Kapittel 6 – Folket gråt

De første som kom til å merke virkningen av den mosaiske lov som levittene var ved å utvikle i Babylon, var samaritanene, som i 538 f.Kr. ønsket de judeerne (jødene) som kom tilbake til Jerusalem, hjertelig velkommen, og som bevis på deres vennskap tilbød å hjelpe til med å gjenoppbygge tempelet som ble ødelagt i 596 f.Kr. Etter levittenes ordre ble samaritanene skarpt avvist, og på grunn av denne uforskammede fiendtlighet ble gjenoppbyggingen av tempelet forsinket inntil 520 f.Kr. (Striden med samaritanene fortsatte i århundrer, inntil våre dager, da de er blitt redusert til noen få dusin sjeler.)

Den vennlige fremferden viser at judeernes nye «Lov» var ukjent for deres naboer, som ble forbløffet over denne avvisning. Loven synes å ha vært likeså ukjent og likeså lite forstått av judeerne selv i dette tidsrom. Lovens bøker var stadig ved å bli samlet i Babylon, og på tross av hva prestene måtte ha fortalt dem, var de på dette tidspunkt sikkert ikke klar over at de skulle atskilles rasemessig så vel som religiøst fra deres medmennesker.

Avvisningen av samaritanene ga det første glimt av hva som skulle følge deretter. Samaritanene var israelitter, sannsynligvis av blandet blod. De dyrket Jehova, men anerkjente ikke Jerusalems overhøyhet, og ville alene av den grunn ha pådratt seg levittenes hat, da levittene i dem så en fare for en israelittisk vekkelse, og mulighet for at Juda kunne bli oppslukt av dem. Så samaritanene ble bannlyst. Selv ved å ta imot så mye som et stykke brød fra en samaritan, brøt judeerne alle levittenes forskrifter og besmittet seg på det frykteligste.

Etter dette første sammenstøtet med deres naboer, så judeerne seg omkring i det ødelagte og avfolkede Jerusalem. Ingen av dem kunne ha vært der før, med mindre de var veldig gamle. De var ikke så mange: de tilbakevendte utgjorde omkring førti tusen, noe som kanskje var en tiendedel eller en tjuendedel av alle dem som i århundrer hadde vært spredt rundt om i andre land av egen vilje.

Det var ikke en lykkelig eller triumferende tilbakevending for disse menneskene, selv om det var en avgjørende politisk suksess for presteskapet. Levittene hadde samme problem som sionistene i 1903, 1929 og 1953: det utvalgte folk ville ikke til det forjettede land. Videre hadde lederne ikke til hensikt å lede denne «tilbakevending». De ville bli i Babylon (liksom sionistlederne i dag vil bli i New York).

Den løsning som ble funnet i 538 f.Kr. liknet på den som ble funnet i 1946. Fanatikerne var klare til å dra av gårde, og noen få ulykkelige, som var for fattige til å velge, ble samlet sammen for å ta dem med. De som ønsket det privilegiet å forbli i Babylon (under deres egen prins, Eksilarken, i hans egen hovedstad!) ble idømt bøter (på samme måte som rike jøder i Amerika ble presset til å gi midler til den sionistiske stat).

Den jødiske nasjon var allerede og ugjenkallelig spredt for alle vinder: den kunne helt klart aldri mer samles igjen i Kanaan. Det var en kjensgjerning som ikke sto til å endre. «Nasjonen vendte ikke tilbake fra eksilet; kun en religiøs sekt», sier professor Wellhausen. Men denne symbolske «tilbakevending» var av største viktighet for presteskapet, for å etablere dets mystiske makt over de spredte masser. Det kunne brukes til å bevise at «Loven» var sann og gyldig, og at «det utvalgte folks» skjebne var å ødelegge og dominere.

Deres «tilbakevending» betydde noe helt annet for de få som vendte tilbake, enn for de mange som så på det langveis fra. For de få betydde det muligheten til å dyrke Jehova på den måten og på det sted som var foreskrevet av Loven. For de mange var det en triumf i jødisk nasjonalisme og et varsel om den endelige triumf, som var forutsagt i Loven.

De mange som så på, hadde sett den måten suksessen var oppnådd på: erobreren ødelagt og styrtet og «fangenskapet» transformert til «tilbakevending». Atskillelse hadde vist seg effektivt, og den viktigste metoden for hvordan atskillelsen ble tvunget gjennom, var ghettoen og synagogen. Ghetto (hovedsakelig et levittisk begrep) var blitt etterprøvd i Babylon i form av det lukkede samfunn som judeerne hadde levd i.

Den kollektive høytlesning av Loven hadde også vist seg å være en effektiv erstatning for de hellige ritualer, som etter loven bare kunne finne sted i tempelet i Jerusalem (det var begynnelsen til synagogen). Ghetto- og synagogeinstitusjonene ble tatt i bruk av de spredte samfunnene, og ga dem en følelse av samhørighet med judeerne i eksil og de tilbakevendte judeerne.

Slik var den «religiøse sekt» som «vendte tilbake» til et Jerusalem de ikke kjente, kjernen i nasjonen-i-nasjonen, staten-i-staten. Presteskapet hadde vist seg i stand til å opprettholde deres eget teokrati uten deres eget territorium og under en fremmed konge. De hadde regjert deres tilhengere under deres egen lov. Om denne lov, som første gang ble påtvunget judeerne i Babylon, sier dr. Kastein: «I stedet for den gamle stats konstitusjon ble det etablert gruppeselvstyre, og i stedet for statsmakten oppsto en annen makt, som var mer pålitelig og holdbar: det strenge og ubarmhjertige regime, som ble påtvunget gjennom forpliktelsen til å vise betingelsesløs lydighet overfor reglementer rundt ritualene.»

Disse ord fortjener et nøye studium. Mange av disse «reglementer omkring ritualer» er blitt sitert i denne boka. Det var lykkes levittene i «fangenskap» og på fremmed jord å «påtvinge» et «strengt og ubarmhjertig regime». Prestasjonen er enestående og det er den er fortsatt fra den tid og fram til i dag.

«Fremmede» er vanligvis forbløffet over hvordan den herskende sekt kunne opprettholde et så fast grep om et samfunn som var spredt ut over hele verden. Denne makt er i siste ende basert på terror og frykt. Dens mysterier holdes skjult for den fremmede, men ved flittig studium kan han erverve seg en viss forståelse av dem.

Våpenet: «bannlysing» er fryktet, og frykten som våpenet gir, hviler i noen grad på jødedommens bokstavelige tro på de forbannelser som gjennomgås i Femte Mosebok og andre bøker. Jewish Encyclopedia vitner om denne troen, som fortsatt eksisterer. I et slikt henseende er det en sterk likhet med visse afro-amerikaneres frykt for voodoo-forbannelser. Å bli utelukket fra sin gruppe er en svært fryktet straff (og var før i tiden ofte drepende), noe det i våre dager er funnet mange eksempler på.

For fromme (eller for den saks skyld overtroiske) jøder er Tora-Talmud den eneste lov, og hvis de formelt underkaster seg lovene i de landene der de lever, er det med indre reservasjon. Under denne, den eneste lov, utøver presteskapet all juridisk og dømmende makt (og har ofte formelt fått dette overdratt av regjeringer), og Loven innebærer i mange tilfeller dødsstraff. I praksis har presteskapet i lukkede samfunn i diasporaen ofte eksekvert denne straffen.

Det Jerusalem, som noen få kom tilbake til, var den gang langt fra Babylon, og etter deres første kupp (avvisningen av samaritanenes tilbud om vennskap), var levittene åpenbart ute av stand til, på god avstand, å undertrykke normale menneskelige impulser. Judeerne begynte å finne seg til rette i deres fattige stump av land og begynte å gifte seg med sine naboer. De brøt ingen lov som de hadde kjennskap til. Lovens bøker fortsatte å bli samlet i Babylon; de kjente til Salomos hundrevis av koner og Moses’ midjanittiske svigerfar, men de visste ennå ikke at Moses var blitt gjenopplivet for å utrydde alle midjanitter, unntatt jomfruene. Så de giftet seg med sønner og døtre av stammene i nabolaget, og denne naturlige blanding fortsatte i omkring åtti år etter deres tilbakevending.

I løpet av denne perioden fullendte levittene i Babylon Loven, og dens virkninger har alle folkeslag senere fått merke. Esekiel, som var av yppersteprest-familie, ble dens hovedarkitekt, og sannsynligvis bærer av alle fem bøkene slik de er overlevert, hans kjennetegn. Han var grunnleggeren av intoleranse, rasisme og hevn som religion, og av mord i Guds navn.

Esekiels bok er den mest betydningsfulle av alle bøkene i Det Gamle Testamente. Den er enda mer betydningsfull enn Femte Mosebok, Tredje Mosebok og Fjerde Mosebok, fordi den synes å være kilden hvorfra de mørke ideer i disse bøkene første gang sprang ut. For eksempel vil den som studerer de forbannelser som oppregnes i Femte Mosebok, være tilbøyelig til å få en mistanke om at den guddom, i hvis navn de er uttalt, var av diabolsk og ikke guddommelig natur. Navnet «Gud» i den betydning vi vanligvis legger i det, kan ikke kobles sammen med slike trusler. I Esekiels bok får den som studerer den sin mistanke sterkt bekreftet. Esekiel legger selve Gud i munnen at han hadde skapt onde lover for å skape elendighet og frykt! Dette står i kapittel 20, og gir nøkkelen til hele mysteriet om «Moseloven».

I denne teksten synes Esekiel å besvare Jeremias’ angrep på levittene i saken om ofring av den førstefødte: «Og de har bygget høye steder for å brenne deres sønner og døtre i ilden; det har jeg ikke bedt om, ei heller lå det meg på hjertet». Esekiel er ikke særlig bekymret over sønnenes og døtrenes skjebne, men er helt klart rasende over påstanden om at Herren ikke har bedt om ofre av de førstefødte, når de skriftlærde gjentatte ganger tilskrevet ham dette forlangende. Hans svar dreier seg kun om å vise at det har Gud bedt om, og å rettferdiggjøre presteskapet. Innrømmelsen av at dette forlangende var ondt, er henslengt og nonsjalant, som om det var uten betydning:

«Jeg er Herren din Gud; følg mine regler og overhold mine bud … Uansett at barna gjør opprør mot meg; de fulgte ikke mine regler og holdt ikke mine bud … så sa jeg at jeg ville utløse min vrede over dem, å la min vrede komme over dem i villmarken … Derfor ga jeg dem også regler og bud, som ikke var gode, som de skulle etterleve. Og jeg gjorde deres egne gaver urene, fordi de sendte alt det som åpner skjødet gjennom ilden, for å gjøre dem ulykkelige, for at de skal vite at jeg er Herren.»

Kristne teologer som vurderer at Det Gamle Testamente er av «likeså guddommelig autoritet» som Det Nye, inkluderer sannsynligvis dette utsagn! Esekiel forbød den gang enhver protest ved å tilføye: «Og hvis dere tviler, o Israels Hus? Så sant jeg lever, sier Herren, jeg vil ikke at deres stiller spørsmål om meg.»

Esekiel opplevde Judas fall og flyttingen av sekten til Babylon, så hans bok er delvis en øyevitneberetning. Bokas andre del, den «profetiske», viser at denne grunnleggeren av bokstavelig jødedom har vært en mann med mørke, til og med demoniske tvangstanker; sannsynligvis kan deler av Esekiels bok neppe trykkes som noe som helst annet sted enn en Bibel.

I begynnelsen av boka beskriver han (med ord som han også tilskriver Gud) en beleiring av Jerusalem, der han, Esekiel, for å sone «folkets urettferdighet», får beskjed om å spise menneskelig avføring som blir brakt for hans øyne. Da han hevder at han alltid har overholdt spisereglene og aldri har inntatt noe urent, blir det formildet til kugjødsel. Så truer han lovbryterne med kannibalisme, en forbannelse som levittene la stor vekt på:

«… fedrene skal ete sønnene midt iblant dere, og sønnene skal ete deres fedre … en tredjedel skal falle for sverdet … og jeg vil spre en tredjedel for alle vinder … hungersnød og ville dyr … pest og blod …»

Alt dette er gjengjeldelsen for ulydighet, ikke for onde gjerninger. Forbannelser følger side opp og side ned, og Jehova lover å bruke ikke-jøder som middel for straff: «Derfor vil jeg bringe dere de verste av hedningene … og de skal eie deres hus.»

Idet han beskriver hva som skal skje med dem som «tilber andre guder», ser Esekiel i en karakteristisk visjon, «de som har makt over byen» (Jerusalem) «komme nærmere hver mann med sitt ødeleggende våpen i hånden.» «Den som har sitt blekkhorn med seg, får beskjed av Herren om å «gå igjennom Jerusalem og sette et merke i pannen på de menn som sukker og gråter over alle de vederstyggeligheter som skjer i den» (det er fanatikerne (zelotene), som er svært «lydige»).

Da pannene var merket, siterer Esekiel Herren for å si til mennene «innenfor min hørevidde»: «Gå nå igjennom byen og slå i hjel, la ikke deres øyne forlede dere til å spare noen, og ha ingen medlidenhet; slå i hjel gammel og ung, også jomfruer og små barn og kvinner; men kom ikke noen mann nær som bærer merket … og de gikk og slo i hjel i byen.»

Etter Esekiels tid har man nok ansett det for fornuftig å bli sett sukkende og gråtende i Jerusalem; kanskje er det derfra Klagemuren stammer. Kapittel etter kapittel av plager følger, alltid med den lokkende betingelse at dersom synderne vender seg fra sin ondskap i retning av lydighet, vil det skje hedningene enda verre ting:

«Jeg vil ta dere fra hedningene og samle dere sammen i alle land, og jeg vil bringe dere inn i deres eget land … Og dere skal dvele i det land som jeg ga til deres fedre og dere skal være mitt folk og jeg skal være deres Gud … Samle dere og kom; samle dere fra alle sider til mitt offer, som jeg bringer dere, et stort offer for dere, et stort offer på Israels fjell, at dere kan spise kjøtt og drikke blod. Dere skal spise de mektiges kjøtt og drikke blodet fra verdens prinser … Og dere skal spise fett til dere er mette og drikke blod til dere er beruset … og jeg vil sette min herlighet blant hedningene og alle hedninger skal se min dom, som jeg har fullført og min hånd som jeg har lagt på dem.»

Mens den grenen av skriftlærde, som var grunnlagt av Esekiel, fortsatte med å samle sine lover i åtti år i Babylon, utviklet de hjemvendte judeere i Jerusalem normale forhold til sine naboer. De hadde aldri kjent til det skinnhellige styre og den utelukkelse som var ved å bli forberedt for dem i Babylon. Mange ba stadig til «andre guder» om regn, god høst og kveg og til Jehova hvis det var stridigheter i stammen.

Så – i 458 f.Kr. – slo levittene til.

Deres Lov var klar, hvilket i seg selv ikke var av stor viktighet. Den persiske konge var parat til å gjennomtvinge den for dem, og det var av største viktighet den gang og den dag i dag. For første gang presterte den herskende sekt det de siden har prestert igjen og igjen: på en eller annen måte fikk de en fremmed hersker, som var deres tilsynelatende herre og etter alle ytre forhold å dømme en mektig mann, til å stille sine soldater og penger til deres disposisjon.

På denne dagen i 458 f.Kr. ble judeerne i Jerusalem endelig avskåret fra menneskeheten og gjort til slaver på en måte de aldri hadde kjent til i Babylon. Det var den virkelige «start på kontroversen». Historien fortelles i Esras og Nehemias’ bøker, de levittiske utsendinger fra Babylon, som var blitt sendt til Jerusalem for å tvinge igjennom Esekiels lov.

Esra, som var yppersteprest, kom fra Babylon til Jerusalem med et følge på omkring 1500 mann. Han kom i den persiske konges navn (Artaxerxes den langhåndede), med persiske soldater og persisk gull. Han ankom akkurat som Chaim Weizmann ankom til Palestina i 1917 med støtte av amerikanske penger og makt. Esra var juridisk sett en babylonsk utsending (Weizmann, en russiskfødt jøde, var juridisk sett en britisk utsending i 1917).

Hvilke midler sekten hadde brukt for å bøye kong Artaxerxes etter deres vilje vil vi aldri få vite. Etter kong Kyros var han den neste mektigste mann, som spilte rollen som marionett, og i vårt århundre er det blitt en uunngåelig forutsetning for offentlig opptreden.

Esra brakte den nye rase-lov med seg. Han tvang den først igjennom blant sine egne reiseledsagere, idet han kun tillot de å følge med som kunne bevise at de var judeere av avstamning eller levitter. Da han nådde Jerusalem, ble han «fylt av redsel og avsky» (dr. Kastein) ved å se de fremherskende blandede ekteskap. Judeerne fant lykke på deres måte. «Ved å tolerere raseblanding med nabostammene hadde de etablert fredelige forhold, basert på familierelasjoner.»

Dr. Kastein (som var like fylt av redsel og avsky ved å se dette mange århundrer senere) må innrømme at judeerne ved denne blanding bare «fulgte deres tradisjon slik den var kjent for dem på den tid» og ikke hadde brutt noen lov som de kjente til. Esra brakte Esekiels nye Lov, som enda en gang erstattet den gamle «tradisjon». I egenskap av utsending fra den persiske konge kalte han Jerusalems beboere sammen og fortalte dem at alle blandede ekteskap skulle oppløses. Heretter var «fremmede» og alt fremmed strengt forbudt. En kommisjon av «eldste» ble etablert for å oppløse alle de inngåtte ekteskap og slik ødelegge de «fredelige forhold basert på familierelasjoner».

Dr. Kastein sier at «Esras forholdsregler var utvilsomt reaksjonære. De opphøyde til en lovs verdighet en bestemmelse som på det tidspunkt ikke fantes i Toraen» (som levittene i Babylon jo stadig var ved å skrive). Dr. Kasteins anvendelse av ordet «verdighet» i denne forbindelse er av interesse. Hans bok ble utgitt i Berlin i det selvsamme år, tjuefire århundrer senere, da Hitler satte nøyaktig den samme slags lov i kraft. Den ble da kalt «infam» av sionistene, og de vestlige hærer ble satt til å ødelegge den, det motsatte av den rollen de persiske soldatene hadde spilt i 458 f.Kr.

Virkningen av denne handling var den helt naturlige, så vel i 458 f.Kr. som i 1917 e.Kr.: De omkringboende folkeslag ble fornærmet og rystet over denne ikke-varslede oppfinnelse. De så det som en trussel mot seg selv, og de angrep Jerusalem og rev ned symbolet på det mindreverdet som de ble anklaget for: byens murer. På det tidspunkt var Esra, akkurat som en sionist i det tjuende århundre, vendt tilbake til sitt hjem i utlandet, for igjen begynte den kunstige strukturen å smuldre, og naturlige tendenser ble gjenopptatt: blandede ekteskap ble igjen inngått, og førte på ny til «fredelige forhold basert på familierelasjoner». Kun makt kan forhindre at dette skjer.

Tretten år senere, i 445 f.Kr., slo de «eldste» i Babylon til igjen. Nehemias er enda en skikkelse, som er like typisk for vårt århundre, som den var i Babylon. Han var av judeisk avstamning og hadde en høy stjerne hos den persiske konge (som sionistiske «rådgivere» i dag til vanlig har en høy stjerne hos britiske statsministre og amerikanske presidenter. Parallellen kan ikke komme stort nærmere). Han var munnskjenk for selveste Artaxerxes. Han kom fra Babylon til Jerusalem med diktatorisk makt og menn og penger nok til å gjenoppbygge byens mur (for persernes regning; parallellen til i dag fortsetter), og slik ble det den første virkelige ghetto. Den var tom, og da murene var ferdige, forlangte Nehemias at hver tiende judeer skulle velges ved loddtrekning til å bo innenfor den.

Rase var slik blitt den øverste, om enn stadig uskrevne, doktrine i Loven. Jehova-tilbedere, som ikke tilfredsstillende kunne overbevise de persiske embetsmenn og de levittiske «eldste» om sin avstamming, ble avvist «med redsel» (dr. Kastein). Enhver mann skulle bevise «sin avstamnings udiskutable renhet» fra fødselsregistrene (Hitlers lovgivning i det tjuende århundre om ariske bestemødre var mindre ekstrem).

Så, i 444 f.Kr., fikk Nehemias Esra til å utforme forbudet i Toraen mot blandede ekteskap, så det endelig ble en del av den sterkt endrede «lov» (og David og Salomon ble sannsynligvis posthumt forkastet). Lederne av klaner og familier ble kalt sammen og skulle skrive under på at de og deres folk ville overholde alle regler og bud i Toraen, med særlig vekt på den nye regel.

I Tredje Mosebok ble den nødvendige tilføyelse laget: «Jeg har atskilt dere fra andre folkeslag for at dere skulle være mine.» Deretter måtte ingen judeer, under trusselen om dødsstraff, gifte seg utenfor klanen. Enhver som giftet seg med en fremmed kvinne, begikk en synd imot Gud (Nehemias, 13 … Dette er lov i den sionistiske stat i dag). «Fremmede» måtte ikke komme inn i byen, slik at judeerne kunne bli renset for alt fremmed.

Nehemias og Esra var begge øyevitner. Nehemias er den ideelle, uomtvistelige forteller: Han var til stede, han var diktatoren, det var hans gjerning. Han sier om begivenheten, da Esra for første gang leste denne nye loven for Jerusalems beboere:

«Alle menneskene gråt da de hørte lovens ord.»

Disse ordene fra samtids-journalistikk får sceneriet til å stå klart for den nåtidige lesers øyne, som om det var skjedd for tjuefire timer siden, og ikke for tjuefire århundrer siden. Han ser den gråtende, ghettoiserte vrimmelen av mennesker i 444 f.Kr. gjennom den manns øyne, som med persiske krigere ved sin side, tvang dem inn i deres først virkelige fangenskap, det åndelige fangenskap, som deretter ville omslutte enhver som kalte seg «jøde».

Nehemias ble værende i Jerusalem i tolv år, og vendte så tilbake til hoffet i Babylon. Straks begynte den kunstige strukturen han hadde satt opp i Jerusalem å smuldre, slik at han noen år senere igjen kom tilbake til byen, hvor det igjen var blitt inngått noen blandede ekteskap. Han tvang igjennom at disse ble oppløst og etablerte «strenge straffer» for flere overtredelser av den typen. Deretter «studerte han igjen omhyggelig fødselsregisteret med tanke på streng anvendelse av utvelgelsesprinsippet» og forkastet alle, selv aronittiske familier, dersom den minste feil kunne oppdages i deres avstamning. Endelig «renset han nådeløst» samfunnet for alle som ikke hadde utvist «ubetinget og uten forsinkelser troskap overfor den etablerte orden og lov» og fikk hele folket til å fornye sin ed.

Dette er kjent under betegnelsen «Den Nye Pakt» (– slik som Femte Mosebok var den Andre Lov. Disse kvalifiserende ord er milepælene i det kjetteriet som skulle iverksettes). Den Nye Pakt skulle underskrives på levittisk ordre og under persisk press av hver enkelt mann i Jerusalem, som om det var en forretningsavtale. Så dro Nehemias endelig tilbake til Babylon, hans hjem, idet han hadde «fullbrakt sin oppgave, å isolere folket» og «etterlot seg et samfunn som i den formen det da inntok, hadde erklært seg enig i alle fundamentale spørsmål og kunne klare seg selv. Han hadde organisert deres hverdagsliv for dem, og bygget opp deres åndelige fundament». Disse ord er dr. Kasteins. Leseren har også i hans ord sett med hvilke midler menneskene i Jerusalem var blitt brakt til å «erklære seg enige i alle fundamentale spørsmål».

På dette tidspunkt var det gått omtrent fire hundre år siden Israels avvisning av Juda og tre hundre år siden den assyriske erobringen av Israel. Denne perioden hadde levittene brukt til å fullføre perversjonen av den eldre tradisjon, til å felle ned deres rase-religiøse lov på skrift og endelig til å smekke den som håndjern på judeerne i den lille persiske provinsen, Juda. Det hadde lykkes dem å formidle deres fanatiske stammetro og realisere deres lille teokrati. De hadde igangsatt en katalyse, som skulle bre seg gjennom århundrene.

I mer enn hundre generasjoner etter den dagen da Den Nye Pakt ble gjennomtvunget med persisk våpenmakt, og de menneskene som hadde grått ble tvunget til å underskrive den igjen, har utallige mennesker av forskjellige avstamninger – men holdt mer eller mindre fast av denne lovs bånd – båret dens byrde og arv, åndelig isolert fra resten av menneskeheten. Det merkelige paradoks består. Skjønt deres innesperring var tenkt ut av levittene, var lenkene persiske. På denne dag og i den følgende tid, har fremmede våpen og fremmede penger holdt dem innesperret i deres fortsatte fangenskap, som den fanatiske sekt har diktert det.

Hvor ligger ansvaret plassert mellom dem som presser til en handling og dem som begår den? Dersom svaret er at det største og endelige ansvar ligger hos gjerningsmannen, så er historiens dom ubestridelig, om enn litt merkelig, den at ansvaret for jødedommens kjetteri hviler på ikke-jøder, som fra den persiske konges tid og like fram til dette århundre har adlydt den sekten som hadde tenkt det ut.

Det var et kjetteri: Den dag kong Artaxerxes’ soldater tvang Jerusalems beboere til å underskrive Esekiels Nye Pakt, ble perversjonen av den tidligere israelittiske tradisjon fullbrakt og bekreftelsen av Gud ble erstattet med benektelsen av Gud.

Det var ikke lenger noen likhet mellom den Gud som hadde gitt moralske bud og Esekiels ondskapsfulle guddom, som kunne skryte av at han hadde beordret mennesker til å drepe deres førstefødte for å inngi dem frykt for ham! Dette var ikke åpenbart av Gud, men var en menneskeskapt guddom, inkarnasjonen av primitiv stammementalitet. Det som disse mennesker for så lenge siden underskrev under tvang i Den Nye Pakt, var enten den formelle benektelse av Gud eller den formelle påstand at Gud var Juda, og det er faktisk den påstanden som ofte åpent framsettes i vår tid av sionister, så kjetteriet dermed blir åpenlyst bekreftet:

«Gud er opptatt i Israels nasjonalisme. Han blir det nasjonale etos … Han skaper verden i det hebraiske språk. Han er den nasjonale Gud» (Rabbiner Solomon Goldman).

«Vi og Gud er vokst opp sammen … Vi har en nasjonal Gud … Vi tror at Gud er jøde, at det ikke finnes noen engelsk eller amerikansk Gud» (Maurice Samuel).

«Det var ikke Gud som ville dette folk og dets betydning. Det var dette folk som ville Gud og denne betydning» (dr. Kastein).

Disse uttalelsene er tydelige, og slike vendinger er lette å sette på papiret i dette århundre i New York eller Chicago, London eller Berlin. Men ved affærens begynnelse skjedde det slik som Neremias berettet:

«Alle menneskene gråt da de hørte ‘Lovens ord’», og senere har det gitt grunn for mange andre til å gråte.

---

–> Kapittel 7 – Oversettelse av loven

<– Kapittel 5 – Babylons fall
<– Kapittel 4 – Lenkene smis
<– Kapittel 3 – Levittene og loven
<– Kapittel 2 – Israels endelikt
<– Kapittel 1 – Begynnelsen på affæren
<– Innledning til Reeds bok

 

Share on Facebook