Nå er alle Douglas Reeds kapitler fra Kontroversen om Sion lagt ut på min blogg. I tillegg har jeg slått dem sammen i en pdf-fil, som i tillegg har innholdsfortegnelse, bibliografi og navneliste. I tillegg inneholder pdf-boka også Jürgen Grafs Appendiks, som pga. størrelsen har blitt lagt til slutten i boka. Kontroversen om Sion kan lastes ned HER.
Dersom noen oppdager feil som bør rettes, setter jeg stor pris om jeg får beskjed om det. Fortsett å lese «Kontroversen» – Avslutning
Hvis denne boka har noe dystert over seg, skyldes det den grunnleggende karakter av selve historien den forteller. Den er ikke et speilbilde av min egen sinnstilstand. Jeg har skrevet med følelse, og det er følelsene hos en nålevende, en deltaker, et øyevitne, journalisten, som er blitt forhindret i sin profesjon, som etter min oppfatning skulle bestå i å tjene sannheten uten frykt eller fordommer, og ikke i å betjene særinteresser. Jeg har sett mer enn de fleste av vårt århundres begivenheter, og av de skjulte perverteringer som overgår nasjonale målsetninger. Jeg har via disse erfaringer oppdaget at langt fra alt inntraff gjennom tilfeldigheter, men etter en plan. Jeg har derfor skrevet en protest. Det er imidlertid en protest mot enhver undertrykkelse av sannheten – ikke en protest mot livet.
Det er en nålevende persons fortelling om historien som er i ferd med å bli skapt. Etter min tid vil det komme historikere som ut fra de bruddstykker de kan grave fram, vil fortelle historien i alle dens detaljer. Det kan sammenliknes med å skulle beskrive et menneskes vesen ut fra funnet av dets skjelett. De vil finne ut av ting som fortsatt er skjult for meg, og de vil generelt konkludere med at det hele var nødvendige forutsetninger for å nå fram til den nåværende tingenes tilstand (som, når det dreier seg om historikere, vanligvis anses for heller komfortabel). Mellom de to slags beskrivelser ligger sannheten – et eller annet sted. Min andel i den er i form av en levende protest fra en samtidig deltaker. Fortsett å lese Kontroversen – Etterord
Årene 1952-56 brakte Vestens folk stadig nærmere til å betale regningen for den støtten som deres ledere gjennom to generasjoner og to verdenskriger hadde gitt til revolusjonen og til sionismen. De var ved å bli trukket inn i to kriger som forutsigelig ville smelte sammen til én krig, som ville tjene et enkelt dominerende mål. På den ene siden var de av sine politikere og partier blitt forpliktet til å bevare den sionistiske stat, hvis erklærte formål var å øke sin befolkning med «tre eller fire millioner mennesker» på «ti til femten år»; det betydde krig. På den andre siden ble de daglig tilvent tanken at det var deres skjebne og plikt å ødelegge kommunismen, som hadde oversvømt halvparten av Europa da Vesten åpnet slusene; det betydde også krig. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 46.3
I disse årene viste den lille staten seg, som misvisende kalles «Israel», å være uten sidestykke i historien. Den ble, som det var planlagt, regjert, etablert og hovedsakelig befolket av ikke-semittiske jøder fra Russland; folk som nedstammet fra khazarer. Grunnlagt som den var på en judeisk stammetradisjon fra oldtiden, som disse menneskene ikke på noen måte kunne være blodsbeslektet med, utviklet den brutale sjåvinismen som ble basert på en bokstavelig fortolkning av levittenes lov fra oldtidens Juda. Da det ble snakk om en ganske liten og nydannet stat, hadde den ikke selv utviklet et naturlig grunnlag for liv, men eksisterte helt fra begynnelsen av på den rikdom og de våpen som dens mektige støtter kunne presse ut av de store vestlige land. I disse årene overgikk den lille staten historiens mest stridbare feltherrer i krigerske utfall og handlinger. Regjert som den ble av menn av samme avstamning som dem som utøvde terror i Polen og Ungarn, truet den daglig de sju semittiske nabofolk med den ødeleggelse og underkuelse som det levittiske presteskap hadde foreskrevet dem i Femte Mosebok.
«Israel» gjorde dette i demonstrativ tillit til at dets makt i de vestlige hovedsteder var tilstrekkelig til å avholde regjeringene der fra noen gang å nekte dem noe, og til muligheten for å kunne kreve deres støtte under alle tenkelige omstendigheter. Det oppførte seg som om Amerika i særdeleshet var dets koloni, og dette lands handlinger var helt i overensstemmelse med denne forestilling. Innenfor dets grenser var lovene imot frafall og raseblanding de samme som den svært siterte Hitlers. Utenfor dets grenser var det horder av subsistensløse arabere som det hadde drevet ut i villniset, og hvis antall ved naturlig tilvekst steg til nesten en million i løpet av disse åtte år. Disse folk ble gjennom deres påtvungne verters gjentatte røvertokter og massakrer minnet om at Deir Yassin-skjebnen var en nærværende mulighet: «å ødelegge fullstendig mann, kvinne og barn … spar intet levende som trekker pusten». De vestlige land, Israels skapere, mumlet bebreidelser, mens de sendte landet penger og midler til krig, som de ellers hevdet å avsky. Således hadde de, liksom Frankenstein, skapt en destruktiv kraft som de ikke kunne kontrollere. Fortsett å lese Kontroversen – kapittel 46.2
Denne bok ble første gang skrevet mellom 1949 og 1952, og ble så omskrevet i 1953-56, og det avsluttende kapittel ble skrevet i oktober og november 1956. Det var et passende tidspunkt til å oppsummere talmudisk sionismes innflytelse på menneskelivet; for nettopp femti år, eller halvparten av «det jødiske århundre», hadde gått fra den dagen da den først brøt fram på den politiske overflate, etter å ha vansmektet i omkring 1800 år.[1] Det britiske tilbudet om Uganda i 1903, var den første offentlige tilkjennegivelse av at vestlige politikere i hemmelighet forhandlet med «den jødiske makt» som en selvstendig enhet. Balfours mottakelse av Weizmann i et hotellrom i 1906, etter at sionistene hadde avvist tilbudet om Uganda, kan nå ses som det neste skritt, og det første skritt på den skjebnesvangre veien til fullstendig involvering i Palestina-sionismen.
I 1956 var Revolusjonen (som jeg velbegrunnet anser for å være talmudisme i vår tid) også omkring femti år gammel – regnet fra de revolusjonære utbrudd som fulgte Japans seier over Russland i 1905) og en permanent faktor i vår daglige tilværelse (dens røtter går selvfølgelig tilbake til 1848 og til den franske revolusjon, og videre til Weishaupt og til revolusjonen i England, og til Cromwell).
Endelig var 1956 året for enda et presidentvalg i Amerika, og dette ble, mer åpenlyst enn de foregående, avholdt under sionismens lammende press. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 46.1
De første femti år av «det jødiske århundre» har hatt sin naturlige virkning på den jødiske sjel, som nok en gang er i vilt opprør. Årene har skapt sjåvinister ut av en folkemasse av jøder, som for 150 år siden virket som om de var oppsatte på å ta del i den øvrige menneskehetens vilkår. De er nå igjen brakt i fangenskap (jødenes tilbakevendende «fangenskap» var alltid et fangenskap under deres egne «eldste» og disses trosbekjennelse, og ikke under fremmede herskere). Under det sionistiske fangenskap og under press fra deres «eldste» har de blitt omdannet til den mest eksplosive kraft i verdens skrevne historie. Dette århundrets historie med dets kriger og revolusjoner og med den endelige slutning på dramaet som fortsatt venter oss, er historien om talmudisk sjåvinisme, som igjen har sin rot i Femte Mosebok.
Selve ordet, sjåvinisme, betyr en overdrevet følelse. Nicolas Chauvin var den soldaten hos Napoleon som gjennom bombastisk og utøylet entusiasme for keiseren brakte patriotisme i miskreditt, selv på en tid da patriotisk begeistring var alminnelig. Allikevel er ordet utilstrekkelig for å beskrive virkningen av talmudisk sionisme på den jødiske sjel. Intet annet ord enn «talmudisme» finnes for denne enestående og grenseløse fanatisme.
I 1933 skrev Bernard J. Brown: «Det å være bevisst jødisk er den usleste form for sjåvinisme, for det er sjåvinisme som er basert på falske forutsetninger.» Forutsetningene er de som finnes i Talmud-Tora; nemlig at Gud lovte en bestemt stamme imperial overhøyhet over verdens øvrige folkeslag, som skulle være slaver, samt en eksklusiv arverett til den neste verden som betaling for nøye overholdelse av en lov som er basert på blodoffer og utslettelse eller slaveri av de mindreverdige arter, som står utenfor denne lov. Hvorvidt «talmudisk sjåvinisme» eller «sionistisk sjåvinisme», og jeg tror at begge disse uttrykk er mer korrekte en Browns «jødisk sjåvinisme», er, eller ikke er, «den usleste form» for sjåvinisme, har disse femti år i hvert fall vist at det er den mest voldsomme typen som menneskeheten har kjent til. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 45
Andre Verdenskrig frambrakte et tredje resultat i tillegg til dens fremme av revolusjonen i Europa og til etableringen av den sionistiske stat med makt, nemlig det andre forsøket på å bygge strukturen til en «verdensregjering», på hvilket alter Vestens nasjoner skulle ofres. Dette er det endelige sluttprodukt som kommunismens og sionismens parallelle prosesser tydeligvis sikter mot å nå. Ideen dukket opp for første gang i Weishaupts papirer, tok livskraftig form i løpet av det 19. århundre og ble framlagt i alle detaljer i Protokollene fra 1905. Under Første Verdenskrig var dette den sentrale idé bak alle de andre ideer som House og dennes medsammensvorne «lot sive inn i sinnet» på president Wilson, og som de forsøkte å få ham til å føle at var «hans egne». Den tok deretter form, først som «Ligaen til å framtvinge fred» og ved krigens slutt som «Folkeforbundet».
Den opplevde således sin første og delvise gjennomføring, slik det var tilfelle med alle dens støtte-ideer, under en stor krigs forvirrings-fase, og det vil si den siste del av kampfasen og den tidligste del av etterkrigsfasen. Den var aldri før krigen blitt framlagt for de folkeslag som ble innviklet i krigen, og disse folkeslag fikk heller aldri forelagt noen velbegrunnet forklaring på ideens natur og formål. Under krigens «nødrett» tok «første-diktatorene» folkenes tilslutning for gitt. Det eneste uttrykk for en offentlig mening som noen sinne framkom, var De Forente Staters Kongress’ øyeblikkelige avvisning av å ha noe som helst å gjøre med den, etter at tåka fra Første Verdenskrig hadde lettet. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 44
Etter at Revolusjonen hadde spredt seg til den halvparten av Europa som hadde blitt holdt åpen for den av de vestlige allierte, gjorde den enda en ting: Som en slange som biter, støtte den ut en tunge som nådde til Europas sørkyst, videre over Middelhavet og inn i et lite land ved navn Palestina. Pengemidlene, utstyret, annet som fulgte med og beskyttelse ble levert av Vesten, men Revolusjonen leverte de to avgjørende bestanddeler til den sionistiske stat: menneskene til å erobre den – og våpnene som ville garantere erobringen.
Vesten lukket øynene for det, men den sionistiske stat var til syvende og sist Revolusjonens verk, og Revolusjonen oppfylte på denne måten den levittiske doktrine om «tilbakevending». Disse hendelsene i Europa og i Arabia ble de eneste «landevinninger» som framkom som resultat av Andre Verdenskrig. I de tidlige stadier av denne hadde «første-diktatorene» igjen, som i Første Verdenskrig, bedyret offentlig at det ikke fantes den minste hensikt om å erobre land. Resultatet av disse to utviklingene ble at man i det todelte Europa og i det todelte Palestina etterlot to permanente sprengsatser til en ny krig. De kunne på et hvilket som helst tidspunkt detoneres av enhver som kunne tenkes å se sin fordel i å starte en Tredje Verdenskrig. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 43
Tross protester fra de ansvarlige amerikanske ministre, Hull og Stimson, og fra embetsmennene i det engelske utenriksdepartementet, endte Andre Verdenskrig med en «hevnens fred»; eller (ettersom hevn er motsetningen til, og aldri kan frambringe fred) nærmere en hevn som la grunnen til en ny krig.
De to «første-diktatorer» i Vesten, Roosevelt og Churchill, tok ansvaret for hevnen, for selv om de begge seinere la fra seg ansvaret for den, underskrev de begge stiftelsesdokumentet for den: nemlig Jalta-konferansens Protokoll. Ifølge dette dokument forente Vesten seg med det barbariske Østen for å nedkalle en barbarisk hevn over Europa. Hensikten med dette kapittel er å finne fram til hvor det opprinnelige ansvaret for dette skal plasseres (for innrømmelser av at de handlet etter oppmuntring fra – eller under press fra – en skyggeaktig tredjemann, eller i uvitenhet om hva de underskrev, finnes blant begge mennenes uttalelser. Her vises den egentlige maktesløshet hos disse tilsynelatende allmektige krigstids-herskere). Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 42
Andre Verdenskrig fulgte mye tydeligere enn den første den utvikling som hadde blitt forutsagt i Protokollene fra 1905. De fortumlede folkemassene utøste ødeleggelse og hevn over hverandre, ikke for å frelse seg selv, men for å fremme en plan om altomfattende slavebinding under en despotisk «verdensregjering». De krigsmål som ble erklært ved starten («befrielse», «frihet», tilintetgjørelse av «militarisme», «nazisme», «fascisme», «totalitært diktatur og liknende) ble ikke nådd. Tvert imot ble det areal der slike tilstander hersket, sterkt utvidet.
Lenin skrev i sine Samlede Verker: «Verdenskrigen (1914-1918) vil oppleve etableringen av kommunisme i Russland. En kommende verdenskrig vil utvide dens kontroll over Europa. Og en tredje verdenskrig vil være nødvendig for å utvide kontrollen til hele verden.» Den midterste setning i denne forutsigelse ble så godt som bokstavelig oppfylt gjennom Andre Verdenskrigs resultat. Revolusjonen utvidet sine grenser til midten av Europa og ble ved det i stand til å utvide sin militære kontroll over hele Europa, i det minste i forhold til utbrudd av en eventuell ny krig. I 1956 fortalte den amerikanske general Gruenther, som da bar tittelen «Supreme Allied Commander» – en tittel som åpenbart hadde blitt gjort permanent av en «første-diktator» under krigen – til en vesttysk avis at «hvis det skulle komme til en landkrig, er vi selvfølgelig ikke sterke nok til å holde den nåværende front i Europa». Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 41