Kapittel 14 – Den mobile regjering
Fariseernes «eldste», som flyttet til Yavne fra Jerusalem før denne ble ødelagt i år 70 e.Kr., hadde liksom levittene tidligere i Babylon, til hensikt å skape et sentrum for makt og fjernkontroll, hvorfra de kunne holde en stammeorganisasjon som på det tidspunkt var spredt ut over jorden, underkastet. De tok den samlede erfaring fra Jerusalem og Babylon og forgangne tiders oppsparte hemmeligheter med seg til Yavne, og det lykkes dem å etablere en flyttbar regjering, som har fortsatt å utøve autoritet over jødene fram til i dag.
Før de siste kampene mot Roma (sier dr. Kastein) «trakk en gruppe lærere, vitenskapsmenn og skolefolk seg tilbake til Yavne, idet de tok deres folks skjebne på deres skuldre, slik at de kunne være ansvarlige for det gjennom århundrene … I Yavne ble det jødiske folks sentraladministrasjon etablert … Når en nasjon er blitt så fullstendig slått ned som jødene var blitt det ved denne anledning, går de helt til grunne. Men jødene gikk ikke til grunne … De hadde allerede lært hvordan de kunne endre holdninger under det babylonske fangenskap … og de fulgte en liknende vei nå».
I Yavne ble det gamle Sanhedrin, kilden til all lovgivnings-, administrativ og juridisk autoritet, etablert under et nytt navn. Dessuten ble det skapt et akademi for å videreutvikle Loven. Her fortsatte de skriftlærde med å avsløre Jehovas hensikter og med fortolkningen av Loven, som det så ofte var blitt påstått, nå hadde fått sin endelige form. Faktisk kunne den ikke og kan heller ikke noensinne bli ferdig, men må alltid videreutvikles, siden dogmet er at Loven regulerer enhver menneskelig handling under omstendigheter som alltid forandres.
Forut for denne permanente årsak til revidering, var en ny faktor, kristendommen, oppstått, og lovens anvendelse på denne måtte defineres. Slik begynte Toraen (Loven) å få sitt gedigne supplement, Talmud, som hadde like stor eller større autoritet.
Fra Yavne ble den loven administrert som «reiste en uoverkommelig barriere mot omverdenen», som tvang gjennom en disiplin som var «dødelig streng» og som «holdt proselytter på god avstand». Målet var å «gjøre en jødes liv fullstendig forskjellig fra en ikke-jødes». Enhver lov som fikk et flertall av stemmer fra Sanhedrinet, trådte i kraft over alt i de spredte jødiske samfunn. «Motstandere ble truet med bannlysing, som betydde utstøting fra samfunnet».
På denne måten «ble sirkelens sentrum endelig fiksert, og sirkelen selv ble fullstendig beskrevet i form av ‘loven’ og muren, som var reist omkring folket». I denne perioden (før kristendommen ble Romas religion), utgikk det er edikt fra «senteret» i Yavne, som ga jøder lov til å late som om de fornektet deres tro og erklærte seg omvendt til «hedenske religioner», dersom omstendighetene gjorde dette formålstjenlig.
Perioden da det ble regjert fra Yavne, varte omtrent i ett hundre år, og deretter ble regjeringen overført til Usha i Galilea, der Sanhedrinet ble gjenetablert. «Jødedommen satte begrensninger rundt seg, og ble stadig mer eksklusiv». På denne tiden ble den spesielle forbannelse over jødiske kristne uttalt. I 320 ble den romerske keiser Konstantin omvendt til kristendommen, og han iverksatte lover som forbød ekteskap mellom kristne og jøder, og forbød jøder å holde kristne slaver. Dette var naturlige reaksjoner på loven om utelukking og «fremmed»-slaveri, som den ble administrert av den talmudiske regjeringen i Usha, men reaksjonene ble ansett for å være «forfølgelse», og for å unnslippe denne ble «senteret» flyttet tilbake til Babylon, hvor den jødiske koloni, som åtte hundre år tidligere hadde foretrukket å bli der framfor å «vende tilbake» til Jerusalem, var «stadig intakt». Den talmudiske regjering ble etablert i Sura, og akademier ble etablert i Pumbedita.
Talmud, som ble påbegynt i Yavne og Usha, ble gjort ferdig i Sura og Pumbedita. «En ring av enorme proporsjoner og kolossal elastisitet» ble bygget rundt om jødene over alt. Den mystiske sirkel av frykt og overtro ble strammet til. Fra Sura regjerte en eksilark (prins av fangenskapet, av Davids Hus), men med tiden ble han en kransekakefigur. Deretter «bestemte presidenten for akademiet reglene, ikke bare for de babylonske jøder, men for hele jødedommen … Jødene over hele verden anerkjente akademikerne i Babylon som jødedommens autoritative sentrum, og betraktet enhver lov som de vedtok, som bindende».
Slik ble nasjonen-i-nasjoner, staten-i-statene, slavebundet og regjert av den talmudiske regjering i Babylon.
Kjernen i dogmet forble som Esekiel, Esra og Nehemias hadde formet og påtvunget den. Men Talmud hadde effektivt tatt Toraens plass, som Toraen tidligere hadde erstattet «de muntlige tradisjoner». Lederne av akademiene i Sura og Pumbedita kaltes gaonim, og de begynte å utøve autokratisk makt over de spredte jødene. De skyggeaktige eksilarker (senere Nasim eller prinser) var avhengige av deres godkjenning, og Sanhedrinet måtte overgi sine funksjoner til dem og ellers miste dem. Når det oppsto tvil blant jøder noe som helst sted i verden angående fortolkningen eller anvendelsen av Loven i daglige anliggender, ble spørsmålet forelagt Gaonatet. Domsavsigelsene, som kom tilbake (i Jehovas navn) fra den fjerne regjering, var de gaoniske svar eller lover som ble forvaltet fra Babylon, og som jøder overalt underkastet seg, siden de ellers sto i fare for utstøtelse.
På denne måten spredte den talmudiske trelldom seg omkring til de spredte jøder, hvor enn i verden de levde, «som et finmasket nett … over hverdag og fest, over deres handlinger og deres bønner, over hele deres liv og hvert et skritt de tok … Intet i deres hverdagsliv måtte lenger være overlatt til tilfeldigheter eller skjønnsmessige avgjørelser». Dette er bildet på et absolutt despoti, som kun er forskjellig fra andre despotier ved avstanden mellom despotene og deres undersåtter. Dersom de var blitt gitt en godartet misjon, ville et samfunn som ble så sterkt kontrollert, kunne ha vært til umåtelig gavn for folkene. Men gitt en destruktiv misjon, er deres tilstedeværelse blant andre som en ladning dynamitt i en klippe, styrt av en hånd på utløserhåndtaket langt borte.
I seks hundre år forble den talmudiske regjering i Yavne, Usha og Sura, i eller nær ved deres opprinnelige, orientalske sfære, hvor dens natur var forståelig for andre. De visste hvordan de skulle håndtere og imøtegå den brutale stammetro, og så lenge de ikke ble forhindret av fremmede makter i deres håndtering av den, kunne de alltid finne et hverdags-kompromiss, som gjorde det mulig i praksis å leve vennskapelig side om side.
Så skjedde det som har forårsaket så voldsomme begivenheter i vår tid: den talmudiske regjering flyttet til det kristne Europa og etablerte seg blant folkeslag for hvem dens dogmers natur og metoder var fremmedartede og fortsatt uforståelige. I løpet av mange århundrer førte dette til gjentatte sammenstøt mellom de fremmedes ambisjoner og tro og de innfødtes interesser, som vårt århundre igjen opplever.
Vesterlendingenes natur (især i de nordlige egner) er å si tingene som de er, å opplyse motparten om ens formål og å bruke ord til å uttrykke hensikt, og kristendommen utviklet disse naturlige trekk. Den kraft som nå vokse fram blant dem, var av den motsatte natur, orientalsk, uendelig subtil, hemmelighetsfull, konspiratorisk og vel trent i å bruke språket til å skjule den egentlige hensikt. I det lå dens største styrke i møtet med Vesten.
Flyttingen til Europa ble foranlediget av de islamske erobringer. Under profetens banner fordrev araberne romerne fra Palestina. På denne måten ble de opprinnelige beboere av Palestina, som hadde bodd der omkring to tusen år før den hebraiske stammen ankom, herskere i deres eget land og forble det i ni hundre år (inntil 1517, da tyrkerne erobret det). En lærerik sammenlikning kan dras mellom den islamske og den jødiske behandling av fanger:
Kalifens ordre til de arabiske erobrere i 637 e.Kr. lød: «Dere skal ikke handle forrædersk, uærlig, begå noen overgrep eller lemlestelser, drepe barn eller gamle menn, felle eller brenne palmer eller frukttrær, drepe får, kyr eller kameler, og dere skal la dem i fred, som dere finner i bønn i deres værelser.» Jehovas ordre, ifølge Femte Mosebok 20.16 lyder: «I disse folks byer, som Herren gir dere i arv, skal dere ikke la noe levende tilbake som trekker pusten.»
Fra Palestina bredte islam seg over Nord-Afrika, så størstedelen av jødene kom til å bo innenfor grensene av samme overordnede autoritet. Deretter vendte islam seg imot Europa og invaderte Spania. Da falt skyggen av den talmudiske sionisme over Vesten. Den mauriske erobringen ble «støttet med både menn og penger» av jødene, som ble deres høyre hånd, og ble behandlet med forbløffende velvilje av erobrerne, by etter by ble undergitt deres kontroll! Selve Koranen sa: «Deres mål vil være å tilskynde til uorden på jorden.» De islamske hærene hjalp godt med til å nå dette mål.
Kristendommen ble på denne måten undertrykket i Spania. Under disse gunstige omstendigheter ble den talmudiske regjering forflyttet fra Babylon til Spania, og den prosess, hvis resultater har blitt så tydelige i vår generasjon, var i sin begynnelse. Dr. Kastein sier:
«Jødedommen søkte, spredt som den var utover jorden, alltid å etablere en fiktiv stat i stedet for den som var gått tapt, og søkte derfor alltid å få et felles sentrum for veiledning … Dette sentrum ansås nå for å ligge i Spania, og derfor ble det nasjonale overherredømme flyttet dit fra Østen. Akkurat som Babylon ved en skjebnens ironi var kommet i stedet for Palestina, slik kom Spania nå lykkeligvis i stedet for Babylon, der hvor sentrum for jødedommen ikke lengre kunne fungere. Alt som kunne gjøres var allerede gjort. De lenker var smidd som individet kunne binde seg selv med for å unngå å bli oppslukt av sine omgivelser, nemlig Talmud.»
Leseren vil observere beskrivelsen av hendelsesforløpet: «individer» binder vanligvis ikke seg selv frivillig med lenker som er smidd for dem. Det jødiske fangenskap var så bindende som noen gang, kanskje var det enda en foreløpig kulminasjon. Det var noe jødene måtte spekulere over.
Det som ble av avgjørende viktighet for Vesten, var at den jødiske regjering nå var i Europa. Det styrende sentrum og den destruktive idé var begge trengt inn i Vesten.
Den talmudiske regjering av nasjonen-i-nasjonen ble ført videre fra spansk jord. Gaonatene utstedte deres direktiver. Det talmudiske akademi ble etablert i Cordova. Og til tider regjerte i det minste en skyggeaktig eksilark over jødedommen.
Dette skjedde under islamsk beskyttelse. Maurerne viste, som babylonerne og perserne før dem hadde gjort, en bemerkelsesverdig velvilje overfor makten midt iblant dem. For spanjolene kom inntrengerne mer og mer til å virke jødiske, snarere enn mauriske. Maurerne hadde gjennomført erobringen, men erobrerens makt gled mer og mer over på jødiske hender. Det forløpet som verden tidligere hadde sett i Babylon, gjentok seg nå i Spania, og i de senere århundrer gjentok det seg i hvert eneste større land i Vesten.
Maurerne ble i Spania i nesten åtte hundre år. Da den spanske gjenerobring ble gjennomført i 1492 etter en lang prøvelse, ble jødene, liksom maurerne, jaget ut. De ble identifisert med besettelsesmakten og ble jagd ut sammen med den, slik de hadde fulgt med den inn.
«Sentrum» for den talmudiske regjering ble nå overført til Polen.
På dette tidspunkt, mindre enn fire hundreår før vår egen generasjon, dukker det opp et vesentlig mysterium i Sions historie: hvorfor ble regjeringen satt opp i Polen? Inntil da viser annaler intet spor av noen stor innvandring av jøder til Polen. De jødene som kom til Spania, sammen med maurerne, kom fra Nord-Afrika, og da de dro igjen, vendte de tilbake dit eller til Egypt, de greske øyer og Tyrkia. Andre kolonier var oppstått i Frankrike, Tyskland, Holland og England, og disse vokste ved tilvandringen av jøder fra den iberiske halvøy. Det er ingen opptegnelser som viser at noe stort antall spanske jøder dro til Polen, eller at noen masseinnvandring av jøder til Polen hadde funnet sted på noe tidligere tidspunkt.
Men på 1500-tallet, da «senteret» ble etablert i Polen, «oppsto det en jødisk millionbefolkning», ifølge dr. Kastein. Men millionbefolkninger «oppstår» ikke så hurtig. Dr. Kastein viser at han er oppmerksom på at det er noe som behøver en forklaring her, og han viser at han helst ikke vil komme nærmere inn på det, for han avfeier denne besynderlighet med en henkastet bemerkning om at størrelsen av denne befolkning, som man ikke tidligere hadde hørt noe om, «mer skyldtes immigrasjon, tilsynelatende fra Frankrike, Tyskland og Bøhmen, enn noen annen årsak.» Han forklarer ikke hvilken annen årsak han tenker på, og til å være en oppmerksom vitenskapsmann, er han ved dette tilfellet merkelig nok tilfreds med en tilfeldig gjetting.
Men når en sionistisk historiker på denne måten bare glir over noe, så kan den, som søker faktisk viten, være temmelig sikker på at den virkelige årsak finnes, dersom man er utholdende nok.
Slik er det også i dette tilfellet. Bak dr. Kasteins uelegante gjetterier skjuler den viktigste faktor i Sions senere historie seg. «Senteret» for den jødiske regjering ble på dette tidspunkt etablert i en befolkningsgruppe som var ukjent for verden som jøder, og som ikke var jøder i tradisjonell forstand. De hadde ikke noe jødisk blod i seg (judeisk blod må for den saks skyld på det tidspunktet ha vært nesten forsvunnet blant Vest-Europas jøder), og deres forfedre hadde aldri kjent Judea eller noen annen jord enn Tatarstans.
Disse mennesker var khazarene, en tyrkisk-mongolsk rase som var blitt omvendt til jødedommen i midten av det åttende århundre etter vår tidsregning. Dette er det eneste tilfelle av omvendelse av en stor gruppe mennesker av en helt annen avstamning enn jødenes (edumittene var «brødre»). Grunnen til at de talmudiske «eldste» tillot eller oppmuntret til dette, kan man kun gjette seg til. Men uten dette ville «det jødiske spørsmål» på nåværende tidspunkt blitt til et av de problemene som tiden løste.
Denne utviklingen (som vi skal komme nærmere inn på i et senere kapittel) var av omfattende og kanskje enda til fatal konsekvens for Vesten. Europas naturlige instinkt hadde alltid vært å forvente den største trusselen mot sin overlevelse fra Asia. Fra det øyeblikk da senteret ble flyttet til Polen, begynte disse asiater å flytte mot vest og senere å trenge inn i Vesten forkledd som «jøder», og de brakte Europa ut i sin største krise. Skjønt deres omvendelse hadde funnet sted så lenge før, var de så langt borte at verden kanskje ikke ville ha lært dem å kjenne hvis ikke det talmudiske sentrum var blitt etablert iblant dem, slik at de grupperte seg rundt det.
Da de ble kjent som «østjøder», hadde de fordel av den forvirrende effekt av at ordet judahitt eller judeer var blitt trukket sammen til «jøde». Ingen ville ha oppfattet noe etnisk slektskap med judeere. Fra tiden da de overtok ledelsen av jødedommen, ble dogmet om «tilbakevending» til Palestina altså predikert på vegne av mennesker som ikke hadde noe som helst semittisk blod i seg eller noe som helst slektskap med Palestina! Fra denne tid opererte den talmudiske regjering med en masse de manoeuvre av en helt annen, asiatisk type.
Igjen ble en så godt som uavhengig stat dannet i den polske stat, som i likhet med så mange andre før den viste stor velvilje overfor den nasjon-i-nasjonen som tok form innenfor dens rammer. Som i tidligere og senere tilfeller, mildnet denne velvilje ingenlunde de talmudiske jøders fiendtlighet, som var legendarisk.
Dr. Kastein gir et bilde av denne uavhengige jødiske regjering i den polske perioden. Talmudistene fikk lov til å skrive en «grunnlov» og på 1500- og 1600-tallet levde jødene under «en selvstyrende regjering». Denne administrerte «et jernhardt selvstyre og en jernhard religiøs disiplin, som unngåelig resulterte i dannelsen av et oligarki av administratorer og utviklingen av en ekstrem form for mystisisme» (dette viser samtidig bildet av den trening under stram disiplin innenfor snevre rammer som skapte de kommunistiske og sionistiske revolusjonære i vårt århundre).
Den selvstyrende, talmudiske regjering ble kalt Kahal. På dens eget territorium var Kahal en selvstendig regjering under polsk overherredømme. Den hadde selvstendig autoritet til å skrive ut skatter i ghettoene og felleskapene og var ansvarlig for å betale en samlet sum til den polske regjering. Den vedtok lover som regulerte alle handlinger og transaksjoner mann og mann imellom og hadde makt til å rettsforfølge, dømme, straffe eller frikjenne.
Denne makt var kun nominelt avskåret fra å idømme dødsstraff: Professor Salo Baron sier: «I Polen, der den jødiske domstol ikke hadde rett til å eksekvere dødsstraff, ble lynsjing som et ikke-rettslig, forebyggende middel oppmuntret av de rabbinske autoriteter, slik som Solomon Luria». (Dette sitatet avslører den dypere mening med dr. Kasteins ofte tilbakevendende, men forsiktige, hentydninger til «jernhard disiplin», «ubarmhjertig disiplin», «stram, dødbringende disiplin» og liknende.)
Faktisk ble en jødisk stat regjert med Talmud, skapt på polsk jord.
Som dr. Kastein sier: «Slik var grunnloven i den jødiske stat plantet på fremmed jord, omgitt av en mur av fremmed lovgivning, med en struktur som var delvis selvvalgt og delvis påtvunget … Den hadde sin egen jødiske lov, sitt eget presteskap, sine egne skoler og sosiale institusjoner, og sine egne representanter i den polske regjering … faktisk hadde den alle de elementer som skal til for å danne en stat.» Oppnåelsen av denne status skyldtes «i ikke liten grad den polske regjerings samarbeid».
I 1772 ble Polen så delt at dette store samfunn, som besto av «østjøder», som var organisert som en stat-i-staten, ble delt av nasjonale grenser, der det meste kom under russisk styre. På dette tidspunkt, for første gang på 2500 år og mindre enn to hundre år før vår tid, forsvinner «senteret» for den jødiske regjering sporløst. Opp til 1772 hadde det alltid vært en regjering: i Polen, Spania, Babylonia, Galilea, Judea, Babylon og Juda.
Dr. Kastein sier at «senteret opphørte å eksistere». Det antyder at den sentraliserte kontroll over jødedommen på dette tidspunkt opphørte, men lengden og styrken i dets tidligere overlevelse og de viktige begivenheter i det følgende århundre, motsier dette. Dr. Kastein avslører selv sannheten i et senere avsnitt, der han begeistret opplyser at i det nittende århundre «tok en internasjonal jødisk organisasjon form».
«Senteret» fortsatte helt klart å eksistere, men fra 1772 i hemmelighet. Årsaken til at man trakk seg tilbake ubemerket kan man slutte seg til ut fra senere begivenheter.
Det århundre som fulgte var den revolusjonære sammensvergelses århundre, kommunismens og sionismens, som kulminerte ved at disse to bevegelser, som har dominert det inneværende århundre, sto åpent fram. Det talmudiske «senter» var også sentrum for denne sammensvergelse. Var senteret forblitt framme, til skue, ville kilden til denne sammensvergelsen ha vært klart synlig, og det ville ha vært innlysende at den var identisk med de talmudiske østjøder.
Det ble først klart da revolusjonen i 1917 skapte en nesten gjennomført jødisk regjering i Russland. Og på det tidspunkt var makten over regjeringene i Vesten så stor at dette nye regimets natur ble meget lite omtalt, ettersom en regulær lovgivning mot kjetteri var trått i kraft. Hadde institusjonen fortsatt med å eksistere åpenlyst, ville massene i Vesten i tide ha oppdaget at jødedommens talmudiske regjering, skjønt den førte an i kravet om «emansipasjon», også var ved å organisere en revolusjon for å ødelegge alt det som folkene kunne vinne fra denne emansipasjon.
Russerne, blant hvem dette største av de jødiske samfunn levde på den tiden, visste hva som var skjedd. Dr. Kastein sier: «Russerne undret seg over hvordan det kunne ha seg at jødene ikke smeltet sammen med den øvrige befolkning, og konkluderte med at de hadde en sterk reserve i deres hemmelige Kahal’er, og at det eksisterte en «Verdenskahal».
Dr. Kastein bekrefter senere det som russerne trodde, gjennom sine egne antydninger om «den jødiske internasjonale» i det nittende århundre.
Med andre ord, «regjeringen» fortsatte, men i det skjulte, og sannsynligvis i en annen form, som antydet av Dr. Kastein med ordet «internasjonale». Det må sterkt antas at «senteret» i dag ikke befinner seg i noe bestemt land, og at det, selv om deres hovedsete helt klart er i De Forente Stater, nå har tatt form av et direktorat som er fordelt blant nasjonene, og som samarbeider over hodet på regjeringer og folkeslag.
Russerne, som da «senteret» forsvant fra offentlighetens synsfelt, var bedre informert enn noen andre i denne saken, hadde fått rett.
Den måten som dette internasjonale direktorat oppnår og utøver makt over ikke-jødiske regjeringer, er ikke lenger så mystisk; det er kommet tilstrekkelig med autentisk informasjon ut i de siste femti år til å forklare det, som denne boka senere vil vise.
Mysteriet om dette eldgamle jerngrep om «jøder», er vanskeligere å gjennomskue. Hvordan har en sekt kunnet holde mennesker, som er spredt ut over jorden, fast i primitiv stammeovertro gjennom tjuefem århundrer?
Det neste kapittel søker å gi innsikt i de metodene som ble brukt i den tredje og lengste fasen i Sions historie, den talmudiske perioden, som varte fra år 70 til omkring 1800. Disse metodene er så preget av Orienten og Asia at de er forvirrende for vestlig tankegang og best kan forstås av mennesker som selv har sine erfaringer gjennom nær kontakt med «østjødiske» samfunn før Andre Verdenskrig og inn i hemmelige politistater, der det også regjeres med frykt og terror.
–> Kapittel 15 – Talmud og ghettoene
<– Kapittel 13 – Vernet om loven
<– Kapittel 12 – Lyset og skyggen
<– Kapittel 11 – Den fariseiske føniks
<– Kapittel 10 – Den fariseiske fønix
<– Kapittel 9 – Fariseernes oppstigning
<– Kapittel 8 – Loven og edomittene
<– Kapittel 7 – Oversettelse av Loven
<– Kapittel 6 – Folket gråt
<– Kapittel 5 – Babylons fall
<– Kapittel 4 – Lenkene smis
<– Kapittel 3 – Levittene og loven
<– Kapittel 2 – Israels endelikt
<– Kapittel 1 – Begynnelsen på affæren
<– Innledning til Reeds bok