Kapittel 23 – «Profeten»
Det nittende århundre beveget seg ubønnhørlig imot avvisning av Sanhedrinets innrømmelser til Napoleon, og imot enda en gang å isolere jødene, og imot en gjenetablering av den teokratiske stat i staten, den faren som Tiberius hadde utmalt før den kristne æra begynte. Kampen sto ikke mellom «jødene» og «ikke-jødene». Liksom den dagen for så lenge siden da perserkongens soldater hadde satt Esra og Nehemias i stand til å påtvinge judeerne «den nye lov», sto den atter mellom på den ene siden noen jøder og ikke-jøder, og på den andre siden noen jøder og andre ikke-jøder. Det merkelige har alltid vært at ikke-jødiske herskere ved slike vendepunkt allierte seg med jødedommens herskende sekt imot de jødiske masser, og slik imot deres eget folk, blant hvilke de fostret opp den ødeleggende kraft. Dette paradoks gjentok seg i det nittende århundre, og ble årsaken til den kulminasjon i våre dager som alle nasjoner er sterkt involverte i.
Vestens politikere, som en sveitsergarde, meldte seg inn i sionismens tjeneste, og medvirket til at de emansiperte jøder ble «nullstilt» ved å bli oppslukt i mengden av ikke-jøder. La oss stanse opp og se på «de liberale» i det nittende århundre, som ved å tilslutte seg sionismen satte den i stand til å bryte ned nasjonene.
De kan best studeres ved å iaktta grunnleggeren av deres linje, «Profeten» alias Henry Wenthworth Monk, kun husket av få i dag (han gjorde selv krav på denne tittel, som Amos i sin tid sint hadde avvist). Monk var prototypen på det tjuende århundres amerikanske president eller britisk statsminister, selve modellen for en vestlig politiker.
For å kunne beskrive denne mannen, må man gjenopplive alle tanker og impulser fra det siste (19.) århundre. Det er nylig nok til at forsøket er mulig. Emansipasjonen skapte en kultur der enhver udisiplinert tenker kunne innbille seg å være en stor leder for en sak. Det trykte ord gjorde det mulig for demagoger å spre forvirrede tanker, og forbedrede muligheter til å reise hurtig og langt fikk dem til å søke etter årsaker langt fra deres hjemlige horisont. Ansvarsløshet kunne gjelde som kristen barmhjertighet når man beskyldte sin neste for likegyldighet overfor etiopiske foreldreløse barns skjebne, og hvem ville umake seg med å undersøke kjensgjerningene? Dickens beskrev typen i Stiggins, med hans selskap som skulle skaffe negerbarn anstendige lommetørklær; Disraeli bemerket at kullminearbeidernes fryktelige forhold i Nord-England var «unngått Selskapet til Avskaffelse av Negerslaveriets oppmerksomhet».
Den nye måten å oppnå offentlig anerkjennelse på var for lett til at slike irettesettelser skulle kunne avskrekke dem som var fristet av den tillokkende betegnelse «liberal», og snart fylte det brennende ønske om reform den liberale leir, som ikke kunne risikere et tomrom. «Menneskerettighetene» måtte bekreftes. Og urettferdighetene som ble tilbake, var lettest å oppdage blant fjerne folkeslag (jo lenger vekk, jo bedre). Det var selvrettferdighetens blomstringstid for dem som kun ville andre det beste og var likeglade med hvor mye ondt de gjorde under denne fanen. De gode grunnla en generasjon og en industri (for dette kall var ikke uten materiell belønning, heller ikke uten bifallsytringer). I frihetens navn skulle disse mennesketyper i våre dager komme til å bifalle og hjelpe til med å sørge for at halve Europa atter ble slavebundet.
Det var inn i en slik tid Henry Wentworth Monk ble født (i 1827) på en nybyggerfarm ved den den gang så fjerne Ottawaelven i Canada. Da han var sju år, ble han revet bort fra venner og slekt og transportert til Bluecoat-skolen i London, den gang et strengt sted for et ensomt barn. Guttene bar den tidens uniform (Edward VI), lang, blå frakk, prestetørkle, gule strømper og sko med spenner. De levde som en sekt for seg, spiste som munker og svært lite, spanskrøret ble ikke spart, og de ble strengt trent i den hellige skrift.
Den unge Monk hadde derfor mange følelsesmessige behov som skrek etter tilfredsstillelse, og hans barnesinn, som ble så flittig fylt opp med Det Gamle Testamente, begynte å finne moderne anvendelser for det. Han regnet ut at Esaias med «hurtige dyr» måtte mene «jernbaner», og med «hurtige budbringere» måtte mene «dampskip». Deretter falt det ham inn i denne tidlige alder, at han hadde funnet nøkkelen til «profetiene», og kunne fortolke Guds hensikt i forhold til nåtiden. Han ignorerte de israelittiske profeters og Det Nye Testamentes advarsler mot nettopp denne fristelsen. Hva han fant, var simpelthen det levittiske presteskaps lære om at en dag ville hedningene bli ødelagt, og det utvalgte folk atter samles i dets opphøyde kongerike i det forjettede land.
Menn av rang og innflytelse lekte også med denne ideen om at tiden var kommet da de skulle treffe Guds beslutning. Da Monk var elleve, foreslo en lord Shaftesbury at stormaktene skulle kjøpe Palestina av Sultanen og Tyrkia og «gi det tilbake til jødene». England hadde da en statsmann, lord Palmerstone, som ikke lot seg påvirke av slike påfunn, og ikke noe ble gjort. Men den unge Monk hadde fått en idé, og Profeten oppsto. Deretter hadde han ingen annen interesse i livet inntil det ble avsluttet seksti år senere!
Da han var fjorten år fikk han en spesiell ferie for å kunne overvære en preken av «den første engelske biskop i Jerusalem» (hvis navn har gått over i historien som Solomon Alexander). Den lille gutten vendte tilbake til skolen med strålende øyne og dedikerte sitt liv til formålet å levere Palestina til en gruppe mennesker som var ham fullstendig ukjente, uten hensyn til dem som allerede bodde der. Ideen tillot ham ikke å slå seg ned på sin fars kanadiske farm da han kom tilbake til den. Den leveveien sto mellom ham og den kristne prestegjerning som han var kandidat til. Han fordypet seg i Det Gamle Testamente og fant ut av at det kun var en kode, som ble avslørt for hans øyne.
Slik falt han i den uerbødighetens felle som studiet av de levittiske skrifter noen ganger forårsaket hos dem som beskriver seg selv om kristne, og allikevel ignorerer Det Nye Testamente. Når de først aksepterer den tanken at forutsigelsene skal oppfylles bokstavelig, underkaster de seg faktisk den jødiske lov som en politisk kontrakt, som ikke overlater noen som helst handlefrihet til Gud; med unntak av tidspunktet for dens oppfyllelse. Derfra går de i ett hopp videre til den konklusjon at de kjenner tiden (som Gud sannsynligvis har glemt). På dette stadium tror slike mennesker at de er Gud. Det er til det en slik prosess nødvendigvis må føre dem: fornektelse av kristendommen og av all guddommelighet. Det er en form for bespottelse, som alle ledende politikere i Vesten i dette århundre har gått med på. Monk var bare den første blant mange.
Selv i sitt fjerne kanadiske hjem fant han andre profeter. En amerikansk jøde, en viss Mordecai Noah, forsøkte seg med å bygge en «tilfluktsby» på en øy i Niagara-elven, en slags forberedelse til en «tilbakevending». Hva de nordamerikanske jødene skulle flykte fra, inntil de kunne «vende tilbake», visste bare han. Likeledes ble en Warder Cresson, den første konsul for De Forente Stater i Jerusalem, så ivrig etter «gjenreisningen» [av Sion] at han konverterte til jødedommen og utga en bok, Jerusalem, Sentrum og Glede for hele Verden. Da han kom tilbake til Amerika, forlot han sin ikke-jødiske kone, forandret sitt navn til Michael Boas Israel, og dro til Palestina der han giftet seg med en jødisk jente, som han bare kunne kommunisere med ved hjelp av tegn og fakter.
Alt dette oppflammet Monk enda mer. Han besluttet i gammeltestamentlig stil at han ikke ville klippe sitt hår eller smykke seg før «Sion er gjenreist». Ettersom hans hår vokste frodig, ble han riktig hårfager. Og da han solgte sin lille eiendom og deretter aldri arbeidet mer, var han resten av sine dager avhengig av andre. Da han ble tjueseks reiste han av sted mot Jerusalem og nådde fram etter mange strabaser. Da han ikke hadde annet enn det lange hår og et lurvete utseende å bakke opp sitt budskap med, fikk han få tilhengere.
Monk ville nok ha forsvunnet ut av historien på dette tidspunkt hvis det ikke hadde vært for et tilfeldig møte, som gjorde ham offentlig kjent. I dette verdenskrigenes århundre med transkontinentale og -oseaniske prosjektiler med masseødeleggende sprengkraft, syntes det nittende århundre å ha vært en stabil og fredelig periode uten frykt for morgendagen. Den som studerer især denne kontrovers om Sion, vil bli forbauset over hvor mange velutdannede mennesker som synes å ha levd i frykt for utslettelse, og som besluttet at de bare kunne finne frelse hvis en gruppe av planetens innbyggere ble transportert til Arabia. Profetens veier krysset en annen av disse fryktsomme menneskers ferd.
En ung engelsk maler, Holman Hunt, dukket opp i Jerusalem. Han var også åpen for en «sak», for han utkjempet en ung kunstners typiske kamp mot akademikere, og det gir en lettantennelig sinnstilstand. Han hadde dårlig helbred og trodde ofte at han var døden nær (han ble åttitre). Han hadde nettopp malt The Light of the World (Verdens Lys), som forestilte Jesus med en lampe i hånden ved synderens dør, og det plutselige syn av den skjeggete Monk talte til hans fantasi. Han grep ivrig ideen om å true menneskeheten (inklusive akademikere) med utslettelse, dersom de ikke fulgte profetien.
Så disse to, Profeten og før-Rafael’itten, brygget sammen en plan som skulle sjokkere den ellers så likeglade verden. Monk beskrev «syndebukken» for Homan Hunt som symbolet på menneskehetens forfølgelser av jødene. De ble enige om at Holman Hunt skulle male et bilde av «syndebukken», og at Monk samtidig skulle skrive en bok som forklarte at tiden var inne til at de forfulgte skulle restitueres til profetienes oppfyllelse [dvs. til Palestina].
Faktisk var syndebukken et sinnrikt levittisk påfunn, hvorved presten fikk makt til å tilgi menighetens dens synder ved å ta to geitekillinger, drepe det ene som sonoffer og drive det andre ut i villmarken for å bøte med sine lidelser for «alle deres lovovertredelser og alle deres synder … og la dem komme over geitas hode». Profeten og Holman skapte menigheten om til det motsatte. Syndebukken for jødenes synder ble symbolet på jødene selv; og dyrets slaktere, de levittiske prester, ble framstilt som de ikke-jødiske forfølgere.
Holman Hunt gikk i gang; dette var en flott mulighet til både å lange ut etter det kongelige akademi («problembilder») og å identifisere seg selv med saken. Hans bilde ville tale sitt eget språk, og det ville bli fulgt opp av Monks skrevne ord. Bildet og boka, symbolet og fortolkningen. Herolden og Profeten forestilte seg at når verden først så «Syndebukken», ville Monks åpenbaringens ord finne tilhørere, som da ble oppmerksomme på egne overtredelser og ivrige etter å gjøre bot.
En beduin observerte Hunt, som var iført arabiske klær og hadde brakt med staffeli og rifle, i ferd med å drive ei hvit geit i retning av Dødehavet. Holman Hunt malte et framragende bilde av en geit (faktisk av to geiter, da den første geita på grunn av hans ekstreme nidkjærhet døde, og en stand-in måtte finnes). For å gjøre det hele mer effektfullt ble det hentet et kamelskjelett fra Sodoma og framskaffet et geitekranium; og disse rekvisitter ble arrangert i bakgrunnen. Bildet formidlet i høy grad det inntrykk at levittene må ha vært grusomme i troen på at dyrets lidelser kunne rense deres folk for lastefullhet (dyrets kvaler ble fullt ut skildret i det grafiske uttrykk). Holman Hunt tok bildet med til England etter først å ha sverget sammen med Monk, at han ville vie sitt liv til «å gjenreise tempelet, avskaffe krig blant mennesker og sikre gjenkomsten av Guds Rike på jorden». Det finnes neppe noen annen maler som har hatt så vidtrekkende hensikter med sin kunst.
Monk produserte så sitt verk: «Simple Interpretation of the Revelation» (enkel fortolkning av Åpenbaringen), og det felles foretaket var ferdig. Nå skulle verden bare reagere. I denne første bok forsøkte Monk stadig å kjede sammen levittisk politikk med de kristne doktriner. Historisk fortsatte han å være på sikker grunn; han pekte helt korrekt på at «de ti stammer» ikke kunne være forsvunnet, men levde videre som en del av menneskeheten. Dette førte ham til en personlig «fortolknng» som gikk ut på at «de sanne israelitter», jøder og kristne, skulle reise tilbake til Palestina og etablere en mønsterstat der (her var han langt fra bokstavelig sionisme, og løp virkelig en risiko for å bli utropt til «antisemitt»). Hans framstilling av konsekvensene var ren demagogi. Men hans påstand var at hvis visjonen hans ble realisert, ville krig opphøre. Og så fulgte den altavgjørende idé (og gad vite hvor Monk fikk den fra …?): En internasjonal regjering skulle etableres i Jerusalem. Her rammet Monk inn sionistenes virkelige hensikt. Monk kunne få sin bok trykket gjennom en bekjent som han hadde fått gjennom Holman Hunt, en John Ruskin. Det var en kjent kunstkritiker, som overtalte forleggeren Constable til å trykke boka. Den skapte (som tilfellet var med bildet) ikke den forventede effekt, men Ruskin hjalp Profeten med penger, og på andre måter, og reddet ham derfor fra glemselen.
Også Ruskin var et produkt av tidlig press og indre skuffelser. Liksom Wilkie Collins (en framragende håndverker, som ikke ville være tilfreds med å skrive gode romaner og forgjeves prøvde å etterligne Dickens’ talent for å skape moralsk indignasjon) var han ikke tilfreds med å bli på det feltet der han var eminent, men var alltid klar til å være forkjemper for (og mindre klar til å undersøke) hva som helst som liknet et moralsk korstog. Liksom Monk hadde han terpet Det Gamle Testamentet som barn (men sammen med en besatt puritansk mor) og han hadde gjentatte ganger opplevd ulykkelig kjærlighet, noen ganger i en ydmykende grad. Han søkte derfor alltid etter avløp for ubrukte følelsesmessige impulser. Han fryktet livet og framtida, slik at Profetens uopphørlige advarsler om Herrens vrede gjorde ham nervøs og fikk ham til å gripe i fôret. Han hadde mange tilhengere, og kom til å ligge under for den samme ugudelighet som Monk og Holman. Som hans biograf (Besketh Pearson) sier: «Han bukket under for illusjonen som er felles for alle Messiaser, at hans ord var Guds», og til slutt tapte han fullstendig fornuften. Men da hadde han satt Profeten i stand til å bringe sitt budskap videre.
Etter fiaskoen med Monks bok forsøkte Holman Hunt seg igjen. Han begynte på et bilde av Jesus i synagogen, i ferd med å lese de messianske profetier og med å kunngjøre at de var oppfylt i og med ham selv. For å gjøre meningen klar, brukte han Monk som modell for Jesus, og de «eldste»s indignasjon skulle symbolisere verdens avvisning av Profeten. Holman Hunts utkast til dette maleri finnes i Det Nasjonale Galleri i Ottawa, og viser Monk som holder Bibelen i den ene hånden (åpnet ved Johannes’ Åpenbaring) og i den andre: Et eksemplar av London Times. (Jeg jobbet isolert som en munk i Montreal, ganske tynget av arten og vekten av min oppgave, da jeg oppdaget bildet, og mine naboer ble nå overrasket over de høye lyder av munterhet som trengte ut fra det ellers så stille rommet der en tidligere korrespondent ved The Times satt bøyd over sitt arbeid.)
Deretter fikk menneskenaturen langsomt overtaket. Holman Hunt solgte et bilde av The Finding of Christ in the Temple for 5.500 engelske pund, og hans bitterhet over livet (og akademikere) ble mildnet. Han kunne ikke ta den lurvete profet med til de fine hus, som f.eks. Val Prinsep og Tennyson. Ruskin hadde det travelt med ulykkelig kjærlighet og hadde også begynt å bli skeptisk. Ikke desto mindre kunne disse to fastboende menn ikke helt glemme Profetens advarsler om at de ville bli utslettet dersom de ikke snart iverksatte jødenes tilbakevending til Palestina. Han fortalte dem hele tiden at «tiden var inne» og påpekte en krigsepisode i Afrika eller Lilleasia eller på Balkan eller i Europa som begynnelsen til slutten; sammenstøt og småkriger var det aldri mangel på. Til slutt lagde Holman Hunt og John Ruskin en plan som syntes egnet til å dempe deres frykt og samvittighetsnag – og hjelpe dem av med Profeten; de oppmuntret ham til å dra til Jerusalem og (i likhet med Sabbati Zevi) å proklamere Tusenårsriket!
Han var like ved å dra av sted, da enda en krig brøt ut, noe som forvirret ham totalt, fordi den ikke foregikk på noen av de steder hvor han i sine fortolkninger av profetiene hadde forutsagt begynnelsen til slutten. Det var faktisk i det området hvorfra frelsen skulle komme, ifølge hans offentliggjorte fortolkninger, nemlig i Amerika.
Etter å ha kastet et blikk på autoritetene, meddelte Profeten at han hadde funnet feilen i sine beregninger: Borgerkrigen var i virkeligheten det stor varsel. Nå måtte det gjøres noe med Palestina med det samme! John Ruskin sa fra. Hvis Profeten virkelig var profet, sa han, så skulle han skynde seg til Amerika, før han dro videre til Jerusalem, og nedkalte et tegn på himmelen som kunne stoppe borgerkrigen. Han, Ruskin, skulle nok betale reisen. Og så dro Profeten av gårde for å stoppe borgerkrigen.
Den gang var det fremdeles et krav i Amerika at en republikansk president skulle være tilgjengelig for alle, og Abraham Lincoln var derfor beleiret tre av ukens dager. En dag, da presidentens dører var åpne, ble Profeten feiet inn, sammen med en flokk som besto av proteksjons-ansøkere, bønneskrift-bud og turister.
Hans utseende skaffet ham en kort samtale med presidenten. Lincolns forpinte øyne stanset ved synet av noe som tittet fram fra underskogen. Han spurte hvem den besøkende var, og fikk vite at han var en kanadier som var kommet for å gjøre ende på krigen. Da han ble spurt om hva han ville foreslå, oppmuntret Profeten til å akseptere Sørstatenes løsrivelse, et forslag (berettet Monk) som syntes å more presidenten». Lincoln spurte: «Synes ikke kanadiere at min Emansipasjons-erklæring er et stort skritt fremad i verdens sosiale og moralske utvikling?»
Monk hevdet at dette ikke var nok: «Hvorfor ikke følge emansipasjonen av negeren opp med noe enda viktigere: emansipasjon av jødene?» Lincoln ble forbauset (jødene hadde alltid vært emansipert i Amerika), og spurte forbløffet: «Jødene, hvorfor jødene; er de ikke allerede frie?»
Monk svarte: «Jo visst, president, den amerikanske jøde er fri, og det er den britiske jøde også, men ikke den europeiske. I Amerika lever vi så langt vekk at vi er blinde for hva som skjer i Russland og Preussen og Tyrkia. Det kan ikke bli varig fred i verden før de siviliserte nasjoner anført av, håper jeg, Storbritannia og De Forente Stater, soner for hva de har forbrutt seg mot jødene, for deres to tusen års forfølgelse, ved å gi dem deres nasjonale hjem i Palestina tilbake og gjøre Jerusalem til hovedstad i en gjenforent kristenhet.»
Det var karakteristisk at Monk aldri hadde vært i «Russland, Preussen eller Tyrkia»; han var den «liberale» type. I Russland motsatte det talmudiske rabbinat seg emansipasjon med alle midler, og to år før Monk besøkte Lincoln, var tsar Alexander II blitt myrdet da han sendte ut meddelelsen om en parlamentarisk forfatning. I Preussen var jødene emansipert og var av nettopp denne grunn gjenstand for angrep fra jødene i Russland. Jødene under tyrkisk regjering (som undertrykte alle undergivne nasjonaliteter helt upartisk) var allerede i Palestina, og kunne derfor ikke lett bringes tilbake dit.
På Lincolns tid var tanken ny om at alle kriger, uansett hvor de ble kjempet eller av hvilken grunn, burde dreies i retning av å etablere en jødisk stat i Palestina, så presidenten moret seg igjen. (I dag er denne filosofi generelt innpodet, og har blitt gjennomført i praksis, som de to verdenskrigene har vist.)
Lincoln var midt i den grusomste borgerkrig i Vestens historie inntil da, og da han var en rådsnar mann og vant til å ha med plageånder å gjøre, og kvittet seg med Profeten med en vennlig spøk: «Min fotlege var jøde,» sa han, «og han har så ofte fått meg på benene igjen, at jeg ikke ville ha noe imot å gi hans landsmenn fast grunn under føttene.» Så minte han Monk om krigen som var i gang, og ba ham vente til den var slutt: «Så kan vi igjen begynne å ha visjoner og drømmer.» (Dette var også et interessant emne for diskusjon: Var bruken av denne frase tilfeldig eller tilsiktet? Lincoln visste helt sikkert hvilken skjebne Det Gamle Testamente bestemte for «falske profeter og drømmere».)
Monk vendte tilbake til London, og Ruskin betalte hans reise til Palestina. Da han ankom der i 1864, ble han straks deportert som uønsket. Lutfattig tok han hyre på et skip som skulle til Boston, led skipbrudd og svømte i land. Han ble kastet opp på stranden, blødende og nesten naken, og da han lignet en bjørn, ble han i halvmørket skutt som en slik av en farmer. Sjokket ga ham hukommelsestap, og i den tilstand nådde han til slutt hjem. Han kom til hektene i løpet av noen år, og gjenopptok straks sine tvangstanker. «Ulykkesdagen», som var blitt forutsagt for så lenge siden, var enda ikke kommet; planeten ble på sin vanlige plass. Han undersøkte profetien igjen og besluttet at han hadde tatt feil, da han anbefalte foreningen av jøder og kristne i den verdensstat som skulle etableres i Jerusalem. Nå kunne han se at det Gud først skulle gjøre var å sette jødene i besittelse av Palestina, og så etablere en verdensomspennende organisasjon med makt til å gjennomtvinge nasjonenes underkastelse av dens lov.
Etter et langt liv hadde Monk slik snublet over den åpenbare politiske plan for verdensherredømme, som man finner i Det Gamle Testamente, og han trodde stadig at han fortolket guddommelige profetier. Det er ingen tegn på at han noensinne kom i kontakt med de innvidde og «de opplyste» (‘illuminerte’) i den store plan. De eneste jødiske penger han vites noen sinne å ha mottatt, var en gave på fem pund, «hvis du er i personlig nød». Han foretok seg alt i selskap med – og på bekostning av – forvirrede ikke-jødiske «liberale».
Han var glemt i Ottawadalen da hans håp (det ordet er man nødt til å bruke) om at «ulykkesdagen» endelig var kommet, ble gjenopplivet i 1870 av en enorm skogbrann. Han oppfattet den som et tegn fra himmelen om at tiden var inne. På en eller annen måte lykkes det ham å komme til London, til Hunt og Ruskin, som hadde trodd at han var død. Ruskin gjorde kur til Rose La Touche, så han var i denne perioden uimottakelig for advarsler om dommedag og skrev til Profeten: «Jeg anerkjenner det vidunderlige i mye av det du forteller, men jeg tror rett og slett ikke på at du kan forstå så mye om Gud når du forstår så lite om mennesker … du synes for meg å være gal, men det kan også godt være at jeg selv er det.» (Disse siste ord var dessverre profetiske.)
Slike formaninger var ikke noe nytt for Profeten. Hans slektninger og venner hadde ustanselig tigget og bedt ham om å kaste et blikk omkring seg hjemme, hvis han følte trang til å forbedre menneskeheten: De kanadiske indianernes eller sågar kanadiernes skjebne, kunne forbedres. For en mann som hadde nøkkelen til guddommelige åpenbaringer, var slike råd helligbrøde, og Monk fikk langt om lenge via forskjellige pamfletter ut ideen om en «Gjenreisning av Palestina Fond». Til det formålet lånte han en av Ruskins ideer, opprinnelig ment som en hjelp til Ruskins eget land; nemlig den at rike mennesker skulle gi en tiendedel av deres inntekt til formålet å inneholde engelsk uoppdyrket land. Monk besluttet at denne tiendedelen skulle tjene et bedre formål: «tilbakevending!»
På dette tidspunkt (1875) var Ruskin igjen brakt fra konseptene, først på grunn av Rose La Touch’s død, og deretter på grunn av utsikten til enda en krig i det fjerne (denne gang en britisk-russisk). Profeten hadde allikevel rett: «Ulykkesdagen» var kommet. Ruskin underskrev Monks manifest og dedikerte en tiendedel av sin inntekt til Profetens fond til oppkjøp av Palestina, mens de engelske ødemarker forble uoppdyrkede. Da dette var gjort, skulle det sammenkalles til en kongress av alle nasjoner, som skulle etablere en verdensføderasjon i Jerusalem.
Profeten, som nå var kommet på fote igjen, fikk ytterligere hjelp av Laurence Oliphant, en viktoriansk selskapsløve, som han fikk mulighet til å møte mens han bante seg vei over Amerika som vagabond. Oliphant var en annen slags mann, en modig og kynisk eventyrer. Ideen om å kjøpe Palestina tiltalte ham, men han gjorde seg ingen illusjoner. Han skrev til Monk: «Man kan reise et hvilket som helst beløp til formålet på grunn av folks tro på at de dermed vil oppfylle profetiene og forårsake verdens ende. Jeg vet ikke hvorfor de er så ivrige etter dette, men det gjør spekulasjon i det lett.» Som vi ser, gjorde ikke Oliphant seg umake med å skjule sin forakt for Profetens budskap.[1]
I 1880 ble Holman Hunt, som igjen led av sviktende helse, så sjokkert over små krigsepisoder i Egypt og Sør-Afrika at han trodde at slutten var nær. Han sluttet seg til Monk om å sende ut et manifest som kom planene om den sionistiske verdensregjering i dette århundre i forkjøpet. Det hadde tittelen «Avskaffelse av nasjonal krigføring», og ba alle mennesker av god vilje om å gi en tiendedel av deres inntekter til virkeliggjørelsen av «Guds Rike» i form av en verdensregjering etablert i Palestina. Den skulle hete «De Forenede Nasjoner» og anbefalte at pengene skulle gis til Monk, så han kunne kjøpe Palestina.
Det ble avslutningen. Ruskin, som var ved å nå sitt livs sluttfase, nektet plent å ha mer med fantasifostre å gjøre. Oliphant falt fra. «Israels Bank» ble ikke til noe. Samuel Butler viste Profeten døra. Selv Holman Hunt ba ham til sist om å predike: «At der finnes en Gud i himmelen, som vil dømme alle mennesker på jorden» og han, Monk, skulle holde opp med å gi seg ut for å være Gud. Jødene mente noe liknende; én sa: «Våre forfedres land er dødt, og Palestina er dets grav … å forsøke å danne en nasjon av jødedommens mangespråkede folk i dag ville bli en total fiasko.»
Monk var redningsløst fortapt. I 1884 vendte Bluecoat-gutten tilbake til Ottawa for siste gang og tilbrakte sine siste år med å agitere, dele ut pamfletter og predike for medlemmer av det kanadiske underhus, når de mellom møtene satt i sine hager ved Ottawaelven. De lyttet til ham med vennlig overbærenhet. Seksti år senere skulle kanadiske ministre i Ottawa og New York komme til å gjenta alt hva Monk hadde sagt, som ubestridelige prinsipper for overordnet politikk, og ingen medlemmer kom da med innsigelser.
Monks liv var elendig og ble ikke formidlet av noen sann tro eller virkelig misjon. Jeg har gitt videre denne beretning for å vise hvor falsk og løgnaktig man anså det store prosjekt for å være, og hvor villedte de mennene var som tok det på seg, ikke minst på bakgrunn av det forrige århundre [det 19. århundre]. Sionismens utopi om en despotisk verdensregjering åpenbarer seg avkledt når Monk og hans venner deklamerte ideologien fra scenen. Det hele blir til en pittoresk komedie; en farse, ikke fordi forsøket mislyktes, men fordi grunnlaget er useriøst. Ideen kunne ikke gjennomføres i virkeligheten, fordi dens konsekvenser ikke var blitt tatt i betraktning. Hvis de var det, ville de ha avslørt en katastrofe. Med bakgrunn i en tid hvor debatten var fri, og velinformerte meninger kunne påvirke saken, spankulerer disse fjollete eksistenser forbi oss og etterlater kun et svakt ekko av teatertorden i tidens korridorer.
Ikke desto mindre er hele den forrykte plan uendret blitt brakt inn i folkeslagenes liv i vårt århundre, som et seriøst og viktig foretak, som er viktigere enn nasjonenes behov. Den er blitt gjort til en hellig sak, for en uskreven lov om kjetteri ble satt til å verne om den, en lov som forhindret en offentlig diskusjons antiseptiske virkning, og innenfor denne palisaden gjorde Vestens politikere et moralsk skuespill ut av Profetens høyttravende sludder. John Ruskin og Holman Hunt kan nå se ned fra, hvor enn de viktorianske venner av de undertrykte oppholder seg, på mange dødes graver og på en million levende begravde flyktninger som det første resultat av deres store plan, som nå er under utførelse.
Hadde Monk levd i dette århundret, hadde han kvalifisert seg til en høy politisk post, for støtte til denne saken har blitt den første betingelse for å få adgang til vår tids høye embeter. Hans liv gikk med til å forfølge en ekstrem fantasis fristelse, og i det samme år som han døde, 1896, ble den fantasi som hadde dominert hans liv, en politisk og praktisk realitet som skulle komme til å dominere vår tid. Mens han gikk sine ensomme veier mellom Ottawa, Washington, London og Jerusalem, bygde helt andre mennesker opp sionismens virkelige kraft. I 1896 kom den inn i folkeslagenes liv, og dens eksplosjoner har blitt høyere og mer ødeleggende inntil i dag, da avisene ofte henviser til den som den faktor som kan utløse en tredje verdenskrig.
[1] Oliphant berørte her et interessant punkt. En av fortolkningene av de mangfoldige profetier er at verdens ende vil følge jødenes «tilbakevending» til Palestina, slik at folk som fremmer denne migrasjon mener å være med på å bestemme når Jehova vil gjøre en ende på planeten. Samme forundring som Oliphant ga uttrykk for, føltes også av en fransk politiker ved Fredskonferansen i 1919, så han spurte Balfour hvorfor han var så ivrig etter å skape denne jødenes «tilbakevending» til Palestina; hvis det virkelig var oppfyllelsen av profetien, så betydde det jo at verdens undergang ville følge etter, hvortil Balfour uanfektet svarte: «Nettopp, det er det som gjør det så interessant.»
–> Kapittel 24 – Sionismens komme
<– Kapittel 22 – Direktørene
<– Kapittel 21 – Disraelis advarsler
<– Kapittel 20 – Planen
<– Kapittel 19 – Verdensrevolusjonen
<– Kapittel 18 – Napoleons forhør
<– Kapittel 17 – Den destruktive misjon
<– Kapittel 16 – Den messianske lengsel
<– Kapittel 15 – Talmud og ghettoene
<– Kapittel 14 – Den mobile regjering
<– Kapittel 13 – Vernet om loven
<– Kapittel 12 – Lyset og skyggen
<– Kapittel 11 – Den fariseiske føniks
<– Kapittel 10 – Den fariseiske fønix
<– Kapittel 9 – Fariseernes oppstigning
<– Kapittel 8 – Loven og edomittene
<– Kapittel 7 – Oversettelse av Loven
<– Kapittel 6 – Folket gråt
<– Kapittel 5 – Babylons fall
<– Kapittel 4 – Lenkene smis
<– Kapittel 3 – Levittene og loven
<– Kapittel 2 – Israels endelikt
<– Kapittel 1 – Begynnelsen på affæren
<– Innledning til Reeds bok