Hvor alvorlig er trusselen mot ytringsfriheten i den vestlige verden? Og hva med retten til kildebeskyttelse?

Ytringsfriheten har vel vært truet og underkuet i det meste av menneskets historie, ikke minst gjennom de siste par tusen årene. Ytringsfrihet er faktisk så farlig at de viktigste avisene og forlagene i dag eies av de som ikke ønsker full ytringsfrihet, bare selektert ytringsfrihet, og de vokter vel over hva som kan fortelles til “allmuen”.

Et kraftig eksempel på denne sensuren var hva som hendte med Alexandr Solzhenitsyn, vinneren av Nobels Litteraturpris i 1970.  Grunnlaget for prisen:

The Nobel Prize in Literature 1970 was awarded to Alexandr Solzhenitsyn “for the ethical force with which he has pursued the indispensable traditions of Russian literature”.

Dette var bra nok så lenge han skrev om Gulag-leirene og annen undertrykkelse som skjedde i Sovjetunionen, vi hadde jo en kald krig! Men så begynte han å skrive om russisk historie, og det ble ikke så godt godtatt. Boken han skrev, lenge etter at han mottok Nobel-prisen, var “Two Hundred Years Together”. Neppe har noen nobelprisvinner blitt mer undertrykket enn hva Solzhenitsyn ble etter denne boken som han fullførte i 2002. Bortsett fra russisk, ble boken kun gitt ut på tysk og fransk. Det fantes ikke et forlag i den engelsktalende delen av verden som ville røre denne boken – etter kraftige advarsler fra maktens folk.

Hva i all verden var det som kunne gjøre denne boken så farlig for “makten bak makten”? Jo, den berørte et forbudt område: Forholdet mellom den russiske befolkningen og deres jøder gjennom 200 år. Det er i dag påbudt at alle skal se ser på jøder som en stakkarslig, forfulgt menneskegruppe, på grensen til helt uten skyld å ha blitt nærmest utryddet, ikke en gruppe der sterke krefter skaper store problemer både økonomisk og politisk gjennom infiltrasjon i de landene der de bor og danner makt. (Flertallet av jøder lever imidlertid nesten som helt vanlige innbyggere i de landene de bor i, og er til liten eller ingen irritasjon, for de har ingen makt.)

For de som måtte være interesserte i hva denne boken handler om, er de fleste, men dessverre ikke alle, kapitlene oversatt til engelsk av frivillige: https://200yearstogether.wordpress.com/

(Som et lite apropos kan nevnes at flertallet av russiske jøder neppe var av semittisk opphav, men opprinnelig khazarer, som konverterte til jødedommen på 700-tallet.  Det er skrevet flere bøker om dette emnet, bl.a. av Arthur Koestler, The Thirteenth Tribe: The Kazar Empire and Its Heritage (Koestler var en prisbelønnet forfatter og selv askenasijøde), Shlomo Sand: The Invention of the Jewish People (professor ved universitetet i Tel Aviv).)

Fra Wikipedia. Khazar Khaganate, 650–850

Det var et lite tilbakeblikk på hva som kan skje selv med en nobelprisvinner i litteratur når han bryter de usynlige grensene for ytringsfrihet. Han forsvant fra offentlighetens lys i og med denne boken.

Men i Norge har vi vel full ytringsfrihet, og også full kildebeskyttelse? Dessverre, den tiden synes å være over, og vi har fått en skikkelig påminnelse om fakta de siste dagene – vi har fått “Rolfsen-razziaen”, der PST som den selvfølgeligste sak ransaker en dokumentarskapers film og opplysninger i noe som skulle bli en dokumentar. De fleste har vel fått med seg saken, så jeg tar bare med meg noen av punktene som er skrevet om saken.

Aftenposten har i dag en artikkel om saken:

– Rolfsen-razzia minner om Snowden-saken

Ja, Snowden-saken er kjent for alle. Noen vil si at det er kriminelt å laste ned offentlige hemmeligheter og dele dem med verden. Men hvordan i all verden skal verden vite noe om hva som kokes sammen for oss alle i største hemmelighet, dersom ikke noen kan hjelpe oss til å få informasjon? Verdensledere og politikere blir bare tausere og tausere om hva de driver med. De må virkelig ha mye å skjule.

I innledningen av artikkelen skrives det bl.a.:

Reportere uten grenser (RUG) mener Politiets sikkerhetstjenestes razzia hos Ulrik Imtiaz Rolfsen minner om Snowden-saken. Norge kommer til å falle på rankingen over land med best ytringsfrihet, mener RUG.

– Denne saken har en parallell til da det britiske etterretningsorganet GCHQ fikk avisen The Guardian til å ødelegge datamaskinene der de lagret Snowden-lekkede filer, sier Jonathan Lundqvist, president i den svenske avdelingen av RUG, til Dagsavisen.
Han viser til at GCHQs inngripen fikk Storbritannia til å falle mange poeng på rankingen over hvilke land som har best ytringsfrihet.
– Vi snakker her om metoder vi ikke forbinder med land hvor pressefriheten blir respektert, sier Lundqvist.

Denne saken har engasjert mange, og det er jeg glad for å se. Det finnes enkelte svært seriøse saker vi virkelig trenger å drøfte til bunns – før det blir altfor sent.

En av de som har sin sterke mening om denne saken, er Mode Steinkjer i innlegg på Dagsavisen “Nye Meninger” Et alvorlig tilbakeslag . Han sier bl.a.:

Det potensielle alvoret i en slik sak og konsekvensene av den, er det ingen som trekker i tvil. Spørsmålet er om det er nok til å gi PST adgang til å bryte noen av de mest dyrebare prinsippene som det norske demokratiet er bygd på, som kildevernet og pressefriheten. En dokumentarfilmskaper som arbeider med en sak er avhengig av at kildevernet er absolutt, all den tid den uavhengige journalistikken bygger på at enkeltmennesker skal kunne videreformidle samfunnsmessig relevant informasjon uten å frykte at det de sier eller viser til, kan spores tilbake til dem. «Kildevernet er et grunnleggende prinsipp i et fritt samfunn og er en forutsetning for at pressen skal fylle sin samfunnsoppgave og sikre tilgangen på vesentlig informasjon», heter det i Vær varsom-plakaten punkt 3.4, et prinsipp som gjenspeiler Menneskerettighets­konvensjonens artikkel 10.

Saken var hovedoppslag på Dagsrevyen 9. juni:
https://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/NNFA19060915/09-06-2015#t=1m16s
Det kan også være viktig å få med seg hva Olav Rønneberg sier om ransakingen og eventuell lovlighet:
https://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/NNFA19060915/09-06-2015#t=6m33s

Også Pål Steigan har grepet tak i saken, Politistaten slo til mot Ulrik Imtiaz Rolfsen – kildevernet i fare, og som oppsummering sier han:

Dette er et alvorlig skritt i retning politistaten. Etter at høyreekstremisten Breivik drepte 77 mennesker 22. juli i 2011 lovte statsminister Stoltenberg at vi skulle møte terror med mer åpenhet, mer demokrati og mer kjærlighet. Det var vakker retorikk, og det uttrykte nok også følelsene til flertallet av det norske folket. Vi vil ikke at terroristen skal få gjøre Norge til en politistat og et overvåkingssamfunn.

Snart fire år etter terroraksjonen vet vi at vi har fått mer overvåkning, mer militarisering, mindre frihet, mer væpnet politi – og altså nå: vesentlig mindre kildevern.

Han har også fått med sitater av uttalelser fra andre i denne saken. Klikk linken ovenfor.

Selvsagt kan det stilles spørsmål om hvilken verdi nyhetene vi får fra de største mediene i dag har, siden det er tydelig at journalistene forlengst har fått forminsket området de kan bevege seg innenfor. Vi får færre og færre dyktige og gravende journalister, mens mer og mer stoff formidles av de store nyhetsbyråene, som selvsagt er svært politisk korrekte. Men det finnes fortsatt noen selvstendige journalister og dokumentskapere som ikke, eller i hvert fall i liten grad, lar seg styre av makten, og de bør så absolutt beskyttes!

Share on Facebook