Kapittel 9 – Fariseernes oppstigning
Disse fariseerne, som dannet det største politiske partiet i den lille romerske provins, Judea, besto av den dominerende indre krets, tidligere representanter for det levittiske presteskap. De hadde gjort seg til bærere av den levittiske idé i dens mest fanatiske form, slik den hadde funnet uttrykk hos Esekiel, Esra og Nehemias; de hadde sverget «streng lydighet mot levittisk renhet», sier «Jewish Encyclopedia.
Slik som det var lyktes levittene i å seire over de protesterende israelitter og avskjære Juda fra dets naboer, slik var deres etterfølgere, fariseerne, parate til å knuse et hvert forsøk på å gjeninnsette judeerne i menneskeheten. De var den destruktive idés voktere, og det neste kapittel i Sions historie skulle bli historien om deres seier. Akkurat som i levittenes tilfelle, skulle bakgrunnen her være Jerusalems ødeleggelse.
Blant prestene selv var det gjennom generasjonenes løp oppstått noe av et opprør mot de konstante endringer av Loven, som var begynt med Esekiels og Esras skole. Disse prester hevdet at Loven nå var uforanderlig og ikke kunne «omtolkes» mer.
Til denne utfordring (som truer selve roten til jødisk nasjonalisme) svarte fariseerne i dødelig fiendskap: at de var vokterne av «tradisjonene» og av den muntlige lov, som var overlevert direkte til Moses fra Gud, som aldri måtte skrives ned, men som var overordnet hele resten av Loven. Denne påstand om å besitte Guds hemmeligheter (eller i virkeligheten: å være Gud) er den egentlige årsak til den merkelige ærefrykt som så mange generasjoner av jøder har næret for «de eldste». Den har en makt til å skremme, som selv opplyste mennesker i ytterkanten av jødedommen ikke helt kan unnslippe.
Allikevel har det instinktive ønske om å bryte ut av denne trelldommen alltid gitt anledning til et moderat parti innenfor jødedommen, og i denne perioden var det saddukeerne, som representerte storparten av presteskapet og sto for å «holde fred i byen» og å unngå en voldelig konflikt med de romerske herskere. Fariseerne og saddukeerne var dødsfiender. Den indre splid blant jøder har fortsatt i tjuefem århundrer og like fram til vår tid.
Det er mest av akademisk interesse for resten av menneskeheten (men det bør bemerkes), for historien har vist at når som helst striden om å «holde fred i byen» har nådd et høydepunkt, har det parti, som sto for atskillelse og ødeleggelse, alltid vunnet, og de jødiske masser har sluttet seg opp om det. Vårt århundre har oppvist det seneste eksempel på dette. Ved dets begynnelse var de etablerte jødiske samfunn i Tyskland, England og Amerika (som kan sammenliknes med saddukeerne) uforsonlige fiender av sionistene fra Russland (fariseerne), men i løpet av femti år hadde det ekstremistiske parti gjort seg til den eneste talmann for «jødene» overfor de vestlige regjeringer, og det var lykkes dem å slå ned all motstand i de jødiske samfunn verden over.
Fariseerne står på neste plass i stamtavlen for den sekten som har vært opphav til så store begivenheter i vår tid. Linjen for avstamning går fra levittene i Babylon, gjennom fariseerne i Jerusalem, gjennom talmudistene i Spania og rabbinerne i Russland til sionistene i dag.
Navnet «fariseer» betyr ifølge jødiske autoriteter «en person som skiller seg ut», holder seg borte fra mennesker eller ting som er urene, for å oppnå den grad av hellighet og rettferdighet som er nødvendig for en som vil være nær ved guddommen. Fariseerne dannet sin egen liga eller brorskap, og tok opp i den indre krets kun dem som under overværelse av tre medlemmer ville sverge streng lydighet overfor den levittiske renhet. De var de første spesialister i hemmelig sammensvergelse som en politisk vitenskap.
De erfaringene og den viten som fariseerne fikk, kan klart spores i de metoder som er anvendt av sammensvergelser som er oppstått i Europa i de seneste to hundre år, og især den destruktive revolusjonen i Europa, som har vært organisert og ledet av jøder.
For eksempel utviklet fariseerne opprinnelig de grunnleggende metoder, frykt og mistenksomhet, som holder våre dagers [pr. 1956] sammensvergelser sammen og gjør dem sterke. Det er et system av spioner som utspionerer hverandre, og «medløpere» som angir hverandre, og på hvilket det kommunistiske parti ble bygget opp (herunder dets røde hær med offisielle regler, som omfattet den «politiske kommissær» og «stikkeren» – anerkjente elementer i den militære struktur fra øverst til nederst).
Fariseerne anvendte først denne innretning, som de baserte på en tekst i Tredje Mosebok: «I skal sette vakter omkring mine vakter» (sitert i Encylopedia Judaica fra den hebraiske original, som er i bruk blant jøder). Den typen revolusjonære maskiner som ble satt opp i Europa i det nittende århundre, kan slett ikke forstås med mindre man tar den talmudiske viten og utdanning, som de fleste av dens organisatorer og ledere har arvet, i betraktning, og fariseerne var de første talmudister. De hevdet å ha guddommelig autoritet for alle sektens beslutninger, selv i tilfeller av feil, og det er et overordnet prinsipp i Talmud.
Det var under fariseernes dominans at den messianske idé oppsto, som skulle få så stor betydning i de etterfølgende århundrer. Den var ukjent for de tidligere israelittiske profeter. De nevnte aldri ideen om en overlegen rase og kunne derfor ikke ha visst noe om de senere konsekvenser av tanken om en besøkende, som ville komme for personlig å etablere en overlegen rases kongerike på jorden.
De jødiske autoriteter gjør det ganske klart hva slags messiansk begivenhet det dreier seg om. Jewish Encyclopedia sier at fariseernes begrep om den var at «Guds rike vil bli universelt anerkjent i fremtiden … Guds herredømme utelukket alle de andre.» Da Jehova ifølge den tidligere Tora kun «kjente» jøder, betydde det at verden ville tilhøre jødene. Den senere Talmud bekreftet dette, om det skulle være noen tvil, ved å bestemme at «ikke-jøder» som sådan er utelukket fra en framtidig verden» (den tidligere rabbiner Laible).
Det store flertall av jøder forventet utvilsomt at «den salvede», når han kom, ville gjenopprette deres nasjonale storhet. I den fullkomne teokratiske stat ville han være deres åndelige, men også deres verdslige leder, som ville gjenforene det spredte folk i et kongerike av denne verden. Den messianske idé, slik den tok form under fariseerne, var ikke en forventning om et kongerike i himmelen uten forbindelse med materiell seier på jorden, eller var det i hvert fall ikke blant flertallet.
Den messianske forventning må i virkeligheten ha vært det logiske og naturlige resultat av sektens egen lære. Fariseerne påsto slik som levittene, hvis budskap de førte videre, å vite alt like fra tidspunktet for jordens skapelse og dens formål, til den måten hvorpå det utvalgte folk ville triumfere.
Kun én ting nevnte de aldri: tidspunktet for denne strålende fullbyrdelse. Den byrde av lydighet som var lagt på folket, var tung, og det var bare naturlig at folket, liksom de innsatte i et fengsel, forlangte å få vite når de ville bli satt fri.
Dette synes å være opprinnelsen til messianismen. Folket, som en gang hadde «grått» da de hørte den nye lovs ord, hadde nå båret strengheten i fire hundre år. Spontant brøt spørsmålet fram: Når? Når ville den strålende fullbyrdelse komme, den mirakuløse avslutning? De gjorde alt dette under en «pakt», som lovte en bestemt belønning. Når ville de få deres belønning? Deres ledere var i direkte forbindelse med Gud og kjente Guds mysterier; de måtte da kunne svare på spørsmålet: Når?
Det var det eneste spørsmål som fariseerne ikke kunne svare på. De synes å ha gitt det mest utspekulerte svar de kunne: skjønt de ikke ville si når, ville de si, at en dag ville «messias, prinsen» komme (Daniel) og så ville det bli gitt ham «herredømme og herlighet og et kongerike, hvor alle folkeslag, nasjoner og språk ville tjene ham.»
Slik ble den undertrykte, ghettoiserte, jødiske ånd bedøvet med løftet om en besøkende. Messianismen oppsto og forårsaket gjentatte utbrudd av hektisk forventning, hvor blant annet vårt århundre opplever det seneste.
Slik var situasjonen da mannen fra Galilea dukket opp for to tusen år siden. På dette tidspunkt hadde de judeere som var tilbake i Judea, tilbrakt seks hundre år siden de av Israel ble kastet ut i det som dr. John Goldstein kaller «jødisk mørke», og ved slutten av denne perioden var de begynt å vente og håpe på den befriende Messias.
Den besøkende som kom, sa at han viste vei til «Guds rike». Han var den direkte motsetning til det som fariseerne hadde lovet dem og som førte hen over ødelagte nasjoner til et tempel fullt av gull, dit fariseerne førte dem, idet de ropte: «Adlyd!»
Fariseerne var sterke, og den fremmede hersker vaklet under deres trusler (bildet likner mye på våre dager), og de av folket som i denne nyankomne så den Messias de ventet på, tross hans forakt for verdslig belønning, risikerte døden ved å si det. De hadde «syndet», og den romerske hersker var, liksom den persiske konge fem hundre år tidligere, klar til å gjennomtvinge «Loven».
Naturligvis var mange av disse menneskene kun alt for klare til å lytte, hvis de kunne få lov, til enhver som kunne vise dem vei ut av deres mørke og inn i lyset og menneskehetens fellesskap. Men fariseerne gikk av med seieren (som tidligere også levittene), slik at mange av dem enda en gang hadde grunn til å gråte, og de så at den katalyserende kraft ble bevart intakt.
–> Kapittel 10 – Mannen fra Galilea
<– Kapittel 8 – Loven og edomittene
<– Kapittel 7 – Oversettelse av Loven
<– Kapittel 6 – Folket gråt
<– Kapittel 5 – Babylons fall
<– Kapittel 4 – Lenkene smis
<– Kapittel 3 – Levittene og loven
<– Kapittel 2 – Israels endelikt
<– Kapittel 1 – Begynnelsen på affæren
<– Innledning til Reeds bok