Gilad Atzmon har en fin artikkel om den engelske politikeren Jeremy Corbyn. Har Corbyn vekket opp det engelske folks lengsel etter det de i sin troskyldighet trodde politikk skulle handle om? En lengsel etter politikk de mener bør være en forlengelse for hva folket ønsker politikk skal handle om? Da er det virkelig på tide å våkne opp! Jeg tviler ikke på at Corbyn virkelig ønsker en politikk som tjener folket mer enn den globale makten, men ingen vil komme til makt uten at de først er indoktrinert i maktens ønsker. Selv i Norge kommer ikke politikere inn i de høyeste posisjoner uten å ha lært seg maktens ønsker, enten det er gjennom Bilderberg-møter eller gjennom andre midler og metoder. Ikke minst vil de oppdage hvordan deres forgjengere allerede har bundet dem fast i internasjonale avtaler som er til beste kun for et lite flertall av oss, de med penger og makt. Stadig løsrives mer og mer av hva som en gang var et samfunn her i vårt land, og det leveres over i hendene på storkapitalen, og storkapitalen har en sult som aldri kan tilfredsstilles.
Om politikk noen gang har handlet om hva folk tror, vet ikke jeg – kanskje i svært små samfunn. Det har nok vært mange ferske politikere som har hatt et genuint ønske om å gjøre hva som er best for folk flest, men de blir fort avrundet i kantene, de blir som en stein som i århundrer har blitt tumlet rundt i en elv inntil den blir trill rund. Men jo mer jeg tilegner meg historisk kunnskap, jo sterkere blir jeg i min skepsis til at “den gode politiker” skal komme til makt. Jeg tror folk har en nostalgisk lengsel etter det de en gang ble fortalt – og i sin naivitet trodde – at politikk skulle handle om: det beste for landets befolkning.
Gilad Atzmon har mange kontroversielle meninger. Hans meninger står ikke i motsetning til hva folk som virkelig følger med på hva som skjer har lært, for de har funnet ut mye av det for seg selv gjennom sin søken etter sannhet. Men det står i sterk motsetning til hva folk som svelger hvert ord levert oss fra de tradisjonelle massemediene tror. Atzmon ble født inn i en sionistisk familie i Israel, men utviklet en evne til selvstendig tenkning, og derfor ser han galskapen i hva hans “egne” gjør. Han er en stor kritiker av sionismens onde makt. Det er jo på grensen til galgenhumor når han blir beskyldt for å være antisemitt, når han i virkeligheten er antisionist. Semittisme og sionisme har ikke mye å gjøre med hverandre.
Jeg håper så inderlig at folk som Corbyn kunne få makt, men dessverre vet jeg så altfor godt at det ikke vil skje.
Her er Gilad Atzmons artikkel (gå gjerne til hans nettside for å lese flere artikler av ham):
The meaning of Corbyn has little to do with MP Jeremy Corbyn himself, his prospects of bringing about a change or his chances of being elected.
The meaning of Corbyn is that he is symbolic of the revival of the search for meaning – a nostalgic longing for the political.
Within the context of the old liberal democratic phantasy, the political was thought to be an extension of the people’s will and whims. But this has changed radically within the present post political conditions. In the last four decades, we westerners have been reduced to mere consumers. Our Politicians have evolved accordingly. Politics has morphed into the system that facilitates consumption on behalf of big conglomerates.
Corbyn the symbol has come to embody the general fatigue with this post-political condition -frustration with austerity, endless immoral Zio-con wars, the loss of manufacturing, The Lobby, divisive identity nonsense and cultural Marxism as opposed to Marxism. Corbyn serves as a reminder of the revolution that never happened. He has reminded us that we are one after all.
The pathetic dance of despair performed last week by the Zionist continuum made up of large segments of British media, Labour leadership and pretty much every British Jewish institution in opposition to Corbyn is staggering yet hardly new or unique. They have kindly reminded us what we are up against. But the Brits were not fooled, they immediately detected the foreign attempt to hijack their battle for justice and replace it with ‘Jewish sensitivities.’
Whether Corbyn can provide the goods while operating within a horrid Zionised Labour Party is an open question. But Corbyn, the symbol, emphasises the cry for change. A cry that is a genuine demand for justice expressed by the British people as they are reawakening to the real possibility of themselves as patriots – a collective of people who care for each other as opposed to an aloof collection of self-centric tribal identities who care only for themselves.
På Wikipedia kan man lese mer om Atzmon (det finnes også en artikkel på norsk Wikipedia):
https://en.wikipedia.org/wiki/Gilad_Atzmon
Her er mer om Corbyn:
https://en.wikipedia.org/wiki/Jeremy_Corbyn
10.10.15: Oppdatering
Det er tydelig at Corbyn må være inne på noe riktig – for folk flest – siden han får Cameron, en av de mange engelske krigsforbryterne, til å uttale at Corbyn er en trussel mot samfunnet! Hvilket samfunn er det i så fall at Corbyn er en trussel mot?
En annen tøff politiker, George Galloway, tar denne diskusjonen på PressTV:
Skulle ønske vi hadde mange politikere i Norge av Galloways kaliber!
I mitt innlegg fra august 2015 om Corbyn, skrev jeg:
Dessverre fikk jeg rett. Presset fra sionistene ble hardere enn hva han hadde rygg til å bære. Det som en gang var hans ryggrad er nå pulverisert. Som Gilad Atzmon avslutter i sitt nylige blogginnlegg:
Corbyn’s Labour is not a Party, More Like Occupied Territory.
Det var vel ikke annet å vente, og det er ikke stort bedre her i Norge. De som en gang skapte “venstresiden” (sosialisme og kommunisme) sitter fortsatt med makta!