Kapittel 27 – «Protokollene»
Mens sionismen på denne måten tok form i de østlige ghettoer i løpet av det siste århundre – og ved begynnelsen av dette (20.) dukket en ny kraft fram i internasjonale affærer (da den britiske regjering tilbød den Uganda) – og forberedte verdensrevolusjonen, i disse samme talmudiske områder, sitt tredje «utbrudd». De to kreftene beveget seg synkronisert framover (for sionismen brukte slik det er vist, trusselen om kommunisme i Europa for å få de europeiske herskere til å lytte til sine territoriale krav utenfor Europa). Det var som om to turbiner begynte å produsere én felles overveldende kraft, som det nye århundre skulle komme til å motta elektriske støt fra.
Ifølge Disraeli og Bakunin var verdensrevolusjonen kommet under jødisk lederskap fra omkring midten av århundret, og dens krav endret seg deretter. Bakunins tilhengere, som strevde etter å nedlegge staten som sådan, fordi de forutså at den revolusjonære stat kunne bli mer despotisk enn noe tidligere despoti, ble kastet ut og glemt. Verdensrevolusjonen antok dermed form etter Marx’ Det Kommunistiske Manifest, som siktet mot Superstaten, grunnlagt på slavearbeid og «konfiskeringen av menneskets frihet» (som de Toqueville skrev i 1848).
Dette skrift om lederskap og mål kom til å bestemme det tjuende århundres kurs. Metodene, hvordan den eksisterende orden skulle nedbrytes, endret seg derimot ikke; de fortsatte å være slik de var blitt avslørt ved utgivelsen av Weishaupts papirer i 1787. Mange utgivelser i det 19. århundre viste at de originale Illuminati-planer gjennom generasjoner fortsatte med å være læreboka for revolusjonære i alle leirer, hva metode angikk.
Disse verkene reklamerte for – eller avslørte – de destruktive planene på forskjellig måte, noen ganger i allegorisk form, men alltid gjenkjennelig dersom de ble sammenliknet med originalene, Weishaupts papirer. I 1859 hevdet Crétineau Joly jødisk lederskap av «hemmelige selskaper». Hans bok gjenga dokumenter (gitt til ham av pave Gregorius XVI) fra den hemmelige italienske losje Haute Vente Romaine. Deres ekthet er hevet over enhver tvil. Haute Vente Romaine ble ledet av en italiensk prins som var blitt innviet av en av Weishaupts egne fortrolige (Knigge), og den var en gjenfødelse av Illuminati-ordenen. De ytre kretser av innvidde, fjolsene, ble overbevist om at «selskapets formål er noe opphøyet og edelt, at det er Ordenen for dem som ønsker en renere moral og større fromhet, uavhengighet og enhet for deres land». De som steg til losjens høyere grader lærte etter hvert de virkelige mål, og svor at de ville bryte ned all religion og all lovlig regjering. Deretter mottok de hemmelighetene om snikmord, giftbruk og mened, som det var blitt avslørt i dokumentene fra Weishaupt.
I 1862 grunnla Karl Marx (hans Det kommunistiske Manifest er gjenkjennelig illuminisert) sin Første Internasjonale, og Bakunin utformet sin Alliance Sociale Démocratique, hvis program (som fru Nesta Webster har vist det ved å sammenlikne tekstblokker) var ufortynnet illuminisme. Samme år ga Maurice Joly ut et angrep på Napoleon III, som han tilla identiske metoder til å korrumpere og ruinere samfunnssystemet (denne bok var skrevet i allegorisk form). I 1868 gjenbrukte tyskeren Goedsche de samme ideer i form av et angrep på jødisk lederskap av revolusjonen, og i 1869 tok den franske katolikk og royalist Geugenot Des Mousseaux opp det samme temaet. Samme år ga Bakunin ut sin Polemique contre les Juifs.
I alle disse verkene opptrer i en eller annen form kontinuiteten i den grunnleggende ideen, som første gang ble avslørt i Weishaupts dokumenter, nemlig den å destruere all legitim regjering, religion og nasjonalitet og opprette et despoti til å herske over de slavebundne masser med terror og vold. Noen av dem hevdet jødisk utnyttelse av eller overtakelse av lederskapet for revolusjonen.
Heretter oppsto det en pause i den utgitte litteratur om sammensvergelsen som for første gang var blitt avslørt i 1787 – inntil i 1905, da en professor Sergyei Nilus, en embetsmann i Department for Fremmede Religioner i Moskva utga en bok, som British Museum i London har en kopi av, den er stemplet «den 10. august 1906». Det ville ha vært av den største interesse om noe kunne opplyses om Nilus og hans bok, som aldri har blitt oversatt. Den mystisisme som han og hans bok har blitt omgitt av, hemmer etterforskning. Et enkelt kapittel ble oversatt til engelsk i 1920. Det må nevnes her, ettersom den originale skrift framkom i 1905, mens det voldsomme spetakkelet som oppsto først begynte da det utkom på engelsk i 1920.
Dette ene kapittel som ble utgitt i England og Amerika som «The Protokols of the Learned Elders of Zion». Jeg kan ikke finne ut av om dette var den originale overskrift på kapitlet, eller om den ble lagt til ved oversettelsen. Det finnes ikke noe bevis på at dokumentet er hva det hevder å være, et referat fra et møte av jødiske «eldste». I den forstand er det derfor verdiløst.
Men i enhver annen forstand er det av uvurderlig betydning, for det viser seg gjennom den avgjørende ekthetsprøve (som er de følgende begivenheter) som å være et autentisk dokument som tilhørte den verdenssammensvergelse som for første gang ble avslørt gjennom Weishaupts papirer. Mange andre dokumenter i samme serie hadde fulgt denne første åpenbaring, slik jeg har vist, men dette overgår dem alle. De øvrige var bruddstykker og viste glimt; dette viser hele bildet av sammensvergelsen, både motiv, metode og mål. Det føyer ikke noe til det som allerede delvis har blitt avslørt (med unntak av den ubevisste henvisning til de jødiske «eldste» selv), men det plasserer alle brikkene i puslespillet på rett plass og avslører helheten. Det beskriver med nøyaktighet alt det som har hendt i de femti år siden det ble utgitt, og hva som tydeligvis vil følge i de neste femti år, med mindre sammensvergelsens egen kraft innen det har framkalt en nøytraliserende motkraft.
Dokumentet er fylt med en mengde viten (spesielt om menneskelige svakheter), som kun kan ha sprunget ut av århundrers eller årtuseners oppsamling av erfaringer og studier. Det er skrevet i en tone av bedrevitende arroganse, som av vesener som hånende sitter på en olympisk fjelltopp av eldgammel viten, og i forakt ser ned på massene som vrir seg langt der nede («pøbelen» … «alkoholiserte dyr» … «kveg» … «blodtørstige villdyr»), som uten hell kjemper for å unngå «knipetanga» som er i ferd med å lukke seg rundt dem. Den ene kjeven i tanga er «gullets makt», og den andre er den brutale kraft fra pøbelen når denne hisses opp til å ødelegge sine eneste beskyttere, og dermed seg selv.
Den destruktive idé presenteres i form av en vitenskapelig teori eller nesten en eksakt vitenskap, som forsvares selvsikkert og med veltalenhet. Når jeg studerer Protokollene, blir jeg konstant minnet om et uttrykk som fanget mitt øye i Disraelis uttalelse, som tidligere ble sitert. Disraeli, som var omhyggelig i sitt ordvalg, talte om «det destruktive prinsipp» (ikke idé, måte, oppfatning, plan, sammensvergelse eller liknende) og med Protokollene løftes teorien om destruksjon til denne status av «en fundamental sannhet, en primær eller grunnleggende lov, en bestemt atferdslov» (for å sitere forskjellige ordbokdefinisjoner av ordet «prinsipp»). I mange tekster forekommer Protokollene ved første øyekast å anbefale destruksjon som en ting, noe som er en dyd i seg selv og følgelig rettferdiggjør alle metoder som uttrykkelig anbefales til å fremme den; bestikkelse, utpressing (også av penger), korrupsjon, undergravende virksomhet, forræderi, hisse opp pøbelen, terror og vold, der disse metoder også blir dyder.
Men nærmere granskning viser at dette ikke er tilfellet. Målet framgår av tekstens slutning, og det er «Verdensmakten». Metodene som anbefales på veien dit, er bare de beste til å oppnå den. Endemålet ble første gang avslørt i Weishaupts dokumenter, og det er opplagt at begge forskrifter springer ut av en svært tidlig kilde, selv om Protokollene tidsmessig forholder seg til Weishaupts dokumenter som barnebarn til bestefar. Det endelige mål går via tilintetgjørelsen av all religion og nasjonalitet for å kunne etablere superstaten som skal herske over verden gjennom skånselsløs terror.
Da Protokollene dukket opp på engelsk, fikk det mindre viktige spørsmålet om hvem som var forfatter til disse presise oppskrifter, en falsk og uforholdsmessig større betydning på grunn av de rasende jødiske angrep på selve dokumentet. Sammenhengen mellom jødisk lederskap og den revolusjonære sammensvergelse var på ingen måte ny; leseren har sett at Disraeli, Bakunin og mange andre tidligere hadde bekreftet den. I dette tilfelle var påstanden om et spesifikt møte mellom jødiske ledere i en sammensvergelse enda ikke underbygget, og kunne ha vært ignorert. (I 1913 beskyldte en noenlunde liknende publikasjon jesuittene for å planlegge en verdenssammensvergelse maken til den som beskrives så vel i Protokollene som i Weishaupts papirer, men jesuittene bemerket stillferdig at den oppfattelsen var feil, og saken ble glemt igjen.)
Reaksjonen fra den offisielle jødedom i 1920 og etterpå var annerledes. Den ble med vilt raseri rettet mot hele konseptet i Protokollene. Den stoppet ikke ved benektelsen av en jødisk medvirkning, men benektet noen sammensvergelse overhodet, noe som bevislig var usant. Eksistensen av sammensvergelsen var blitt observert og erkjent av en lang rekke høye autoriteter, fra Edmund Burke, George Washington og Alexander Hamilton til Disraeli, Bakunin og de mange andre som er nevnt tidligere. Videre var det i mellomtiden – inntil Protokollene dukket opp på engelsk – levert et avgjørende bevis gjennom forløpet i Russland. Karakteren av det jødiske angrep på oversettelsen av Protokollene kunne slik bare bestyrke den generelle oppfatning: deres protest lød alt for høy.
Angrepet var av den typen som lukket munnen på slike tidligere talsmenn for en offentlig undersøkelse og utredning som Robinson, Barruel og Morse, men denne gang var det et åpenlyst jødisk angrep. De nevnte tre menn hadde den gang ikke antydet noen jødisk medvirkning, men hadde blitt hengt ut kun for å lede offentlighetens oppmerksomhet på sammensvergelsens vedvarende karakter og på den kjensgjerning at den franske revolusjon kun var dens første «utbrudd». Angrepet på Protokollene i 1920-årene beviste – framfor alt annet – sannheten i deres påstand. Det viste at den vedvarende organisasjon med formål å undertrykke offentlig diskusjon av sammensvergelsen hadde blitt perfeksjonert i de mellomliggende 120 år. Sannsynligvis hadde det aldri noensinne tidligere i historien blitt brukt så mye penger og så mye energi i et forsøk på å undertrykke ett enkelt dokument.
Dokumentet ble brakt til England av den ene av de to førende britiske korrespondenter i Moskva på den tiden, Victor Marsden fra Morning Post (den betydningsfulle beretning om den andre korrespondenten hører til i et senere kapittel). Marsden var en autoritet vedrørende Russland, og led vedvarende under ettervirkninger av terroren. Han ble faktisk dens offer; for han døde kort tid etter å ha fullført hva han tydeligvis oppfattet som en plikthandling, nemlig oversettelsen på British Museum av Protokollene.
Utgivelsen på engelsk vakte verdensomspennende interesse. Denne perioden (1920 og framover) markerer avslutningen på den tid da jødiske spørsmål kunne diskuteres uhindret i det offentlige. Den innledende debatt var fri og heftig, men i de følgende år lykkes det utgivelsens motstandere å omringe enhver omtale av innholdet med et skjær av helligbrøde, og i dag er det neppe noen, som i skrift eller tale, våger å nevne Protokollene. Det måtte i så fall være for å erklære dem for «falske» eller «infame» (Protokollene forutser muligheten og utlegger den som underkastelse).
Den første reaksjon var den naturlige. Protokollene var mottatt som et formidabelt bevis på en sammensvergelse mot religion, nasjon, lovlig regjeringsmakt og eiendomsrett. Alle var enige om at en påstand om jødisk forfatterskap ikke hadde noe grunnlag, men at emnet var så dystert og så sterkt underbygget av hendelser etter den opprinnelige utgivelsen, at en grundig offentlig undersøkelse var nødvendig. Dette vidundermiddel, «offentlig undersøkelse», hadde mange førende menn anbefalt 120 år tidligere. I det aktuelle tilfelle ble de etterfølgende angrep mer rettet mot kravet om en undersøkelse enn på å avvise påstanden om «Sions Vise».
The Times (i London) skrev 8. mai 1920 som en del av en lengre artikkel: “En upartisk undersøkelse av disse påståtte dokumenter er høyst ønskelig … Skal vi kun avvise saken uten undersøkelse, og la den innflytelsen en slik bok kan få, urørt? Morning Post (på det tidspunkt det eldste og mest sobre engelske dagblad) brakte tjuetre artikler, som også kalte på en offentlig undersøkelse.
I Spectator den 27. august 1921 presset lord Sydenham, en av de førende autoriteter på den tid, også på for en offentlig undersøkelse: «Hovedsaken er selvfølgelig hvilken kilde Nilus fikk Protokollene fra. De russere som kjente Nilus og hans skrifter kan ikke alle ha blitt utryddet av bolsjevikene. Hans bok … er ikke blitt oversatt, selv om det ville gi en forestilling om mannen … Hva er det mest slående kjennetegn ved Protokollene? Svaret er viten av et sjeldent slag, som omfatter det bredest mulige felt. Løsningen på dette «mysterium», hvis det er et slikt, vil kunne finnes, der hvor denne fryktinngydende viten som profetiene er basert på, de som nå bokstavelig talt har gått i oppfyllelse, kan vise seg å høre hjemme. I Amerika slo Henry Ford fast at «Protokollene har passet til verdenssituasjonen fram til i dag; de passer til den i dag» og han fikk bladet Dearborn Independent til å trykke en serie artikler, hvorav det ble solgt halvannen million nye opptrykk.
Innen to år hadde innehaveren av The Times blitt erklært sinnssyk (av en ikke-navngitt lege i et fremmed land; et senere kapittel vil beskrive denne episode) og med makt fjernet fra kontroll av sine blader, hvoretter The Times trykte en artikkel som avviste Protokollene som plagiat av Maurice Jolys bok. Innehaveren av Morning Post ble gjenstand for vedlikeholdende bakvaskelser, inntil han solgte sin avis, som deretter sluttet å komme ut. I 1927 trykte Henry Ford en unnskyldning adressert til en velkjent amerikansk jøde. Da jeg var i De Forente Stater en del år senere, ble jeg informert av pålitelige kilder om at han hadde blitt overtalt til å gjøre dette gjennom trusler fra forhandlere, som hans konserns framtid var avhengig av, på et tidspunkt da en ny Ford-modell skulle komme på markedet.
Kampanjen mot Protokollene er aldri siden opphørt. I det kommunistiske Russland ble alle eksemplarer som det var mulig å finne, destruert under revolusjonen, og alene det å besitte boka ga dødsstraff etter loven om «antisemittisme». I en direkte linje fra denne forordning, bare tjuefem år senere, tvang de amerikanske og engelske autoriteter i det besatte Tyskland etter Andre Verdenskrig den vesttyske regjering å innføre lover mot «antisemittisme» etter den bolsjevikiske modell; og i 1955 fikk en trykker fra München, som hadde latt Protokollene trykkes, sin virksomhet konfiskert. I England ble salget av boka under det eksisterende press kort etter utgivelsen midlertidig stanset av myndighetene, og i årenes løp fortsatte angrepene på den så voldsomt at trykkere fryktet den og kun mindre, lokale trykkerier våget noensinne å trykke den. I Sveits, mellom de to krigene, ble en jødisk rettssak anlagt mot boka under påstanden: «uanstendig litteratur». Saken ble vunnet, men dommen ble deretter satt til side av en høyere domstol.
Denne tingenes tilstand som på denne måten ble skapt etter 1920, og som har fortsatt fram til i dag, var forutsagt i Protokollene i 1905: «Gjennom pressen har vi fått makten til å påvirke, mens vi selv blir i bakgrunnen … Den avgjørende faktor for suksess på det politiske (område) er hemmeligholdelsen av dets overtakelse; diplomatens ord skal ikke svare til hans gjerninger … Vi må tvinge regjeringene til å handle i den retning som vil fremme vår stort uttenkte plan, som allerede nærmer seg sin oppfyllelse gjennom det vi vil presentere som den offentlige mening, hemmelig sufflert av oss ved hjelp av den såkalte Stormakt, pressen, som med få unntakelser man kan se bort fra, allerede er i våre hender … Vi skal håndtere pressen på følgende måte: Vi skal legge sal og bissel på den og styre den på stramme tøyler; og på den måten skal vi kontrollere alle utgivelser fra den trykte presse, for hva ville meningen være med å holde oss fri for angrep fra pressen, hvis vi forblir skyteskive for løpesedler og bøker? … Ingen skal ustraffet sette en finger på auraen av vår regjerings fortreffelighet. Påskuddet for å stanse en hvilken som helst utgivelse vil være en påstått henvisning til at den hisser opp den offentlige stemningen uten grunn eller rettferdiggjøring … Vi vil med sikkerhet vinne over våre motstandere, ettersom de, på grunn av de før omtalte måter å håndtere pressen på, ikke vil ha presseorganer til deres rådighet, der de fullt og endelig kan uttrykke sine synspunkter …»
Dette er historien om Protokollene hittil. Deres henvisninger til jødiske «Vise» (eller «eldste») er uautorisert og bør derfor prinsipielt unnlates, uten at dette har noen som helst betydning for vurderingen av andre bevis for jødisk lederskap av verdensrevolusjonen som sådan. Det jødiske angrep på dem hadde ikke karakter av et forsvar for jødedommen, men skulle stanse utgivelsen, fordi «den hisser opp den offentlige stemning uten grunn eller rettferdiggjøring». De framsatte argumenter som var heller spekulative. De gikk ut på at Protokollene hadde nær likhet med atskillige tidligere utgivelser og derfor var «etterlikninger» eller «falsknerier». Mens det i virkeligheten er klart bevist at de utgjorde en del av den fortsatte litteratur om sammensvergelsen. De kunne være frambrakt av jødiske som ikke-jødiske revolusjonære, og det er av sekundær betydning. Hva de beviste, var at organisasjonen, som første gang ble avslørt gjennom Weishaupts dokumenter, eksisterte fremdeles 120 år senere. Den beskrev de samme metoder og forfulgte de samme mål som den gang ble avdekket; og på det tidspunkt da Protokollene ble gitt ut på engelsk, hadde den bolsjevikiske revolusjon levert bevist.
Etter min mening utgjør Protokollene den avgjørende håndbok for studier av samtiden og dette emnet. Hvis lord Sydenham i 1921 ble slått av den «fryktinngytende viten» de framstilte, «hvorpå profetier, som nå bokstavelig talt er oppfylte, baseres», hvor mye mer ville han da ikke bli imponert i dag, i 1956, hvor så mye mer av dem har blitt like mye oppfylt. Ved hjelp av denne bok kan ethvert menneske se hvordan de siste 150 års oppstand ble satt i verk, og hvordan de neste 50 år tilsvarende vil bli det. Han vil på forhånd vite hvordan hans valgte representanters «handlinger» vil avvike fra deres «ord».
På et bestemt punkt ble jeg, ut fra min egen erfaring, i stand til å utprøve lord Sydenhams uttalelse om oppfylte profetier. Protokollene sier, der de forteller om kontroll med utgivelsen av informasjon: «Ikke en eneste bekjentgjørelse vil nå offentligheten uten vår kontroll. Selv i dette øyeblikk blir det oppnådd av oss ved at alle nyheter mottas av noen få byråer, som samler dem fra hele verden. Disse byråene vil da være helt våre, og vil kun dekke det vi dikterer dem.» Det var ikke situasjonen i 1905 eller på lord Sydenhams tid eller i 1926, da jeg ble journalist, men det utviklet seg slik og er situasjonen i dag. «Nyhets»strømmen fra avisene fyller godt i den offentlige bevissthet og strømmer fra noen få byråer som vannet fra et halvt dusin vannkraner. Enhver hånd som kan kontrollere disse vannkranene, kan kontrollere «nyhetene», og leseren vil selv kunne observere i hvilken filtrert form nyhetene når ham. Med hensyn til de redaksjonelle synspunkter kan forandringen enkelt oppleves ved å sammenlikne med upartiske, kritiske artikler, som ble trykket i The Times, Morning Post, Spectator, Dearborn Independent og tusenvis av andre tidsskrifter for omkring 25 år siden. Dette kan ikke skje i dag. Underkastelsen av pressen har blitt gjennomført som Protokollene forutsa, og i løpet av min generasjon, og på grunn av mitt erverv, så jeg det skje.
Et sammenliknende studium av Protokollene og Weishaupts papirer fører til den klare konklusjon at de begge stammer fra en felles og svært eldre kilde. De kan ikke ha vært et produkt av én mann eller én gruppe av menn fra samme periode som de ble gitt ut i. Den «fryktinngytende viten» som avdekkes med dem, bygger tydeligvis på århundrer av oppsamlet erfaring. Dette angår spesielt (i både Protokollene og Weishaupts papirer) kjennskapet til menneskelige svakheter, som i detaljer analyseres nøyaktig, og der metodene til å utnytte hver enkelt av dem beskrives med en blanding av fryd og forakt.
Verktøyet som skal benyttes til å ødelegge de kristne nasjonalstater er «pøbelen». Ordet brukes hele tiden med skjærende forakt til å betegne massene (som i offentlig omtale smigres med benevnelsen «folket»). «Mennesker med svake karakterer er mer tallrike enn de gode, og derfor oppnås de beste resultater med hensyn til å regjere dem, gjennom å anvende vold og terror … En pøbels styrke består i blind, sanseløs og tankeløs kraft, som alltid kan bli underkastet et forslag fra en hvilken som helst kant». Ut fra dette utvikles det en argumentasjon som går ut på at «et absolutt despoti» er nødvendig for å regjere «pøbelen», som er en ansamling av «ville», og at «vår Stat» vil anvende «en terror som vil ha en tendens til å produsere blind underkastelse». At den «ordrette oppfyllelse» av disse forskrifter har funnet sted i Sovjetunionen, må være innlysende for alle i dag.
Dette «absolutte despoti» skal plasseres hos den internasjonale Superstat ved veis ende. Innen da beskrives regionale dukke-despoter som essensielle prosesser til å bryte ned staters struktur og folkenes forsvar: «Under ‘første-diktatorene’ i nåtiden lider folkene tålmodig og tar imot et slikt misbruk som de ville ha halshugget tjue konger for å være skyldige i ett enkelt av. Hva er forklaringen? Den er at disse diktatorer hvisker til folket gjennom deres agenter, at gjennom disse misbruk skader de staten med det høyeste formål for øye – å sikre folkenes velferd, et internasjonalt brorskap mellom alle, deres solidaritet og like rettigheter. Naturligvis forteller de ikke folk at denne forening må skje under vårt uinnskrenkede herredømme.»
Dette tekstklippet er av spesiell interesse. Uttrykket «første-diktator» ville ikke i alminnelighet ha blitt forstått i 1905, da vestens folkeslag trodde at deres valgte representanter uttrykte og var avhengige av deres godkjennelse. Det ble imidlertid et dekkende uttrykk under Første og Andre Verdenskrig, da amerikanske presidenter og britiske statsministere rent faktisk gjorde seg selv til «første-diktator» og benyttet unntakstilføyelser på vegne av «folkenes velferd … internasjonalt brorskap … like rettigheter». Sannsynligvis fortalte disse «første-diktatorer» i begge krigene at det endelige mål for alt dette ville være «forening» under en verdensregjering av et eller annet slag. Spørsmålet om hvem som skulle lede denne verdensregjeringen, fikk aldri et klart svar. Så mye annet i protokollene er blitt oppfylt at deres påstand om at de ville være sammensvergelsens verktøy til å regjere verden «med vold og terror» fortjener en del ettertanke.
Det særlig karakteristiske ved de to verdenskrigene er den skuffelsen som hver av dem brakte til de folk som så ut til å ha seiret. «Fryktinngytende viten» ser derfor igjen ut til å ha inspirert følgende uttalelse, framkommet i 1905 eller tidligere: «Helt siden den gang (den franske revolusjon) har vi ført folkene fra den ene skuffelse til den neste», og senere denne: «Ved disse handlinger er alle stater i lidelsestilstand; de lengter etter ro, er rede til å ofre alt for fred; men vi vil ikke gi dem fred før de åpent vedkjenner seg vår internasjonale Superregjering i underkastelse». Disse ordene, skrevet før 1905, synes nøyaktig å beskrive det 20. århundres forløp.
Og igjen sier dokumentet: «Det er altavgjørende for vårt mål at kriger, så langt det er mulig, ikke skal resultere i territoriale gevinster.» Presist som dette uttrykket fra 1905 eller tidligere ble gjort til den viktigste slogan eller et tilsynelatende moralsk prinsipp, som ble utropt av amerikanske og engelske politiske ledere i begge verdenskriger, og i dette tilfellet er forskjellen mellom «diplomatens» «ord» og «handling» vist gjennom resultatene. Første Verdenskrigs vesentligste resultat var å etablere Revolusjonær-sionisme og Revolusjonær-kommunisme som nye krefter i internasjonale saker, den første for et lovet «hjemland» og den andre for en stat å være i. Det vesentligste resultat i Andre Verdenskrig var at ytterligere «territoriale gevinster» tilfalt Sionismen og Kommunismen og ingen andre. Sionismen oppnådde sitt hjemland, og kommunismen tok imot halve Europa. Den «dødbringende presisjon» (lord Sydenhams ord) i Protokollenes forutsigelser virker tydelig her, hvor en besynderlig setning som ble brukt i Protokollene fra 1905, ble det daglige språk for amerikanske presidenter og britiske statsministre i 1914-1918 og 1939-1945.
Grunnen til at forfatterne av Protokollene regnet dette slogan som viktig i villedningen av folkeslagene, blir også forklart: Hvis nasjoner som innvikles i kriger blir nektet «territoriale gevinster», vil den eneste seierherre være «vårt internasjonale agentur … våre internasjonale rettigheter vil da utviske nasjonale rettigheter i den rette betydning av rettigheter, og vil herske over nasjonene, nøyaktig som de sivile lovene i Statene bestemmer forholdene mellom disse statsborgere». For å frambringe en slik tingenes tilstand er tydelige politikere påkrevd, og om dem sier Protokollene: «Administratorene, som vi vil velge ut fra offentligheten, med nøye hensyn til deres evner til servil lydighet, vil ikke være personer som er trent i regjeringskunsten, og vil derfor lett bli til bønder i vårt sjakkspill i hendene på menn av lærdom og geni, som vil bli deres rådgivere, spesialister, som er fostret opp og utdannet fra den tidligste barndom til å regjere over hele verdens affærer.»
Leseren kan selv dømme om denne beskrivelsen passer på noen av Vestens «administratorer» gjennom de siste femti år, testen er deres innstilling til sionismen, verdensrevolusjonen og verdensregjeringen, og følgende kapitler vil gi opplysninger på disse tre områdene. Om «rådgiverne» er det vel riktig å si at de opererer med en «dødbringende presisjon».
Her kommer igjen den «fryktinngytende viten», som ble åpenbart for mer enn 60 år siden. I 1905 var den ikke-valgte, men maktfulle «rådgiver» ukjent i offentligheten. Sant nok visste de opplyste få, som Disraeli, at «verden regjeres av helt andre personligheter enn hva de, som ikke er bak i kulissene, kan forestille seg», men for den alminnelige offentlighet ville denne teksten være uten mening.
Men under Første og Andre Verdenskrig ble den ikke-parlamentarisk valgte, uoffisielle, men bydende «rådgiver» en alminnelig kjent figur. Han kom åpent fram (gjennom «unntakelses-autoritet») og ble kjent og passivt akseptert av den alminnelige offentlighet. Kanskje er den forakt som ble vist for «pøbelen» i protokollene rettferdiggjort av denne underkastelse i forhold til et herredømme som fungerer bak kulissene. Ja, underkastelsen var til og med intakt selv når alt foregikk åpenlyst. I De Forente Stater, for eksempel, ble «rådgivere om jødiske saker» nye beboere i Det Hvite Hus, og av hovedkvarterene for amerikanske okkupasjonshærer. En finansmann, som offentlig anbefalte drastiske midler til «å regjere hele verdens affærer» [Bernard Baruch], var rådgiver for så mange presidenter at han permanent fikk tilnavnet «statsmannseldste» (Elder Statesman) av pressen, og engelske statsministre på besøk, dro til ham som et sete for den øverste myndighet.
Protokollene forutsa dette «rådgivernes» regime på et tidspunkt da ingen forsto hva som var ment, og få ville ha forstilt seg at de ville vise seg åpent i de øverste sirkler.
Protokollene fastslår gjentatte ganger at det første mål er utslettelsen av den nåværende herskende klasse («aristokratiet», uttrykket som ble benyttet, var fortsatt anvendelig i 1905) og tilegnelsen av eiendom gjennom å hisse opp den ikke-tenkende, dyriske «pøbel». Igjen sørger senere begivenheter for å gi «forutsigelsen» dens «dødbringende presisjon»:
«I politikk må man vite hvordan man uten nøling skaffer seg andres eiendom, hvis vi gjennom det sikrer underkastelse og suverenitet … Ordene «Frihet, Likhet, Brorskap» brakte, takket være våre blinde agenter, hele legioner til våre rekker, som bar våre bannere med entusiasme. Og hele tiden var disse ord som ormer som boret seg inn i folkets velstand, satte en stopper overalt for fred, ro, solidaritet, og brøt ned alle fundamentene for statene … Dette hjalp oss til vår største triumf; det ga oss, blant andre ting, muligheten til å få den viktigste trumf i våre hender, nedbrytingen av privilegier, eller med andre ord selve aristokratiets eksistens … den klasse, som var det eneste forsvar folk og land hadde imot oss. På ruinene av det naturlige og arvelige aristokrati … har vi stilt opp vår utdannede klasses aristokrati, som ledes av pengenes aristokrati. Velstand, som er avhengig av oss, har vi gjort til dette aristokratis forutsetning – og viten. Det er denne mulighet for å skifte ut folkets representanter som har stilt dem til disposisjon for oss, og … gitt oss makten til å utnevne … Vi opptrer på scenen som påståtte redningsmenn for arbeideren fra denne undertrykkelse når vi byr ham å tre inn i våre kjempende styrkers rekker: Sosialister, anarkister, kommunister … gjennom nød og den misunnelse og det hat som hindrer oss på vår vei … Folket, som ukritisk tror på ting som er trykt, nærer et blindt hat til alle tilstander som det føler befinner seg over det; for det har ingen fornemmelse av ordene klasse og tilstand … Disse pøbler vil med stor fornøyelse fare fram for å la blodet flyte fra dem som de i deres enkle uvitenhet har misunt fra de lå i vuggen, og hvis eiendom de så vil bli i stand til å plyndre. «Vår» vil de ikke røre, for tidspunktet for angrepet vil være oss bekjent, og vi vil ta skritt for å beskytte våre egne … Ordet «frihet» får mennesker til å komme ut og kjempe mot enhver form for autoritet, endog mot Gud og naturens lover. Av den grunn vil vi, når vårt kongerike tar form, bli nødt til å utradere dette ord fra leksikon, da det er et prinsipp for dyrisk kraft som forvandler pøbler til ville dyr … Men friheten kunne også eksistere uskadelig innenfor Statens økonomi og til folkets velstand, hvis dens grunnlag var en tro på Gud … Derfor er det avgjørende for oss å undergrave all tro, å rive selve grunnlaget om en guddom og en ånd ut av hodet på massene, og i dets sted oppstille matematiske formler og materielle behov …» «Vi har satt folkenes personlige og nasjonale oppfatninger opp mot hverandre, samt sørget for religions- og rasehat, som vi har dyrket opp til en grenseløs vekst i løpet av de siste 20 århundrer. Dette er grunnen til at det ikke er én stat som vil få støtte noe sted dersom den reiser seg mot oss, for hver eneste av dem må huske at en avtale rettet imot oss er en avtale mot dem selv. Nasjonene kan ikke gå inn i den minste fortrolige overenskomst uten at vi i all hemmelighet har en finger med i spillet … For å kontrollere den offentlige mening må vi bringe den inn i en tilstand av forvirring ved at det fra alle kanter gis plass til mange motstridende meninger. Dette i så lang tid det kreves, for å få folkene til å tape deres hoder i labyrinten og komme til å innse at det beste er ikke å ha en mening av noe slag i politiske spørsmål, som det ikke er meningen at offentligheten skal forstå, ettersom de kun forstås av ham som leder offentligheten. Dette er den første hemmelighet.» «Den andre hemmeligheten som er nødvendig for vår regjerings suksess, består i å mangedoble nasjonale problemer omkring vaner, lidenskaper, livsvilkår i så høy grad at det vil være umulig for noen å vite hvor han befinner seg i det derav følgende kaos, så medborgere innbyrdes blir ute av stand til å forstå hverandre … Ved alle disse midler skal vi i den grad slite ut folkene at de vil bli tvunget til å tilby oss internasjonal makt av et slikt slag at den vil sette oss i stand til – uten voldsanvendelse – gradvis å absorbere alle statsmaktene i verden og forme en Superregjering. Herskerne av i dag vil i det skjulte erstattes med en proforma-organisasjon, som vi vil kalle Superregjeringen. Dens hender vil rekke ut i alle retninger som gripeklør, og dens organisasjon vil være av så kolossale dimensjoner at ingen nasjon i verden vil kunne unngå den.»
At Protokollene avslører kommunismens og sionismens felles inspirasjonskilde kan ses av de påfallende paralleller som kan trekkes mellom de to viktigste framgangsmåter som anvises i dem, og de viktigste metoder som ble brukt av dr. Herzl og Karl Marx:
Protokollene legger igjen og igjen vekt på å hisse opp «pøbelen» mot den herskende klasse, som den mest effektive metoden til å ødelegge stater og nasjoner og til å oppnå verdensstyre. Herzl brukte, slik det ble vist i det foregående kapittel, nettopp denne metoden til å få de europeiske herskere til å lytte.
Deretter Karl Marx. Protokollene sier: Folkenes aristokratier er døde som politisk kraft … men som eiere av jord kan de stadig bli skadelige for oss ved at de er selvforsynte som følge av disse landressursene. Det er derfor avgjørende for oss å ta fra dem denne jord uansett prisen … Samtidig må vi intenst støtte handel og industri … hva vi ønsker, er at industrien skal tømme landbruket for både arbeidskraft og kapital, og ved hjelp av spekulasjon flytte hele verdens penger over på våre hender …»
Karl Marx fulgte i sitt Det Kommunistiske Manifest nøyaktig denne oppskrift. Riktignok erklærte han at kommunismen kunne oppsummeres i én setning: «opphør av privat eiendomsrett», men endret senere denne uttalelsen ved å begrense den til jord og dermed underforstått at andre typer privat eiendom skulle forbli intakt. (I den senere marxistiske virkelighet ble all privat eiendom selvfølgelig konfiskert, men jeg taler her om den eksakte parallell mellom strategiene som ble lagd før denne begivenhet, så vel i Protokollene som av Marx.)
En tekst som er av særlig interesse i dag, selv om den er skrevet før 1905, sier: «Hvis noen stat nå til dags reiser protester imot oss, er dette kun proforma og etter vår anvisning, for deres antisemittisme er uunnværlig for oss i kontrollen av våre mindre brødre.» Et tydelig trekk i vår tidsalder er den måten hvorpå anklagen om «antisemittisme» hele tiden skifter fra ett land til et annet, hvor det land som anklaget, automatisk blir utpekt som fienden i den neste krig. Denne teksten kunne gi den kritiske student et ettertenksomt uttrykk når han hører om tidens periodiske rapporter om plutselig «antisemittisme» i dagens kommunistiske Russland.
Likheten med Weishaupts dokumenter er svært sterk i de tekstene som tar for seg infiltrering av offentlige kontorer, profesjoner og partier, for eksempel: «Det er fra oss den altoppslukende terror kommer. Vi har i vår tjeneste personer av alle skikker, alle doktriner, monarki-tilhengere, demagoger, sosialister, kommunister og utopister av enhver art. Vi har spent dem alle foran vår vogn. Hver eneste av dem borer på sin egen måte løs i de siste rester av autoritet, forsøker å velte om på all form for etablert orden. Ved disse gjerninger er alle stater blitt brakt i desperasjon de lengter etter fred og ro, er parate til å ofre alt for freden, men vi vil ikke gi dem fred før de åpent aksepterer vår internasjonale Superregjering i underkastelse.»
Hentydningen til infiltrasjon av spesielt universiteter og av undervisningen generelt, stammer direkte fra Weishaupt, eller fra den kilden han måtte ha fått dem fra: «… Vi vil infiltrere universitetene … Deres embetsmenn og professorer vil bli forberedt gjennom detaljerte, hemmelige handlingsprogrammer, som de ikke ustraffet vil avvike fra, ikke en millimeter. De vil bli utnevnt med særlig omhu, og bli plassert slik at de er fullstendig avhengige av vår regjering.» Denne hemmelige infiltrering av universitetene (som ble vellykket i de tyske på Weishaupts tid, slik som hans dokumenter beviser) ble i svært stort omfang en suksess som utviklet seg i vår generasjon. De to britiske regjeringsembetsmenn [Burgess og Maclean], som etter deres flukt til Moskva ble vist fram til den internasjonale presse i 1956 og uttalte at de hadde blitt oppslukt av kommunismen på sine universitet, var et par typiske produkter av den metoden som beskrives av Protokollene tidlig i dette århundre og av Weishaupt i 1787.
Weishaupts dokumenter taler om Frimureriet som det beste «dekke» der sammensvergelsens agenter kan arbeide. Et annet skalkeskjul er ifølge Protokollene: «Liberalisme». «Da vi innplantet giftstoffet Liberalisme i statens organisme, undergikk hele dens oppbygning en forandring. Stater har blitt angrepet av en dødbringende sykdom, en blodforgiftning. Alt som står tilbake er å avvente slutten på deres dødskamp.»
Uttrykket «utopister», som anvendes mer enn en enkelt gang, vedrører de liberale, og dets opprinnelige kilde befinner seg muligens i Det Gamle Testamentes hentydning til «drømmere av drømmer», som sammen med «falske profeter» skal slås i hjel. Slutten for Liberalismen synes derfor åpenbar for den grundige student, selv om Protokollene ikke utpensler det: «Vi skal utrydde liberalismen fra de viktigste strategiske stillinger i vår regjering, som utdannelse av underordnede i vår statsstruktur avhenger av.”
«Big Brother»-regimene i vårt århundre er nøyaktig forutsagt i følgende tekst: «Vår regjering vil ha utseende av en patriarkalsk vergeordning under vår hersker.»
Republikanerne skal også være «dekke» for sammensvergelsen. Protokollene er spesielt foraktfulle overfor republikanerne, der de (som ved liberale) ser selvødeleggelsens våpen smidd ut av «pøbelen»: «… Da var det at republikkenes tidsalder ble mulig å gjennomføre; og da var det at vi erstattet regenter med en karikatur av en regent, en president, grepet ut av pøbelen, fra midten av våre marionetter, våre slaver. Slik lyktes det oss å underminere folkene.»
Deretter beskriver de ukjente forfatterne, fra en tid før 1905, den posisjonen som amerikanske presidenter har blitt redusert til i vårt århundre. Teksten starter slik: «I nærmeste framtid vil vi etablere «presidenters ansvarlighet». Det betyr, slik den etterfølgende tekst viser, et personlig ansvar i motsetning til ansvar som avgrenses ved en forfatnings kontroll. Presidenten skal bli en av «første-diktatorene», som tidligere sagt, hvis rolle skal være å bryte ned staters forfatningsforsvar (grunnlover) og på den måten forberede «forening under vårt suverene styre.»
Under Første og Andre Verdenskrig ble de amerikanske presidenter rent faktisk til «første-diktatorer» i denne betydning, mens de hevdet at «situasjonens alvor» og hensynet til «seier» nødvendiggjorde denne tilegnelsen av en personlig ansvarlig makt; en makt som ville bli gitt tilbake til «folket» når «nødsituasjonen» opphørte. Lesere som har levd lenge nok, vil minnes hvor utenkelig noe slikt var, inntil det skjedde, og hvor passivt det så ble akseptert. Deretter fortsetter teksten:
«Parlamentet vil sørge for å dekke til, vil beskytte, vil utvelge presidenter, men vi vil fjerne retten fra å foreslå nye lover eller lage endringer i de eksisterende, for denne rett vil bli gitt av oss til den ansvarlige president, en dukke ført av oss … Uavhengig derav vil vi sørge for at presidenten får makt til å kunne erklære en krigstilstand. Vi vil rettferdiggjøre dette med at presidenten, som leder av hele landets hær, må ha denne rett til sin rådighet i nødstilfelle … Det er lett å forstå at under slike omstendigheter vil nøkkelen til kisten ligge i våre hender, og ingen utenfor vår krets vil lenger styre lovgivningens makt … Presidenten vil, etter vår anvisning, fortolke betydningen av slike eksisterende lover, som gir plass for fortolkning; han vil deretter annullere dem når vi indikerer nødvendigheten for ham, dessuten vil han ha retten til å foreslå foreløpige lover, og flere nye regler i Grunnloven, der påskuddet både i det ene og det andre tilfelle vil være statens øverste velferd og sikkerhet. Gjennom slike midler skal vi litt etter litt, skritt for skritt, bryte ned alt det som vi i begynnelsen er nødt til å innføre i statenes forfatninger for å forberede overgangen til en umerkelig fjernelse av enhver form for Grunnlov, og da er timen kommet til å omdanne hver eneste regjering til vårt despoti.»
Spesielt denne forutsigelsen fra 1905 eller tidligere, fortjener lord Sydenhams betegnelse «dødbringende presisjon». Amerikanske presidenter i dette århundrets to kriger har oppført seg som det beskrives her. De tok seg virkelig retten til å erklære krig og føre krig, og den har vært utnyttet minst én gang (i Korea) siden Andre Verdenskrigs avslutning. Ethvert forsøk i Kongressen, eller utenfor, på å ta fra dem denne rett og begrense dem i bruken av den, blir møtt med ekstremt fiendtlige angrep.
På denne måten fortsetter Protokollene. Folkene vil, idet de beveger seg «fra den ene skuffelsen til den neste», ikke bli tillatt «et pusterom». Ethvert land som våger å gå imot oss, må bli møtt med krig, og enhver kollektiv motstand med «universell krig». Folkene vil ikke bli tillatt å «motvirke undergravning» (her finnes nøkkelen til de rasende angrep i 1790-årene, i 1920 og i dag på alle krav om «offentlig undersøkelse» med betegnelser som «heksejakt», «McCarthyisme» og liknende). I den kommende Superstat vil det bli et krav at familiemedlemmer tar avstand fra dissidenter innenfor familiens sirkel (den gammeltestamentlige dispensasjon, som er nevnt tidligere). Den «fullstendige ødeleggelse av den kristne religion» vil ikke la vente lenge på seg. Folkene vil bli holdt atspredt med triviell underholdning («folkepalasser») for å forhindre dem i å bli besværlige og stille spørsmål. Historien vil bli omskrevet for å bedra dem (et annet overgrep, som seinere er blitt gjennomført i Kommunistrussland), for «vi skal utviske fra menneskenes bevissthet enhver hukommelse om tidligere århundrer som er uønsket for oss, og kun beholde dem som utmaler alle de nasjonale regjeringers feiltakelser … Alle hjulene i alle statenes maskinerier drives av kraften fra den motor som er i våre hender, og motoren i statenes maskiner heter: Gull.»
Og enden på det hele: «Det vi skal arbeid for, er at det i alle verdens stater, våre unntatt, kun skal være proletariatets masser, noen få millionærer som er hengivne til våre interesser, politi og soldater … Anerkjennelsen av vårt despoti … vil komme når folkene, etter å ha vært gjort fullstendig trøtte og slitne av deres regenters korrupsjon og inkompetanse, vil rope: «Vekk med dem og gi oss én kone over hele jordkloden, som vil forene oss og fjerne årsakene til uenigheter – grenser, nasjoner, religioner, statsgjeld – én som vil gi oss den fred og ro, som vi ikke kan få under våre ledere og representanter.»
I to eller tre av disse tekstene i dreieboka har jeg erstattet ordet «goyim» med «folk» eller «masser», fordi bruken av det ordet sementerer den ikke-underbygde påstand som finnes i Protokollens tittel, og jeg ønsker ikke å forvirre begrepene. Beviser for identiteten av sammensvergelsens forfattere må søkes andre steder enn i en ikke-bevist påstand. Forfatterne kan ha vært jødiske, ikke-jødiske eller anti-jødiske. Det er av underordnet betydning. Da dette verk ble utgitt, var det en dreiebok for et drama som enda ikke hadde blitt oppført; i dag har det kjørt i 50 år og dets tittel er Det Tjuende Århundre. Skuespillerne, som beskrives i dreieboka, beveger seg på vår nåtidige scene, spiller de rollene de er forutsagt at de skal spile, og produserer de forutsagte begivenheter.
Kun den endelige slutten står tilbake, fiasko eller fullbyrdelse. Det er en gigantisk plan og den kan etter min bedømmelse ikke lykkes. Men den har eksistert i 180 år, sannsynligvis enda lengre, og Protokollene utgjorde enda et bevis i en lang rekke beviser som siden har blitt enda lengre. Sammensvergelsen for å beherske verden gjennom dannelse av en verdensomspennende slavestat eksisterer, og kan ikke på dette tidspunkt plutselig bli bremset eller avbrutt. Med den treghet den har opparbeidet, må den nå fortsette fram mot oppfyllelse eller fiasko. Hva enten det blir det ene eller det andre, vil det bli ødeleggende for en tid og hardt for dem som lever i den tiden da det endelige svaret kommer.
–> Kapittel 28 – Balfours villfarelse
<– Kapittel 26 – Dr. Herzls kjetteri
<– Kapittel 25 – Den sionistiske verdensorganisasjon
<– Kapittel 24 – Sionismens komme
<– Kapittel 23 – «Profeten»
<– Kapittel 22 – Direktørene
<– Kapittel 21 – Disraelis advarsler
<– Kapittel 20 – Planen
<– Kapittel 19 – Verdensrevolusjonen
<– Kapittel 18 – Napoleons forhør
<– Kapittel 17 – Den destruktive misjon
<– Kapittel 16 – Den messianske lengsel
<– Kapittel 15 – Talmud og ghettoene
<– Kapittel 14 – Den mobile regjering
<– Kapittel 13 – Vernet om loven
<– Kapittel 12 – Lyset og skyggen
<– Kapittel 11 – Den fariseiske føniks
<– Kapittel 10 – Den fariseiske fønix
<– Kapittel 9 – Fariseernes oppstigning
<– Kapittel 8 – Loven og edomittene
<– Kapittel 7 – Oversettelse av Loven
<– Kapittel 6 – Folket gråt
<– Kapittel 5 – Babylons fall
<– Kapittel 4 – Lenkene smis
<– Kapittel 3 – Levittene og loven
<– Kapittel 2 – Israels endelikt
<– Kapittel 1 – Begynnelsen på affæren
<– Innledning til Reeds bok