Kapittel 19 – Verdensrevolusjonen
For god ordens skyld er denne historie blitt fortalt til og med Napoleons Sanhedrin. Svarene som her ble gitt avsluttet den tredje og åpnet den fjerde periode i Sions historie, som begynte med den offentlige avkreftelse av separat nasjonalitet, og endte nitti år senere med den offentlige bekreftelse av separat nasjonalitet i dens mest ekstreme form.
Før vi går videre til fjerde fase, må vi hoppe tjue år tilbake til begynnelsen av verdensrevolusjonen og se på hvilken rolle, om noen, «jødene» spilte i den.
Det nittende århundre atskilte seg i Vesten fra de foregående atten århundrer av den kristne æra, gjennom at det oppsto to bevegelser med et felles mål, som ved århundrets slutt dominerte alle dets anliggender.
Den ene bevegelsen, sionismen, strevet etter å samle en spredt nasjon på et territorium som var lovet den av den jødiske gud; den andre bevegelsen, kommunismen, strevet etter å utslette alle andre nasjoner.
Disse to bevegelsene syntes derfor ved første øyekast å være i skarp motsetning til hverandre, for den ene gjorde nasjonalisme til sin religion, til og med sin gud, og den andre erklærte krig inntil døden mot nasjonalisme. Dette motsetningsforhold var kun tilsynelatende, i virkeligheten løp disse to bevegelsene parallelt med hverandre, ikke mot hverandre. For den gud som hadde lovet land til den nasjonen som skulle samles, hadde også lovet å sette den «over alle folkeslag på jorden» og å ødelegge alle andre nasjoner «med en mektig ødeleggelse inntil de to er ødelagt». Verdensrevolusjonen som strebet etter det andre av disse to målene, oppfylte slik betingelsene for de første av dem; enten ved et tilfelle eller etter planen, adlød den også Jehovas vilje.
Da det nå forholder seg slik, blir det historikernes oppgave å finne ut av, om det er mulig, hvilken forbindelse det eksisterer mellom organisatorene av sionismen og organisatorene av verdensrevolusjonen. Hvis det ikke var noen forbindelse, og de parallelle formål var en tilfeldighet, så spilte historien tydelig nok Vesten et lite puss. Hvis en forbindelse derimot kan påvises, så er mønsteret gjennom de siste 170 år et forvarsel om kommende hendelser. I så fall har verdensrevolusjonen vært Sions tjenerinne.
Disse 170 år har sannsynligvis vært de mest ødeleggende og minst beundringsverdige i Vestens historie. Da det nittende århundre begynte, lå det sytten hundre års kristne prestasjoner bak det; verden hadde aldri før sett mennesket forbedre sin egen tilstand og sin atferd overfor andre så mye som nå; selv krigføring var begynt å bli underlagt siviliserte regler, og framtida syntes å ville fortsette denne oppadgående prosess. Ved midten av det tjuende var imidlertid mye av det oppnådde gått tapt. Store deler av Vesten var overgitt til asiatisk barbari. Spørsmålet om hvorvidt resten av Vesten og dens tro overhodet kunne overleve, var helt klart på vippen, og ville sannsynligvis bli besvart i de siste av århundrets årtier.
Dette forfall har funnet sted samtidig med at den jødiske innflytelse på vestlige anliggender har nådd høyder som aldri er nådd av noen europeisk potentat eller pave, noen doktrine eller noe dogme. Bildet av denne voksende makt som sprer seg over Europa som en tordensky fra øst, tegnes av to sitater fra henholdsvis begynnelsen og slutten av det nittende århundre. I 1791 skrev den tyske historiker, Johann Gottfried von Herder, i et tilbakeblikk over de hundre foregående år:
«De mer primitive nasjoner i Europa er villige slaver av jødisk åger … Det jødiske folk er og forblir et asiatisk folk i Europa, fremmede for vår verdensdel, bundet til den gamle lov, som det fikk i et klima fjernt herfra, og som det etter eget utsagn ikke kan slippe bort fra … Det er uløselig bundet til en fremmed lov, som er fiendtlig overfor alle andre folkeslag.»
Avisleseren i 1807 ville sannsynligvis ha avvist von Herder som «en fordomsfull person» (eller kanskje til og med «antisemitt») når han hørte om Sanhedrinets åpne innrømmelse av at man var motstander av eksistensen av nasjoner, men årene og begivenhetene har vist at han, som så mange før ham, bare var en lærd mann som sa sannheten. Hundre år senere, i 1899, var det en annen, Houston Stewart Chamberlain, som så tilbake på hva Herder hadde skrevet og nå beskrev den fortsatte maktovertakelse:
«Det har skjedd en stor forandring. I Europa og over alt hvor det er europeisk innflytelse, spiller jødene en annen rolle enn for hundre år siden; som Viktor Hohn uttrykker det, vi lever i en «jødisk tidsalder». Vi kan mene hva vi vil om jødenes tidligere historie, deres nåværende historie fyller så mye i vår historie at vi ikke kan unngå å legge merke til dem. Det «fremmede» element, som Herder understrekte, har blitt mer og mer framherskende … Jødedommens direkte innflytelse på det 19. århundre viser seg for første gang som en ny innflytelse i kulturens historie. Det er slik blitt et av nåtidens brennende spørsmål. Dette fremmede folk er nettopp i løpet av det nittende århundre blitt en uforholdsmessig viktig og på mange områder faktisk dominerende bestanddel av vårt liv … Herder sa at «de mer primitive nasjoner i Europa var villige slaver av jødisk åger». I dag kunne Herder si det samme om langt det meste av vår siviliserte verden … våre regjeringer, våre lover, vår vitenskap, vår handel, vår litteratur, vår kunst, praktisk talt på alle områder av vårt liv er vi blitt mer eller mindre villige slaver av jødene og sleper på feudale fotlenker om ikke på begge, så i hvert fall på den ene foten … Jødedommens direkte innflytelse på det nittende århundre blir slik et av nåtidens påtrengende spørsmål. Vi må her beskjeftige oss med et spørsmål, som ikke bare vedrører nåtiden, men også verdens framtid … Hvis den jødiske innflytelsen tar overhånd i Europa, intellektuelt og kulturelt, vil det være enda et eksempel på negativ, destruktiv makt».
Slik var utviklingen i århundret fra Herder til Chamberlain. De tre siste setninger er en glimrende prognose, for Chamberlain hadde ikke sett de beviser som vårt århundre har frambrakt, på sannheten i det han sa; nemlig den fantastiske prestasjon på den internasjonale scene i oktober 1917, da kommunismen (ødeleggeren av nasjoner) og sionismen (skaperen av den dominerende nasjon) triumferte samtidig!
I de seksti årene som har gått siden Chamberlain nedskrev den prosess som han og Herder hadde iakttatt, har den vunnet ytterligere fart og makt. Spørsmålet påvirker ikke lenger bare «verdens framtid». Det påvirker oss hver eneste dag og vi har ingen nåtid som ikke er formet av det. Det har allerede endret verden og menneskets lodd i den. «Våre regjeringer» er i løpet av det halve århundre som har passert blitt «villige slaver» av den jødiske herre-sekt, slik at de faktisk er forvaltere eller agenter for en ny, internasjonal herskerklasse, og slett ikke riktige regjeringer.
Vesten har kommet i dette dilemma på grunn av presset fra to møllesteiner, kommunismen og sionismen, den nasjonsødeleggende verdensrevolusjon og den nye, nasjonsskapende herskerklasse. Er det de samme som har organisert begge deler? Denne boka tilstreber å besvare spørsmålet i sine avsluttende kapitler. Det som framstår tydelig, er at hvert stadium av Vestens ødeleggelse i løpet av disse 170 år er blitt fulgt opp av stadier av «tilbakevending» til det forjettede land. Det peker sterkt i retning av et felles lederskap, for sterkt til å bli ignorert, med mindre det kan endelig motbevises. For kristendommens «hedenske» masser er den prosessen som begynte med verdensrevolusjonens start i 1789, simpelthen støy og sirkus, uten egentlig betydning. Men den som studerer fenomenet nærmere, kan se at det som etter et partitur, oppfyller Loven og profetenes forutsigelser i jødedommen.
Det nittende århundre var fullt av sammensvergelser, noe vi ser resultatene av i det tjuende århundre. Sammensvergelser fostret kommunisme og sionisme, og de tok Vestens framtid i et knipetak. Hvor stammet de fra? Hvorfor gjæret de i mørket inntil de brøt fram samtidig i det nittende århundre? Hadde de felles røtter? Måten å få det spørsmålet besvart på er å undersøke disse bevegelsenes røtter hver for seg for å se om de løper sammen. Formålet med dette kapitlet, og det neste, er derfor å spore opp verdensrevolusjonens grunnleggende idé.
Den franske revolusjon var verdensrevolusjonen, utført i det virkelige liv, og ikke kun en revolusjon i Frankrike. Etter hendelsene i Frankrike er det ingen tvil om dette lenger. Før den tid kunne folk gjøre seg tanker om lidende bønder, som ble ansporet av arrogante aristokrater til plutselig å reise seg og den slags, men grundigere studier av bakgrunnen for den franske revolusjon feier bort slike illusjoner. Det var resultatet av en plan og en hemmelig organisasjons verk, og dette var blitt avslørt før det skjedde. Det var ikke bare et fransk opprør, forårsaket av franske årsaker. Planen bak den er kommunismens plan i dag; og kommunismen i dag, som er en permanent verdensrevolusjon, har arvet den organisasjon som utviklet planen.
Den franske revolusjon i 1789 gir nøkkelen til mysteriet. Den danner bindeleddet mellom den engelske revolusjon i 1640 og den russiske i 1917, og avslører hele prosessen i å være planlagt og kontinuerlig, og da den har gått igjennom disse tre stadier, vil den sikkert nå sin ultimate form en gang i framtida, sannsynligvis i dette århundre. Det er til å forutse at dette klimaks vil ta form av et forsøk på å fullbyrde og ferdiggjøre verdensrevolusjonen ved å etablere en verdensregjering, kontrollert av den organisasjonen som har ledet den revolusjonære prosess fra starten. Dette ville etablere en ny herskende klasses herredømme over de undertvungne nasjoner (som Kastein ville si: det ville «avgjøre hele verdens skjebne»).
Dette bildet, som så langsomt ble tydelig etter hvert som de tre århundrene passerte, er i dag klart i sitt historiske perspektiv, der hver av de tre store revolusjoner skal ses i lyset fra den neste:
1. Den engelske revolusjon syntes den gang å være en spontan engelsk hendelse, som kun stilte øyeblikkelige krav til et spesielt kongehus, Stuartene, og en spesiell religionsform kalt «papisme». Ingen samtidige drømte om å betrakte det som begynnelsen til en verdens-bevegelse, rettet mot all religion og alle lovlige regjeringer. (Jødedommens herskende sekt forsynte den revolusjonære diktator med midler og ved denne tradisjonelle «med-delaktighet» ble de jødiske ledere revolusjonens hovedbegunstigede. Om de hadde noen del i den opprinnelig, kan ikke påvises, heller ikke har noen bevis på en overordnet, langtidsplanlegging bak revolusjonen overlevd.)
2. Den franske revolusjons art og forløp kaster imidlertid et nytt lys over den engelske. Den var ikke, og syntes heller ikke den gang å ha vært en innfødt fransk episode forårsaket utelukkende av franske tilstander. Tvert imot fulgte den en plan for universell revolusjon, som hadde blitt oppdaget og offentliggjort noen år tidligere; og den hemmelige organisasjon som den gang ble avslørt, hadde medlemmer i mange land og i alle klasser. Derfor var dens mest karakteristiske handlinger (kongemord og vanhelligelse), som var gjentakelser fra revolusjonen i England, ikke å betrakte som spontane hevnakter, begått i øyeblikkets opphisselse, men handlinger som var bevisst symbolske ledd i en kontinuerlig plan og med ett bestemt formål: ødeleggelsen av all religion og alle lovlige regjeringer over alt. Dette fører uunngåelig til den antakelse at også den engelske revolusjon måtte ha vært forberedt av denne hemmelige organisasjon med det formål å ødelegge alle nasjoner. (I den franske revolusjon, som i den engelske, ble den jødiske sekt hovedbegunstiget; den generelle emansipasjon av jøder som ble resultatet, ble brukt som dekke for sammensvergelsesarbeidet i de følgende årtier. Opprinnelig jødisk anstiftelse er det på nåværende tidspunkt ingen beviser for.)
Den franske revolusjon var derfor ulik den engelske, påviselig et produkt av en større sammensvergelse med verdensomspennende mål og dype røtter. Fra det øyeblikket var planens natur åpenbar, men de sammensvorne var, der de ble avslørt, tilsynelatende en horde av enkeltpersoner, uten noen forbindelse med hverandre ut over pyromanens lyst til ødeleggelse. Formålet var hevet over enhver tvil, men organisatorenes identitet var fortsatt et mysterium. Denne halvveis klarlagte situasjon ble beskrevet av en klassisk autoritet på området: lord Acton:
«Det avskyelige ved revolusjonen er ikke tumulten, men planen. Gjennom all ild og røyk ser vi bevisene på en beregnende organisasjon. Lederne forblir omhyggelig skjult, men det er ingen tvil om deres tilstedeværelse helt fra begynnelsen.»
Den franske revolusjonen avslørte således en plan bak revolusjonen og det var en plan som hadde et bestemt, verdensomspennende formål. Det som virket planløst på tiden for den engelske revolusjon kunne nå ses å være – eller å ha blitt – til resultatet av en plan eller et mønster, og sammensvergelsen var helt klart av en slik styrke og alder at dens delaktighet i den tidligere revolusjon måtte tas i betraktning. Denne revolusjon etterlot imidlertid fortsatt «arrangørene» maskerte, slik at bare halvparten av mysteriet var løst (lord Acton døde i 1902 og opplevde derfor ikke den tredje revolusjonen).
3. Revolusjonen i Russland åpnet igjen mulighet for nye teorier om den franske og den engelske revolusjon. Handlingene kongemord og vanhelligelse var så tydelige identitetskort, som en muslims måte å hilse på er et tegn på hans tro. Gjennom disse handlinger meddelte den alle som ønsket å vite det, at den stadig arbeidet etter planen om verdensomspennende ødeleggelse, som først ble avslørt under den franske revolusjon. Videre ble den hemmeligheten, som først ble benektet i hundre år og kalt for «en løgn», ikke en gang benektet lenger. Fra 1917 var verdensrevolusjonen erkjent som permanent, åpenlyst verdensomspennende i sitt formål, og den tidligere hemmelige sammensvergelse ble nå et politisk parti, som opererte i alle land etter ordrer fra hovedkvarteret i Moskva.
På denne måten kastet den russiske revolusjon lys over den franske og klargjorde dens retningslinjer og opprinnelse. Men hva angår de «omhyggelig skjulte» og «maskerte» ledere, kastet den russiske revolusjon et ganske annet lys over de to tidligere, eller åpnet i det minste mulighet for å forstå en opprinnelse, som ingen hittil hadde oppfattet.
Den øverste ledelse av revolusjonen i Russland besto nesten utelukkende av østjøder. Denne gangen ble de betydningsfulle, symbolske handlinger: kongemord og vanhelligelse begått av jøder, en lov som ble vedtatt, som forbød all diskusjon av den rollen som jødene hadde spilt, «det jødiske spørsmål» i disse begivenhetene – eller i det offentlige liv i det hele tatt.
Viktige spørsmål ble dermed besvart, og det som var et stort mysterium i 1789 ble klart som dagen i 1917. Den store fordelen man har i dag når man studerer den franske revolusjon, er det bevis den gir på eksistensen av en plan om verdensrevolusjon og en organisasjon, som har forfulgt denne destruktive ambisjon. Dens eksistens og dens aktiviteter gjorde det nittende århundre til den store sammensvergelsens århundre. En følelse av at onde ting rørte på seg på mørke steder, som lyder en fange hører i sin fangekjeller om natten, urolige mennesker og nasjoner. Det var med den følelsen sammensvergelsen forpestet luften. Fra og med den franske revolusjon visste folk intuitivt at de levde med en sammensvergelse blant seg. I nåtiden, hvor vi har merket dens virkninger, kan vi i det minste se hva vi har med å gjøre, hvis vi ser etter; og vi kan si at det er djevelen vi har med å gjøre.
Kanskje var Napoleons største feilgrep det at han ved sine kampanjer og iøynefallende bedrifter avledet folks oppmerksomhet fra de langt større farene som truet dem: verdensrevolusjonen og dens hemmelige «arrangører». Hadde det ikke vært for ham, hadde mennesker kanskje vært mer oppmerksomme på sammensvergelsen, for de hadde nå bevis på dens eksistens.
–> Kapittel 20 – Planen
<– Kapittel 18 – Napoleons forhør
<– Kapittel 17 – Den destruktive misjon
<– Kapittel 16 – Den messianske lengsel
<– Kapittel 15 – Talmud og ghettoene
<– Kapittel 14 – Den mobile regjering
<– Kapittel 13 – Vernet om loven
<– Kapittel 12 – Lyset og skyggen
<– Kapittel 11 – Den fariseiske føniks
<– Kapittel 10 – Den fariseiske fønix
<– Kapittel 9 – Fariseernes oppstigning
<– Kapittel 8 – Loven og edomittene
<– Kapittel 7 – Oversettelse av Loven
<– Kapittel 6 – Folket gråt
<– Kapittel 5 – Babylons fall
<– Kapittel 4 – Lenkene smis
<– Kapittel 3 – Levittene og loven
<– Kapittel 2 – Israels endelikt
<– Kapittel 1 – Begynnelsen på affæren
<– Innledning til Reeds bok