Kapittel 16 – Den messianske lengsel
Det talmudiske regime i ghettoenes snevre lukker var av natur helt enkelt ledelse gjennom terror, og det anvendte terrorens velkjente metoder: gjensidig spionasje, forræderi, angiveri, forbannelse, utstøting og dødsstraff. Det hemmelige politi og konsentrasjonsleir-regimet i kommunistæraen tok tydelig nok lære fra denne modell, som var velkjent for de talmudiske organisatorer.
I de mange århundrers talmudisk regjering og med de dogmer som terroren inneholdt, hadde den to vesentlige resultater. Det ene var tilbakevendende messianske utbrudd, som uttrykte de fangnes lengsel etter å unnslippe terroren. Det andre var gjentatte protester mot dogmene fra jødene selv.
Dette var en nyere tids symptomer på de samme følelser som kom til uttrykk på den dagen for lenge siden, da «folket gråt» ved opplesningen av Loven. Talmud forbød jøden nesten alt, unntatt å hope opp penger («de ga kun folket lov til nøyaktig akkurat nok til å gjøre deres økonomiske aktiviteter mulige,» jfr. dr. Kastein) og til å studere Talmud («når ‘loven’ ikke kunne anvendes utvetydig på livets forhold, bestrebet de seg på å finne ut dens fortolkning»).
Folkets energi ble dirigert i retning av å snøre seg selv enda strammere inn i det nettet de var filtrert inn i: «De satte ikke kun en mur rundt om ‘loven’, men ved å avskjære seg mer enn noen sinne fra den omgivende verden, og ved å binde seg enda mer til en bestemt rekke lover, satte de en mur rundt seg selv.» Ved hvert åndedrag de dro, og ved hver en bevegelse de gjorde, måtte de spørre seg selv: «Tillater Talmud dette eller ikke», og den herskende sekt tok beslutningen om dette.
Selv de mest sløve satte etter hvert spørsmålstegn ved en slik lov, og spurte: «Kan det virkelig være riktig at hvert eneste nye påbud og forbud stammer direkte fra Guds åpenbaring på Sinai?» Det var deres herskeres påstand: «Ifølge det jødiske synspunkt hadde Gud gitt Moses både den muntlige og den skriftlige lov på Sinaifjellet, dvs. ‘loven’ med alle dens fortolkninger og anvendelser,» sier Alfred Edersheim. Folk bøyde seg, men kunne ikke alltid innad akseptere en så innlysende politisk påstand, og dette indre opprør mot noe utad erklært, førte ofte til merkelige hendelser.
For eksempel ble en portugisisk marrano (en omvendt, noen ganger hemmelig, jøde) ved navn Uriel da Costa en gang omvendt til judaismen og ble deretter forferdet over Talmud. I 1616 utga han i Hamburg sin Thesis against Tradition, der han angrep «fariseerne» og anklagde dem for at den talmudiske lov var deres skapning, og ikke av guddommelig opprinnelse. Avhandlingen var henvendt til jødene i Venedig, og den lokale rabbiner, en viss Leo Modena, kastet derfor den fryktede «forbannelse» på da Costa. Ved rabbiner Modenas død viste papirer som ble funnet blant hans etterlatenskaper, at han hadde hatt nøyaktig den samme oppfattelse som da Costa, men han hadde ikke turt å stå ved det som han utstøtte da Costa for.
Som kommunist ville Leo Modena ha vært en velkjent skikkelse i vårt århundre. Faktisk dødsdømte han en mann han delte synspunkter med. Da Costa svarte på angrepet i 1624 med sin Test of the Parisaical Tradition by Comparing it with the Written Law. Talmudistene i Amsterdam, der da Costa da oppholdt seg, anga ham til de hollandske domstoler på grunnlag av at hans avhandling var undergravende for den kristne tro, og den ble brent etter ordre fra ikke-jødiske autoriteter, som på den måten håndhevet den talmudiske lov!
Denne ikke-jødiske underkastelse under den herskende sekt forekommer igjen og igjen hele veien ned gjennom historien fra tiden i Babylon fram til i dag. Da Costa ble bokstavelig talt plaget i hjel, og han skjøt seg selv i 1640.
Jødisk historie oppviser mange liknende episoder. Den som studerer dette emnet, føler redsel, men han vender bøkenes sider. «Den store forbannelse» var faktisk en dødsdom, og det var også meningen. Den nedkalte alle de forbannelser over offeret som regnes opp i Femte Mosebok, og forbannelsen var (av de troende i denne sekten er den fortsatt) å regne for bokstavelig virkningsfull.
Under avsnittet om «forbannelse» i Jewish Encyclopedia står det: «Talmudisk litteratur avslører en tro, faktisk likefram en overtro, på ordets makt … Ikke bare er en forbannelse, som slynges ut av en lærd mann, uunngåelig virkningsfull, selv om den er ufortjent … Lærde forbannet til tider ikke bare med munnen, men ved et vredt, stirrende blikk. De ufeilbarlige konsekvenser av et slikt blikk var enten øyeblikkelig død eller fattigdom.
Dette er gjenkjennelig som den praksis som i dag kjennes under betegnelsen «onde øyne», som mitt leksikon sier dette om: «Denne overtro er av gammel dato og har funnet sted blant alle raser og finnes fremdeles hos analfabeter og ville mennesker.» Jewish Encyclopedia viser at det er en foreskreven, juridisk straff under Jødisk Lov, for denne samme autoritet (som før sitert) sier at «selv Bibelen» er annenrangs i forhold til Talmud. Videre sier M. L. Rodkinson, vitenskapsmannen som stadig var blitt utvalgt til å lage en engelsk oversettelse av Talmud, at «ikke en eneste linje i Talmud er blitt endret». I dette tilfelle viderefører Talmud slik sett bare den lov om forbannelser, som ble nedfelt av levittene i Femte Mosebok.
Praksisen med å forbanne og kaste onde øyne er derfor stadig en del av Loven, noe sitatene ovenfor viser. (Den som studerer emnet kan finne et nåtidig eksempel på det talmudiske «vrede, stirrende blikk» i aksjon dersom han undersøker Whittaker Chambers beskrivelse av hans konfrontasjon med Alger Hiss’ advokater. Og den som studerer emnet, må danne seg sin egen mening om kjensgjerningen at Chambers straks etter følte seg drevet til å begå selvmord, som ved et rent tilfelle ble mislykket.
Så utstøtelsen var dødbringende. Rodkinson kommer med følgende bemerkelsesverdige referanse:
«Vi kan forestille oss deres» (det talmudiske rabbinats) «fryktelige hevn over en alminnelig mann eller en lærd som våget å uttrykke meninger som på noen som helst måte avvek deres egne eller våget å forbryte seg mot sabbaten ved å bære på et lommetørkle eller drikke ikke-jødisk vin, noe som etter deres mening er imot Loven. Hvem kunne således motstå deres fryktelige våpen, utstøtelse, som de brukte med formålet å gjøre en mann til en rasende ulv, som alle mennesker flyktet fra og skydde som pesten? Mange som drakk denne bitre kalk ble drevet i døden og mange andre ble sinnssyke.»
Denne skjebnen rammet mange av dem som protesterte. Moses Maimonides (født i det talmudiske sentrum, Cordova, i 1135) utarbeidet en berømt oversikt over jødedommens grunnsetninger og skrev: «Det er forbudt å bedra eller snyte i enhver forretning. Jøde og ikke-jøde skal behandles likt … Det som noen tror, at det er tillatt å lure en ikke-jøde, er en feiltakelse og stammer fra uvitenhet … Bedrageri, tvetydig tale, bedrag og overlisting overfor en ikke-jøde er avskyelig for Herren, og «alle som handler urettferdig er en vederstyggelighet for Herren din Gud.»
Talmudistene klagde Maimonides inn for Inkvisisjonen og sa: «Se, det er kjettere og vantro blant oss, for de er blitt villedet av Moses Maimonides … Dere som renser deres samfunn for kjettere, rens også vårt.» På dette budet ble hans bøker brent i Paris og Montpellier, hvoretter loven om bokbrenning i Talmud ble fulgt. På hans grav ble disse ordene skrevet inn: «Her ligger en utstøtt jøde.»
Akkurat som de ikke-jødiske herskere i tidligere tider, og ikke-jødiske politikere i vår tid, adlød inkvisisjonen ofte den uhellige sekt. Forfalskningen av historien med hensyn til dette emnet har i ikke-jødiske sinn etterlatt et inntrykk av at inkvisisjonen hovedsakelig var et middel til «jødeforfølgelser».
Kasteins presentasjon er typisk: Inkvisisjonen forfulgte «kjettere og folk av annen tro» og tilføyer, «det vil si overveiende jøder», og deretter formidler han inntrykket av utelukkende forfølgelse av jøder. (Tilsvarende ble Hitlers budskap i vårt århundre utviklet gjennom fire stadier av propagandistisk forvandling, fra «politiske motstandere» til «politiske motstandere og jøder», og «jøder og politiske motstandere», og endelig til: «jøder».)
Noen ganger brente inkvisisjonen Talmud. Det hadde vært bedre om man hadde oversatt og offentliggjort de viktigste delene, og det vil fortsatt være klokt. Men den brente også motstandere av Talmud på den herskende sekts bud. I 1240 for eksempel ble Talmud fordømt av en omvendt jøde, dominikaneren Nicholas Donin i Paris, og intet ble gjort, men i 1232 hadde inkvisisjonen beordret Maimonides’ anti-talmudiske verk brent offentlig, som en følge av talmudistenes fordømmelse.
En annen som gikk sterkt i rette med Talmud, var Baruch Spinoza, født i Amsterdam i 1632. Den forbannelsen som ble kastet på ham av rabbinatet i Amsterdam, stammer direkte fra forbannelsene i Femte Mosebok:
«Ved englenes dom, ved helgeners dekret, bannlyser, avskjærer, forbanner og fordømmer vi Baruch Spinoza i tilstedeværelsen av disse hellige bøker med seks hundre og tretten ordrer, som er skrevet i dem, med samme bannlysning Josva bannlyste Jeriko; med den forbannelsen Elisha forbannet barna; og med alle de forbannelser som er nedskrevet i Toraen; måtte han være forbannet dag og natt; forbannet når han går ut og forbannet når han kommer inn; måtte Herren aldri tilgi ham; måtte Herrens vrede brenne denne mann; og bringe over ham alle de forbannelser som er skrevet i Toraen. Måtte Herren utslette hans navn under himmelen. Måtte Herren sette ham utenfor alle Israels stammer for å ødelegge ham, med alle firmamentets forbannelser som er skrevet i Toraen. Der skal det ikke være noen han kan snakke med, ingen som vil skrive til ham, ingen som vil vise ham noen vennlighet, ingen som vil være under samme tak som ham, ingen som vil komme i nærheten av ham.»
Spinoza ble bortvist fra Amsterdam og utsatt for «en forfølgelse, som truet hans liv», som et leksikon uttrykker det. Faktisk kostet det ham hans liv på den måten som Rodkinson framstiller det (se ovenfor). Skydd av alle og lutfattig døde han førtifire år gammel i en ikke-jødisk by langt fra den talmudiske regjerings sentrum, men ikke langt nok til å frelse ham.
To hundre år senere, i emansipasjonens århundre, proklamerte Moses Mendelssohn den kjetterske tanke at jøder, så lenge de beholdt deres tro, skulle bli integrert blant deres medmennesker. Det betydde å frigjøre seg fra Talmud og vende tilbake til den eldgamle religiøse idé som de israelske opprørere hadde skimtet. Hans kongstanke var: «O, mine brødre, følg kjærlighetens eksempel, som deres hittil har fulgt hatets.» Moses Mendelssohn var vokst opp med studiet av Talmud. Han utarbeidet en tysk oversettelse av Bibelen til sine barn, som han så offentliggjorde til alminnelig bruk blant jøder.
Det talmudiske rabbinat erklærte at «den jødiske ungdom ville lære det tyske språk av Mendelssohns oversettelse, mer enn forståelse av Toraen», og bannlyste den: «Alle som er tro mot jødedommen forbys under utstøtingskraft å bruke oversettelsen.» Deretter fikk de oversettelsen offentlig brent i Berlin.
Jødedommens store opprørere brakte alltid uro blant jødene, men nytenkerne tapte alltid, og den herskende sekt vant alltid. Dette var det to grunner til: Den aldri sviktende støtte til den herskende sekt og dens dogmer, som ble gitt av ikke-jødiske regjeringer, og et element av passiv aksept blant de jødiske folkemasser. De jødiske masser eller pøbel var ikke annerledes enn annen pøbel eller folkemasser til alle tider. Massene underkastet seg passivt den franske revolusjon, kommunismen i Russland eller nasjonalsosialismen i Tyskland fordi dens treghet var sterkere enn noen motstandsvilje eller frykt for følgene. Slik har forholdet alltid vært mellom jødene og den talmudiske terror.
I vårt århundre hevdet jøder som hadde motforestillinger, at terroren ikke lenger virket. I 1933 skrev Bernard J. Brown: «Utstøtelsen har mistet sin brodd … Rabbinere og prester har mistet deres tak i menneskers tanker, og mennesker er frie til uhindret å tro hva de vil. Og i 1946 uttalte rabbiner Elmer Berger: «Den alminnelige jøde risikerer ikke lenger straff i form av utstøtelse.»
Begge var de for tidlig ute. Årene som fulgte etter disse uttalelsene viser at den herskende sekt fortsatt hadde makt til å gjennomtvinge jødenes underkastelse verden over.
Ikke desto mindre førte det talmudiske styres hardhet ofte til gråt og tenners gnissel og rasling med lenkene i ghettoene. Dette bekymret talmudistene så mye at de introduserte noe som kunne oppfattes som en mildning. Omkring år 900 «ble diskusjon av Talmud og religiøse dogmer tillatt» (Kastein). For en overflatisk betraktning kunne dette synes å være en omveltning i dogmet, der ikke så mye som ett eneste komma i én eneste rabbiners bestemmelse kunne betviles, eller noen tvil uttrykkes angående opprinnelsen fra Sinaifjellet.
Virkelig debatt ville ha sluppet frisk luft inn i ghettoene, men dersom noen virkelig hensikt om å tillate dette hadde eksistert, ville Maimonides og Spinoza aldri ha blitt forfulgt. Det som faktisk ble tillatt i synagogene og skolene var en spesiell form for dialektikk, som var beregnet til å styrke lovens bokstav enda mer. De som diskuterte fikk bare lov til å bevise at hva som helst var tillatt under Talmud. Én debattant framsatte en påstand, og en annen den motsatte, og hver av dem påviste at Loven tillot det!
Praksisen (brødrene Thoreau gir glimt av den i deres bøker) ble kalt «pilpulisme». Det gir nøkkelen til det som ofte forbløffer ikke-jøder: Den behendigheten som sionistene benytter når de rettferdiggjør for seg selv for nøyaktig det samme som de bebreider andre for. En polemiker som er trent i pilpulisme kan kløktig påvise at den jødiske lov, som tillater å holde ikke-jøder som slaver, er rettferdig, og at det romerske forbud mot at jøder holder kristne som slaver er «forfølgelse». Det jødiske forbud imot blandede ekteskap er «frivillig atskillelse», og ethvert liknende ikke-jødisk forbud er «diskriminering, basert på fordommer» (Kasteins formulering). En massakre på arabere er rettferdig under Loven, og en massakre på jøder er forkastelig under samme lov.
Et eksempel på pilpulisme finnes i Kasteins egen beskrivelse av fenomenet: «En slags åndelig gymnastikk, som ofte praktiseres der menneskers intellekt, truet med å kveles av presset fra omgivelsene, ikke kan få avløp for skapende uttrykk i det virkelige liv.»
De ordene som er framhevet, er pilpulistens egen tilføyelse. Disse debattanter var ved å bli kvalt av presset innenfra i deres egne samfunn, ikke fra den omgivende verden (som deres lov utelukket).
Disse pilpul-«diskusjoner» over Talmud har nok gitt de lukkede samfunn en lett og illusorisk fornemmelse av å delta i despotiet de ble styrt av (liksom den stemme som kun kan gis til ett parti i diktaturstater av i dag). Deres virkelige lengsel, som var å unnslippe fangenskap, fant avløp i utbrudd av messiansk karakter. Sannsynligvis ble tillatelsen til å «diskutere Talmud» gitt i håp om å motvirke disse.
Igjen og igjen løftet ropet seg fra de samfunn som var holdt fast innenfor deres stammers palisader: «Vi gjør alt det Loven sier oss. Gi oss nå den lovede, mirakuløse avslutning!» På denne måten dukker en rekke Messiaser opp, og hver gang kokte samfunnene over av forventning. De ble alltid fordømt som «falske Messiaser» (de måtte nødvendigvis fordømmes på den måten, for den herskende sekt kunne ikke effektuere den triumferende bestigelsen av tronen i Jerusalem, som Loven ga utsikt til), og folk i ghettoene falt tilbake i håpløshet.
En tidlig Messias-kandidat var Abu Isa av Isfahan i det sjuende århundre, Zonarias av Syria i det åttende – og Saadia ben Josef i det tiende århundre. Den mest berømte var Sabbatai Zevi av Smyrna, som i 1648 ropte ut at tusenårsriket var kommet ved å uttale det fryktede Guds navn i synagogen. Deretter ble forbannelsen kastet på ham, og «for å unnslippe dens virkninger» flyktet han og ble borte i mange år. Men hans virkning på det jødiske samfunn, som lengtet usigelig etter den lovede befrielse, var enorm. Man ble enige om at han var Messias. I 1665 vendte han tilbake til Smyrna på tross av at talmudistene, som i ham så den alvorligste trussel mot deres autoritet på mange hundre år.
Sabbatai Zevi erklærte seg deretter for Messias. Ønsket om å skifte ut Talmuds lenker med den triumferende innfrielse i Jerusalem var så stor at menigheten i Smyrna, fulgt av jødiske folkemasser fra hele verden, feide talmudistenes forbannelse til side og hyllet ham. Så forkynte han at 1666 skulle være det messianske år, utdelte verdslige kroner til sine venner og reiste til Konstantinopel for å detronisere sultanen av Tyrkia (som på det tidspunkt var hersker over Palestina). Jøder begynte over alt å selge deres forretninger, hjem og løsøre som forberedelse til deres «tilbakevending» og verdensherredømme. I London (som Samuel Pepys fortalte), ble det veddet blant jøder om muligheten for at han ble proklamert: «Konge over Verden og den sanne Messias.»
Som det kunne forventes, ble han arrestert da han nådde fram til Konstantinopel, og kastet i fengsel. Dette økte bare hans berømmelse og antallet av tilhengere. Fengselet ble beleiret av bråkende menneskemasser, så han ble overflyttet til fortet i Gallipoli, som til gjengjeld ble omdannet til en kongebolig ved hjelp av gaver fra gavmilde jøder. Massenes følelser var fullstendig i opprør. I en spredt nasjons forestillingsverden med en ideologi som så lenge hadde vært isolert fra resten av menneskeheten, var han konge over verden, kommet for å befri dem ved å sette dem over hele menneskeheten.
På det tidspunkt hadde Sabbatai Zevi gjort nøyaktig det samme som sektens «eldste» hadde gjort: Han hadde lovet noe som han ikke kunne holde (det er den grunnleggende feil i denne troen, som før eller senere må ødelegge den). Men i motsetning til de forsiktige «eldste» hadde han satt en tidsfrist: Den siste dagen i året 1666! Da året nærmet seg sin avslutning (og den talmudiske regjering i Polen, som nå var sikker på utfallet gjennom en utsending til sultanen, fordømte ham som «en falsk Messias»), besluttet han seg for å redde seg selv i sitt fengselsparadis. Med stort seremoniell omvendte han seg til islam og endte sine dager ved sultanens hoff, som mange av nåtidens sionister er endt i New York. For en tid hadde han til og med rystet den talmudiske regjering, som var henvist til å kaste «den store forbannelse» på hans tilhengere. En liten rest av dem har overlevd til våre dager. De tror på at Sabbatai Zevi vil vende tilbake, og at hans eksempel skal følges, herunder en omvendelse til Islam.
Sionismen i våre dager er gjenkjennelig som en ny form for messianisme, som vil føre til den samme uunngåelige skuffelse. Etter Sabbatai Zevis bortgang, og dermed det håp han hadde gitt dem, sank de jødiske folkemasser tilbake i ghettoenes fangenskap. Berøvet håpet om befrielse vendte de, under deres herskeres strenge blikk, tilbake til studiet av Loven og dens destruktive budskap. De ble forberedt til en oppgave.
–> Kapittel 17 – Den destruktive misjon
<– Kapittel 15 – Talmud og ghettoene
<– Kapittel 14 – Den mobile regjering
<– Kapittel 13 – Vernet om loven
<– Kapittel 12 – Lyset og skyggen
<– Kapittel 11 – Den fariseiske føniks
<– Kapittel 10 – Den fariseiske fønix
<– Kapittel 9 – Fariseernes oppstigning
<– Kapittel 8 – Loven og edomittene
<– Kapittel 7 – Oversettelse av Loven
<– Kapittel 6 – Folket gråt
<– Kapittel 5 – Babylons fall
<– Kapittel 4 – Lenkene smis
<– Kapittel 3 – Levittene og loven
<– Kapittel 2 – Israels endelikt
<– Kapittel 1 – Begynnelsen på affæren
<– Innledning til Reeds bok