Kapittel 7 – Oversettelse av Loven
Den viktigste hendelsen i de neste fire hundre år var (som det skulle vise seg) den første oversettelsen av de judeiske skrifter (senere kjent som Det Gamle Testamente) til et fremmed språk, gresk. Dette satte (og setter stadig) «hedningene» i stand til å bli delvis kjent med loven, som bestemte deres egen slavebinding og ødeleggelse, og samtidig jødenes overherredømme. Hadde det ikke vært for denne oversettelsen, ville jødedommens natur ha forblitt et spørsmål om gjetninger, mens oversettelsen gjorde det til et spørsmål om vitnesagn og beviser.
Av denne grunn er det ved første øyekast overraskende at oversettelsen noensinne ble lagd (ifølge tradisjonen av syttito jødiske lærde i Alexandria mellom 275 og 150 f.Kr.). Dr. Kastein forklarer at det ble gjort «med det spesifikke mål å gjøre den forståelig for grekerne. Dette førte til forvrengning og ordkløveri, endring av betydninger og mange tilfeller av å sette generelle uttrykk og ideer i stedet for uttrykk som var av rent lokal og nasjonal karakter».
I dette tilfelle er dr. Kasteins ord dårlig valgt dersom det var meningen å skjule det som skjedde. En sak blir ikke gjort «forståelig» for andre ved forvrengninger og ordkløveri, endring av betydninger og ved å sette tvetydige vendinger i stedet for nøyaktige uttrykk. Videre må en så lærd person ha visst hva som står i Jewish Encyclopedia, at den senere Talmud fortsatt «forbød å lære en ikke-jøde om Toraen», enhver som gjorde det «fortjente døden». Faktisk anså Talmud det for så farlig at hedninger skulle få kjennskap til Loven, at man etablerte den muntlige Tora, som et siste gjemmested for Jehovas hemmeligheter i sikkerhet for enhver ikke-jødes øyne.
Når de judeiske skriftene ble oversatt til gresk, var det ikke for grekernes skyld (dr. Kastein skrev for et overveiende ikke-jødisk publikum). Grunnen var temmelig sikkert den at jødene selv hadde bruk for oversettelsen. Judeerne hadde mistet sitt hebraiske tungemål i Babylon, og talte arameisk. (Deretter ble hebraisk et mysterium for presteskapet, «det hadde vært et av de hemmelige bånd som bandt jødene sammen i diasporaen», som dr. Kastein sier). Men den største enkelte gruppe jøder var i Alexandria, der gresk ble deres hverdagsspråk. Mange av dem kunne ikke lenger forstå hebraisk, og en gresk versjon av deres lov var nødvendig som grunnlag for den rabbinske fortolkning av den.
Fremfor alt, de «eldste» kunne ikke forutse at det århundrer senere i verden ville oppstå en ny religion, som ville overta deres skrifter som en del av sin egen bibel, og således bringe «den mosaiske lov» fram for øynene til menneskeheten. Dersom det hadde vært mulig å forutse, ville den greske oversettelse kanskje aldri blitt laget.
Ikke desto mindre ble oversetterne tydeligvis minnet om av prestene at deres arbeide for første gang ville bringe Loven under ikke-jødisk gransking. Derav forvrengninger, dreininger, endringer og erstatninger, som nevntes av dr. Kastein. Et enkelt tilfelle av den slags forekommer tilsynelatende i Femte Mosebok 32,21; den oversettelsen som er overlevert til hedningene henviser vagt til «en tåpelig nasjon», mens referansen i den hebraiske original, ifølge Jewish Encyclopedia, er til «nederdrektige og ondskapsfulle ikke-jøder».
Hva var det som ble oversatt? Først lovens fem bøker, Toraen. Etter «Den Nye Pakt» som ble påtvunget beboerne i Jerusalem av Esra og Nehemias, hadde presteskapet i Babylon gitt Toraen enda en revisjon: «Enda en gang ga anonyme redaktører deres fortidige historie, deres tradisjoner, lover og skikker en betydning, som var helt i overensstemmelse med teokrati, og anvendelig på denne regjeringsform … Den form, som Toraen nå fikk, var den endelige og avgjørende form, som ikke måtte endres med et eneste komma, ikke en eneste tanke, ikke et ord eller bokstav av den måtte endres.»
Når dødelige mennesker igjen og igjen «gir mening» til noe som skal være uforanderlig og presser all åndelig tradisjon inn i rammene av deres verdslige politiske ambisjon, så kan det som blir tilbake, ikke være en original åpenbaring fra Gud. Det som hadde skjedd var at den tidligere israelittiske tradisjon var blitt slettet eller annullert, og i dens sted ble satt den jødiske raselov i sin «endelige og avgjørende form».
Den samme metoden hadde blitt fulgt i samlingen av andre bøker, historiske profetiske eller lyriske. Daniels bok for eksempel, ble ferdig omtrent ved denne tid, det vil si omkring fire hundre år etter de begivenheter det ble fortalt om i den. Det var ikke så underlig at den anonyme forfatter hadde gått feil i sine historiske kjensgjerninger. Dr. Kastein er åpen rundt den måten disse bøkene ble lagd:
«Utgiverne som ga Josvas, Dommernes, Samuels og Kongenes bøker deres endelige form, samlet alle fragmenter (av de gamle lærer og tradisjoner) og «fortolket dem kreativt … Det var umulig alltid å tilskrive bestemte ord til bestemte personer, for de hadde så ofte arbeidet anonymt, og da utgiverne gikk mer opp i emnet enn i filologisk nøyaktighet, slo de seg til ro med å tråkle profetenes ord sammen som best de kunne» (denne metoden forklarer kanskje at en identisk «messiansk» profeti tilskrives to profeter. Jesaia 2, 2-3 og Micah 4, 1-4 og for de utallige gjentakelser som finnes i andre bøker).
Emnet var derfor det viktige, ikke historisk sannhet eller «filologisk nøyaktighet» eller Guds ord. Emnet var politisk nasjonalisme i den mest ekstreme form verden noen gang har sett, og ensretting etter dette dogmet var den eneste regel som skulle følges. Den måten hvorpå disse bøkene ble samlet, etter at Juda var blitt forkastet av Israel og grunnene for det, står klart for enhver som studerer deres opprinnelse.
Det endelige resultatet, som skyldtes forøkningen gjennom fire–fem hundre år og generasjoner av politiserte presters arbeid, ble den boka som ble oversatt til gresk omkring år 150 f.Kr. Etter Jesu liv ble det og Det Nye Testamente oversatt til latin av St. Hieronymus, siden begge «ble betraktet av kirken som av like guddommelig autoritet, og som deler av én og samme bok» (fra et typisk moderne leksikon), en teologisk erklæring, som formelt ble bekreftet av Konsilet i Trento i det sekstende århundre i vår tid og er blitt akseptert av nesten alle protestantiske kirker, skjønt i denne sak ville de ha hatt god grunn til å protestere.
I betraktning av de endringene som ble gjort ved oversettelsen (se dr. Kasteins ord ovenfor), kan ingen andre enn jødiske lærde i dag si hvor tett Det Gamle Testamente kommer den hebraisk-arameiske original, som er overlevert fra den første oversettelsen til gresk, som den ene av to seksjoner av den kristne bibel. Omfattende rettelser ble helt klart foretatt, og dessuten er det den «muntlige Tora», og endelig den talmudiske fortsettelsen av Toraen, så den ikke-jødiske verden har aldri kjent den fulle sannheten om den jødiske «lov».
Ikke desto mindre finnes alt det avgjørende i Det Gamle Testamente, slik dette er overlevert til kristendommen, og det er det overraskende. Hva som enn måtte være blitt slettet eller endret, så forblir den hevngjerrige stammegud, den barbariske tro og Loven om ødeleggelse og slaveri tydelig for alle. Faktum er at ingen mengde av fordreininger, forvrengninger, endringer eller andre knep kunne skjule den jødiske lovs natur, når den først var oversatt. Skjønt det ble foretatt forskjønnelser, forblir det underliggende budskap klart, og det er det beste bevis på at da den første oversettelse ble autorisert var det ikke forutsett at den ville nå ut til et universelt publikum.
Med denne oversettelsen som vi nå kjenner som og kaller «Det Gamle Testamente», ble læren om rasehat og ødeleggelse bare litt formildet av tekstforbedringer, inn i Vesten. Det var før Vestens historie var helt begynt.
Da Vesten og kristendommen deretter var blitt nitten hundre og femti år gammel, var de politiske ledere, som nærte dyp respekt for jødedommens sentrale sekt, begynt å tale med from ærefrykt om Det Gamle Testamente, som om det var den bedre halvdel av den boka de påsto at de levde etter. Ikke desto mindre var det, som det alltid har vært, loven om deres eget folks ødeleggelse og slaveri, og alle deres gjerninger førte mot dette mål under den trelldom de aksepterte.
–> Kapittel 8 – Oversettelse av loven
<– Kapittel 6 – Folket gråt
<– Kapittel 5 – Babylons fall
<– Kapittel 4 – Lenkene smis
<– Kapittel 3 – Levittene og loven
<– Kapittel 2 – Israels endelikt
<– Kapittel 1 – Begynnelsen på affæren
<– Innledning til Reeds bok