De fleste kjenner vel til, eller har hørt om, Janteloven. Første gang den nevnes er det av opprinnelsesmannen selv, forfatteren Aksel Sandemose i hans roman fra 1933, En flyktning krysser sitt spor.

Det er nesten et helt liv siden jeg leste romanen, og nå blar jeg litt i den igjen. Men aller først vil jeg ramse opp “de ti bud” som Janteloven består av:

1.  Du skal ikke tro at du er noe.
2.  Du skal ikke tro at du er like så meget som oss.
3.  Du skal ikke tro du er klokere enn oss.
4.  Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.
5.  Du skal ikke tro du vet mere enn oss.
6.  Du skal ikke tro du er mere enn oss.
7.  Du skal ikke tro at du duger til noe.
8.  Du skal ikke le av oss.
9.  Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.
10. Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.

Sandemose la visstnok til et ellevte bud senere i boka: “Du tror kanskje ikke at jeg vet noe om deg?” (Forklares i utdraget fra Forordet på slutten av innlegget.)

Sandemose sa dette om Jante: «Jante og Nykøbing er den samme by, så længe det gælder omridsene, naturen, de døde ting. Menneskene kan man lige så godt henføre til Ribe eller Arendal». I den kommenterte utgaven av romanen fra 1955 skriver Sandemose i forordet (s.13) om Jante: ”Det viser seg kanskje best ved at mange har kjent igjen sitt eget hjemsted, -notorisk er det hendt med folk fra Arendal, Kristiansund, Tromsø og Viborg”.

Hvorfor i all verden bryr jeg meg om Janteloven omtalt i en bok fra 1933? Svaret er enkelt: Janteloven lever i beste velgående den dag i dag! Triggeren var tanken på en kvinne som tok Mensa-testen, besto, og ble medlem av Mensaklubben. Å bestå en mensatest er ikke det samme som å bestå en livskunnskapstest, men kan muligens føre til det – når personen oppdager hvor få det er som er villige til å gratulere med et mensamedlemskap – og i tillegg mene det! Det vil nok sette i gang noen tanker om hvorfor så få kan glede seg over at noen er dyktige på spesielle områder, dyktigere enn hva de selv er.  Dersom denne kvinnen, mot all formodning, en dag skulle ha klart å bli f.eks. statsminister, ja, da ville pipen fått en annen lyd, for da ville hun blitt en autoritet, og hvor mange statministre har vi hatt som har bestått en mensatest? Det er nok andre genskaper som kreves av en statsminister

For meg virker det som om “vanlige” folk, de som i hverdagslivet ikke ses på som autoriteter, skal holde seg samlet i en grå masse, der ingen skiller seg ut. Da dukker enda en gang dette slitsomme spørsmålet opp: “Hvorfor?”

Når dukket begrepet autoritetsdyrkelse opp? Er det like gammelt som menneskeheten selv? Ligger det i våre gener? Er det mulig at mennesker flest er født med et slavegen, et gen som gjør oss naturlig underdanige? Dersom det ligger i genene, hvorfor er det da noen som tydeligvis mangler dette genet? Har det med oppvekst og oppdragelse å gjøre? Har det med samfunnsform å gjøre?

Vi har også begrepet “autoritarianisme”. Store norske leksikon beskriver begrepet slik:

“[…] system med dikterende makt- eller autoritetsutøvelse, der maktutøvelsen i stor grad baseres på avskrekking (straffetrusler). Autoritær maktutøvelse har ofte en interessepreget basis, som når en person eller gruppe bruker makten for å fremme egne interesser. Mange autoritære ledere begrunner imidlertid gjerne sin rett til å styre som de gjør, med at det er best for samfunnet, organisasjonen eller lignende. De hevder for eksempel at folk (medlemmer) ikke har nok innsikt til å kunne styre selv, eller at et folkelig (medlemsbasert) styre ville ende med konflikt, kamp og kanskje kaos. Også ledere i demokratiske samfunn og organisasjoner kan omtales som autoritære hvis de konsentrerer makten hos seg selv og undertrykker opposisjon. Blant annet har Jens Arup Seip i boken Fra embedsmannsstat til ettpartistat (1963) hevdet at Arbeiderpartiet og dets fremste ledere utviste en del autoritære trekk i sin ledelse både av land og parti i perioden 1945–63.”

Den korte essensen må være at vi tilpasser oss våre mer eller mindre selvutnevnte  ledere i redsel for straffetrusler. Dersom vi ikke gjør som våre autoritære myndigheter forlanger av oss, vil vi bli straffet. I dag blir en slik tilpasning også omtalt som Politisk Korrekthet (PK).

Mange vil påstå at en slik påstand er tull og tøys, for vi har da aldri hatt det bedre og tryggere i Norge enn hva vi har det i dag. De har helt rett i det – så lenge vi bøyer oss for makten. Problemet er at så lenge vi bøyer oss for makten, har vi også gitt fra oss enhver kontroll over vår framtid. Det er ikke vi, som folk, som sitter med makten, det er våre ledere, ledere vi selv ikke valgte. Vi blir fortalt at vi har demokrati, noe som bevises gjennom våre valg av parti, men vi kan ikke velge våre ledere, det står partiene selv for. Vi har vel hatt to tilfeller av bevis på demokrati i Norge gjennom de siste tiårene, de to gangene det norske folk gikk til urnene for å stemme over medlemskap i EU, og folket sa NEI! Spesielt var nok resultatet av folkeavstemningen i 1994 en svært bitter pille å svelge for lederne i AP og H. Men “det finnes andre måter”, som Gro Harlem Brundtland sa den gangen, og vi ble slaver av EU gjennom EØS-avtalen som de sørget for at det aldri ble noen folkeavstemning over. Det får da være grenser for “demokrati”!

Våre politikere er altså svært autoritære, og lytter sjelden til hva folket ønsker, med noen få unntak, for å beholde bildet av demokrati. De skalter og valter med våre felles verdier akkurat som de selv ønsker. Hvorfor ønsker de noe annet enn hva folket ønsker? Er de ikke kommet i sine viktige posisjoner fordi de skal tjene og representere folket og gjøre hva som er best for oss? Det er i hvert fall det veldig mange tror.  Kan vi muligens slå fast at våre autoritære ledere ikke er av folket – for folket? Hvilke interesser er det da de tjener? Dette siste spørsmålet skal jeg ikke prøve å svare på her, for det svaret er så langt at det vel passer best i en bok. I dette innlegget er det autoritetstroen – og autoritetstilliten hos folket som interesserer meg mest (fordi jeg mener den sørger for å vedlikeholde Janteloven), men først litt mer om Janteloven.

Er Janteloven et resultat av at folk egentlig ikke tør å være det de kan være av frykt for konsekvenser, straff og latterliggjøring? “Vi er feige, så vi ønsker ikke at du er modigere enn oss!” “Vi nyter livet og er uinteresserte i hva som skjer, orker ikke å skaffe oss kunnskap, derfor skal ikke du være bedre enn oss!” Hvordan i all verden har mennesker kommet i en situasjon der de ønsker samme lavmål fra andre som fra seg selv? Sannsynligvis er denne formen for undertrykkelse gammel. Mennesker som har levd sammen i grupper har vel alltid hatt sine ledere, og et visst hierarki, og også rene diktaturer. Der hvor man har kommet over stammer som har levd uten påvirkning fra den mer moderne verden, fant man noe av denne inndelingen, men den var allikevel annerledes. Lederen de hadde var oftest et eldre og klokt menneske, ikke som i dag i vårt samfunn der det er de unge og fremadstrebende som får makt, de som ikke har rukket å lære noe av livet. Et gammelt ordtak sier: «Makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt.» Hvorfor ønsker vi da makthigende folk som våre ledere? De som lider av maktbegjær tenker ikke på hva som er best for andre, kun på hva som er best for dem selv og deres personlige visjoner, selv om maktmennesker selv prøver å forherlige hva makt er. Hvorfor ser folk opp til slike autoriteter? Ønsker folk å bli styrt av en makt som straffer oss dersom vi ikke til enhver tid følger deres, til tider meningsløse, lover og påbud? Mange av de gamle og kloke lederne tidligere stammer hadde, var ofte folk som så helheten i det lille samfunnet de levde i, og kunne råde folk ut fra kunnskap og omsorg, og ikke ut fra et ønske om personlig makt.

Målet for mennesker burde være å støtte og  bygge hverandre opp, ikke å rive hverandre ned. Janteloven bør være en lov vi skyr som pesten, for den gjør at vi bryter hverandre ned i stedet for å hjelpe hverandre til å bli det beste vi kan. Vi er alle født med evner og egenskaper som kan brukes til å skape et godt samfunn, så hvorfor kan vi ikke heller jobbe for det felles beste, og ikke bare det som mest av alt gavner verdens elite? Samfunnet Norge er endret til AS Norge. Vi sentraliserer kraftigere og kraftigere, snart er all ledelse av AS Norge flyttet til EU og USA, i hendene på de som er korrumpert av maktbegjær. Det er ikke plass til gode og tette samfunn i denne planen. De små kommunene skal slås sammen med større kommuner, noe som gir mer sentralisert ledelse, og er enklere å styre for de som styrer oss fra toppen. Kontrollen kommer på færre hender. Hvordan kan dette være demokrati?

Hva gjør dette med folk? Vi ser flere og flere mennesker som frykter for sin arbeidsplass dersom de skulle tale systemet imot. Folk tør ikke å varsle om kriminalitet begått av deres ledere, for da vil de sannsynligvis miste jobben og bli sett ned på av sine omgivelser. Et system styrt gjennom frykt.

Janteloven lever altså i våre dager også. Kan det skyldes denne frykten som er skapt i oss for å bryte mot det systemet som er skapt av våre ledere, ofte korrupte ledere. Vi må holde oss i folden, være et gjennomsnittsmenneske, og vi kan ikke akseptere de som ikke er som oss selv, i hvert fall ikke før vi ser på dem som en autoritet. Hvorfor må vi ha autoriteter som forteller oss hva vi skal gjøre, tro og mene? Hvorfor har vi blitt så utrygge at vi ikke lenger tør å stole på våre egne evner, og derfor “janter” de som tør?

På den tiden Sandemose skrev om Janteloven, vil jeg tro at kirken hadde en stor skyld, siden den var en kraftig autoritet for folk flest. Kirkens viktigste rolle var kanskje å holde horden på sin plass? Var vi bare lydige nok ville vi få vår plass i himmelen. I dag har ikke kirken så mye makt lengre, så andre grupper har overtatt oppgaven med å holde folk på den plassen det er ønsket at de skal befinne seg.  Og de har klart det helt geniale: å få folk til å tro at de har større frihet og egenverdi enn noen gang tidligere! Jo mer grepet strammer seg, desto dyktigere blir vi overtalt til å tro at vi blir friere og friere. Ja, mange av de som har vært lydige og gjort absolutt alt de har fått beskjed om gjennom en korrekt utdannelse og korrekt jobb får det ofte bedre, tjener bedre, blir belønnet med flere fordeler (og de er jo også bedre forbrukere), enn de som har beholdt den retten de mener de har til selvstendighet, for den siste gruppen er det ikke plass til i et velsmurt “demokrati” styrt av eliten gjennom byråkratiet.

I dag har vi fått en ny gruppe “jantefolk”. De liker å kalle seg “skeptikere”, og har dannet grupper både nasjonalt og internasjonalt. Det er de som i dag forteller folk i det offentlige rom (mediene og internett) om hvor feil de tar, de som har sine egne tanker, at de ikke må tro at de er noe, eller har noen verdi, eller har greie på noe som helst, – med mindre de er “politisk korrekte”.  Dette øker selvsagt tilliten til de mer tradisjonelle jantene i at de har rett i å kritisere enhver som prøver å gå på siden av den brede sti. Jeg skal ikke gå ut med noen navn, men de få som måtte lese hva jeg har skrevet, vil allerede vite hvem de er, de er en sterk gruppe med stor støtte fra de maktene de selv støtter.

Så vil jeg avslutte med et sitat fra Sandemoses Forord til boken om Janteloven:

“Skildringene av byen Jante er i de ytre omriss tatt fra byen Nykjøbing på øya Mors (Morsø, Morsland) i Limfjorden. Dette førte i årene fra 1933 og fremover til en rekke meget skarpe angrep på meg. Hvis de var kommet fra mennesker som mestret lesekunsten kunne de nok fått et visst eftertrykk, men de var bare urimelige. En får nok si at de som ville meg til livs kunne funnet fram til temmelig pinlige saker, men de var bare rasende, og da kan det være smått med klarsynet. Så var det også en bakgrunn som disse mennesker ikke kunne vite om, – nemlig alle de brev jeg også fikk om hvor herlig det var at jeg overfalt byen. Jeg fikk latrinære forslag om å ta mot nye opplysninger, slik at jeg ytterligere kunne sverte byen. Jeg tenkte i blant på å offentliggjøre begge sett av skrivelser, og endelig la byen se et trekk av sitt ansikt, nu da jeg hadde fått Jantes egen dokumentasjon, men det lå jo likevel under min verdighet. Iallfall, Jante har i brev til meg svertet seg selv mer enn jeg noen gang har ønsket eller klart å gjøre det. Disse menneskers oppfatning av litteraturen unndrog seg også diskusjon. Felles for både de som angrep meg og de som var rent brunstige efter å få meg til å fortsette, var at ikke én av dem hadde lest boken. Jeg fikk så mange opplysninger – mest anonymt – at jeg kunne slått meg ned i Jante som pengeutpresser.”

Har vi et forbedringspotensiale – eller er vi fordømt til evig å gjenta våre mønstre?

Sandemoses bok kan bl.a. finnes på Nasjonalbiblioteket.

Share on Facebook