Kapittel 10 – Mannen fra Galilea
Da Jesus ble født hersket det blant jødene en sitrende forventning om at et vidunderlig menneske snart ville dukke opp. De lenget etter et bevis på at Jehova hadde til hensikt å oppfylle pakten med sitt utvalgte folk, og de skriftlærde hadde, som reaksjon på denne folkelige forventning, gradvis innført ideen om den salvede, Messias, som skulle komme og oppfylle avtalen i skriftene.
Targam, rabbinernes kommentar til Loven, sa: «Hvor er han vakker, Messias, kongen, som skal oppstå av Judas hus. Han vil spenne sverdet om lendet og dra i kamp mot sine fiender og mange konger vil bli slått i hjel.»
Denne teksten viser hva jødene var blitt stilt i utsikt. De forventet en militant, hevnende Messias (i stil med «alle Egypts førstefødte» og ødeleggelsen av Babylon), som ville knuse jødenes fiender «med en jernstang» og «slå dem i stykker som en leirkrukke». Som ville bringe dem herredømme over denne verden og den bokstavelige oppfyllelsen av stammens lover. For det var det generasjoner av fariseere og levitter hadde forutsagt.
Tanken om en ydmyk Messias, som ville si «elsk deres fiender» og bli «foraktet og avvist av mennesker, en sorgens mann», var overhodet ikke til stede i den offisielle bevissthet, og ville blitt «foraktet og avvist», dersom noen hadde gjort oppmerksom på disse ord av Esaias (som først fikk betydning etter at Jesus hadde levd og var død).
Og ikke desto mindre erklærte den mann som sto fram, skjønt han var ydmyk og talte om kjærlighet, at han var Messias, og han ble akseptert av mange som sådan.
Med få ord feide han substansen av den rasistiske politikk, slik den herskende sekt hadde stablet oppå den tidligere moralske lov, til side, og som en arkeolog gjenfant han det som var blitt begravet. Fariseerne gjenkjente straks en meget farlig «profet og drømmer».
At han fikk så mange tilhengere blant jødene viser at selv om flertallet ønsket en militant, nasjonalistisk Messias, som ville befri dem fra romerne, må mange av dem ubevisst ha følt at de i høyere grad var åndelig innfanget av fariseerne enn fysisk av romerne. Ikke desto mindre reagerte flertallet mekanisk på fariseer-politikernes anklage om at mannen var blasfemiker og en falsk Messias.
Ved denne reaksjon ga de alle framtidige generasjoner av jøder en pinefull tvil i arv, som ikke ble mindre standhaftig av at den ikke måtte omtales (for navnet Jesus må ikke nevnes i et fromt jødisk hjem). Kom Messias kun for å bli avvist av jødene, og i så fall, hva er deres framtid etter Loven?
Hva slags mann var han? Enda et paradoks i Sions historie er det at vår generasjon av kristne geistlige og teologer ofte insisterer på at «Jesus var jøde», mens jødenes «eldste» benekter dette. (De sionistiske rabbinerne, som noen ganger i politiske eller «tverreligiøse» forsamlinger forteller at Jesus var jøde, er ikke virkelig unntak fra denne regel. De ville ikke si det blant jøder, og sørger kun for å gjøre inntrykk på deres ikke-jødiske lyttere av politiske grunner.[1]
Denne påstanden overfor offentligheten om at «Jesus var jøde», brukes alltid i dette århundre til politiske formål. Det brukes ofte til å kvele innvendinger mot den sionistiske innflytelse i internasjonal politikk eller mot den sionistiske invasjon av Palestina ut fra den forutsetning at ettersom Jesus var jøde, så bør man ikke ha noe imot noe som blir gjort av jøder. Det er helt klart irrelevant, men masser påvirkes av slike fraser, og det paradoksale resultat er deretter at en påstand, som er ytterst fornærmende for rettroende jøder, ofte fremsettes av ikke-jødiske politikere og geistlige, som søker å oppnå jøders gunst.
Den engelske forkortelsen «Jew» (jøde) er av nyere dato og svarer ikke til noen av de betegnelser som brukes i arameisk, gresk eller romersk for «judahit» eller «judeer», som var alminnelig brukt på Jesu tid. Faktisk kan det engelske substantiv «Jew» ikke defineres (så ordbøker, som er omhyggelige med alle andre ord, nøyer seg med så åpenbare absurditeter som «en person av hebraisk rase»). Og den sionistiske stat har ingen juridisk gyldig definisjon av ordet (hvilket er svært naturlig, da toraen, som er Loven, krever ren judeisk avstamning, ettersom en slik person neppe finnes i hele verden).
Hvis det skal gi noen mening at «Jesus var jøde», må det dreie seg om de tilstander som var gjeldende på hans tid. I så fall ville det bety én av tre ting, eller alle tre: At Jesus var av Juda stamme (derfor judahit). At han bodde i Judea (og derfor var judeer). At han var jøde (Jew) av religiøs overbevisning, hvis noen religion av det navn eksisterte på hans tid.
Altså: rase, hjemsted, religion.
Denne boka vil ikke diskutere spørsmålet om Jesu rasemessige tilhørighet, og det er overraskende at kristne geistlige tillater seg noen av de uttalelsene de kommer med. Leseren bør danne seg sin egen mening dersom han ønsker å ha en slik i dette spørsmålet.
Marias avstamning er ikke gitt i Det Nye Testamentet, men tre tekster antyder at hun nedstammet fra David: Matteus og Lukas sporer Josefs avstamning fra David og Juda, men Josef var ikke Jesu biologiske far. De jødiske autoriteter avviser alle disse henvisninger til avstamning, idet de hevder at de ble innført for å bringe historien i overensstemmelse med profetiene.
Hva angår hjemsted, hevder Johannes at Jesus var født i Betlehem i Judea, fordi hans mor nettopp skulle til Galilea for å bli registrert.
De jødiske autoriteter hevder at dette ble innført for å få historien til å stemme overens med Micahs profeti om at en hersker ville «komme fra Betlehem».
Jewish Encyclopedia hevder at Nasaret var Jesu fødeby, og det hersker generell enighet om at han var galileer, samme hvor hans fødested måtte ha vært. Galilea, der han tilbrakte nesten hele sitt liv, var politisk helt atskilt fra Judea, under egen romersk tetrark, og var i forhold til Judea «utlandet» (Graetz). Ekteskap mellom en judeer og en galileer var forbudt, og også før Jesu fødsel var alle judeere i Galilea blitt tvunget av Simon Tharsi, en makkabeisk prins, til å utvandre til Judea.
Galileere var derfor som folk og i politisk forstand forskjellige fra judeere.
Var denne galileer av religion det som i dag ville bli kalt «en jøde»? De jødiske autoriteter avviser naturligvis denne påstand på det mest bestemte. Skjønt den ofte høres fra talerstoler og prekestoler, ville den kunne forårsake opprør i en synagoge.
Det er vanskelig å se hva ansvarlige personer med et offisielt embete kan mene med dette uttrykk. Det var på Jesu tid ingen «jødisk» (og ikke noen judaistisk eller judeisk) religion. Det var jehovaisme, og det var forskjellige sekter, fariseere, saddukeere og essenere, som diskuterte voldsomt innbyrdes og konkurrerte rundt om templet om makt over folket. Det var ikke bare sekter, men også politiske partier, og det mektigste av dem var fariseerne med deres «muntlige overleveringer» av hva Gud hadde sagt til Moses.
Dersom nåtidens sionister er «jødene» (og det er denne påstand som er akseptert av alle vestlige nasjoner), så er det parti som i Judea på Jesu tid var tilsvarende til sionistene, fariseerne. Jesus rettet sitt angrep mot fariseerne med full styrke. Han rettet også bebreidelser mot saddukeerne og de skriftlærde, men bibelen viser at han anså fariseerne for fiender av Gud og mennesker, og at han anvendte en særlig bitende hån mot dem. De ting hos dem og i deres tro som han valgte ut til sine angrep, er de selvsamme ting som nåtidens sionister påberoper seg som å være typiske trekk hos jøder, jødiskhet og jødedom.
Religiøst synes Jesus uten tvil å ha vært i motsetningsforhold til og motstander av alt det som i dag ville være typisk jødisk, og som ville ha vært typisk fariseisk den gang.
Ingen kan si med sikkerhet hvem eller hva han var, og disse påstander som er framsatt av ikke-jødiske politikere, klinger likeså falske som de spotske og hånlige smedeskrifter om «bastarden», som sirkulerte i de jødiske ghettoer.
Det som han gjorde og sa, er av så overordnet viktighet at intet annet teller. På en langt mindre skala er tilfellet Shakespeare noenlunde sammenliknbart. Kvaliteten av inspirasjon i hans arbeider er klar, slik at det er av liten betydning om han skrev dem eller hvem som ellers gjorde det, hvis han ikke gjorde, men allikevel fortsetter den fruktesløse diskusjon.
Tømrerens sønn fra Galilea hadde ingen formell utdannelse. «Jødene undret seg og sa: Hvordan kjenner denne mann skriften, når han aldri har blitt kjent med noen rabbinerskole eller presteutdannelse? Hans fiender, fariseerne, bevitner dette. Hadde han vært av deres klan eller slekt, ville de ikke ha spurt: «Hvorfra har denne mannen sin visdom og disse mektige gjerninger?»
Det som gir denne ulærde, unge mannens lære karakter av blendende åpenbaring, kvalitet som av spontant oppstått lys, er den mørke bakgrunn av levittisk lov og fariseisk tradisjon som han gikk imot da han dro til Judea. Den dag i dag forbløffer fullstendigheten av opplysning den som studerer Bergprekenen på bakgrunn av en kritisk gjennomlesning av Det Gamle Testamente. Det er som om middagssolen brøt fram midt på natten.
Loven hadde, da Jesus kom for å gjøre den fullkommen, utviklet seg til en enorm masse av lovgivning, kvelende og drepende i sin umåtelige kompleksitet. Toraen var bare begynnelsen; stablet oppå den var alle fortolkningene og kommentarene og rabbiner-reglene. De «eldste» spant, som fromme silkeormer stadig lengre tråder i forsøket på å komme enhver tenkelig menneskelig handling i forkjøpet. Generasjoner av jurister hadde arbeidet for å nå til den konklusjon at et egg ikke måtte spises på sabbaten dersom det meste av det var lagt før enda en stjerne var synlig på himmelen.
Loven og alle kommentarene behøvde allerede et helt bibliotek for seg selv, og en komité av internasjonale jurister som skulle uttale deres mening om den, ville ha behøvd flere år for å kunne vurdere de mange opphopede lag.
Den uskolerte unggutten fra Galilea rakte en finger frem og feide hele massen til side, og avslørte på én gang sannheten og kjetteriet. Han reduserte «hele ‘loven’ og profetene» til to bud: Du skal elske din Gud av hele ditt hjerte, og din neste som deg selv.
Dette var avsløringen og fordømmelsen av det grunnleggende kjetteri som levittene og fariseerne i århundrenes løp hadde vevd inn i Loven.
Tredje Mosebok inneholdt budet: «Du skal elske din neste som deg selv», men den begrenset begrepet «neste» til andre judeere (jøder). Jesus gjenetablerte nå den glemte, tidligere tradisjon om nestekjærlighet, uavhengig av rase eller tro. Det var klart det han mente med ordene: «Jeg er ikke kommet for å bryte ned, men for å fullende.» Han gjorde meningen klar da han tilføyde: «Dere har hørt at det er blitt sagt … du skal hate din fiende. Men jeg sier dere, at dere skal elske deres fiender.» (Det er til tider blitt gjort til den kunstferdige innvendig at budet, «Du skal hate din fiende», ikke finnes i Det Gamle Testamente. Jesu mening var klar. De utallige oppfordringer til mord og massakrer på naboer som ikke var «ens neste», som Det Gamle Testamente er fullt av, fordret helt klart hat og fiendskap.)
Dette var en direkte utfordring av Loven som representert av fariseerne, og Jesus førte utfordringen enda lenger ved med fullt overlegg å nekte å spille rollen som nasjonalistisk befrier og erobrer av territorium som profetiene hadde forutsagt om Messias. Sannsynligvis kunne han ha fått mange flere tilhengere, og formodentlig også fariseernes støtte, dersom han hadde akseptert denne rollen.
Men han tok kraftig og klart til gjenmæle: «Mitt rike er ikke av denne verden … Guds rike er innen dere … Dere skal ikke samle dere skatter på jorden … men dere skal samle dere skatter i Himmelen, hvor verken møll eller rust fortærer, og hvor tyver ikke bryter inn og stjeler.»
Alt hva han sa med slike enkle ord, var en rolig, direkte utfordring til de mektigste menn på hans egen tid og sted, og et anslag mot hele grunnlaget for den tro som sekten hadde bygget opp gjennom århundrer.
Hva hele Det Gamle Testamente lærte på hundrevis av sider, gjendrev Bergprekenen i få ord. Den stilte kjærlighet opp mot hat, barmhjertighet imot hevn, velgjørenhet imot ondskapsfullhet, godt naboskap imot isolasjon, rettferdighet imot forskjellsbehandling, bekreftelse imot benektelse og livet imot døden. Den begynte (liksom «velsignet etterfulgt av forbannelse»-kapitlene i Femte Mosebok) med velsignelser, men der tok all likhet slutt.
Femte Mosebok ga materielle velsignelser i form av jord, bytte og myrderier til gjengjeld for streng overholdelse av tusenvis av «vedtekter og dommer», der noen påbyr mord. Bergprekenen bød ikke på noen materielle belønninger, men lærte simpelthen at moralsk atferd, ydmykhet, renhet, fredsommelighet og sjelsstyrke ville bli velsignet for deres egen skyld, og motta åndelig belønning.
I Femte Mosebok ble velsignelser etterfulgt av forbannelser. Bergprekenen framsatte ingen trusler. Den forlangte ikke at synderen skulle «steines til døde» eller «henges i et tre» eller gjøre bot for ulydighet ved å vaske hendene i kvigeblod. Det verste som kunne skje synderen, var at han ville bli «den siste i Guds rike». Og det høyeste som den lydige kunne forvente, var at han ville bli «kalt stor i Guds rike».
Den unge galileer lærte aldri underkastelse, kun en indre ydmykhet, og i ett henseende var han konsekvent og utviste vedholdende forakt: i sitt angrep på fariseerne.
Navnet fariseer hadde i sin betydning «å holde seg borte fra personer og ting som var ureine». Jewish Encyclopedia sier: «Kun med hensyn til omgang med den urene og uvaskede masse atskilte Jesus seg mye fra fariseerne.» Ekkoet ville svare: «Kun!» Dette var naturligvis den avgjørende forskjell mellom ideen om stammeguden og ideen om den universelle gud. Mellom troen på hatet og læren om kjærlighet. Utfordringen var klar, og fariseerne tok den opp med det samme. De begynte å legge deres feller på en måte som Jeremias hadde beskrevet lenge før: «Alle mine bekjente avventet min vakling, idet de sa: ‘Uten tvil vil han falle i fristelse, og vi vil få makt over ham og ta hevn over ham.’»
Fariseerne holdt øye med ham og spurte: «Hvorfor spiser deres mester sammen med tollere og syndere?» (en straffbar handling under deres lov). Han var deres overmann i diskusjoner, i å unngå deres feller og svarte hurtig, men stillferdig: «De raske behøver ingen lege, men de syke … Jeg er ikke kommet for å kalle de rettferdige – men syndere – til å angre.»
De fortsatte med å holde øye med ham, og så at hans disipler plukket korn og spiste det på sabbaten (dette var også en overtredelse av Loven). «Se, dine disipler gjør noe som de ikke skal på sabbaten.» De fortsatte å kryssforhøre ham, alltid med henvisning til ritualer og aldri til tro eller atferd. «Hvorfor setter dine disipler til side de «eldstes» tradisjon, for de vasker ikke hendene når de spiser brød?» «Dere hyklere, sier ikke Esaias’ profeti, disse mennesker taler, som om de står meg nær og ærer meg med deres lepper; men i deres hjerter er de langt fra meg. Men det er forgjeves at de tilber meg, og lærer i stedet bud, som er skapt av mennesker.»
Dette var en direkte løgn: Loven, anklagde han, var ikke Guds lov, men levittenes og fariseernes: «bud skapt av mennesker»!
Fra da av var kompromiss ikke lenger mulig, for Jesus vendte seg fra fariseerne og «kalte på mengden og sa til dem: Hør meg – Ikke det, som kommer inn i munnen besudler et menneske, men det som kommer ut av munnen, det besudler et menneske.»
Med disse ord hånte Jesus offentlig en av prestenes mest helligholdte rettigheter, som omfattet den store mengden av kostregler og slakteregler, avtapping av blod, avvisning av «det som dør av seg selv» og så videre. Alt dette var utvilsomt «bud skapt av mennesker», skjønt de ble tilskrevet Moses, og streng overholdelse av disse kostreglene, påsto fariseerne, var av største viktighet. Som leseren vil kunne huske, hadde Esekiel, da han ble befalt av Gud å spise ekskrementer «for å sone for folkets synder», påberopt seg sin strenge overholdelse av kostreglene og hadde fått sin straff mildnet noe på den konto. Selv disiplene var tilsynelatende så sterkt påvirket av kostreglene at de ikke kunne forstå hvordan det som kom ut av munnen, kunne besmitte et menneske snarere enn det som kommer inn, og ba om en forklaring, mens de bemerket at fariseerne «var fornærmet etter at de hadde hørt ham si det».
Den enkle sannhet, som Jesus ga dem, var avskyelig kjetteri i fariseernes øyne: «Forstår dere ikke, at alt det som kommer inn i munnen, kommer ned i maven og blir kastet ut i dypet? Men det som kommer ut av munnen, kommer fra hjertet; og det besudler mennesket. For fra hjertet kommer onde tanker, mord, utroskap, hor, tyveri, falskt vitnesbyrd, blasfemi. Det er disse tingene som besmitter et menneske; men å spise med uvaskede hender, besudler ikke et menneske.»
Denne siste bemerkning var enda en lovovertredelse, og fariseerne begynte å samle beviser mot ham. De forberedte de berømte feller: «Så lagde fariseerne anbefalinger om hvordan de skulle fange ham i hans egne uttalelser.» De to viktigste spørsmålene var: «Hvem skal vi betale skatt til?» og «Hvem er så ens neste?» Et galt svar på det første ville utlevere ham til straff hos den fremmede makt, romerne. Et galt svar på det andre ville sette fariseerne i stand til å melde ham til den fremmed makt som forbryter under deres egen lov og forlange ham straffet.
Det er den metoden, som allerede var beskrevet av Jeremias, og som stadig er i bruk den dag i dag, i det 20. århundre. Alle som i vår tid har hatt med offentlig debatt å gjøre, kjenner fellen, som er omhyggelig forberedt og vanskelig å besvare på stående fot. Forskjellige måter å unnvike en felle på kjennes av profesjonelle debattører (f.eks. å svare: «ingen kommentar» eller simpelthen å svare ved å stille et annet spørsmål). Å gi et komplett svar i stedet for å ty til slike unnvikelser og å unnvike fellen, idet man svarer og samtidig holder seg til saken, er noe av det vanskeligste som finnes. Det krever den høyeste grad av snarrådighet, åndsnærværelse og klare tanker. De svarene Jesus ga til de to spørsmålene, er for alltid forbilder som alminnelige dødelige kan håpe på å etterlikne.
«Si oss derfor, hva mener du? Er det lovlig å betale skatt til keiseren eller ikke?» (Den elskverdige tone som skulle få det til å likne en ærlig forespørsel, skinner igjennom.) «Men Jesus fornemmet deres ondskap og sa: ‘Hvorfor frister dere meg, dere hyklere? … Gi Keiseren hva Keiserens er; og gi Gud hva Guds er.’ Da de hørte disse ord, undret de seg og forlot ham og gikk bort.»
Ved en annen anledning «reiste en bestemt lovkyndig seg opp og fristet ham og sa: «Hva skal jeg gjøre for å få evig liv?» I sitt svar feide Jesus igjen den store bunken av levittisk lovgivning til side og gjentok de to avgjørende tingene: «Du skal elske din gud av hele ditt hjerte … og din neste som deg selv.» Så kom fellen: «Og hvem er da min neste?»
Hvilket dødelig menneske ville ha gitt det svaret som Jesus ga? Uten tvil ville noen dødelige mennesker ha sagt hva de trodde på, for martyrer er ikke på noen måte sjeldne. Men Jesus gjorde mye mer enn det. Han avvæpnet sin utfordrer som en dreven fekter, som uten anstrengelser sender sin motstanders kårde snurrende opp i luften. Han ble forsøkt lokket til å avsløre seg. Til å si at «hedningene» også var «nesten» og slik fordømme seg selv ved å bryte Loven. Det var faktisk denne meningen han ga i svaret, men på en slik måte at utfordreren var maktesløs. Sjelden ble en anklager satt slik til veggs.
Den levittisk-fariseiske lære var at kun judeere var «nesten» og blant alle de kasteløse hedninger avskydde de især samaritanene (av tidligere nevnte grunner). Bare det å røre ved en samaritan var å bli besudlet og en alvorlig lovovertredelse (det er det den dag i dag). Formålet med spørsmål som ble stilt, var å lokke Jesus til en uttalelse som sikret at han kunne bli utstøtt. Ved å velge samaritanene av alle folkeslag til sitt svar, utviste han en dristighet eller en genialitet, som var mer enn menneskelig:
Han sa at en mann ble offer for tyver og etterlatt som død. Så kom «en prest» og «også en levitt» (den sedvanlig bitende hån imot dem som søkte å få ham dødsdømt), som «gikk forbi på den andre siden av veien.» Til slutt kom «en samaritaner», som forbandt mannens sår, brakte ham til en kro og betalte for hans pleie: «hvem av de tre tror du var nesten for ham, som ble overfalt av tyver?»
Den lovkyndige som var blitt trengt opp i et hjørne, kunne ikke få seg selv til å uttale det besudlede navn, «samaritaner». Han sa: «Han, som viste ham barmhjertighet», og anbrakte dermed seg selv blant de anklagede, «presten» og «levitten», i forsamlingens øyne (hvilket han nok innså for sent). Så sa Jesus til ham: «Gå og gjør likedan.» I disse få ord og uten noen direkte antydning, fikk han sin utfordrer til med sine egne ord å utslette hele det rasistiske kjetteri som Loven var bygd opp på.
En moderat jødisk kritiker, hr. Montefiore, har påpekt at Jesus gjorde én unntakelse fra regelen om at «du skal elske din fiende». Han sa aldri noe godt om fariseerne.
Forskere kan diskutere dette. Jesus visste at de ville drepe ham og enhver annen som avslørte dem. Det er riktig at han spesielt anklagde fariseerne og de skriftlærde, og han så helt opplagt i dem den sekten som var ansvarlig for perverteringen av Loven, slik at ikke noe av den fordømmende litteratur inneholder noe som kommer på høyde med det følgende:
«Ve dere, skriftlærde og fariseere, hyklere! For dere har lukket Guds Rike for menneskene; for dere kommer ikke selv inn der, ikke heller tillater dere andre å gå inn … Dere reiser over land og hav for å få én tilhenger, og når dere har fått ham, gjør dere ham til barn av helvete mer enn hva dere selv er det … Dere betaler tiende av penger, mynter og anis og kommen og har utelatt de viktigere ting som er loven, dommen, barmhjertighet og tro … Dere gjør yttersiden av kopper og tallerkener rene, men inni er de fulle av bedrag og utskeielser … Dere er som kalkede graver, som ser vakre ut utenpå, men innvendig er de fulle av døde menneskers knokler og alskens urenhet … Dere bygger monumenter for profetene og pynter de rettferdiges graver og sier, hvis vi har vært der den gang, ville vi ikke ha gjort oss til medskyldige i utgytelsen av profetenes blod. Bær derfor vitnesbyrd for dere selv, at dere er barn av dem, som drepte profetene. Drikk derfor deres fedres kalk. Dere slanger, slekt av giftige ormer …»
Noen kritikere finner de siste ordene overraskende harde. Men hvis de ses i sammenheng med de tre setninger som kommer foran, ser man at de er en tydelig hentydning til det endelikt som ventet ham. De var uttalt av en mann som skulle dø – til dem som er i ferd med å slå ham i hjel, og i et slikt øyeblikk kunne neppe noen ord være sterke nok. (Dog følges selv den dødelige bebreidelse: «Så drikk da deres fedres kalk», senere av: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.»)
Enden var nær. «Yppersteprestene og de skriftlærde og de ‘eldste’» (Sanhedrinet) møttes under ledelse av ypperstepresten Kaifas for å legge råd opp mot denne mannen som utfordret deres autoritet og deres lover. Den eneste judeer blant de galileiske disiplene, Judas Iskariot, førte «en stor mengde med sverd og staver», sendt av «yppersteprestene og folkets eldste», til Getsemane Hage og pekte ut den mannen de søkte med et dødskyss.
Denne Judas fortjente et blikk i forbifarten. Han ble kanonisert to ganger i det tjuende århundre, én gang i Russland etter bolsjevikrevolusjonen, og igjen i Tyskland etter Hitlers nederlag, og disse to episodene viste at den sekten som var mektigere enn Roma i Jerusalem ved begynnelsen av vår tidsregning, igjen var ved makten i Vesten i det tjuende århundre.
Ifølge Matteus hengte Juda seg senere, og hvis han valgte denne dødsmåten, «forbannet av Gud», har hans gjerning neppe brakt ham noen lykke. For sionister av dr. Kasteins skole er Judas en sympatisk figur. Dr. Kastein forklarer at han var en god mann, som ble skuffet over Jesus og derfor «brøt med ham i hemmelighet» (ordene «brøt med i hemmelighet» vil bare kunne finnes i sionistisk litteratur).
Fariseerne som kontrollerte Sanhedrinet, stilte først Jesus for det som i dag ville bli kalt «en jødisk rett». Kanskje ville «en folkerett» være en mer presis beskrivelse i nåtidens språkbruk, for han ble «utpekt» av en forræder, grepet av en pøbel, slept foran et tribunal uten juridisk gyldighet og dømt til døden, etter at falske vitner hadde framsatt oppdiktede beskyldninger.
Men de «eldste», som tok over derfra på nøyaktig samme måte som «rådgivere» i vårt århundre kontrollerer begivenhetene, konstruerte den anklagen som hjemlet døden både etter deres lov og etter det romerske overherredømmes lov. Etter «mosaisk lov» hadde Jesus begått blasfemi ved å hevde å være Messias. Etter romersk lov hadde han begått forræderi ved å hevde å være jødenes konge.
Den romerske guvernør, Pilatus, prøvde på alle måter å unngå å etterkomme disse hovmodige «eldstes» krav om at mannen skulle dømmes til døden.
Denne Pilatus var prototypen på det tjuende århundres britiske og amerikanske politikere. Han fryktet til sist sektens makt mer enn noe annet. Hans kone forsøkte å få ham til å ikke ville ha noe med saken å gjøre. Han forsøkte, slik politikere gjør, å gi ansvaret videre til en annen, Herodes Antipas, hvis tetrarki omfattet Galilea. Herodes sendte det tilbake til ham. Deretter prøvde Pilatus å la Jesus slippe med en gjennompisking, men fariseerne insisterte på døden og truet med å anklage Pilatus i Roma: «Du er ikke Cæsars venn.»
Det var denne trusselen som fikk Pilatus til å bøye seg, akkurat som den ene britiske guvernør etter den andre, og den ene representanten for FN etter den andre bøyde seg for trusselen om at de ville bli skandalisert i London eller New York. Tydeligvis visste Pilatus, akkurat som disse mennene nitten århundrer senere, at hans hjemlige regjering ville slå hånden av ham og skifte ham ut dersom han nektet å gjøre som han fikk beskjed om.
Likheten mellom Pilatus og noen britiske guvernører i perioden mellom Første og Andre Verdenskrig er slående (og i det minste én av disse mennene visste det, for da han ringte til en mektig sionistisk rabbiner i New York, ba han spøkefullt, forteller han selv, om å gi yppersteprest Kaifas beskjed om at Pontius Pilatus var i telefonen).
Pilatus gjorde enda et forsøk på å få den egentlig handling utført av andre: «Ta ham og døm ham etter deres lov.» Med den letthet som kommer fra lang erfaring, ble dette forpurret: «Det er ikke tillatt for oss å dømme en mann til døden.»
Deretter prøvde han å redde Jesus ved å gi «folket» valget mellom å benåde Jesus eller Barabbas, en røver og morder. Øyensynlig hadde Pilatus dårlig håp om hjelp fra den kanten, for «folket» og «pøbelen» er synonymer, og rettferdighet og barmhjertighet er enda aldri kommet fra en pøbel, noe Pilatus må ha visst. Pøbelens funksjon er alltid å adlyde en maktfull sekt. På den måten «overtalte yppersteprestene og de ‘eldste’ mengden til å be om Barabbas og ofre Jesus».
Den dag i dag har sekten samme makt til å overtale mengden.
Jo lenger tid det går, jo klarere stråler fargene i denne enestående sluttscene. Den skarlagensrøde kappen, den falske septer-etterlikningen, tornekronen og den latterliggjørende tilbedelsespantomime. Bare fariseernes fantasi kunne ha funnet på dette latterliggjørende ritualet, som i dag i så høy grad forsterker effekten av offerets seier. Veien til Golgata, korsfestelsen mellom to forbrytere: Roma gjorde på denne dag det som fariseerne hadde forlangt, akkurat som Persia fem hundre år tidligere hadde gjort akkurat det som levittene hadde forlangt.
Disse fariseerne hadde lært Judeas folk å forvente en Messias, og hadde nå korsfestet den første som hadde meldt seg. Det betød at man stadig ventet på Messias. Ifølge fariseerne skulle kongen av Davids slekt stadig komme og gjøre krav på sitt rike av denne verden, og det er fortsatt situasjonen den dag i dag.
I sin undersøkelse av jødedommen fra dens begynnelse, helliger dr. Kastein ett kapittel til Jesus. Etter å ha forklart at Jesus var en fiasko, avferdiger han episoden med de karakteristiske ordene: «Hans liv og død er vår sak.»
[1] Rabbineren Stephen Wise, den førende sionistiske organisator i De Forente Stater i årene 1910-1950, brukte denne formuleringen med det tydelige politiske sikte å forvirre ikke-jødiske tilhørere. Idet han henvendte seg til en «inter-religiøs» forsamling i Carnegie Hall ved juletid i 1925, sa han: «Jesus var ikke jøde, ikke kristen» (kristendommen fødtes ved Jesu død).
Han ble på grunn av denne uttalelsen ekskommunikert fra det ortodokse rabbinersamfunn (‘Orthodox Rabbies Society’) i USA, men en kristen prestesammenslutning (‘Christian Ministers Association’) ‘hyllet meg som en bror’. Rabbiner Stephen Wise tilføyer den typiske kommentar: «Jeg vet ikke hva som var mest sårende, at jeg ble akseptert som en bror og budt velkommen i den kristne fold, eller rabbinernes voldsomme utfall.»
–> Kapittel 11 – Den fariseiske fønix
<– Kapittel 9 – Fariseernes oppstigning
<– Kapittel 8 – Loven og edomittene
<– Kapittel 7 – Oversettelse av Loven
<– Kapittel 6 – Folket gråt
<– Kapittel 5 – Babylons fall
<– Kapittel 4 – Lenkene smis
<– Kapittel 3 – Levittene og loven
<– Kapittel 2 – Israels endelikt
<– Kapittel 1 – Begynnelsen på affæren
<– Innledning til Reeds bok