Kapittel 3 – Levittene og Loven
I løpet av de hundre år som fulgte etter assyrernes erobring av Israel, begynte levittene i Juda å samle den skrevne lov. I 621 f.Kr. frambrakte de Femte Mosebok og leste den høyt for folket i tempelet i Jerusalem.
Dette var begynnelsen til «den mosaiske lov», som Moses, hvis han noensinne har levd, aldri hadde kjent noe til. Det kalles den mosaiske lov, fordi den tilskrives ham, men autoriteter er enige om at den var skrevet av levittene, som så senere igjen og igjen lot Moses (og Jehova for den saks skyld) si det som passet dem. Dens rette navn skulle være «den levittiske lov» eller «den jødiske lov».
Femte Mosebok er for formell jødedom og sionisme, hva det kommunistiske manifest var for den ødeleggende revolusjon i vårt århundre. Den er grunnlaget for hva toraen (Loven) inneholdt i Det Gamle Testamente, som på sin side utgjør råmaterialet for Talmud, som igjen ble opprinnelsen til de «kommentarer» og kommentarer-til-kommentarer, som til sammen utgjør jødenes «lov».
Derfor er Femte Mosebok også grunnlaget for det politiske program, med mål om verdslig herredømme over nasjoner som skal utplyndres og slavebindes, og som i det store og hele er blitt virkeliggjort i den vestlige verden i vårt århundre. Femte Mosebok er direkte relevant for nåtidens begivenheter, og mye av den forvirringen som omgir disse vil forsvinne dersom de blir sett i dette lys.
Boken ble opplest i 621 f.Kr. for en så liten tilhørerskare og på et så lite sted, at dens vidtrekkende virkninger for hele verden gjennom de følgende århundrer og helt opp i vår tid, er så mye mer slående.
Før Femte Mosebok ble samlet, var der kun de «muntlige overleveringer» av hva Gud sa til Moses. Levittene påsto å være de hellige voktere av denne tradisjon, og stammefolkene måtte ta deres ord for det (deres påstander i den retning var en av hovedårsakene til de israelske «profeters» vrede). Hvis noe var blitt skrevet ned, før Femte Mosebok ble lest høyt, så var slike manuskripter fragmentariske og i presters varetekt, og likeså lite kjent av de primitive stammefolk som greske diktere er for Kentucky-bønder i dag.
At Femte Mosebok var annerledes enn alt det som hittil hadde vært kjent og forstått, ligger i navnet, som betyr Andre Lov [eng.: «Deuteronomy»]. Femte Mosebok var faktisk levittisk judaisme, jødedom, som den først ble kjent av israelerne (som vi allerede vet det), «var ikke jøder» og aldri hadde kjent denne «lov».
Det er vesentlig at Femte Mosebok, som står som den femte bok i nåtidens Bibel, noe som gir inntrykk av at den vokser naturlig ut av det foregående, var den første bok som ble skrevet ned i sin helhet. Skjønt Første Mosebok (eng. «Genesis») og Andre Mosebok (eng. «Exodus») gir den historiske bakgrunn og grunnlaget for den, ble de framstilt senere av levittene, og Tredje Mosebok (eng. «Leviticus») samt Fjerde Mosebok (eng. «Numbers»), Toraens andre bøker, ble samlet enda senere.
Femte Mosebok vendte den tidligere tradisjonen på hodet dersom denne var i harmoni med de moralske bud. Men levittene hadde gitt seg selv rett til å foreta en hvilken som helst ønskelig endring, for de påsto å være guddommelig autoriserte til å revidere Loven, som den var gitt muntlig til Moses, for å imøtekomme «de konstant endrede eksistensbetingelser i den tradisjonelle læres ånd» (dr. Kastein).
De påsto for den saks skyld også at Moses hadde mottatt en hemmelig muntlig Tora, som aldri måtte skrives ned. I betraktning av den senere innlemmelsen av Det Gamle Testamente i samme bind som det kristne – Det Nye Testamente, og den gjennomsnittlige ikke-jødes oppfattelse av at han her har hele «Moseloven», er dette forhold av kommende interesse.
Ifølge dr. Funk sier Talmud: «Gud forutså at det ville komme en dag der hedningene ville komme i besittelse av Toraen og ville si til Israel: ‘Vi er også Guds sønner.’ Da vil Herren si: ‘Kun den, som kjenner mine hemmeligheter, er min sønn.’ Og hva er Guds hemmeligheter? Den muntlige overlevering.»
De få mennesker som hørte Femte Mosebok bli lest høyt i 621 f.Kr. og således først fikk vite hva «Moseloven» skulle gå ut på, fikk vite at manuskriptene var blitt «oppdaget». Nåtidens jødiske autoriteter avviser den muligheten, og er enige om at Femte Mosebok var et uavhengig verk, utført av levittene, som levde isolert i Juda, etter at dette var blitt avvist av israelittene, og etter Israels erobring. Dr. Kastein uttrykker det således:
«I 621 f.Kr. ble et manuskript, som var gulnet av elde, oppdaget i arkivene. Det inneholdt en merkelig versjon av lovene, som var blitt kodifisert frem til denne dag, en slags gjentakelse og variasjon av dem, som ga en mengde anvisninger på menneskets plikter overfor Gud og dets neste. Det var avfattet i form av taler, som formodes å være holdt av Moses kort før dennes død i den fjerne ende av Jordan. Hvem forfatteren var, er det mulig å avgjøre.»
Så dr. Kastein, som var en «zelot» (fanatiker), som avventet oppfyllelsen av «Moseloven» i bokstavelig forstand ned til minste detalj, tror ikke at forfatteren var verken Jehova eller Moses. Det var nok for ham at det var frambrakt av det lovgivende presteskap, som for ham var guddommelig autoritet.
Ingen kan vite hvor mye den versjonen av Femte Mosebok slik vi kjenner den i dag, likner den som ble lest høyt i 621 f.Kr., for Det Gamle Testamentes bøker ble ustanselig revidert inntil tiden for den første oversettelse, hvor forskjellige modifikasjoner ble foretatt, formodentlig for å unngå for mye bestyrtelse blant ikke-jøder. Uten tvil er noe blitt utelatt, så Femte Mosebok må virkelig ha vært blodtørstig, for det som er tilbake er barbarisk nok.
Religiøs intoleranse er grunnlaget for denne Andre Lov (rasemessig intoleranse skulle følge senere i en annen «ny lov»), og mord i religionens navn er dens kjennemerke. Den nødvendiggjør ødeleggelsen av de moralske bud, som faktisk er stilt opp med det formål å bli slått ned. Kun de bud som har relasjon til den eksklusive tilbedelse av den «nidkjære» Jehova, blir tilbake. De andre er begravet under et dekke av «vedtekter og lovbrudd», (regulativer utstedt under en overordnet lov), som rent faktisk annullerer dem.
Så de moralske bud imot mord, tyveri, ekteskapsbrudd, begjær, dårlig naboskap og så videre, blir gjort ugyldige ved en mengde «vedtekter», som uttrykkelig påbyr massakrer av andre folkeslag, mord på frafalne, individuelt eller hele samfunn, det å ta konkubiner blant kvinnelige fanger, «total ødeleggelse», som «ikke etterlater noen levende», utelukkelse av «den fremmede» fra ettergivelse av gjeld og liknende.
Når man er nådd til slutten av Femte Mosebok er de moralske bud således blitt annullert med det formål – forkledd som religion – å oppstille en storslått politisk idé om et folk som er sendt inn i verden med det spesielle formål å ødelegge og «besitte» andre folkeslag og å herske over jorden. Ideen om ødeleggelse er essensiell i Femte Mosebok. Hvis den fjernes, blir det ingen Femte Mosebok eller Moselov tilbake.
Begrepet ødeleggelse, som en trosartikkel, er enestående, og der det dukker opp i politisk sammenheng (for eksempel i den kommunistiske filosofi) stammer det sannsynligvis fra læren i Femte Mosebok, for det finnes ingen annen kjent kilde.
Femte Mosebok er framfor alt et komplett politisk program: Historien om planeten som ble skapt av Jehova til dette «spesielle folk», og som skal fullbyrdes ved deres triumf og ødeleggelse av alle andre. Belønningene til de troende er utelukkende materielle: blodbad, slaver, kvinner, bytte, territorium, imperium. Den eneste betingelse som settes for å oppnå disse belønningene, er lydighet mot de «vedtekter og lovbud», som primært påbyr ødeleggelsen av andre. Den eneste skyld som defineres, består i ulydighet mot disse lover. Intoleranse er angitt som lydighet; toleranse som ulydighet og derfor skyld. De straffer som beskrives, er av denne verden og av kjødet og ikke av ånden. Moralsk atferd, for så vidt den overhodet forlanges, kreves kun overfor trosfeller, og «fremmede» er utelukket fra den.
Denne enestående form for nasjonalisme ble for første gang presentert for jødene (judeerne) i Femte Mosebok som Jehovas lov, og som hans nøyaktige ord som det var blitt sagt til Moses. Ideen om verdensherredømme gjennom ødeleggelse introduseres i begynnelsen (kapittel 2) av disse «taler som skal være holdt» av den døende Moses:
«Herren talte til meg og sa: … På denne dag vil jeg begynne å sette redsel i dere og frykt for dere i nasjonene, som er under hele himmelen, som skal høre rykter om dere og skal skjelve og være forpinte på grunn av dere.» Som bevis på dette fremvises straks to nasjoners skjebne. Kongen av Sihon og kongen av Bashan «kom imot oss med hele sitt folk», hvorpå de ble «totalt utslettet, menn, kvinner og barn», kun kveget ble spart og «det rov» som ble tatt «som bytte for oss selv» (kravet om total utslettelse er et gjentatt og vesentlig trekk i disse illustrerende anekdotene).
Disse første eksemplene på Jehovas makt til å utslette hedningene blir etterfulgt av mange advarsler om, at med mindre alle «vedtekter og lovbud» blir adlydt, vil Jehova straffe sitt utvalgte folk ved å spre det iblant hedningene. Oppregningen av disse «vedtekter og lovbud» kommer etter De ti Bud, hvis moralske verdi straks slettes gjennom et løfte om stamme-massakre:
«Sju nasjoner større og mektigere enn dere» vil bli gitt i judeernes makt og «Dere skal fullstendig utslette dem; dere skal ikke inngå noen pakt med dem, ei heller vise dem nåde … Dere skal ødelegge deres altere … for dere er et hellig folk for Herren deres Gud; Herren deres Gud har valgt dere til et særlig utvalgt folk for ham selv over alle folk, som er på jorden … Dere skal være velsignet over alle folk … og dere skal tilintetgjøre alle de folk som Herren deres Gud gir i deres hånd; deres øyne skal ikke ha noen medfølelse med dem … Herren deres Gud vil sende hornet inn blant dem, inntil de, som er tilbake og gjemmer seg for dere, blir tilintetgjort … Men Herren deres Gud skal gi dem i deres makt og skal utslette dem med en mektig utslettelse inntil de er utslettet. Og han skal gi deres konger i deres makt, dere skal utslette deres navn fra under himmelen; det skal ikke være noen mann som kan stå seg imot dere, inntil dere har utslettet dem …»
I det tjuende århundre e.Kr. har Vestens mennesker generelt holdt opp med å legge noen betydning i disse oppmuntringer, men for de, som det direkte vedrører, er av en annen oppfatning. For eksempel flyktet den palestinske befolkning en masse fra deres hjemland etter Deir Yassin-massakren i 1948, fordi denne begivenhet for dem betydde (som gjerningsmennene også mente det) at dersom de hadde blitt, ville de ha blitt «fullstendig utslettet».
De visste at sionistlederne i deres forhandlinger med britiske og amerikanske politikere i det fjerne Vesten, igjen og igjen hadde uttalt at «Bibelen er vårt mandat» (dr. Chaim Weizmann), og de visste (selv om Vestens mennesker ikke var klare over det), at det ble henvist til tekster som forlangte den fullstendige utsletting av de arabiske folk. De visste at Vestens ledere hadde støttet og fortsatt ville støtte det invaderende folk, og de hadde derfor ikke noe håp om å overleve annet en gjennom flukt. Denne massakren i 1948 er direkte relatert til det «lovens bud» som finnes i kapittel 7 av Loven, som levittene fullførte og leste opp i 621 f.Kr.
Femte Moseboks oppmuntring og lokkelser fortsetter: «… Gå hen og sett dere i besittelse av nasjoner, som er større og mektigere enn dere selv … Herren deres Gud går foran dere; som brennende ild vil han utslette dem, han vil bringe dem til fall for deres ansikt; slik skal dere drive dem ut og utslette dem hurtig, som Herren har befalt dere det … For hvis dere med flid overholder de bud jeg har gitt dere … så vil Herren utdrive disse nasjoner foran dere og I skal besitte nasjoner som er større og mektigere enn dere selv er … deres kystlinje skal nå til de fjerneste hav. Ingen mennesker vil kunne stå seg imot dere: for Herren deres Gud vil kaste redsel for dere over landet, som dere går inn i …»
Så regner Moses opp de budene som skal følges, hvis alle disse belønningene skal fortjenes, og igjen er Loven å ødelegge:
«Dette er de bud, som dere skal følge … Dere skal fullstendig ødelegge de steder hvor de nasjonene som dere besitter tilba sine guder … Når Herren deres Gud skal avskjære nasjonene foran dere, der dere går hen for å besitte dem og dere følger dem og lever i deres land: Pass på, så dere ikke blir narret til å følge dem … og ikke følger deres guder.»
Denne trossetning i Loven påbyr de troende å ødelegge andre religioner. Den var upartisk da den ble gitt, men fikk en særlig anvendelse i senere århundrer gjennom den kjensgjerning at den kristne tro vokste i – og samtidig størstedelen av jødene flyttet inn i – det samme geografiske område: Vesten. (Dette gjorde kristendommen til hovedmål for budet: «… å ødelegge fullstendig de steder …», og dynamittsprengningen av russiske katedraler, åpningen av «anti-Gud museer», kanoniseringen av Judas og andre av den tidlige bolsjevikiske regjerings handlinger, var helt klart tilfelle av «lydighet» under dette bud i Femte Mosebok.
Ideen om inkvisisjonen av kjettere og forsamlinger som Vesten har anvendt i tilbakestående perioder og fordømt i opplyste, har også deres opprinnelige kilde (med mindre noen kan påvise en tidligere) i Femte Mosebok. For at en slik kjetter ikke skulle reise tvil om ødeleggelsens lov, som den er oppsummert i det foregående, så foreskriver Femte Mosebok deretter at «hvis det iblant dere oppstår en profet eller drømmer … skal han drepes». Korsfestelsen av Jesus (og drap på atskillige motstandere av bokstavelig jødedom) faller under denne «lov».
Å fordømme slektninger som gjør seg fortjent til mistanke om kjetteri forlanges. Dette er den terrorforanstaltning som ble iverksatt i Russland av bolsjevikene i 1917 og kopiert i Tyskland av nasjonalsosialistene i 1933. Den kristne verden uttrykte den gang forferdelse over disse barbariske påfunn, men metoden er klart beskrevet i Femte Mosebok, der det forlanges at enhver som sier: «La oss gå hen og tjene andre guder», skal fordømmes av deres brødre, søstre, sønner, døtre, koner osv. og steines til døde.
Det er karakteristisk at Femte Mosebok forlanger at det skal være blodsbeslektede eller ektefeller som legger den første hånd på offeret for fordømmelsen og først deretter «alle de andre». Denne «lovens forskrift» adlydes den dag i dag i en utstrekning som avhenger av de lokale forhold og andre omstendigheter. Avvikere kan ikke steines til døde offentlig i et fremmed samfunn hvor «den fremmedes» lov måtte anse dette for å være mord, så en erklæring for «død» og en sørgeseremoni skjer symbolsk i stedet for en «lovmessig» straff. Se dr. John Goldsteins beretning om både det symbolske ritual og et forsøk på å gjennomføre den riktige straffen, som nylig har funnet sted, og som gjennom århundrer ofte ble gjennomført i lukkede jødiske samfunn, der «den fremmedes» lov ikke kunne nå inn.
Loven forlanger også at hele samfunn massakreres ifølge anklagen om frafall: «Dere skal visselig drepe innbyggerne i den byen med sverdet og ødelegge den fullstendig og alle i den.»
Hva angår ødeleggelsen av byer, skjelner Femte Mosebok mellom nære (dvs. palestinske), og fjernere byer. Når en «fjern» by er blitt erobret, «skal dere slå i hjel alle menn med sverdet, men kvinnene og barna og kveget og alt hva der er i byen og alt byttet, skal dere ta til dere selv …». Denne oppmuntringen, med hensyn til fangetatte kvinner, er ofte et gjentatt tema, og Femte Mosebok foreskriver at en jødisk erobrer, som ser «en vakker kvinne» iblant fangene, kan ta henne med hjem, men hvis han «ikke finner behag i henne», må han kaste henne ut igjen.
Med hensyn til en nærmere beliggende by er det annerledes: her gjelder loven om total ødeleggelse (som Saul forbrøt seg mot). «Men i de folks byer som Herren deres Gud gir dere i arv, skal dere ikke spare noe som puster; men dere skal utslette dem fullstendig … som Herren deres Gud har befalt dere.» (Dette vers 16 i kapittel 20 forklarer de palestinske araberes masseflukt etter Deir Yassin, der ingen som åndet ble etterlatt i levende live. De så at den bokstavelige oppfyllelse av «loven av 621 f.Kr.» var dagens orden i 1948 e.Kr., og at Vestens makt sto bak denne lov om «total ødeleggelse».)
Den andre loven fortsetter: «Dere et hellig folk for Herren deres Gud og Herren har valgt dere til å være et spesielt folk, over alle nasjoner på jorden.» Videre «regler og lover» foreskriver at «alt det som dør av seg selv» er urent og ikke må spises, men «Dere skal gi det til den fremmede … eller dere kan selge det til de fremmede: for dere er et hellig folk for Herren.»
Hvert syvende år skal en kreditor ettergi sin «neste» hans gjeld, men «av en fremmed må han inndrive den». Kapittel 10 sier (overraskende i denne sammenheng): «Derfor skal dere elske den fremmede; for dere har selv vært fremmede i Egypt», men kapittel 23 bringer den velkjente annullering: «I skal ikke ta åger av deres bror … av den fremmede kan dere gjerne ta åger» (og enda verre tilfeller av slik legalisert diskriminering dukker opp i senere bøker, som vi skal se).
Femte Mosebok ender med det langtrukne, tordnende forbannelses-eller-velsignelses-tema. Moses, som er døende, formaner «folket» til å velge mellom velsignelser og forbannelser, og disse regnes opp.
Velsignelsene er utelukkende materielle: velstand gjennom forøkelse av slektninger, god høst og kveg. Seier over fiender; og verdensherredømme. «Herren deres Gud vil sette dere over alle nasjoner på jorden … Herren vil gjøre dere til et hellig folk for seg selv … Og alle jordens folkeslag skal se at dere er kallet i Herrens navn; og de skal frykte dere … dere skal låne ut til mange folkeslag og dere skal ikke låne av dem. Og Herren vil gjøre dere til hode og ikke til hale; og dere skal kun være over ikke under …»
Disse velsignelser fyller tretten vers – forbannelsene femti. Den guddom, i hvis navn disse forbannelsene uttales, ble helt klart ansett for å være i stand til å gjøre ondt (faktisk sies dette uttrykkelig i en senere bok, Esekiel, som vi skal se.)
Bokstavelig jødedom er i siste instans basert på terror og frykt, og listen av forbannelser som er gitt i kapittel 28 av den Andre Lov, viser hvor viktig presteskapet anså denne praksis: å forbanne (som rettroende jøder den dag i dag anser for å være gyldig) for å være. Det må huskes at disse forbannelsene er straffen for ulydighet, ikke for overtredelser av moralbegreper! «Hvis dere ikke vil lytte til Herrens røst og adlyde alle hans bud og lover … skal alle disse forbannelser gå over dere …»
Byen og hjemmet, barna, grødene og kveget vil bli forbannet, «inntil dere er ødelagt, og inntil dere er fullstendig utslettet». Pest, tæring, betennelse, sopp, byller, svulster, skabb, kløe, vanvidd, blindhet, hungersnød, kannibalisme og tørke spesifiseres. Menns koner skal ligge med andre menn. Deres barn skal fortapes til slaveri. Hvis noen blir hjemme, vil de bli spist av sine foreldre, faren og moren vil strides om deres kjøtt og vil ikke gi noe til de barn som stadig er i live. (Disse forbannelser var en del av Den store Forbannelse, som ble kastet over frafalne inntil i nyere tid, og i de mest standhaftige innerkretser av den talmudiske jødedom brukes de sannsynligvis den dag i dag.)
Sykdommer og ulykker ville hjemsøke folk «hvis dere ikke vil adlyde alle de lovens ord, som er skrevet i denne bok, for at dere skal frykte det strålende og fryktelige navn, Herren deres Gud: … Jeg kaller himmel og jord til vitne mot dere på denne dag, at jeg har satt foran dere liv og død, velsignelse og forbannelse. Velg derfor livet, for at både dere og deres sæd skal leve evig.»
Slik var det livet og de velsignelsene som jødene som var samlet i tempelet i 621 f.Kr., ble presset til å velge i Jehovas og Moses’ navn av deres høvding, Josias, presteskapet talerør. Formålet og meningen med eksistensen under denne «mosaiske lov», var ødeleggelse og slavegjøring av andre for å oppnå plyndring og makt. Israel kunne fra dette øyeblikk regne seg for lykkelig for å ha blitt erklært død og for å være blitt utelukket fra en slik framtid. Israelittene hadde blandet seg med menneskehetens levende strøm: på dens bredder var jødene blitt etterlatt, strandet i klørne på et fanatisk presteskap, som befalte dem – under trussel om «alle disse forbannelser» – å ødelegge.
Levittene føyde også litt lokkemat til den redsel som var skapt av «alle disse forbannelser». Hvis «folket» ville «vende tilbake og lyde Herrens røst og adlyde alle hans bud …», så ville «alle disse forbannelser» bli overført til deres «fiender» (ikke fordi disse hadde syndet, men simpelthen for å øke mengden av velsignelser som skulle øses ut over de rehabiliterte jøder!).
I denne læresetning viste Femte Mosebok klarest, hvilken status Andre Lov tildelte hedningen. I ytterste konsekvens hadde «hedningene» ingen lovlig eksistens under denne lov. Hvordan kunne de ha det når Jehova kun «kjenner» sitt «hellige folk»? For så vidt som deres faktiske eksistens innrømmes er det kun for de formål som er angitt i kapittel 28, vers 65, og kapittel 30, vers 7: nemlig å motta jødene, når disse blir spredt over kloden for deres lovovertredelser og så, når deres jødiske gjester angrer og blir tilgitt, da å overta forbannelsene som nå er hevet fra de tilgitte jødene. Det andre vers gir ganske visst det påskudd at «alle disse forbannelser» vil bli overført til hedningene, fordi de «hatet» og «forfulgte» jøder, men hvordan kan de holdes ansvarlige for det, når selve jødenes tilstedeværelse iblant dem kun var resultatet av straffende «forbannelser», påført dem av Jehova? For Jehova tar selv æren for å kaste eksilets forbannelse på jødene, ifølge et annet vers (kapittel 28 …):
Vers 64: «Herren skal spre deg blant alle folkene fra den ene enden av jorden til den andre, og der skal du dyrke andre guder som verken du eller dine fedre har kjent: stokk og stein.»
Vers 65: «Blant disse folkeslagene skal du aldri få ro og aldri finne hvile for din fot. Der skal Herren gi deg et urolig hjerte, et sviktende syn og et motløst sinn.»
Vers 66: «Livet ditt skal henge i en tråd. Dag og natt skal du leve i frykt og aldri være trygg for ditt liv.»
Femte Mosebok anvender denne dobbelttale (for å bruke det moderne uttrykk) hele veien igjennom: Herren gjør det særlige folk hjemløst iblant hedningene for deres synders skyld. Hedningene, som ikke har noen skyld, verken i deres eksil eller deres synder, er deres «forfølgere» – Ergo, hedningene vil bli utslettet.
Den jødiske innstilling overfor resten av menneskeheten, skapelsen og universet i alminnelighet, er mer forståelig når denne og relaterte tekster er gjennomtenkt, og især den konstante beklagelse over at jøder «forfølges» overalt som i forskjellige variasjoner går som en rød tråd igjennom nesten all jødisk litteratur. For enhver, som aksepterer denne bok som Loven, er andres blotte eksistens faktisk forfølgelse. Femte Mosebok sier dette tydelig.
Den mest nasjonalistiske jøde og den mest opplyste jøde er ofte enige om én ting: de kan ikke virkelig betrakte verden og dens begivenheter fra annet enn en jødisk vinkel, og fra den vinkel virker «den fremmede» uvesentlig. Det er en måte å tenke på, og det er arven fra tjuefem århundrers jødisk tenkemåte; selv de jødene, som kan se kjetteriet og falskheten, kan ikke alltid frigjøre seg helt fra dette marerittet som rir deres sjel og sinn.
Den sist siterte tekst fra Femte Mosebok viser at den herskende sekt fremstilte hjemløshet på én og samme tid som en handling utført av det særlige folks gud og som forfølgelse av det særlige folks fiender, som fortjente «alle disse forbannelser». For så ekstremt egoistiske mennesker er en politisk voldshandling, hvor 95 ikke-jøder og 5 jøder mister liv og eiendom, simpelthen en anti-jødisk katastrofe, og de er ikke bevisst det hyklerske i den anledning. I det tjuende århundre er denne standard for vurdering blitt projisert inn i andre folkeslags liv, og anvendt på alle større begivenheter i Vestens prøvelser. På denne måten lever vi i den levittiske forfalsknings århundre.
Da den gjenoppståtte Moses i Femte Mosebok hadde påtatt seg å legge «alle disse forbannelser» på uskyldige dersom judeerne ville vende tilbake til lydighet overfor «alle disse lover og bud», lovte han dem enda en velsignelse («Herren deres Gud vil gå foran dere og han vil ødelegge disse folkeslag som er foran dere og dere skal besitte dem …») og så fikk han lov til å dø i Moabs land.
I «Moseloven» ble den ødeleggende ideen utformet, som kom til å true den kristne sivilisasjon og Vesten, og som ingen den gang enda hadde tenkt på. I den kristne periode traff et råd av teologer den beslutningen at Det Gamle Testamente og Det Nye skulle innbindes i én bok, uten noen skilnad, som om de var stilk og blomst, i stedet for en uimotståelig kraft mot en ubevegelig gjenstand. Det leksikon jeg har foran meg mens jeg skriver, erklærer lakonisk at den kristne kirke aksepterer Det Gamle Testamente som en «likeså guddommelig autoritet» som Det nye.
Denne ukvalifiserte aksept omfatter hele innholdet av Det Gamle Testamente og er formodentlig den egentlige kilden til mye av den forvirring som finnes i den kristne kirke, og mye av det vanvidd som plager de menneskemasser som søker kristendommen, for dogmet krever tro på motsatt rettede krefter på én og samme tid. Hvordan kan den samme gud ved sine bud til Moses ha påbudt mennesker å elske deres neste og «totalt å ødelegge» sin neste? Hvilket forhold kan det være mellom den universelle, kjærlige Gud i den kristne åpenbaring og den forbannende guddom i Femte Mosebok?
Men hvis hele Det Gamle Testamente, inklusive disse og andre bud, faktisk er en «like guddommelig autoritet» som Det Nye, så har den nåtidige vesterlending rett til å påberope seg det som rettferdiggjørelse for de handlinger som kristendommen mest har fornektet seg selv gjennom: de britiske nybyggeres import av afrikanske slaver til Amerika, de amerikanske og kanadiske nybyggernes behandling av de nordamerikanske indianere, og afrikaanernes harde styre av den sørafrikanske bantu. Han kan med all god rett legge ansvaret for alle disse ting direkte på sin kristne prest eller biskop, hvis denne mannen underviser ham i at Det Gamle Testamente med dets gjentatte påbud om å slå i hjel, slavebinde og utplyndre er en «likeså guddommelig autoritet». Ingen kristen geistlig kan frasi seg skyld, dersom han underviser i dette. Den teologiske beslutning som skapte dette dogme, kastet skyggen av Femte Mosebok over kristendommen, og de kommende århundrer, slik den falt over judeerne selv, da den ble lest for dem i 621 f.Kr.
Kun ett annet skrift har hatt en sammenliknbar virkning på menneskers sinn og på kommende generasjoner. Hvis man kan tillate seg en forenkling, så er det fristende å se hele Vestens historie og især det skjebnetunge tjuende århundre, som en kamp mellom Moseloven og Det Nye Testamente og mellom de to grupper av mennesker som regner seg inn under de respektive to budskaper, hat og kjærlighet.
Av Femte Mosebok oppsto jødedommen, men den ville ha vært dødfødt, og ingen ville noensinne ha hørt mer om den, hvis det kun hadde kommet an på levittene og deres innfangede judeere. De var ikke tallrike, og selv et folk som var hundre ganger så stort, kunne ikke ha gjort seg forhåpninger om å kunne påtvinge verden deres barbariske tro ved egen kraft. Det var kun én måte som Moseloven kunne vinne liv og kraft på og gi en forstyrrende påvirkning på andre nasjoner i de følgende århundrer. Det var dersom en maktfull «fremmed» (iblant alle de fremmede som ennå skulle forbannes), en mektig konge over disse «hedninger» som fremdeles skulle ødelegges, ville støtte den med våpen og penger.
Dette var presis hva som var ved å skje da Josias i 621 f.Kr. leste den Andre Lov opp for folket, og det skulle komme til å gjenta seg vedvarende gjennom århundrene, like til våre dager: den gigantiske usannsynlighet for at dette kunne skje, står overfor den likeså store demonstrerbare kjensgjerning at slik forholder det seg! Herskerne over disse «andre nasjoner», som skulle fordrives og utslettes, antok igjen og igjen den ødeleggende tro, adlød den herskende sekt og hjalp den med å fremme dens merkelige ambisjon på bekostning av deres eget folk.
Omtrent tjue år etter at Femte Mosebok var blitt lest opp i Jerusalem, ble Juda erobret av den babylonske konge omkring år 596 f.Kr. På det tidspunkt så det ut til å bli enden på den historien som var heller ubetydelig i sammenlikning med den tids store begivenheter. Juda ble aldri mer en selvstendig stat, og hadde det ikke vært for levittene, deres Andre Lov og den fremmede hjelper, ville judeerne, liksom israelittene, ha blitt en del av menneskeheten.
I stedet ble den babylonske seier begynnelsen på affæren med dens vidtrekkende konsekvenser for verden. I stedet for å dø hen, ble Loven sterkere i Babylon, hvor en fremmed konge for første gang ga den sin beskyttelse. For første gang ble en stat i staten, en nasjon i nasjonen, påført et annet folk. De første erfaringene med å tilrane seg makt over et vertsfolk ble gjort. Slik ble de mange lidelser til for også andre folkeslag.
Med hensyn til judahittene eller judeerne eller jøder, som oppsto fra dem, synes de å ha pådratt seg den mest ulykkelige framtid av alle. Det var i hvert fall ikke en lykkelig mann (skjønt det var en jødisk skribent i våre dager, 2.500 år senere, Maurice Samuel), som skrev: «… Vi jøder, ødeleggerne, vil alltid forbli ødeleggere … ingenting som ikke-jøder gjør, vil være nok for våre behov og krav.»
Ved første øyekast synes dette hånlig, giftig, skamløst. Men den som flittig har studert Kontroversen om Sion oppdager at det langt snarere er et skrik i håpløshet, som Moseloven må avtvinge enhver som føler at han ikke kan unnslippe dens ubarmhjertige lære om ødeleggelse.