Kapittel 22 – Direktørene
<– Kapittel 21 – Disraelis advarsler
<– Kapittel 20 – Planen
<– Kapittel 19 – Verdensrevolusjonen
<– Kapittel 18 – Napoleons forhør
<– Kapittel 17 – Den destruktive misjon
<– Kapittel 16 – Den messianske lengsel
<– Kapittel 15 – Talmud og ghettoene
<– Kapittel 14 – Den mobile regjering
<– Kapittel 13 – Vernet om loven
<– Kapittel 12 – Lyset og skyggen
<– Kapittel 11 – Den fariseiske føniks
<– Kapittel 10 – Den fariseiske fønix 
<– Kapittel 9 – Fariseernes oppstigning
<– Kapittel 8 – Loven og edomittene
<– Kapittel 7 – Oversettelse av Loven
<– Kapittel 6 – Folket gråt
<– Kapittel 5 – Babylons fall
<– Kapittel 4 – Lenkene smis
<– Kapittel 3 – Levittene og loven
<– Kapittel 2 – Israels endelikt
<– Kapittel 1 – Begynnelsen på affæren
<– Innledning til Reeds bok

Share on Facebook