(NB: Jeg vil legge til nye eksempler på ytringsfrihet etter hvert som de dukker opp.)

Begrepet “ytringsfrihet” har på nytt kommet på medienes forsider i forbindelse med hendelsene i Paris i januar 2015. Vi blir fortalt om og om igjen hvor viktig det er med ytringsfrihet. Politikerne nevner snart dette ordet like ofte som de nevner ordet “demokrati”. Det vil si, det er jo egentlig ikke ytringsfrihet på alle områder, men vi i Vesten har tydeligvis full ytringsfrihet når det gjelder å fornærme og krenke muslimer gjennom å latterliggjøre deres tro. Husk bare at ytringsfriheten gjennom karikatur og satire kun gjelder overfor de som verdens ledere ønsker vi skal se på som våre fiender, og spesielt muslimer i land som grenser til Israel. Bortsett fra når de er våre nye landsmenn, da, for da kalles det islamofobi, for alle kulturer og religioner skal jo samles til en grå suppe. Her er det sannelig lett å snuble i egne bein! Hvordan i all verden skal vi klare å finne ut av grensene mellom hvem vi kan fornærme, og hvem vi ikke kan fornærme – og når? Da må man nok søke nærmere i hva som til enhver tid er politisk korrekt, og det er heller ikke særlig enkelt, siden det er forskjell på hva våre norske politikere mener når fornærmelsene skjer i andre land og når de skjer i Norge – eller vet de i det hele tatt hva de selv egentlig mener?

Men det er i hvert fall én gruppe vi aldri skal fornærme: Sionistene, for da blir vi plutselig antisemittiske, selv om de fleste sionister ikke er semittiske, og da gjelder det nesten uansett hvilket land vi tilhører. På dette området finner vi et bortimot globalt forbud mot både ytringsfrihet og frihet til karikatur og satire.

For to år siden forsøkte tegneren Gerald Scarfe å illustrere virkeligheten slik han så den, i forbindelse med det israelske valget, og merket tegningen med teksten “Israeli elections—will cementing peace continue?”

Noe slikt skjer selvsagt ikke uten stort opprør, spesielt siden tegningen noe tilfeldig ble vist på selveste “Holocaust Memorial Day”. Reaksjonen fra statsminister Benjamin Netanyahu var kraftig, så kraftig at selveste eieren av avisen, Rupert Murdoch, måtte trå til på Twitter, der han bøyde seg dypt i støvet:

Karikaturen ble offentliggjort i den engelske avisen Sunday Times, men dessverre bak en betalingsmur. Avisen The Times of Israel tok opp saken i  to artikler den 27. januar 2013, Outcry over UK paper’s cartoon showing bloody Israeli oppression og Israel to demand apology for ‘anti-Semitic’ Netanyahu cartoon.

Ut fra denne hendelsen trekker jeg konklusjonen at begrepet “ytringsfrihet” er et ganske relativt begrep, og at det er nærmest umulig for oss vanlige mennesker å skjønne forskjellen på det ene og det andre.

Så går vi enda litt tilbake fram i tid, til da Raif Badawi i 2012 hjalp oss til å forstå hva ytringsfrihet er i Saudi-Arabia, gjennom bl.a. denne enkle tegningen:

Og hva skjedde så med Raif Badawi?

Dagbladet har også en liten artikkel om Raif Badawi:
I går ble bloggeren lenket fast og pisket fordi han «fornærmet islam»

Badawi fikk sine første 50 piskeslag den 9. januar i år.

Som nevnt ovenfor kan man ikke “spøke” med eller karikere hvem som helst. Det var noe tegneren Carlos Latuff viste oss i sin tegning fra 2012:

Hvor går egentlig grensen for ytringsfrihet? Skal religiøs sjikane være ok? Hvor går så grensen for ytringsfrihet og karikatur når det kommer til politikk? Siden globale politikere også er beryktet for sine løgner, bør vel friheten for ytring og karikatur være spesielt høy her? For hvordan skal vi eller så slutt på løgnene? Våre tradisjonelle medier har jo sviktet oss fullstendig. Man kan vel si med Malcolm X:

Hva vil skje etter medienes voldsomme kjør i forbindelse med hendelsene i Paris? Vil folk godkjenne enda flere innskrenkinger i deres frihet og ytterligere bevæpning av politi? Avstanden mellom folket og eliten vokser for hvert offentlige våpen på hverdagsnivå.

Til slutt vil jeg bare si: La oss slutte med å fornærme og være redde for hverandre. Alle vi vanlige folk, den store andelen av verdens befolkning, må bli venner og stå sammen. Det er ikke vi som er skyldige i all verdens elendigheter. Vi står på bunnen i den gigantiske maktpyramiden. Vi er ikke skyldig i annet enn at vi fortsatt står der og holder maktpyramiden oppe

Jeg går ikke god for denne illustrasjonen, men den illustrerer godt hvordan verden er satt sammen.
Hvem gjemmer seg bak flagget i bakgrunnen for dronningen? “Onde tunger” vil ha det til at selv dronningen må utvise ydmykhet når hun besøker makten i The City of London

---

Eksempler kommet til etter hvert:

16. januar 2015:

En karikatur av Facebook-gründeren Mark Zuckerberg i en tysk avis, fikk anti-semitt-spøkelset til å reise seg både i Tyskland og rundt om forøvrig.

For snart et år siden hadde Süddeutsche Zeitung følgende karikaturtegning av Zuckerberg (med tillagt tekst av D. Icke):

(David Icke)

Noe som ikke gikk upåaktet hen. Det er selvsagt forskjell på ytringsfriheten når det gjelder “vanlige” folk og muslimer/islamister, og karikatur/ytringsfrihet når det gjelder jøder. Den sistnevnte gruppen, dersom vi i det hele tatt nevner den, skal vi kun omtale som ofre for våre misgjerninger, og helst se opp til dem for deres smarthet og dyktighet. Vi skal i hvert fall ikke snakke høyt om og kritisere dem når de er i høye posisjoner, og da blir det mange vi ikke kan snakke for høyt om, og absolutt ikke lage karikaturer av! De av dem som sitter i høye posisjoner og påvirker politikken i verden skal vi i hvert fall ikke snakke om som annet enn helter. Den vanlige jøde ser vi jo ikke så mye til, de har av tradisjon en tendens til å holde seg for seg selv, og mange av dem liker slett ikke hva deres ledere, der høyt på strå, driver med. Spesielt øker motstanden mot zionismen og de mektige lederne blant hverdagens jøder (ja, til og med blant tidligere zionister). De forstår vel hva politikken på sikt vil lede til, og de finner det også hardt å akseptere hva som skjer i Gaza.  Når det gjelder ekstremisme, ser jeg tydelige felles kjennetegn mellom islamisme og zionisme. De er begge sterke tilhengere av hevn. Evnen til tilgivelse synes å råde langt sterkere blant kristne (med unntak av mange av kristen-sionistene).

Fox News nevner at nesen til Zuckerberg ikke er slik som på karikaturen – men de prøver ikke engang å nekte for at han er jøde.

Så hadde han vel rett, Voltaire, da han sa:

 

---

 

Når det gjelder Raif Badawi (se ovenfor), så fikk han sine 50 piskeslag for én uke siden, og er nå klar for de neste 50 slagene. Vil han overleve straffen? Aftenposten har en artikkel om det i dag:
Piskingen av bloggeren Raif Badawi utsatt på medisinsk grunnlag

Ikke mye menneskelig nåde i en stat som Saudi-Arabia. USA virker heller ikke å være særlig bekymret for krenking av menneskerettigheter i dette landet, siden de aldri har angrepet det for mangel på demokrati og menneskerettigheter, men så synes de jo ikke å være særlig bekymret for brudd på menneskerettigheter utført av Israel heller.

 

Share on Facebook