Kapittel 13 – Vernet om loven

Sions historie fra begynnelsen faller i fem atskilte faser: levittenes, fariseernes, talmudistenes, mellomspillet «emansipasjonen» og sionismens. Denne fortelling har nå nådd sin tredje fase.

Den levittiske fasen var det isolerte Juda Rike, «fangenskapet» i Babylon og «tilbakevendingen», «Moseloven» ble skapt og gjennomtvunget. Den fariseiske fase som fulgte, og som falt noenlunde sammen med det romerske overherredømme i provinsen Judea, endte med den andre ødeleggelsen av Jerusalem, spredningen av de siste judeere, fariseernes overherredømme og «regjeringens» tilbaketrekning til dens nye «senter» i Yavne.

Den tredje talmudiske fasen var den lengste, for den varte sytten hundre år fra 70 e.Kr., til omkring 1800 e.Kr. I dette tidsrommet kom jødene til Vesten, og fra en rekke sentre arbeidet «regjeringen» utrettelig for å holde den spredte nasjon under kontroll, underkastet Loven og atskilt fra andre folkeslag.

Da tiden for den vestlige sivilisasjons og kristendommens oppstandelse var sammenfallende, var det uunngåelig at kristendommen spesifikt (og ikke bare «hedninger» i alminnelighet eller «fremmede» eller «andre guder») ble hovedmålet for lovens ødeleggelses-bud. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 13 →

Share on Facebook

Kapittel 12 – Lyset og skyggen

Før Jerusalem falt i året 70 e.Kr., passerte to selskap med reisende gjennom byens porter. Disiplene brakte menneskeheten et nytt budskap, før kristendommen var blitt til. Fariseerne, som forutså den skjebnen de hadde brakt over Jerusalem, flyttet til et nytt hovedkvarter, hvorfra den herskende sekt kunne utøve sitt herredømme over «jødene» (som det tidligere hadde skjedd fra Babylon).

Disse to små grupper med reisende var foregangsmennene for grupperinger av lys og mørke, som en mann og hans skygge alltid har gått gjennom århundrene og alltid vestpå.

«Vestens» krise i dag springer ut av disse to gruppenes avreise fra det dødsdømte Jerusalem for nitten århundrer siden, for de to gruppene bar ideer inn i Vesten, ideer som aldri kunne forenes. Den ene måtte seire over den andre før eller senere, og vår generasjon er vitne til den store kampen for den destruktive idés seier. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 12 →

Share on Facebook

Kapittel 11 – Den fariseiske Føniks

Så kommer det velkjente, gjentatte paradoks. Judeas katastrofe, som fulgte i løpet av få tiår etter Jesu død, ble fariseernes triumf, for det gjorde dem til eneherskere innenfor jødedommen. Ved Jesu korsfestelse ble de kvitt en «profet og drømmer» som ville ha forstyrret deres lov. I de få år Judea hadde tilbake, kvittet de seg med alle andre partier som konkurrerte med dem om makten under denne lov.

Ifølge Jewish Encyclopedia fant fariseerne etter Jesu død «en støtte og venn» i den siste heroiske kongen av Judea, Agrippa I. Agrippa hjalp dem med å bli kvitt saddukeerne, som forsvant ut av det jødiske bildet og etterlot tøylene i hendene på fariseerne [hvis beklagelser over den edomittiske linje synes heller ubegrunnede; Oversetter]. De fikk derfor hele makten i Jerusalem akkurat som levittene etter splittelsen mellom Juda og Israel, og akkurat som det skjedde ved den tidligere anledningen, fulgte katastrofen straks etter. Idet de reiste seg som en fugl føniks  fra asken, gjentok fariseerne levittenes historie. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 11 →

Share on Facebook

Kapittel 10 – Mannen fra Galilea

Da Jesus ble født hersket det blant jødene en sitrende forventning om at et vidunderlig menneske snart ville dukke opp. De lenget etter et bevis på at Jehova hadde til hensikt å oppfylle pakten med sitt utvalgte folk, og de skriftlærde hadde, som reaksjon på denne folkelige forventning, gradvis innført ideen om den salvede, Messias, som skulle komme og oppfylle avtalen i skriftene.

Targam, rabbinernes kommentar til Loven, sa: «Hvor er han vakker, Messias, kongen, som skal oppstå av Judas hus. Han vil spenne sverdet om lendet og dra i kamp mot sine fiender og mange konger vil bli slått i hjel.»

Denne teksten viser hva jødene var blitt stilt i utsikt. De forventet en militant, hevnende Messias (i stil med «alle Egypts førstefødte» og ødeleggelsen av Babylon), som ville knuse jødenes fiender «med en jernstang» og «slå dem i stykker som en leirkrukke». Som ville bringe dem herredømme over denne verden og den bokstavelige oppfyllelsen av stammens lover. For det var det generasjoner av fariseere og levitter hadde forutsagt. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 10 →

Share on Facebook

Kapittel 9 – Fariseernes oppstigning

Disse fariseerne, som dannet det største politiske partiet i den lille romerske provins, Judea, besto av den dominerende indre krets, tidligere representanter for det levittiske presteskap. De hadde gjort seg til bærere av den levittiske idé i dens mest fanatiske form, slik den hadde funnet uttrykk hos Esekiel, Esra og Nehemias; de hadde sverget «streng lydighet mot levittisk renhet», sier «Jewish Encyclopedia.

Slik som det var lyktes levittene i å seire over de protesterende israelitter og avskjære Juda fra dets naboer, slik var deres etterfølgere, fariseerne, parate til å knuse et hvert forsøk på å gjeninnsette judeerne i menneskeheten. De var den destruktive idés voktere, og det neste kapittel i Sions historie skulle bli historien om deres seier. Akkurat som i levittenes tilfelle, skulle bakgrunnen her være Jerusalems ødeleggelse.

Blant prestene selv var det gjennom generasjonenes løp oppstått noe av et opprør mot de konstante endringer av Loven, som var begynt med Esekiels og Esras skole. Disse prester hevdet at Loven nå var uforanderlig og ikke kunne «omtolkes» mer. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 9 →

Share on Facebook

Kapittel 8 – Loven og edomittene

Mens de jødiske skrifter på en samlet måte var på vei, oversatt fra de aleksandrinske jøder til grekerne og deretter til de andre hedninger, fulgte persiske, greske og romerske herskere etter hverandre i lille Judea.

Disse kaotiske århundrene brakte periodens andre viktige begivenhet med seg: edomittenes tvangsomvendelse til jehovaismen («jødedommen» er et ord som øyensynlig først ble anvendt av den jødiske historiker Josefus til å betegne Judeas kultur og livsstil, likesom «hellenisme» beskriver grekernes, og opprinnelig hadde det ingen religiøs sidebetydning. I mangel av et bedre ord vil det nå bli brukt i denne boka til å identifisere den rase-religion som var blitt etablert av levittene ved deres perversjon av den «Mosaiske Lov»).

Man har kun historiske opptegnelser om én ytterligere masse-omvendelse til jødedommen, og den fant sted åtte-ni århundrer senere og var av avgjørende betydning for vår generasjon, som vi skal se. Individuell omvendelse var derimot alminnelig i denne perioden, og det ble tilsynelatende tilskyndet, selv av rabbinerne, for ifølge Sankt Matteus sa Jesus bebreidende til de skriftlærde og fariseerne at de «reiser over sjø og land for å få én tilhenger». Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 8 →

Share on Facebook

Kapittel 7 – Oversettelse av Loven

Den viktigste hendelsen i de neste fire hundre år var (som det skulle vise seg) den første oversettelsen av de judeiske skrifter (senere kjent som Det Gamle Testamente) til et fremmed språk, gresk. Dette satte (og setter stadig) «hedningene» i stand til å bli delvis kjent med loven, som bestemte deres egen slavebinding og ødeleggelse, og samtidig jødenes overherredømme. Hadde det ikke vært for denne oversettelsen, ville jødedommens natur ha forblitt et spørsmål om gjetninger, mens oversettelsen gjorde det til et spørsmål om vitnesagn og beviser.

Av denne grunn er det ved første øyekast overraskende at oversettelsen noensinne ble lagd (ifølge tradisjonen av syttito jødiske lærde i Alexandria mellom 275 og 150 f.Kr.). Dr. Kastein forklarer at det ble gjort «med det spesifikke mål å gjøre den forståelig for grekerne. Dette førte til forvrengning og ordkløveri, endring av betydninger og mange tilfeller av å sette generelle uttrykk og ideer i stedet for uttrykk som var av rent lokal og nasjonal karakter». Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 7 →

Share on Facebook

Kapittel 6 – Folket gråt

De første som kom til å merke virkningen av den mosaiske lov som levittene var ved å utvikle i Babylon, var samaritanene, som i 538 f.Kr. ønsket de judeerne (jødene) som kom tilbake til Jerusalem, hjertelig velkommen, og som bevis på deres vennskap tilbød å hjelpe til med å gjenoppbygge tempelet som ble ødelagt i 596 f.Kr. Etter levittenes ordre ble samaritanene skarpt avvist, og på grunn av denne uforskammede fiendtlighet ble gjenoppbyggingen av tempelet forsinket inntil 520 f.Kr. (Striden med samaritanene fortsatte i århundrer, inntil våre dager, da de er blitt redusert til noen få dusin sjeler.)

Den vennlige fremferden viser at judeernes nye «Lov» var ukjent for deres naboer, som ble forbløffet over denne avvisning. Loven synes å ha vært likeså ukjent og likeså lite forstått av judeerne selv i dette tidsrom. Lovens bøker var stadig ved å bli samlet i Babylon, og på tross av hva prestene måtte ha fortalt dem, var de på dette tidspunkt sikkert ikke klar over at de skulle atskilles rasemessig så vel som religiøst fra deres medmennesker.

Avvisningen av samaritanene ga det første glimt av hva som skulle følge deretter. Samaritanene var israelitter, sannsynligvis av blandet blod. De dyrket Jehova, men anerkjente ikke Jerusalems overhøyhet, og ville alene av den grunn ha pådratt seg levittenes hat, da levittene i dem så en fare for en israelittisk vekkelse, og mulighet for at Juda kunne bli oppslukt av dem. Så samaritanene ble bannlyst. Selv ved å ta imot så mye som et stykke brød fra en samaritan, brøt judeerne alle levittenes forskrifter og besmittet seg på det frykteligste. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 6 →

Share on Facebook

Kapittel 5 – Babylons fall

Før «Moseloven» rakk å få innvirkning på andre folkeslag, oppsto en begivenhet i 536 f.Kr., som ville komme til å danne mønsteret for det tjuende århundre e.Kr.: – Babylons fall.

Likheten mellom begivenhetene i nåtiden (dvs. det mønster som tegner seg ved utgangen av de to verdenskrigene) og Babylons fall, er for stor til at den kan være tilfeldig, og den kan nå påvises å være skapt med fullt overlegg. Vestens mennesker i vårt århundre er ikke klar over det, men de har blitt regjert under «judeisk lov», ikke under deres egne lover, av de krefter som har kontrollert regjeringene.

De som opptrer og sluttresultatene ligner hverandre i alle tre tilfeller. På den ene siden av scenen finner vi den fremmede hersker, som har undertrykt og krenket judeerne (eller i dag jødene). I Babylon var det «Kong Belsassar». I første Verdenskrig var det den russiske tsar. I den andre var det Hitler. Overfor denne «forfølger» står den fremmede suverene makt, befrieren. I Babylon var det kong Kyros av Persia. I det andre tilfellet var det herr Balfour. I det tredje var det president Truman. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 5 →

Share on Facebook

Kapittel 4 – Lenkene smis

Den babylonske episoden var avgjørende i sine konsekvenser, både for den lille judeiske stammen den gang, og for den vestlige verden i dag.

I denne perioden oppnådde levittene ting som skulle få vedvarende betydning i folkeslagenes liv. De føyde fire bøker til Femte Mosebok og skapte således en rasebasert, religiøs, intolerant lov som, hvis den kunne tvinges igjennom, ville avskjære judeerne (jødene) fra resten av menneskeheten for tid og evighet. Ved eksperimentet i Babylon fant de på måter til å tvinge den gjennom, dvs. å holde deres tilhengere atskilt fra dem de bodde iblant. De vant seg autoritet blant dem som hadde tatt dem til fange, og til slutt «rev de deres hus ned» og «ødela det fullstendig». Eller, hvis det ikke skjedde i virkeligheten, så ga de denne versjonen av historien videre til en ettertid som aksepterte den, og som etter hvert begynte å se disse folk som en uimotståelig kraft. Fortsett å lese Kontroversen – Kapittel 4 →

Share on Facebook